Rar oppførsel mot mannen min når han kommer hjem

[Jens]

Sønnen min på 2,5 år oppfører seg så rart om dagen når mannen min kommer hjem fra jobb. Han virker liksom ikke glad, og sier bare "gå bort", og "ikke pappa" etc..Så koser han enda mer med meg, og klenger enda mer på meg, og når mannen min da lager lei seg ansikt sier sønnen min med ett lite smil, "pappa lei seg"...Hva er dette for noe??Mannen min leverer aldri i barnehagen og henter heller aldri. Han er avgårde på jobb før sønnen min står opp og kommer som regel hjem ved 1730 tiden. Så vi spiser middag sammen hver dag og har også lese stund sammen på sengen hver dag. Kan det være sønnen min er snurt fordi mannen min er så mye på jobben? I helgene er mannen min mye alene med sønnen vår og da koser de seg alltid sammen. På slutten av helgen er sønnen min blitt skikkelig pappagutt. Så, kan dette være en liten straff fra sønnen vår sin side?Kan de være så utspekulerte. Er jo ikke noe hyggelig for mannen min å komme hjem til en sønn som aldri viser noe glede ved å se ham? Selv om det ikke tar lang tid før pappa er mer stas enn mamma?Hva kan vi gjøre med dette?Andre som har opplevd lignende?

[Gjest Gjest]

Hei!

Vi har en jente på 3,5 år, og har opplevd akkurat det samme. Hva det skyldes vet jeg ikke helt sikkert. Men jeg tror det på en måte blir sånn når barnet er sammen mye med den ene forelderen i perioder. Vi har det sånn av og til fremdeles, feks at pappa ikke får si god natt, mens jeg får. Men når jeg er på jobb eller gjør noe annet her hjemme er pappa verdens beste, og da er det sånn at jeg ikke får lov til noe, eller at jeg skal gå vekk og ikke forstyrre de. Jeg tror det er helt normalt.

[Gjest Gjest]

Jeg tror du er inne på noe med at det er en "straff" for at pappa er så mye borte. En slags "Nå kan du se hvor gøy det er når noen ikke vil være med deg"-ting.

Jeg har faktisk samme erfaring med -hunder- tro det eller ei. Da jeg flyttet til en annen by for å studere ble hunden til mine foreldre alltid ellevill av glede de første minuttene når jeg kom hjem, for så å huske på at hun egentlig var sur på meg for at jeg var dratt min vei. Da bare snøftet hun foraktelig og gikk sin vei hvis jeg prøvde kose med henne, men hvis jeg prøvde å gå ut løp hun ut i gangen og la seg på skoene mine og knurret, ikke pokker om jeg skulle få stikke av igjen Så når en hund kan straffe folk på den måten kan vel en 2.5-åring det også.

[Brunhilde]

Så når en hund kan straffe folk på den måten kan vel en 2.5-åring det også.

Det spørs om ikke du er inne på noe her.

Barn kan, vet og gjør mye mer enn vi kan forestille oss, og jeg er helt sikker på at sønnen sin oppfører seg slik fordi det er litt gøy å se at han kan gjøre pappa lei seg.

Det viktigste er jo at de har det fint sammen når de er sammen, og det sier du jo at de har.

[Chiquita]

For det første, gutten din er ikke utspekulert når han reagerer på denne måten.

Dette er en helt naturlig reaksjon hos barn i perioder når den ene forelderen er borte endel...

For det andre - hvorfor lager mannen din "lei seg ansikt"? Hva vil han/dere oppnå med det?

Hva tror dere gutten deres tenker når han ser dette?

For, når han avviser pappa fordi han har vært borte, og ser pappa blir "lei seg", så ser jo gutten deres at det fungerer. Han skjønner da at han kan bruke avvisning som straff ovenfor dere. Vil dere det?

Og, når pappa lager "lei seg ansikt" for at gutten koser med mamma i stedet, så kan jo også dette så tvil, og føre til "forvirrelse" hos gutten.

Han kan da føle at han må velge mellom foreldrene. Og så små barn skal ALDRI måtte velge mellom foreldrene sine.

"dersom jeg koser med mamma blir pappa lei seg, dersom jeg koser med pappa blir mamma lei seg, HJELP hva skal jeg gjøre???"

Nå tror jeg ikke at det er en slik situasjon hos dere akkurat nå, men bare pass på at det ikke skjer i fremtiden (for det kan være et "skritt videre" fra dagens situasjon)

Hva dere skal gjøre med situasjonen?

Overse den.

