Livredd for å dø

[jannamor]

Tusen takk Jannamor.

Ja det er rart med det, men jeg også sliter mest om kvelden. Er vel da man setter seg ned og tenker. Dagen går så fort. Vi har gode gener i familien og kun en tante av meg har fått kreft, og dette er en stor familie vi snakker om. Jeg vet ikke hva sykdom og død i min familie er, bortsett fra en gammel bestefar og ei farmor. Jeg tenker vel sånn at nå må det skje noe snart, siden jeg har vært så heldig.

Dette er jo mye irrasjonelle tanker. Jeg er frisk som en fisk, jeg ramlet 8 meter fra ei blokk og var uskadd omtrent.

Jeg har hatt mye å slite med siste årene, og føler for første gang at jeg endelig har det som skal til for å få et knakende godt liv.

Jeg har hatt en samboer som har slitt med depresjon, og ting går vel ganske hardt innpå meg. Sliter endel med skyldfølelse også. Jeg prøver å tenke positivt, men de gangene jeg rister samboeren min i nakken at han må ta seg sammen, så føler jeg meg ille og slem etterpå. Men han har det mye bedre nå, og det er så deilig. Endelig se han glad.

Enkelte ting råder man ikke over, og mangel på kontroll er kanskje skummelt for mange. Hvertfall meg. Døden er min største fiende akkurat nå.

Kvelden er mørk, svart, kald. Døden er også mørk, svart og kald. Det henger også sammen med at man slapper av.

Du er heldig som har gode gener. Og veldig heldig som slapp billig fra det fysisk.

Ja det går fort utover psyken, når man har ting som krever i hverdagen, som feks din samboer som sliter med depresjon. Dette går hardt inn på ALLE som opplever det. Ingen kan sitte ved siden til den man elsker i en sånn situasjon og være uanfektet.

Ikke legg skylden på deg selv. Du som jeg er bare mennesker. Vi kan ikke fikse alt, selvom vi gjerne vil.

Jeg vil gjerne klare alt. Være sterk. Jobbe for min egen lykke. Være selvstendig, empatisk, gi tilbake til de som trenger det mer. Mange der ute som har det verre enn meg. Det jeg føler er ingenting og snakke om. Hjelp heller de som virkelig trenger det.

Jeg har insett at for å klare dette, må jeg hjelpe meg selv først. Jeg kan ikke undertrykke de vonde snikende følelsene. Jeg kan ikke stole blindt på lykken eller min arbeidsvilje eller styrke. jeg må tørre å være svak.

Det hjelper min terapaut meg med. Sakte men sikkert forsvinner de ensomme mørke tankene, eller de kommer sjeldnere.

Man får en aksept over verden. Jeg er ikke redd for å ikke ha kontroll lengre. Jeg er ikke lei meg når jeg må "ta noen litt hardt i nakken".

Når man får hjelp med å hjelpe seg selv, får man mer energi og større ressurser til å hjelpe andre.

klem til deg kjære Lissi

[buppen]

Huff, det må være tungt å slite med dette, særlig når du egentlig bare vil nyte at du "egentlig" har det godt...

Som du har gitt flere tilbakemeldinger om her, hadde du kanskje hatt godt av å få hjelp til å bearbeide opplevelsene du har hatt. Husk at alt du opplever, "setter seg" i kroppen, og vil på et eller annet tidspunkt bryte ut og kreve å bli tatt hensyn til. Det vil ikke bli visket ut, men vil bli mulig å leve med når du får satt dine ord på det som har skjedd, og satt ord på hva det gjorde med deg både fysisk og psykisk. Det handler om å skape deg en historie du kan leve med!

Det at du har startet å skrive om dette, er en god start på å gjøre nettopp dette. Deretter trenger det ikke nødvendigvis å være en psykolog som skal hjelpe deg videre, det fins mange kloke mennesker. Det viktigste er at det mennesket du velger, har tid å høre på deg, kan bekrefte tankene dine, og ha evne til å stille de riktige spørsmålene for at du skal finne svarene i deg selv...

Når det gjelder å kunne tro på noe "etterpå", har jeg funnet stor trøst i min barnetro som sier at vi skal se hverandre igjen, og leve sammen for evig i en bedre verden/himmel/ny jord (hva man enn velger å kalle det...).

Vil anbefale deg å ikke høre verken på meg eller hva andre mener, men å studere selv hva Bibelen sier. Tro er ikke noe som kan bevises, men handler om et valg om å håpe på noe man ikke kan se. Du kun kun finne ut hva som fungerer for deg! Hvis det hjelper deg å tro på en større makt, mer enn vi kan se i dette livet, så hvorfor skulle du ikke tillate deg å gjøre det?

