Kjæreste i Afghanistan

[Gjest A]

Hei! Jeg har aldri brukt et sånt forum før men nå tenkte jeg å prøve for å se om det er noen andre der ute som er i samme situasjon som meg og har noen tanker eller erfaringer å dele.

Kjæresten min er i Afghanistan og jeg er så fryktelig redd for ham. De siste ukene har vært helt grusomme og i dag da nyheten kom om han som døde ble jeg helt fra meg. Det kunne vært ham. Alle beskrivelsene stemte.

Hvordan i all verden kan man takle noe slikt? Det er enda mange uker til han kommer hjem og jeg greier ikke å slappe av. Jeg er student og skal forsøksvis lese til eksamen nå men har ikke sjangs til å konsentrere meg. Det hjelper ikke med kommentarer av typen: Det går helt sikkert bra. Det er jo det alle sier, men hvordan kan man si det når det skjer sånne ting som skjedde i dag? Er det noen her som er i / har vært i samme situasjon som kan hjelpe meg på noen som helst måte?

[Gjest Tigress]

Jeg føler med deg, uten at jeg har vært i samme situasjon.

Du spør om noen kan hjelpe deg, og svaret på det er nok i hovedsak nei. Men, Forsvaret skal ha en form for støttegruppe for såkalte forsvarsfamilier, og jeg vil tro du i hvert fall kan treffe folk i samme situasjon der. Ta kontakt med Forsvaret og spør!

[Gjest A]

Jeg føler med deg, uten at jeg har vært i samme situasjon.

Du spør om noen kan hjelpe deg, og svaret på det er nok i hovedsak nei. Men, Forsvaret skal ha en form for støttegruppe for såkalte forsvarsfamilier, og jeg vil tro du i hvert fall kan treffe folk i samme situasjon der. Ta kontakt med Forsvaret og spør!

Takk for svar Jeg har forsøkt å finne noe slikt på familieweb-sidene til forsvaret men det nærmeste jeg finner er en treningsgruppe for kjærestene/samboerne som bor i Bardufoss der de egentlig er stasjonert. Men selv bor jeg i Oslo. Kanskje jeg burde ta aktivt kontakt med forsvaret og høre om de kan opprette et forum for oss eller finne ut om de har noe kontaktinformasjon på kjærestene til de andre som er der nede sammen med kjæresten min.

[Gjest Gjest]

http://www.mil.no/start/article.jhtml?articleID=116482

[Gjest Gjest]

Min kom nettopp hjem, og jeg er jo glad for det, men selv er han lei seg og ville heller vært der nede og kjempet sammen med "folka sine" (hans ord).

Føler veldig med deg, det er helt jævlig å sitte hjemme og vente. Men du trenger egentlig ikke å være så redd hvis du ser noe på nyhetene om en hendelse; media får ikke skrive noe før nærmeste pårørende er kontaktet. I tidligere tilfeller har pårørende alltid fått vite det lenge før det blir sluppet til media. Men vet ikke om du står som nærmeste pårørende?

Jeg vet det ikke hjelper noe særlig, men det går faktisk stort sett bra, de er godt trent.

Håper du får ham hjem like hel...

[Gjest Gjest]

. Men du trenger egentlig ikke å være så redd hvis du ser noe på nyhetene om en hendelse; media får ikke skrive noe før nærmeste pårørende er kontaktet. I tidligere tilfeller har pårørende alltid fått vite det lenge før det blir sluppet til media. Men vet ikke om du står som nærmeste pårørende?

Jeg vet det ikke hjelper noe særlig, men det går faktisk stort sett bra, de er godt trent.

Håper du får ham hjem like hel...

Rart svar du kommer med, at hun ikke trenger å være redd om hun hører noe på nyhetene fordi mediene ikek har lov å skrive noe??? Du prøver kasnkje å si at media ikke skriver navnet på den omkomne før forsvaret har kontaktet de pårørende. det er riktig, og det gjelder for alle dødsfall. Nå tror jeg ikke hun var redd for p høre navnet til kjæresten i media, men mer redd for at det var han som skulle være i eksplosjonen.

