Hvordan sa dere "jeg elsker deg" første gangen?

[Gjest Dodgy Lady]

Bare lurer jeg

Var det romantisk? Hvem sa det først osv?

Her var det absolutt ikke romantisk. Han hadde planlagt å si det i en koselig stund, men de glapp ut i telefon på fylla. Jeg sa det ikke tilbake før 1 mnd etterpå cirka. Sa det etter frukost en søndag. Han vart kjempeglad og syntes det var herlig, siden han var helt sikker på at jeg mente det siden jeg venta så lenge med å si det.

...og dere da? :rødme:

[Gjest Gjest]

Jeg var en smule brisen på "dans" på bygda da jeg sa jeg elsket kjæresten min for første gang. Ikke noe spesielt romantisk, men vi tilbrakte en del tid den kvelden klinende i hans bil Jeg var 17 år og vi er fortsatt sammen 10 år etter

[Gjest Gjest]

Er det ikke litt utstudert å planlegge å si det?

[Gjest vimselot]

Menn forstår det uten ord...elsker deg, er litt fjernt å si, men jeg har hylt det ut under en orgamse, med en som jeg slett ikke elsket, men bare gode venner...

[Gjest Gjesten]

Vi er ikkje saman lenger, men eg har no berre sagt det til ein kar i mitt liv, vi var saman i 5 år, budde saman i 3: Han "sa" det først. Kom heim etter jobb med ein stor bukett roser, uten grunn, og eit kort der han hadde skrive "jeg elsker deg". Høyrer med til historia at dette er ein særs lite verbal kar. Det gjekk vel 7 mnd før eg sa det igjen, nyttårsafta nett då rakettane gjekk opp. Han vart veldig glad ja Vi hadde vore saman i 2 og 2,5 år når dei orda kom første gong, og dei blei ikkje gjentatt så ofte... Det er store ord for meg, og for han.

[Amalie_85]

Første gang han sa det var vi på stranda og lå å hørte på musikk å bare så på hverandre. Så sa han plutselig "jeg elsker deg", sa ingen ting tilbake der og da, men bare kosa oss sammen. Men sa det noen dager senere, og sa og jeg har elska han hele tiden men turte ikke si det. Og da sa han "vet det, jeg så det på deg"

for andre er det kanskje ikke så romantisk, men for meg var det veldig romantisk :rødme:

[Annikken]

Whups!

Endret 14. november 2007 av Annikken

[Gjest Gjest]

Mannen min sa det først. Etter en knapp uke, men han hadde vært forelsket leeeeeenge før vi ble sammen. Var venner først over tid...

Han sa det da vi lå på sofaen. Jeg datt ned på gulvet for jeg ble så paff. Siden det har vi sagt det hverandre hver dag i over ni år....

[Småkjekset]

Vi hadde vært sammen i fem måneder.. Det var påskeaften i fjor.. Kjæresten min skulle ha fest, så han og en kompis satt og drakk på hver sin kasse øl og koste seg..

Jeg var hos kompisen til kjæresten min sin kjæreste, og plutselig fikk jeg en melding. der stod det: "Det er en ting du skal vite min skjønne. Jeg elsker deg."

Jeg fikk tårer i øynene når jeg så det, og fikk bare frem skjønningen til svar.

Da vi møttes senere på kvelden tok han meg til side og spurte hvorfor jeg ikke hadde sagt det tilbake, på en spøkefull måte. Da sa jeg at jeg ville si det face to face, slik at han fikk se at jeg mente det også

På mandag har vi toårsdag, og jeg elsker han mer enn jeg noen gang trodde var mulig :rødme:

[Gjest Gjest]

Det verste av alt må være å si "jeg elsker deg" uten å få høre det tilbake. De av dere som ventet med å si det tilbake: ble ikke kjæresten litt lei seg? Selvfølgelig er det bra at dere venter med å si det til dere faktisk mener det, men det er vel naturlig å bli litt skuffet?

[Gjest imli]

Mannen min sa det da vi hadde vært sammen en uke Men vi hadde kjent hverandre lenge før det da.

[Annikken]

Det verste av alt må være å si "jeg elsker deg" uten å få høre det tilbake.

Det er faktisk det. At jeg har giddet å anstrenge meg og han av en eller annen grunn ikke. Men nå er det jo ikke så enkelt. Likevel er det ikke det faktum at han ikke har sagt at han elsker meg som er dumt, det er at jeg har sagt noe og så ikke fått det tilbake. Og det blir bare teit å henge seg opp i det da. Dessuten er det jo bare ord. Handling teller mer. (Og om det hørtes bittert ut: jeg mener det!)

Endret 11. november 2007 av Annikken

[Gjest Cienna]

Han kom hjem fra jobb og hvisket inn i øret mitt da han trodde jeg sov; Jeg elsker deg...

:love:

[Marihata]

Vi hadde bodd sammen i to mnd før vi begynte å rote sammen.

Var veldig gode venner og jeg var utrolig glad i ham før vi forelsket oss.

Vi hadde vært sammen i en mnd, og begge hadde veldig intense følelser for hverandre.

Jeg hadde hatt lyst å fortelle ham at jeg elsket ham i mange dager, men var litt redd for å gjøre det siden det var litt tidlig.

Så en kveld, han lå oppå meg, vi hadde nettopp hatt deilig og nær sex, så bare glapp det ut av meg.

Det var virkelig ikke planlagt.

Best av alt var at han sa han elsket meg også, han hadde hatt det på samme måte, hatt lyst å fortelle meg det, men ikke turt.

Når jeg ser i ettertid, så elsket vi virkelig hverandre allerede da, og var ikke bare grepet av øyeblikket.

