Livredd for å dø

[Gjest lissi32]

Jeg har funnet drømmemannen min, kjøpt drømmehuset, og akkurat fått drømmejobben. Jeg føler jeg har det så bra at det nesten er for godt til å være sant.

Nå er jeg så redd for å dø, eller at det skal skje noe med samboeren min.

Jeg tenker at om han dør har jeg ingen grunn til å leve lenger.

Jeg har jo familie og alt, men det er tankene mine som sliter så fælt.

Hvordan dealer dere med dødsangst?

Jeg tenker at jeg ikke vil ha barn fordi jeg vil være så redd for dem. Hvordan koble ut å ikke tenke slike tanker.

Jeg skulle ønske jeg trodde at det var noe etter døden, slik at den tankene ikke tar knekken på meg.

Endret 15. januar 2008 av lissi32

[Gjest Eugene Onegin]

Vel det er 100% sikkert at du en dag vil dø.

hva kan du gjøre for å bli kvitt angsten. Om jeg sier hva jeg virkelig mener så tror jeg at folk vil bli ganske iritable siden folk tåler lite,

men jeg kan gi deg et råd. Prøv og tenk på posetive ting når det gjelder døden. F.eks at man lever videre på en annen side at man ser alle sine kjære igjen. Det går faktisk ann og se posetive sider med døden Man må bare vite hvor man skal se.

døden er tross alt ikke nøvendigvis slutten. Det kan også være begynnelsen til et nytt liv. Forskjellen er bare at vi ikke har den materielle formen vi har på jorden. Vi er i en åndelig verden

om dette er sant hvem vet. Om ikke det hjelper gå til en psykolog eller tenk på roser

jeg regner med at moderatorene sletter eller redigerer dette

[Carebear1]

-

Endret 17. august 2008 av Melania

[kheira]

Hvis du tenker så mye på det at det hindrer deg i og leve og nyte livet, ville jeg ha oppsøkt psykolog. Spesielt med tanke på det du opplevde for 5 år siden også, så det kan nok hjelpe og få snakket ut om det til noen som kan hjelpe deg med det.

Lykke til uansett, sett pris på det du har nå

[Gjest lissi32]

Vel det er 100% sikkert at du en dag vil dø.

hva kan du gjøre for å bli kvitt angsten. Om jeg sier hva jeg virkelig mener så tror jeg at folk vil bli ganske iritable siden folk tåler lite,

men jeg kan gi deg et råd. Prøv og tenk på posetive ting når det gjelder døden. F.eks at man lever videre på en annen side at man ser alle sine kjære igjen. Det går faktisk ann og se posetive sider med døden Man må bare vite hvor man skal se.

døden er tross alt ikke nøvendigvis slutten. Det kan også være begynnelsen til et nytt liv. Forskjellen er bare at vi ikke har den materielle formen vi har på jorden. Vi er i en åndelig verden

om dette er sant hvem vet. Om ikke det hjelper gå til en psykolog eller tenk på roser

jeg regner med at moderatorene sletter eller redigerer dette

Kan ikke skjønne at noen skal reagere på dette innlegget. Var ikke noe dårlig svar det der:O)

[Gjest lissi32]

Trøsten er at du neppe er alene... Alle tenker vel på døden fra tid til annen - og særlig når man opplever den litt nærmere enn komfortabelt, ved ulykker eller dødsfall blant nære.

Jeg får panikk i blant når jeg tenker på at jeg en dag ikke er her lenger, at min tid og mitt liv og eksistens er over. Det føles i blant så overveldende at man ikke vet hvordan man skal klare å leve et liv uten å tenke på dette. Men heldigvis varer disse øyeblikkene bare et minutt eller to - jeg forsøker å tenke at det blir for dumt å leve livet med den frykten.

Jeg skjønner det er vanskelig for deg som har følt døden litt for nære, men tenk heller at du skal leve et langt og lykkelig liv, og at det er kun deg selv som kan sørge for at dette skjer. Du blir ikke lykkelig av å frykte døden i alt du gjør.

Er det slik at dette er litt utover normalt ville jeg kanskje vurdert en psykolog, eller eventuelt en annen samtalepartner.

Selv var jeg beinhard realist før. Var sikker på at døden var slutten. Men så skjer det ting i livet som tvinger en til å åpne for andre muligheter. Kanskje du og kan vurdere slike muligheter?