Dersom han ikke vil kose med pappa når han kommer hjem, så er jo det greit. Han er jo 2,5 år, og må jo selv få bestemme hvem han vil kose med (uten press fra oss voksne)

Og når du sier at pappa blir populær etterhvert, så er det bare å la ham få de minuttene på å "godta" pappa.

"ok, du vil ikke være sammen med pappa nå, det er greit det"

[Gjest Frk Åberg]

Gutten er ikke utspekulert når han gjør dette. Antakeligvis savner han faren sin, og noen barn reagerer med avvisning når denne da endelig kommer hjem. Det er mest sannsynlig bare hans måte å si fra om at han ikke er fornøyd med situasjonen.

[Flua]

Min yngste har bestandig reagert med avvisning hvis jeg er borte lengre enn vanlig arbeidstid. Nå er han 7, og det begynner å gå over, heldigvis........ Han overser meg totalt, klenger veldig på pappa, og trekker det hele ut til jeg har SÅ vondt i hjertet, så plutselig er det over, og han kommer stormende og kan ikke få nok mamma. -Jeg har lært meg til å repektere at det er sånn, og lar han være i fred, selv om jeg har mest lyst til å klemme han HARDT. -Jeg har også fundert på hvorfor han er sånn....straffer han meg på en måte, eller er han "flau" over at jeg kommer og viser han masse oppmerksomhet? Jeg vet ikke, men jeg tror at han blir så overveldet av "sorgen" over at jeg ikke har vært der, og han ser at jeg blir lei meg, så det er litt "straff" til meg for å ha vært borte. -Det begynte faktisk å gå over når jeg "aksepterte" det, ga han en oppmerksomhet (klem, smil, go-prat osv) når jeg kom hjem, og ventet til han var klar til å komme til meg, og da legge alt annet til siden en stund.

[aline]

har ikke barn, men likevel er dette noe som høres rimelig kjent ut.

Det er flere med barn som forteller om dette, så tror det er rimelig vanlig. At barn kan straffe er også noe jeg har sett før, men det er ikke sikkert det bare dreier seg om straffing, men å sette foreldrene opp imot hverandre, som vel også er en utprøving de skal igjennom.

Testing av grenser, testing av hvordan dere reagerer ved forskjellig oppførsel.

[Gjest Gjest]

Mannen din reiser før gutten er våken om morgenen, og kommer tilbake når gutten er trett på ettermiddagen.

Om helgen har de tid sammen, og da blir gutten "pappa-gutt" i løpet av den tiden.

Selv om straff er en rimelig logisk forklaring, er jeg ikke så sikker på at det er den eneste logiske forklaringen her.

Det kan være så enkelt som at gutten ikke "kjenner" pappa'n sin om ettermiddagen, er sjenert/usikker for ham, og bruker tid på å bli "kjent" med ham igjen.

Begge mine var slik at de var veldig sjenerte mot folk de ikke hadde sett på en stund, og brukte litt tid på å tine opp, dette gjaldt også faren som jobbet slik som mannen din jobber.

Denne teorien kan underbygges med at gutten tiner opp når han får mer enn bare et par timer sammen med faren sin.

Han har blitt "kjent" med pappa på nytt...

For et barn i den alderen, kan 24 timers fravær ha samme virkning som 24 dagers fravær... de som er lenge borte på regelmessig basis, blir "ukjente" etter kort tid.

Det er altså flere mulige forklaringer på denne oppførselen, men uansett hvilken forklaring som er riktig, det går seg til etter hvert.

[bella domina]

Vi har også hatt det slik.

Vi forklarte barnet at det er trist å bli avvist, også for pappa, og at pappa også kan bli lei seg og er veldig glad i det. Det hjalp faktisk. Og det ga da ikke barnet dårlig samvittighet eller problemer med å velge. Det ivste at voksne også kan bli lei seg, og at det derfor er ok for barnet å være det også.

Men jeg får samme reaksjon av og til når jeg henter i barnehagen - barnet vil ikke snakke med meg. Mest av alt tror jeg det er at endringene - hvem som kommer og hvem som går, hvor vi er når vi ikke er sammen med barnet etc. er det som gjør barnet litt tilbakeholden. For oss hjelper det å forklare i forkant hvem som kommer når, og at mamma gleder seg til pappa snart kommer også. Verden er uforutsigbar og ustyrlig for små barn, og det er vondt. Spesielt i brytningene mellom to og fire år, hvor de prøver å finne ut av ting og prøver å kontrollere mer av omgivelsene sine og hverdagen sin.

Så lenge de er perlevenner i helgene ville jeg ikke bekymret meg i allefall.