Syns følgende historie er god:

To menn snakket sammen om hvorvidt de trodde på et liv etter døden. Den ene av dem trodde, mens den andre ikke gjorde det. Den første sa til den andre: Ok, kan hende du har rett, men tenk deg følgende scenario: Vi dør, og finner ut at du hadde rett, det skjer ingenting etter døden. Jeg har ikke tapt noe, selv om jeg alltid trodde det var mer.. Hvis derimot jeg har rett, vil jeg komme til himmelen, og få leve i herlighet for evig. Det vil ikke du, fordi du ikke trodde... Du taper uansett!

Moralen er at det kan godt hende pessimisten får rett, men optimisten har det så mye bedre i mellomtiden!

Endret 1. desember 2007 av buppen

[Gjest lissi32]

.

Endret 15. januar 2008 av lissi32

[buppen]

Du verden, så flink du har vært å beskrive det som skjedde med deg!!

Det er ikke det minste rart at en sånn opplevelse setter seg i kroppen. For en påkjenning!

Før denne hendelsen hadde du kanskje levd i den tro at livet er forutsigbart og trygt, og at vi har sånn noenlunde kontroll på det som skjer rundt oss, ikke sant? Etter denne hendelsen er den oppfatningen ihvertfall blitt grunnleggende forandret. Når noe så drastisk plutselig kan skje når du minst venter det, hvordan skal du noengang kunne slappe av???

Dette du føler er fullstendig naturlig, og du burde fått delt denne erfaringen med andre som har opplevd det samme. Kanskje du ved å kontakte kommunen din, brannvesen, sosialkontor e.l kan få vite om de vet om andre som har hatt slike opplevelser, og få slutte deg til en gruppe som snakker sammen om det.

Hvis det ikke finnes, kanskje kan du være den som starter en slik gruppe? Det er mange som har opplevd branner, og det er kan hende flere som trenger å få snakket om det?

Du er i alle fall på god vei med å bearbeide traumet ditt. Du vil nok ikke gi deg nå, før du har fått noe meningsfullt ut av erfaringen din... Heia Lissi!!

Masse klemmer fra Buppen (pappas kjælenavn på meg da jeg var lita..)

[Gjest lissi32]

.

Endret 15. januar 2008 av lissi32

[Ciara]

Jeg kjenner meg litt igjen i deg.

Ikke at jeg deler din bekymring for døden, men at jeg i bunn og grunn er en bekymrer som kan bruke uforholdsmessig mye tid og krefter på å uroe meg for ting jeg ikke kan kontrollere.

Og det er nettopp det: Du kan ikke kontrollere dette, og er du som meg, så er det noe av grunnen til at dette er så skremmende. At du kan ane ingenting, og plutselig så vil noe skje som endrer livet ditt. Det å ikke ha kontroll er i hvert fall veldig ubehagelig for meg.

Men dette har jeg forsøkt å endre på. Dvs at jeg gjør mitt beste for ikke å bruke tid på det jeg ikke selv kan styre. Derfor tenker jeg ikke mye på døden, heller. Det høres kanskje latterlig enkelt ut, men jeg tror det er en egenskap man kan øve opp.

Det hjelper også veldig å se på alternativene, og huske på at

-du kan leve til du er 110. Ville det ikke være leit om du bekymret deg i alle år fram til da for at du skulle dø? Helt nytteløst?

-la oss si du ikke får barn fordi du er redd for at de skal dø. Selv hvis du, som en ikke sannsynlig worst-case, skulle oppleve det forferdelige miste et barn, ville du ikke angre på at du fikk dem

Jeg tror du kan snu denne situasjonen din til noe veldig positivt: Det høres ut som om grunnen til at du er redd for å dø er fordi du er lykkelig med det livet du har nå og ikke vil miste det. Det er jo egentlig utrolig bra! Forsøk å være takknemlig for alt du har og sette pris på det i stedet, fokusere på at du faktisk har det så fint som du har det.

Mye av deg jeg sier er veldig selvfølgelig, og jeg håper ikke jeg virker belærende. Jeg er imidlertid av den overbevisning at man kan komme langt ved å jobbe med seg selv og få seg selv til å endre syn på livet. Ikke alt kan man få til selv. Da er psykologtimer et godt alternativ. Det er ikke sikkert du trenger mange av dem, men at det hjelper mye med et par timer.

Masse lykke til!

[Gjest lissi32]

Hei Clara og tusen takk for svar.

Endret 15. januar 2008 av lissi32

[Ciara]

Jeg må uansett bare si at jeg synes det høres ut som om du har taklet de vonde opplevelsene dine utmerket så langt!

[Gjest lissi32]

Jeg må uansett bare si at jeg synes det høres ut som om du har taklet de vonde opplevelsene dine utmerket så langt!

Takk for det. Ja jeg syns jo egentlig det jeg også! Jeg er ikke den som legger meg ned å blir der bare fordi jeg har det vondt.

Jeg er vel en optimist, og tenker at man må gjøre det beste ut av alt.

Å være bitter gir meg ikke et bedre liv.

Prøver hver dag å ta fram det gode i meg selv, å gi det til andre. Positivitet og glede!!

