Skilles som venner - det beste for barnet?

[Gjest Tulipa]

Mange snakker om at de skilles som venner og at dette er så fint og flott - ikke minst for barna .. Man tenker ikke på at for endel barn er det veldig vanskelig og totalt uforståelig at mor og far skilles ..

Synes alle skal lese artikkelen i Aftenposten idag

[Gjest Piper]

Ønsker man ikke å leve sammen lengre, er det flott at man kan skilles som venner. Tror nok at barna med foreldre som forblir venner har det bedre enn barna som ahr foreldre som er i "krig". Men selvfølgelig er det tøft for barna når foreldre skilles, men man kan ikke leve sammen med en person på grunn av barna heller. Det tror jeg ikke er bra for barna, uansett hva folk måtte si.

Og du bør kanskje lese denne litt bedre, for jeg klarer tydeligvis å lese helt andre ting enn det du gjør

Men den viktigste årsaken til at skilsmissebarna sliter, er sannsynligvis at foreldrene ikke klarer å samarbeide. Med et godt samarbeid, er ikke risikoen spesielt mye dårligere enn hvis mor og far holder sammen, sier forskeren.

Så hva er det som er gale å skilles som venner? I følge denne artikkelen så har de barna det omtrent like greit som de som vokser opp emd foreldre som lever sammen fordi foreldrene har et godt samarbeid.

[Gjest Tulipa]

Hva er det du leser som ikke jeg leser?

Jeg snakker om Thuen`s utsagn:

Tidligere var tilstedeværelsen av negative ting som vold, alkoholisme og utroskap vanlige årsaker til samlivsbrudd. For mange barn kunne det derfor virke som en lettelse når foreldrene gikk fra hverandre.

I dag er det fraværet av det positive, som kjærlighet, nærhet og kommunikasjon som fører til skilsmisse. Fordi dagens skilsmisser går stort sett mindre dramatisk for seg, er det vanskeligere for barna og skjønne hvorfor mor og far går fra hverandre.

- At mor og far ikke lenger er glad i hverandre kan være svært vanskelig å ta innover seg og kan oppleves som en uforståelig sorg, forteller Thuen, som mener dette er hovedårsaken til at skilsmissebarn sliter mer i dag enn for 20-30 år siden.

I tillegg så stod der følgende som jeg synes er alarmerende:

De fleste skilsmissebarn klarer seg bra, men barn som har opplevd samlivsbrudd er mer utsatt for å få problemer enn andre barn.

I et innslag på helseprogrammet Puls på NRK1 i kveld, kommer det frem at undersøkelser viser at barn av skilte sliter dobbelt så mye med skoleproblemer og rusmisbruk sammenlignet med barn av foreldre som holder sammen.

[Gjest Piper]

Men du kan jo ikke se bort i fra dette utsagnet heller, og det du mener er alarmerende er kanskje der foreldrene ikke klarer å sammarbeide.

For ut i fra sitatet under, er ikek risikoen noe særlig større der foreldrene er venner enn der foreldrene holder sammen.

Men den viktigste årsaken til at skilsmissebarna sliter, er sannsynligvis at foreldrene ikke klarer å samarbeide. Med et godt samarbeid, er ikke risikoen spesielt mye dårligere enn hvis mor og far holder sammen, sier forskeren.

Så det du egentlig bør argumentere for, er at foreldre bør samarbeide for barna skyld sånn at det er lettere for de å takle skilsmissen. Snakke mye med barna, forklare de hvorfor slike ting hender osv.

[Nigo-san]

Men hva er egentlig alternativet til å skilles som venner?

I mange tilfeller er det å fortsette å bo sammen som gradvis mindre gode venner, og enda mindre gode venner, til man til slutt skilles likevel og får store problemer med å samarbeide (og havner inn under Thuens risiko-statistikk).