Takk for flott svar Akkurat slik føler jeg det også. Det varer ofte bare noen minutter, men bruker mye tid på bekymringer.

[Gjest lissi32]

Hvis du tenker så mye på det at det hindrer deg i og leve og nyte livet, ville jeg ha oppsøkt psykolog. Spesielt med tanke på det du opplevde for 5 år siden også, så det kan nok hjelpe og få snakket ut om det til noen som kan hjelpe deg med det.

Lykke til uansett, sett pris på det du har nå

Takk må vurdere det. Jeg fikk ingen hjelp etter brannen.

[Gjest Eugene Onegin]

Kan ikke skjønne at noen skal reagere på dette innlegget. Var ikke noe dårlig svar det der:O)

Moderatorene og noen bruker tåler svært lite av hva jeg har skrevet her inne før. Så jeg må passe meg for å ikke tråkke på tærene til dem.

[mamma mia]

hei like sikkert som at du fødes inn i denne verden like sikkert skal vi en gang dø.ikke bruk energien din til og gruble på dette.LEV .men det høres ut som at du trenger litt hjelp til og bearbeide dårlige minner.du har jo så mye posetift og bruke energien på :kaffe:

[Gjest lissi32]

Ja heldigvis går dette i rykk og napp. Tenker ikke på det hver dag, men når jeg gjør det, blir jeg helt satt ut!

[Gjest Nattegjest]

Enig med de andre innleggene her...

Ellers vil jeg bare si deg at jeg har møtt døden mange,mange ganger gjennom jobben min,og det som har slått meg hver gang er at det for meg virker som det er bare et "skall" av personen som ligger der.Nesten som om man kunne tro at "noe"/sjelen har dratt et annet sted...Og uten å være spesielt religiøs,så har det ihvertfall fått meg til å tro at det er noe godt som venter etter døden. Jeg har iallefall blitt overbevist om at det ihvertfall ikke er noe "farlig" som venter oss!!Men uansett må man jo forlate alle man er glad i,og for meg er det dèt som føles forferdelig.Men som en annen skrev her,så skal vi alle dø.Og nettopp derfor tror jeg det er utrolig viktig at vi forsøker å sette pris på menneskene rundt oss,og at vi gleder oss over livet i dag.(sløvt skrevet,men...)

men alt dette er du nok sikkert klar over selv også,men kanskje du kan tenke over HVA det er du er redd?Er det det å dø en smertefull død,forlate menneskene du er glad i,hva som kommer etterpå etc.Kanskje at det å klargjøre dette kan hjelpe deg til å finne litt ro rundt dette.Forøvrig tror jeg også at de fleste mennesker til tider er redd for å dø,men pga brannen du opplevde kan det jo hende at du også har mer å bearbeide i forhold til døden?

[Gjest lissi32]

.

Endret 15. januar 2008 av lissi32

[Gjest Gjest]

Du kan jo lese noen bøker som har døden som tema, og det trenger ikke være religiøse bøker. Gå igjennom ulike teorier om hva som skjer etterpå med sjelen og se om noe av det kjennes sant ut for deg. Det høres sikkert veldig dystert ut, men da blir kanskje tanken mindre skremmende.

[Gjest lissi32]

Du kan jo lese noen bøker som har døden som tema, og det trenger ikke være religiøse bøker. Gå igjennom ulike teorier om hva som skjer etterpå med sjelen og se om noe av det kjennes sant ut for deg. Det høres sikkert veldig dystert ut, men da blir kanskje tanken mindre skremmende.

.

Endret 15. januar 2008 av lissi32

[gatebil]

Høres ut på meg som du har fått angst etter den brannen din.. og at det har kommet et "flashback" tilbake på den nå.. det er ikke unaturlig det. Ofte når man opplever noe skremmendes kommer det igjen å gir reaksjoner måneder eller år etterpå..

tror veldig mange av oss opplever perioder hvor man er redde for å dø.. å ofte gjør man det hvis man har opplevd noe som har vært close.. som i ditt tilfelle..

fikk du snakket nok ut om det som skjedde??

kanskje det kan hjelpe å snakke med noen du stoler på? mannen din, familien din, psykolog, de som var med i brannen..

