Bekymret for vår eldste datter

[Gjest Bekymret mor]

Jeg og mannen min er så bekymret for vår eldste datter. Hun er 33 år gammel, og har ennå ikke hatt fast, full jobb. I årene etter at hun var ferdig med å studere, har hun vært mer arbeidsledig enn hun har vært i jobb, og har kun jobbet i korte deltidsvikariater.

I barndommen var hun veldig sjenert og ensom. På barneskolen ble hun nok mobbet en del, men hun sa lite om dette selv på den tiden, og skolen dysset det ned. Etter som årene gikk, ble hun mer og mer glad i å sitte på rommet sitt, lese bøker, høre på musikk og se på TV. Hun var aldri interessert i å skaffe seg sommerjobb, deltidsjobb, helgejobb etc, mens hun gikk på skolen. Mannen min og jeg snakket ofte med henne om dette, gikk nok litt hardt ut også, og hun syntes nok det var "mas", men vi var bare redde for at hun skulle ende opp som - vel, slik hun har endt opp nå.

Etter endt studium, fant hun ut at hun hadde valgt helt feil, og da gikk alt på en måte i stå for henne. (Hun er nok en veldig boklig, skrivebordstype, helt ulik oss, og passer ikke inn i det praktiske yrket hun utdannet seg til). Hun prøvde seg i jobb, men sluttet bare etter noen få uker, for hun mistrivdes så forferdelig. Etter det gikk hun arbeidsledig i mange år. De siste 5-6 årene har hun hatt kortere eller lengre vikariater/tilkallingsvikar på samme arbeidsplass, kun deltid. Hun viser ingen interesse for å søke nye jobber, selv om hun selv innser at situasjonen ikke er optimal. Men hun blir så sliten av å jobbe, sier hun, at hun ikke makter fulltidsjobb. Og ofte går hun bare hjemme også. Det verste er at hun er FANTASTISK dyktig i det hun gjør når hun jobber. Hun har som sagt ikke mye erfaring, men de attestene hun faktisk har, overgår glatt alle andre jeg har sett .

Jeg vet at dette egentlig ikke er vår sak, hun har aldri bedt oss om penger eller liknende. Hun har en mann som tjener meget godt, og nå har han i tillegg arvet en stor sum penger fra sin bestemor, slik at nå blir vel initiativet hennes for å søke jobb enda mindre... Synes bare det er så trist at en ellers frisk 33-åring ikke skal kunne greie å ha en (full) jobb! (Hun har ikke barn).

Kan noe av dette være vår skyld? Pushet vi for mye på henne om at det var ekstremt viktig å ha en jobb, at hun ikke kunne ta en universitetsutdannelse, men burde velge noe mer praktisk og kortvarig? Gjorde vår bekymring og irritasjon det verre for henne?

[Gjest Gjest]

Hun er som du skriver 33 ÅR!!!!!

Hold dere unna!!

[kheira]

Hun er som du skriver 33 ÅR!!!!!

Hold dere unna!!

Foreldre har vel lov til å være bekymret?!

Endret 7. november 2007 av Skytte81

[Annie]

Syns ikke dere skal ha dårlig samvittighet. Nå er hun voksen og gift, og har valgt det livet hun lever.

Hun og mannen har tydeligvis god økonomi, og det kan hende hun liker å gå hjemme.

Men det er godt å se at dere bryr dere

[Rubina D]

Foreldre slutter aldri å bekymre seg for barna sine. De er og blir barn om de er 3, 33 eller 90.

Men press KAN gjøre ting verre. Jeg sier ikke at det gjør det i enhver situasjon.

Min mor "gnålte" om at jeg burde utdanne meg innen tall. Hun nevnte det bare 5-6 ganger, men for meg ble det gnål. Så jeg endte opp med ett praktisk yrke ( altså fagbrev i stedenfor en fin akademisk tittel).

Vel yrket passet ikke meg heller og jeg endte opp med noe helt annet. Jeg liker tall, men jeg hater å sitte stille. I det yrket jeg har nå er det både praktisk og litt stille med masse tall.

Men det blir som mange sier at hun har valgt sin egen livsstil og det må dere respektere.

[Gjest Gjest]

Foreldre har vel lov til å være bekymret?!

Ja, men det får da være måte på.

Virker nærmest som om hun mener de har gjort feil i oppdragelsen av datteren og nå skal gå inn for å rette opp det.

[Gjest Gjest Julie]

Kan noe av dette være vår skyld? Pushet vi for mye på henne om at det var ekstremt viktig å ha en jobb, at hun ikke kunne ta en universitetsutdannelse, men burde velge noe mer praktisk og kortvarig? Gjorde vår bekymring og irritasjon det verre for henne?

Dersom hun var, som du sier, et rolig barn som likte å lese, og hun ikke ble oppmuntret, aktivert og støttet til å ta mer initiativ kan dette ha påvirket den hun er i dag. Samtidig med det kunne hennes analytiske evner ha blitt bedre stimulert av foreldrene.