Gleder meg til jul:O)

Gleder meg til etter jul å starte i ny jobb:O)

Gleder meg til sommeren å dra til den nye leiligheten vår i utlandet. Vil bare tenke slike tanker nå, ikke alt som kan skje.... som kanskje ikke skjer..

[Gjest Gjest]

Du har jo klart å styre livet ditt i en positiv retning, og det kan du være stolt av. Det er det ikke alle som klarer, selv om de ikke har vært i nærheten av det du har opplevd en gang!

Og husk at det ikke er noen vits i å ta bekymringene på forskudd, da får man jo bare dobbelt opp.

[Gjest lissi32]

Du har jo klart å styre livet ditt i en positiv retning, og det kan du være stolt av. Det er det ikke alle som klarer, selv om de ikke har vært i nærheten av det du har opplevd en gang!

Og husk at det ikke er noen vits i å ta bekymringene på forskudd, da får man jo bare dobbelt opp.

Tusen takk for det. Joda jeg har klart det, selv om jeg ikke helt vet hvordan:O) Men å tenke positivt er en start.

Snakket mye om dette med samboeren min i går, fortalte han hvor redd jeg var for å miste han, eller meg selv. Var godt å få det ut, og få satt ord på det.

[buppen]

Tusen takk for det. Joda jeg har klart det, selv om jeg ikke helt vet hvordan:O) Men å tenke positivt er en start.

Snakket mye om dette med samboeren min i går, fortalte han hvor redd jeg var for å miste han, eller meg selv. Var godt å få det ut, og få satt ord på det.

Det er så flott å høre hvordan du tar tak i ting! Du snakker, skriver, og tenker mange fornuftige tanker... Alt dette er bearbeiding av traumene. Viktig at du ikke bare feier dem under teppet, nå som du har kommet så langt som å ta tak i dem, bl.a ved å lage et forum om det, og svarer alle(!) som skriver til deg! Det er tydelig at du tar deg selv på alvor, og blander alvor og gleder i hverdagen din. Fortsett å danse, og lag mange deilige små! Du har alle forutsetninger for å fortsette å ha det bra, og få det enda bedre!

(Jeg jobber som terapeut til daglig, og møter så utrolig mange mennesker som ikke er istand til å bearbeide seg selv så godt som du gjør!)

Lykke til videre! Gud velsigne deg!

Kjempeklem

[Gjest lissi32]

Det er så flott å høre hvordan du tar tak i ting! Du snakker, skriver, og tenker mange fornuftige tanker... Alt dette er bearbeiding av traumene. Viktig at du ikke bare feier dem under teppet, nå som du har kommet så langt som å ta tak i dem, bl.a ved å lage et forum om det, og svarer alle(!) som skriver til deg! Det er tydelig at du tar deg selv på alvor, og blander alvor og gleder i hverdagen din. Fortsett å danse, og lag mange deilige små! Du har alle forutsetninger for å fortsette å ha det bra, og få det enda bedre!

(Jeg jobber som terapeut til daglig, og møter så utrolig mange mennesker som ikke er istand til å bearbeide seg selv så godt som du gjør!)

Lykke til videre! Gud velsigne deg!

Kjempeklem

Tusen hjertelig takk Utrolig koselig å høre!!

Høres bra ut at jeg gjør noe riktig, takk igjen.

God natt

[Gjest Gjest]

[Heia. Jeg er bare den lille gjesten her inne som skrev alene. mistet både mamma og pappa. forstår det kjempe gått jeg,har det akkurat like dann som deg. er liv redd.Man vet jo aldri lengere. som skremmer meg?hvorfor skal jeg yte så mye og kjempe for alt i livet mitt,og ikke minst ha det så vondt.Jeg skal jo dø læll. skremmer meg

men psykolog er ikke en dum tanke:)

[Gjest lissi32]

[Heia. Jeg er bare den lille gjesten her inne som skrev alene. mistet både mamma og pappa. forstår det kjempe gått jeg,har det akkurat like dann som deg. er liv redd.Man vet jo aldri lengere. som skremmer meg?hvorfor skal jeg yte så mye og kjempe for alt i livet mitt,og ikke minst ha det så vondt.Jeg skal jo dø læll. skremmer meg

men psykolog er ikke en dum tanke:)

Ja noen ganger trøster jeg meg selv med det. Alt jeg slipper å gjøre når jeg er død. Helt syk tanke, men jeg prøver å tenke på når jeg er gammel og grå, kanskje syk, så er jeg sliten og lei av livet og forhåpentligvis føler det har vært nok. Jeg skulle ønske jeg visste hva gamle tenkte. Min bestemor er 87 år nå, skulle ønske jeg visste om hun er redd for å dø. Jeg er så redd for å miste henne, og skulle ønske jeg kunne fått snakket ut med henne om døden, men jeg finner det ikke naturlig. Jeg syns jo synd på henne som skal dø.