Syns du bør gå til noen du stoler på å snakke ut om det som har skjedd. Det er virker som du sliter litt med ettervirkninger. Ikke godt å gå rundt å ha det sånn..

ta vare på de du har rundt deg, og lev som om det er siste gang du ser de du er glad i. Slik slipper du hvertfall å forlate mennesker med dårlig samvittighet fordi du har sagt eller gjort noe du angrer på.

en ulykke kan man aldri forutse, men man kan ikke gå rundt å tenke på hva som kan skje heller.. Nyt livet, du har mann, familie, og mye som mange bare drømmer om..

men du har også opplevd noe som ingen kan forestille seg før de har vært der selv..

det er ting man vokser på.. snu det til det positive, og ta det med deg som en erfaring.. om du skjønner..

lykke til

[Gjest lissi32]

.

Endret 15. januar 2008 av lissi32

[Jalp]

Det første jeg tenkte på er at du er priviligert. Du har et liv der du har mye å sette pris på, og derfor mye å miste.

Jeg har også sett dødsangsten i øynene et par ganger, og jeg har derfor hatt rikelig med tid til å reflektere over disse spørsmålene.

Jeg har kommet til at man må se på hele livet og det spekter av sorger og gleder som følger med. For å vite hva glede er, må man ha opplevd sorgen. Ikke sant?

Når det gjelder frykten for døden, er det jo kanskje frykten for smerte i dødskampen man er mest redd? Eller lang tids sykdom med dødsvissheten?

Min vinkling i disse dager er følgende:

Før jeg ble født var det ingenting. Ingen smerte, glede, bevissthet, sorg eller noe som helst. Jeg tror det er den tilstanden vi kommer tilbake til. Altså ingenting. Akkurat som om vi ikke er født.

Endret 1. desember 2007 av Jalp

[Gjest lissi32]

Det første jeg tenkte på er at du er priviligert. Du har et liv der du har mye å sette pris på, og derfor mye å miste.

Jeg har også sett dødsangsten i øynene et par ganger, og jeg har derfor hatt rikelig med tid til å reflektere over disse spørsmålene.

Jeg har kommet til at man må se på hele livet og det spekter av sorger og gleder som følger med. For å vite hva glede er, må man ha opplevd sorgen. Ikke sant?

Når det gjelder frykten for døden, er det jo kanskje frykten for smerte i dødskampen man er mest redd? Eller lang tids sykdom med dødsvissheten?

Min vinkling i disse dager er følgende:

Før jeg ble født var det ingenting. Ingen smerte, glede, bevissthet, sorg eller noe som helst. Jeg tror det er den tilstanden vi kommer tilbake til. Altså ingenting. Akkurat som om vi ikke er født.

Ja det tror jeg også, men skulle ønske jeg kunne tro det var noe mer. At jeg skal se mine kjære igjen. Men det er jo nettopp derofr jeg sliter med denne dødsangsten, min mangel på tro.

Jeg har hatt et tøft liv, nå er det endelig herlig, så ja, jeg er privilligert. Mye å miste! Derfor er det så viktig å sette pris på det man har, det gjør jeg! Men redd er jeg :gråte:

[jannamor]

Jeg sliter veldig mye med dødsangst selv. Det er ikke lett. Jeg får ofte så hard hjertebank at jeg tror jeg får infarkt (er 22)

Det er ikke mye jeg kan gjøre for å stoppe det, men et par ting hjelper. Svært, svært få dør i ung alder. En annen ting som alltid hjelper meg er å tenke hardt på noe positivt. Vi planlegger bryllup, så å tenke på bryllup kan funke, eller min mann, sette oss sammen i en fin setting. Rett og slett ikke tenke på det.

Begynner jeg og tenke på døden, kommer jeg meg aldri ut av sirkelen.

Jeg har det verst på kvelden da.

Jeg ville definitivt anbefalt deg, en tur til psykolog, e,l. Ikke bare pga brannen. Har lest noen av de andre trådene dine, og du legger mye på dine egne skuldre som ikke er din skyld. Hvis jeg husker riktig da. Feks din svigermor, alt med den saken, er og ting som tynger og kan fort bringe døden på bane. (Det ville det i hvertfall vært for meg)

Så ja, en terapuat eller lignende, kanskje noen samtaler med fastlegen, hvis du har en god fastlege?

Tenker på deg, og føler med deg

[Gjest lissi32]

Tusen takk Jannamor.

Endret 15. januar 2008 av lissi32