[Gjest Gjest]

Rart svar du kommer med, at hun ikke trenger å være redd om hun hører noe på nyhetene fordi mediene ikek har lov å skrive noe??? Du prøver kasnkje å si at media ikke skriver navnet på den omkomne før forsvaret har kontaktet de pårørende. det er riktig, og det gjelder for alle dødsfall. Nå tror jeg ikke hun var redd for p høre navnet til kjæresten i media, men mer redd for at det var han som skulle være i eksplosjonen.

Nei, jeg mener at den gang min var involvert i en hendelse, fikk jeg telefon fra forsvaret flere timer før det sto noe i nettavisene i det hele tatt. Så hun ville ha fått beskjed før hun kunne lese om eksplosjonen i media. Nå sist f.eks., fikk media meldig om eksplosjonen over 3 timer etter at det faktisk hendte. Gå ut med navn kan det jo ta flere dager før de gjør, men det er altså ikke det jeg snakker om. Jeg var aldri redd når jeg så på internett at det hadde vært bråk der, fordi jeg visste at hvis min kjære hadde vært skadet ville jeg allerede fått beskjed. Forsto du det nå?

[Gjest joje]

Nei, jeg mener at den gang min var involvert i en hendelse, fikk jeg telefon fra forsvaret flere timer før det sto noe i nettavisene i det hele tatt. Så hun ville ha fått beskjed før hun kunne lese om eksplosjonen i media. Nå sist f.eks., fikk media meldig om eksplosjonen over 3 timer etter at det faktisk hendte. Gå ut med navn kan det jo ta flere dager før de gjør, men det er altså ikke det jeg snakker om. Jeg var aldri redd når jeg så på internett at det hadde vært bråk der, fordi jeg visste at hvis min kjære hadde vært skadet ville jeg allerede fått beskjed. Forsto du det nå?

Det er nok ikke alltid sånn. Da den norske soldaten ble drept i Afghanistan forrige torsdag, kunne ikke Forsvaret gå ut med navnet før dagen etter fordi de pårørende ikke var blitt varslet. Det var altså ute i media før de pårørende visste om det. Jeg har også opplevd noe lignende selv, da jeg leste om skadede soldater fra min kjæres avdeling på en nettavis et halvt døgn før jeg selv fikk telefon. Det er vondt å leve i uvissheten, selv om den skaden kjæresten min pådro seg heldigvis ikke var av den mest alvorlige arten.

Til trådstarter... Jeg vet ikke om jeg har noen ord som kan berolige deg, men generelt er ikke de norske soldatene i Afghanistan de som er utsatt for den største risikoen. Hendelsen forrige uke var ren uflaks. De to var rett og slett på feil sted til feil tid. Det er selvfølgelig utrolig trist at sånne ting skjer. Jeg har tenkt utrolig mye på det den siste tiden. Heldigvis er ikke kjæresten min der nede nå, men han fikk tilbud om å dra ned da han var ferdig med førstegangstjenen og han snakker om å melde seg inn i HV Innsats når han er ferdig med utdannelsen. Jeg vet ikke hvordan jeg hadde reagert hvis det var han. Jeg hadde nok blitt knust, men jeg håper likevel at jeg kunne vært stolt over det han greide å utrette. De er virkelig helter de guttene og jentene som er der nede. De vet hvilken risiko det er, men likevel er de villig til å ofre liv og helse for den jobben de gjør. Det står det utrolig mye respekt av.

[TheHairyToothfairy]

Kan jeg komme med et lite råd som er pittelitt off topic? Noe som hjelper veldig for de som er der nede, som er helt fantastisk å få, og som jeg tror hjelper litt for den som venter hjemme...

Skriv brev. Det er få ting som var så beroligende som å få brev, og å skrive brev. Det er mye god bearbeidelse i å ta tiden til å skrive ned følelser og tanker, når man er i en sånn verden.