Trenger nærhet og kos av kjæresten

[Gjest sangaria]

Hei.

Vi er ett par i slutten av 20 årene/begynnelsen av 30 årene, har vært sammen i 6 år og har egentlig ett veldig fint og godt forhold. Tror begge tror og håper det skal bli oss. Alikevel har ikke ting vært så bra de siste halve året, og jeg kjenner jeg ikke er lykkelig hele tiden.

Problemet er at kjæresten min alltid har hatt problemer med å sove, mens det siste året har det forverret seg betraktelig. Han har 0 energi og blir veldig fort irritert og bjeffer til meg. Han har vært hos lege, fått påvist "restless leg syndrom" og de prøver ut forskjellige medikamenter for å finne ett som fungerer for han. Han skal i tillegg på utrending på søvnsenter og har vært hos en søvnspesialist for å ta div tester og finne en optimal sovesituasjon ol.

Jeg prøver, prøver virkelig å være forståelsesfull, ikke bli såret når han bjeffer til meg og ikke ta det personelig når han avviser meg. Men når vi så å si aldri har sex (max max max en gang i uken, og da er det drit dårlig, er sånn: sett deg opp på meg da, så det går for deg, eller så suger jeg han, ikke sånt sexliv jeg vil ha). Vi kysser aldri (bare nusser) om vi ikke har sex. Han tar så å si aldri på meg, annet en på armen eller hodet. Jeg orker nesten ikke å ta intiativet mer, blir lei meg bare på tanken, for jeg vet jeg blir avvsit, han prøver ikke en gang!! De få få få gangene han har tatt intiativ, har jeg alltid stilt opp, selv om jeg i utgangspunktet ikke har villet, for jeg vet lysten kommer etterhvert.

Akkuratt nå er jeg så lei, og det funker ikke å prate med han om det. Han sier bare at jeg må forstå at han trenger søvn for å fungere, og at han håper ting blir bedre. Så om jeg prøver å prate videre derfra blir han bare irritert....

Jeg skjønner at han har et problem, og at det må være helt umenneskelig å gå uten søvn. Men jeg er her jeg og, og jeg stiller ikke mye krav, men noe må vel jeg telle også? Han har jo prøvd ut div medisiner (som egentlig er beregnet på andre ting), sist fikk han noen "lykkepiller" egentlig, men det førte bare til at han ble totalt likegyldig til alt, men ikke fikk sove mer. Nå prøver han noen som egentlig er beregnet på Parkinson... Også blir jeg så irritert på han og, for jeg synes han kan prøve å gjøre litt selv, tvinge seg selv til å trene litt, slutte og røyke og drikke så mye osv...

Men kanskje aller aller mest av alt skulle jeg ønske han bare en gang i blandt kunne komme å legge seg sammen med meg, selv om han vet han ikke får sove, bare for å ligge naken og holder rundt meg, kysse meg i nakken og ta på puppene mine, Trenger ikke å ha sex, så lenge han er nær... Også heller stå opp igjen... snufs

[Marihata]

Forstår deg godt.

Han høres litt egoistisk ut som bare er opptatt av sine egne behov.

Selvfølgelig har han det vanskelig, men han kan gi deg mer nærhet hvis du så sårt trenger og ønsker det.

Har du gitt uttrykk for dine behov på en ikke anklagende måte?

Hvis ikke må du gjøre det.

Om du har gjort og han driter i det, får du forklare han at dere møtes på midten, og at du tar hensyn til hans behov og at det bare skal mangle at han gjør det samme for deg.

Hvis han da fremdeles driter i det, er han ikke noe å samle på, og mangler innlevelsesevne og forståelse.

[Antoinette]

Mangel på søvn kan forandre folk totalt. Han skal på søvnklinikk sier du... når?

[jannamor]

Mangel på søvn kan forandre folk totalt.