Dersom bekymringer og irritasjon på at hun ikke helt var som forventet i henhold til familiens mer praktiske ønsker, og dette kom til syne, bidro det sikkert ikke til å øke hennes selvtillit.

Dersom dere var strenge og ønsket et lydig barn som gjorde som dere sa, og ikke viste rom for at det var positivt at hun hadde andre talenter enn dere andre, kan det ha innvirket negativt på henne.

På den ene siden er hun ansvarlig for seg selv og styring av sitt liv, på den andre kan en ikke se bort i fra at foreldrene kunne ha gjort en langt bedre jobb med å utvikle barnet. Det er absolutt et stykke arbeid å utvikle ulike barn i en familie. Ulike individer krever ofte ulik behandling.

Endret 7. november 2007 av Gjest Julie

[Gjest =tentacle=]

Kan noe av dette være vår skyld? Pushet vi for mye på henne om at det var ekstremt viktig å ha en jobb, at hun ikke kunne ta en universitetsutdannelse, men burde velge noe mer praktisk og kortvarig? Gjorde vår bekymring og irritasjon det verre for henne?

Per nå er det faktisk ikke så ille. Hun blir sårbar økonomisk hvis det blir slutt med mannen, selvsagt, men dere legger listen høyt hvis kun en fullt ut tilpasset, produktiv og lykkelig A-4datter er akseptabelt for dere som resultat for at oppdragelsen skal ha vært vellykket. Hadde dere ikke pushet, kan det hende at hun hadde funnet sin egen vei og trivdes bedre med yrkesvalg, på den andre siden kan det hende at hun ville trukket seg unna like tidlig og endt med å droppe ut av universitetsutdannelse.

Hun har hatt det vanskelig sosialt med andre, kanskje er det å forholde seg til nye arbeidskolleger på nytt sted grunnen til at hun har droppet jobber og kun jobber deltid og i perioder på det samme stedet år etter år? Jeg lurer, fordi det ikke har vært for sent for henne å realisere en mer akademisk utdannelse etter den første, praktisk rettede. Hun kunne ha snudd livet sitt rundt, men noe holder henne tilbake. Enten initiativløshet og at hun har det greit nok som hun har det, eller at det er en stor terskel for henne å begynne med noe nytt.

Uansett, det går an å be om unnskyldning for at en har lagt for mye av sine egne forventninger og vurderinger på barnet den gangen det ble gjort utdanningsvalg, og si at en har angret på det. Uten å ta ansvar for situasjonen som er nå. Hun er 33, dere skal ikke fikse livet hennes, spesielt ikke når hun ikke ber om hjelp.

[Malama]

at hun ikke kunne ta en universitetsutdannelse, men burde velge noe mer praktisk og kortvarig?

Akkurat dette er vel det eneste jeg reagerer på. Om et barn er "teoretiker" og ønsker å ta en teoretisk utdannelse, så er det vel en fordel at foreldre "tillater" det fremfor å pushe i retning av en praktsik utdannelse? På samme måte som at "teoretikerforeldre" må godta om de har et barn som ønsker å ta en praktsik utdannelse?

Men som tentacle påpeker, det er ikke for sent å ta en annen utdannelse om hun vil det, og det er slett ikke sikkert hun ville tatt/gjennomført en slik utdannelse i utgagnspunktet, uansett hva dere gjorde, så ta ikke dette for tungt som foreldre. Hun er nå 33 år, og ansvarlig for sitt eget liv, selv om selvsagt foreldre bekymrer seg for sine "barn" uansett hvor store de blir. Men som foreldre kan man aldri garantere at oppdragelsen man gir sine barn er den "korrekte", man gjør bare så godt man kan. Og det er jo stort sett godt nok det!

[Gjest Gjest Julie]

Men som foreldre kan man aldri garantere at oppdragelsen man gir sine barn er den "korrekte", man gjør bare så godt man kan. Og det er jo stort sett godt nok det!

De fleste foreldre gjør sannsynligvis så godt de kan. Likevel:

"Så godt kan man" betyr ikke alltid "godt nok".

Uansett er det for sent for foreldrene i dette tilfellet å gjøre så mye fra eller til foruten å være generelt interessert og engasjert i den frivillig (?) passive datterens liv.

[Malama]

Jg sa jo "stort sett", for det er ikke alltid godt nok nei.

Men det er som du sier, litt sent å angre på det man gjordr nå, og jeg antar jo at de handlet utfra beste mening, selv om jeg grunnleggende mener at barn (eller tenåringer som de er når de skal velge utdannelse) bør få velge selv hva slags retning de ønsker, ikke alle passer for teoretisk, ikke alle passer for praktsik.

[Gjest Gjest Julie]

Jeg sa jo "stort sett", for det er ikke alltid godt nok nei.