Det var så ytrolig deilig, og nå har vi vært sammen litt over et og et halvt år, og sier at vi elsker hverandre mange ganger for dag.

Vi bare må si det, og det føles like deilig ut hver gang:)

Elsker ham bare mer og mer, og det samme gjør han!

[Minien]

Jeg har ikke sagt det. Han har heller ikke sagt det. Vi har vært sammen i to og et halvt år.

Grunnen?

Første gangen jeg sa "jeg er glad i deg" så svarte han bare "takk". Senere har han sagt at han er glad i meg mange ganger, men av den grunn (redd for å ikke få høre det tilbake) har jeg ikke sagt "de større ord". Tror heller ikke jeg kommer til å gjøre det før han har sagt det, og for å være helt ærlig så tror jeg nok ikke det skjer før han eventuelt frir - kanskje ikke da heller. Han er en mann av særs få ord (irriterende få til tider), og verbal bekreftelse kan man se langt etter.

Min eks sa det etter et halvt år. Vi var på fest, og satt ute på verandaen alene. Jeg svarte ham med det samme, men hadde en dårlig følelse. Så ble det da heller aldri oss to, og etterhvert fikk jeg meg ikke til å svare ham når han sa det til meg. Det ble for galt å lyve.

[manducabulla]

Minien: Så lenge han viser at han kanskje elsker deg, så betyr det mer enn ord.

Jeg sa at jeg elsket kjæresten min lenge før han gjorde det. Vi lå i senga, også glapp det ut av meg, og han holdt rundt meg bare. Føltes litt rart ut, der og da, men jeg ville ikke at han skulle si det med mindre han mente det.

Han sa det etter en liten krangel. Vi hadde en liten sammenkomst med venner, så ble det litt uenigheter jeg ikke ville diskutere. Så gikk jeg ut av rommet. Så løp han etter meg, prøvde å ta tak i hånda mi for å stoppe meg, men sta som jeg er fortsatte jeg, så dyttet meg inn mot veggen, kysset meg og mens vi begge stod der og gråt, sa han: "Jeg elsker deg, dumma"..

[Gjest Gjest]

For meg føles det ikke naturlig å si ordene "jeg elsker deg!"

Jeg har sagt det noen ganger, men holder meg for det meste til "jeg er glad i deg," eller å fortelle på andre måter hvor mye kjæresten min betyr for meg

Han derimot sier det gjerne fler ganger om dagen! Har hent han blir litt lei seg når jeg ikke svarer med de samme ordene tilbake, men da har vi snakket sammen og han forstå at det ikke faller naturlig for meg å si det! Jeg liker å vise det med handlinger i stede

[Gjest *Frida*]

Det verste av alt må være å si "jeg elsker deg" uten å få høre det tilbake. De av dere som ventet med å si det tilbake: ble ikke kjæresten litt lei seg? Selvfølgelig er det bra at dere venter med å si det til dere faktisk mener det, men det er vel naturlig å bli litt skuffet?

Ja, det er fælt å si "eg elskar deg" utan å få det tilbake!

Eg sa til kjærasten min, no sambuaren min, etter at me hadde vore ilag i ca et halvt år. Me koste litt på sofaen ein vanleg kveld, og eg vart så full av følelsar at eg berre "måtte" sei det. Det kjendest heilt naturlig å sei det, sjøl om eg ikkje på førehand visste heilt kva det å "elske" betydde. Før der og då.

Men min kjære sa det ikkje tilbake. Eg vart først og framst overraska, fordi eg visste at han var veldig glad i meg. Men me prata om det, og han sa at han ikkje visste heilt kva det innebar om han elska meg. Eg godtok forklaringa, men det var ikkje godt.

(No høyrer det vel med til historia at han hadde sagt at han elska meg et par år tidligare. Edru. Me var då ikkje ilag, berre "gode venner". Då sa eg det ikkje tilbake...)

I alle fall: eg sa faktisk til han at eg elska han minst ein gong seinare igjen og, fordi eg "måtte", full av følelsar. Då visste eg jo at eg ikkje ville få det samme tilbake, og det var veldig vondt! Eg fortalde han korleis eg kjende det, og at eg ikkje prøvde å presse han til å seie at han elska meg.

Men for et par veker sidan, ein søndags morgon, låg me i senga og koste. Me var begge litt fyllesjuke... Plutselig kom det: han sa at han elska meg... :rødme: Å, eg får heilt tårer i augene når eg tenker på det! Eg vart så glad at eg ikkje kunne sei noko, så det tok et minutt eller to før eg sa at eg elska han og! Hehe, nå trillar tårene her

Så her tok det omtrent et år frå eg sa at eg elska han, og til me kunne seie det til kvarandre. Me har sagt at me elskar kvarandre ein gong etterpå, og det var når han reiste vekk på arbeid for 14 dagar.

Det vil aldri bli kvardagsleg å seie at me elskar kvarandre her. Det er noko heilt spesielt. Men me seier at me er glade i kvarandre dagleg, det har me gjort sidan me vart ilag.

[Akila]

Det var på hyttetur.. Han, to venninner og meg.. Hadde vært sammen i to måneder.

Har vært kjempe nære venner leenge, og har jo sagt glad i deg maneg ganger.

han var full, og sa "jeg elsker deg, x"

Eeeh... var ikek så fornøyd med at han sa det på fylla der og da, men når vi kommer tilbake til hytta så er det et hyggelig minne!

jeg sa det vel ikke før etter noen dager... :love:

[lillede]

Vi hadde akkurat elsket...så så han meg inn i øynene å sa han virkelig elsket meg...jeg hadde lengtet etter de ordene.Jeg sa det samme tilbake.Vi mente det virkelig..og sier det nesten hver dag nå..etter åtte år.