Enig. men du må snakke med han om det. uansett om han blir så sint at han flyr i flint. For det er mulig han ikke ser rekkevidden av skadevirkningene det har på deg og deres forhold.

Dette høres ikke godt ut, og du har definitivt ikke for høye krav.!!!! At han burde kunne ligge ved siden av deg og stryke på deg, burde og være en selvfølge.

men som antoinette sier, mangel på søvn forandrer ofte folk totalt. men han må få vite hvordan du har det. Han er sannsynligvis så opptatt av seg selv og sitt ptoblem at han ikke ser deg og dere i dette.

Hva med å skrive et brev?

[Gjest Gjest_T.S_*]

Han står på venteliste, forhåpenltigvis kommer han inn i løpet av desember. Han er veldig flink til å følge opp med lege og sånn, jeg vet han tar det alvorlig og vill få løst det.

Det er sant det at en person virkelig forandrer seg ved søvnmangel, men jeg har og finner meg fortsatt i veldig mye for å ta hensyn. Jeg gjør så og si alt av husarbeidet, og jeg presser han ikke til å finne på noe som helst. Og det er skjelden, skjelden jeg sier noe, stort sett holder jeg kjeft om den vinde følelsen inne i meg, og går vekk så han ikke skal vite at jeg gråter.

Noen ganger, særlig i helgene og han har fått sovet/slappet av ut til langt på dagen, så er han mer seg selg, er kjærlig og øm og ber om unnskyldning for hvordan han er. Og jeg vet han er utrolig glad i meg, og ikke vil ha noen andre. Alikevel så er det vel ikke meningen at man skal gå rundt å være ulykkelig hele tiden heller??

[jannamor]

synes ikke du skal skjule din følelser for han nei. Hvordan kan han da vite at du tar det så tungt?? Han må få vite det. Han burde faktisk oppfordre deg til å fortelle.

Jeg har aldri hatt søvnproblemer, man går for tiden gjennom en vanvittig tøff periode, har vært sykemeldt i 8 uker og komer nok til å være det til over jul. Jeg må og kun være fokusert på meg selv (sier min kjære og legene) for å bli frisk. Så kan sette meg litt inn i hans situasjon. Og selvom man har det jævlig, og hele verden raser, er det ingen!!! unnskyldning for ikke å bry seg om sin kjære. Jeg prøver og tilpasse så godt jeg kan så min kjære ikke skal bli sliten, gir han all den kjærlighet og omsorg han trenger, og prøver så godt jeg kan.

Det synes jeg din mann kan gjøre og. Det koster han ikke så mye i forhold til hva han tjener. DVS at hvis han ikke skjerper seg, og du sier hva du MÅ ha, vil kanskje dette skade mer enn dere klarer og reparere.? Derfor vil investering fra dere begge nå (ja det vil være tøft) men det vil kanskje berge forholdet såpass at dere kan bruke dette til å få et sterkere forhold og en større grunnmur, for et felles liv fremover

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg så godt i gjen i det du skriver her. Jeg sliter med akkuart sammen med min samboer. Han har også store søvnvansker og vi deler sjelden seng ilag for tiden. Av og til kan det ta heilt knekken på selvtilliten min, og ofte blir jeg liggende våken og tenke på om interessen for meg er så liten at vi aldri skal kunne ha nærhet. No er det over 1 mnd siden sist. Men når han er våken er han flink og komme og gi meg klem eller en suss. Merker at jeg sliter med hvordan jeg skal taklet dette. Men elsker han jo over alt på jord, og håper jo at han og gjere det (han seier det hvertfall, men så var det det med å tru på det ...). Men eg merka at eg er meir ulykkelig no enn eg var før, og det er ingen god følelse. Men eg har sgt eg skal støtte han og at vi skal komme oss gjennom dette. Ønsker deg masse lykke til, eg skjønner godt hvordan du har det....

[Gjest Gjest]

Har han gjort et seriøst forsøk med Melatonin?

Jeg vil i hvertfall anbefale det.