Ventetid, prøverør, rare tanker...

[Kylling]

Har bare lyst til å dele noen tanker. Rotete, men det er også tankene mine, for de vingler fra håp til oppgitthet, og utålmodighet til mot...

Jeg går og tenker litt på tida framover. Ventetid, prøverørsforsøk, kanskje det ender med null graviditet, kanskje det ender med en baby.. Vi vet ingenting. Jeg begynner å bli litt redd for hvordan jeg vil reagere om jeg blir gravid og får full klaff. Altså - ingenting er jo bedre enn det, men nå har vi prøvd så lenge at forventningene til graviditet og familieforøkelse er skyhøye! Lurer på om det er noen som opplever å ikke klare å glede seg helt over det, eller kanskje til og med bli litt skuffa fordi det ikke helt ble som man hadde tenkt.. Ikke misforstå meg, jeg ønsker å bli gravid over alt i verden, men jeg tror jeg ikke klarer å glede meg over en evt. graviditet siden jeg har opplevd så mye motgang fra før, og hvorfor skal det liksom gå bra nå? Og tenk om jeg blir en skikkelig hønemor som går på nåler hele dagen?

Ventetida som drøyer sånn ut, fører til at jeg får så mange tanker som helt sikkert ikke hadde vært der om vi var fertile. I perioder har alt dreid seg om prøving, utredning, gråting, nedturer, håp og følelsesmessige berg- og dalbaner. Jeg ser fram mot første forsøk som tidligst vil bli i mai/juni med håp, men jeg gruer meg også noe helt vanvittig. Har veldig dårlige erfaringer med å overlate ting som angår min helse og livskvalitet til andre mennesker, og dette her kan verken jeg eller mannen min råde over.

Hadde vært fint om noen av dere som har klart å bli gravide etter lang tids prøving eller ved prøverør, kunne fortalt litt om hvordan graviditeten og evt. den første tida som mor opplevdes..

[Liljen]

Vet så godt hvordan du har det. .

Håper det er noen som kan svare på denne.

[Felixa]

Hei!

Jeg kjenner godt igjen de tankene.

Jeg var livredd for å ikke bli gravid og var også redd for å bli gravid, med alle de bekymringene som følgte med graviditeten. Men det ble ikke sånn i det hele tatt, jeg var jo redd (kanskje mer enn om jeg visste at hvis det ikke går så klarer vi det igjen), eller hysterisk kanskje jeg skal kalle det til tider som når jeg fikk en blødning i starten, eller når jeg ikke hadde kjent liv på en stund, men det er helt naturlig.

Også kom tankene som klarer vi dette? Blir jeg en god mor? Har jeg lov til på klage om at jeg er sliten? Jeg burde jo egentlig bare være superglad for at jeg er gravid/blitt mamma.

Ventetidene før første forsøk og i mellom forsøk var grusom, det var mye bedre å være midt oppe i det. Da hadde jeg bare en tanke og brukte energien min på forsøket. Etter to fulle forsøk og et fryseforsøk var jeg rimelig sliten. Hadde egentlig ikke lyst til å ta det siste, for tenk om det ikke gikk, hva gjorde vi da? Heldigvis slapp jeg å oppleve det. Når jeg endelig ble gravid så tenkte jeg mange ganger at hvorfor skal det gå bra nå, fortjener jeg egentlig dette? Rart hvordan man skal straffe seg selv.

Jeg ble egentlig følelsmessig avstumpet mens forsøkene pågikk, de rundt meg så meg som en glad og fornuftig person med innstillingen at går det ikke så går det ikke. Orket ikke å fortelle hvordan jeg egentlig hadde det, syntes vel egentlig at de burde klare å tenke seg det selv, men nå er jo ikke folk tankelesere så det gjorde jo ikke de fleste.

Å stole på legene at de gjorde en god jobb, så godt de kunne, var et problem for meg. Jeg vil selv ha kontroll, og stoler absolutt ikke blindt på leger. Men jeg hadde ikke så mye valg måtte bare gi dem kontrollen over kroppen min. Etter flere forsøk så har man ikke så mye privatliv lengere, man venner seg fort til å ligge naken foran flere personer. Jeg sluttet ihvertfall å bry meg om det.

Men det er rart hvordan man egentlig "glemmer". Når jeg tenker tilbake på prøvetiden sånn ved første tanke, så var det ikke så ille. Men når jeg virkelig tenker etter så var det grusomt. Det at alt tok så veldig lang tid og ikke vite utfallet og hele tiden få høre at "det er jo bare å adoptere". Folk må lære seg å tenke før de snakker.

Jeg har hørt noen ganger hvis jeg har klaget over at jeg sliten at jeg ikke har noe å klage over, skal være glad for at jeg i det hele tatt har barn. Veldig unødvendig. Mine barn er like slitsomme som alle andres, og jeg har ikke mere energi enn andre som har fått barn uten legehjelp.

Å være nybakt mor likte jeg kjempegodt, etter som månedene har godt blir det bare bedre og bedre. Men jeg kan fortsatt se på guttene mine å ikke helt tro at de faktisk er mine, at det er jeg som har gått gravid med dem. En utrolig tanke. (men så er det bare å ta en titt på magen min så ser jeg at joda, de har tydelig vært inni der )

Jeg ønsker det masse lykke til! Prøv å vær positiv, men også realistisk. Fallhøyden er enorm når man står oppi det.

[Kylling]

Tusen takk for svar, Felixa. Nyttig å høre hvordan du hadde det da det pågikk, for det bekrefter vel at tankene mine ikke er helt på bærtur. Jeg er nok også veldig sterk utad og sier til folk at "går det ikke så går det ikke..." o.l, men i realiteten sitter jeg med kaotiske følelser.. Nok en gang; takk for at du tok deg tid til å svare!

[Gjest nextlife]

Ble jo litt nyskjerrig på deg, etter den fine kommentaren om nick og avatar

Vil bare si masse lykke til, har aldri vært i den situasjonen du beskriver, og kan nok ikke forestille meg hvordan det må være. Uansett, klem,- og hold ut, lykken kommer til deg også

[Kylling]

Ble jo litt nyskjerrig på deg, etter den fine kommentaren om nick og avatar

Vil bare si masse lykke til, har aldri vært i den situasjonen du beskriver, og kan nok ikke forestille meg hvordan det må være. Uansett, klem,- og hold ut, lykken kommer til deg også

Tusen takk, nextlife!

sjansen er nok stor for at vi har samme favorittband..

[Gjest nextlife]

Tusen takk, nextlife!

sjansen er nok stor for at vi har samme favorittband..

Fantastisk, det er ikke akkurat hver dag jeg møter noen som har det

[Kylling]

Fantastisk, det er ikke akkurat hver dag jeg møter noen som har det

Hah, samme her.. ikke rart jeg la merke til deg umiddelbart!

[Gjest Gjest]

Paradoksalt nok har de som får barn gjennom prøverørsmetoden ekstra stor sjanse for å få en fødselsdepresjon(har jeg lest).

Ikke sikkert det skjer med deg da, men litt greit å vite

Ønsker dere lykke til