Det sa du, ja - enkelte ganger kommer det overflødige svar på KG. Som når en person sier noe, og at en annen må understreke at det ikke alltid er slik...og at det ikke gjelder alle i hele verden.

[Malama]

Glad i popcorn i dag du?

Kos deg...

[Echo]

Hva dere eventuelt gjorde feil eller ikke, som kan ha fått følger for hennes voksne liv, vet man jo ikke.

Hun er 33 år, og har en utdannelse hun ikke trivdes med.

At hun ikke viser initiativ til å søke jobber, kan jo ha med mannens inntekt å gjøre, kanskje hun syns det går greit som det gjør.

[Gjest Bekymret mamma]

Per nå er det faktisk ikke så ille. Hun blir sårbar økonomisk hvis det blir slutt med mannen, selvsagt, men dere legger listen høyt hvis kun en fullt ut tilpasset, produktiv og lykkelig A-4datter er akseptabelt for dere som resultat for at oppdragelsen skal ha vært vellykket.

I begynnelsen tenkte vi mye på dette, at det kom til å bli forferdelig for henne hvis hun og mannen hennes skilte lag,men det er jeg heldigvis ganske sikker på at ikke kommer til å skje. De har vært sammen i 11 år, og noen mer forelska mann enn ham, har jeg sjelden sett. (Følelsene er de samme hos henne).

Ellers er det jo noe med det at vi mammaer aldri klarer å slutte og bekymre oss. Jeg er nesten like bekymret for min yngste datter - fordi hun jobber veldig mye. Hun har også vært slik hele livet, og har tatt all mulig slags jobber mens hun studerte, fordi enhver jobb er bedre enn ingen jobb. Men jeg innser jo selvfølgelig at hun hadde et helt annet liv, trygt, uten mobbing, med venner, enn det storesøsteren hadde.

[Gjest Silmarill]

Først må jeg si til gjest her at foreldre slutter ikke å bry seg om sine barn selvom de har flyttet ut av heimen for lenge siden!

MEN,det er noe annet å bry seg med hva barna gjør av valg i den alderen der (så lenge valgene ikke fører dem utfor stupet da)

Så lenge datteren din er fornøyd med sin tilværelse slik det er nå så mener jeg dere ikke trenger å bekymre dere for henne!

Økonomisk trygghet har hun i sin mann, en mann som ifølge det du skriver viser seg å være en kjærlig og snill mann!

Ser du også skriver at hun selv sier at kanskje tilværelsen hennes ikke er kjempe på topp, men det kan være et svar hun bare gir dere dersom dere hele tiden "minner" henne på det!

Tror du ikke hun selv klarer å avgjøre hva som er best for henne?

Hun diskuterer vel sikkert hennes livsstil med mannen sin, så dere trenger ikke å minne henne på det! Dét kan føles som mas!

Vær heller positiv mot henne og ikke kommenter hennes tilværelse på en negativ måte! Hun kan faktisk føle det som krenkende og at dere ikke syns hun er "bra nok"

Om jobbing ikke er hennes greie, så kanskje en hobby kunne ha vært noe!

[Gjest Gjest]

Jeg ville heller ikke jobbet 100% om jeg kunne slippe. Forstår meg ikke på de som lever for jobben, de som ikke aner hva de skulle funnet på uten jobb.

[Gjest nimbus]

Akkurat dette er vel det eneste jeg reagerer på. Om et barn er "teoretiker" og ønsker å ta en teoretisk utdannelse, så er det vel en fordel at foreldre "tillater" det fremfor å pushe i retning av en praktsik utdannelse? På samme måte som at "teoretikerforeldre" må godta om de har et barn som ønsker å ta en praktsik utdannelse?

...

Jeg reagerer også på dette. Trpr aldri det fører til noe godt å tvinge barnet inn i et yrke det ikke trives med, fordi foreldrene mener å vite best. Men det var vel gjort i beste mening, og det er jo ikke for sent å ta en skikkelig utdannelse nå heller... Og jeg tror det er veldig mange som ikke hadde giddet å jobbe 100% dersom de kunne klare seg økonomisk med lavere stillingsprosent...

[Chans]

Jeg må si meg enig med Malama, altså; dersom noen forsøker å påvirke barnet sitt til ikke å satse på universitetsutdannelse når de i utgangspunktet ønsker det selv, synes jeg det er helt høpløst dårlig gjort.

Nå kan jeg ikke nekte for at jeg selv kanskje kunne ha funnet på å gjøre det motsatte, altså forsøke å øke interessen for akademia hos mine barn hvis de finner det for godt å ville droppe høyere utdannelse eller gå for en mer praktisk rettet yrkesretning. Jeg innser jo at det høres litt hyklersk ut, og kanskje er på lik linje med å gjøre som trådstrarteren antyder at hun har gjort, men... Jaja, jeg velger å stå for det likevel.