Jeg har i alle fall ingen tro på at majoriteten av norske ekteskap i faresonen kan reddes bare man biter tenna sammen for barnas skyld. Tvert imot, jeg tror mange biter for hardt og for lenge som det er

[Gjest Blondie65]

I følge artikkelen er:

- Foreldre som krangler med på å skape forferdelige oppvekstvilkår for barna

- Foreldre som skiller seg og ikke samarbeider eller krangler om samværet med på å skape forferdelige oppvekstvilkår for barna

- Foreldre som ikke krangler og ikke forklarer barna sine skaper vanskelige oppvektsvilkår for barna

De eneste som skaper gode oppvektsvilkår for barna er de som

- fortsetter å være glad i hverandre og tar godt vare på barna sine i et ekteskap/samboerforhold

- setter barna sine først og kommuniserer med dem og hverandre om samarbeid med barna og hvorfor det ble brudd

Ingenting revolusjonerende nytt i den artikkelen på dette området, siden dette er alminnelig kjente størrelser allerede.

Det er imidlertid svært bra at det forskes på årsakene til at enkelte par ikke klarer å leve sammen, at enkelte par ikke klarer å samarbeide om felles barn etter et brudd. Det håper jeg betyr at vi kan hjelpe de barna som faller utenfor.

Personlig håper jeg at det pågående lovarbeidet med barneloven vil medføre at barn får oppnevnt en advokat som kan tale deres sak helt og holdent (som i utgangspunktet "driter i" hva som er best for mor eller far, men utelukkende ser dette fra barnas side).

Videre håper jeg at det pågående arbeidet med lovverk og denne undersøkelsen kan medføre sanksjonsmuligheter utenfor rettsaparatet for den som med vitende og vilje bruker hevn motiver for å ødelegge forholdene for egne barn for å ta innersvingen på sin tidligere partner.

[Gjest Tulipa]

Men hva er egentlig alternativet til å skilles som venner?

I mange tilfeller er det å fortsette å bo sammen som gradvis mindre gode venner, og enda mindre gode venner, til man til slutt skilles likevel og får store problemer med å samarbeide (og havner inn under Thuens risiko-statistikk).

Jeg har i alle fall ingen tro på at majoriteten av norske ekteskap i faresonen kan reddes bare man biter tenna sammen for barnas skyld. Tvert imot, jeg tror mange biter for hardt og for lenge som det er

Alternativet til å skilles som venner er vel å fortsette samlivet som venner - så kanskje kjærligheten blusser opp igjen .. det har skjedd med flere jeg kjenner - også i mitt eget ekteskap.

Noen vil nok kanskje få et verre forhold - men mange vil helt sikkert oppleve at det var verd det ..

[Gjest Blondie65]

Alternativet til å skilles som venner er vel å fortsette samlivet som venner - så kanskje kjærligheten blusser opp igjen .. det har skjedd med flere jeg kjenner - også i mitt eget ekteskap.

Noen vil nok kanskje få et verre forhold - men mange vil helt sikkert oppleve at det var verd det ..

Men hvis det nå er slik at kjærligheten er slutt og det ikke er grunnlag for å leve sammen som venner, mener du da at man skal gjøre det likevel? Er du motstander av skilsmisse på generelt grunnlag?

[Gjest Gjest]

Men hva er egentlig alternativet til å skilles som venner?

Alternativet er å tenke hardt og lenge før man får barn med et annet menneske.

[Gjest Tulipa ii]

Men hvis det nå er slik at kjærligheten er slutt og det ikke er grunnlag for å leve sammen som venner, mener du da at man skal gjøre det likevel? Er du motstander av skilsmisse på generelt grunnlag?

Jeg har alltid ment at folk gir opp for lett. At kjærligheten er slutt? Javel .. så er den kanskje det - men det vil alltid gå i perioder og jeg mener at man skal strekke seg veldig langt når man har valgt å sette unger til verden.

Det er så mange tråder her inne som går på mine barn, dine barn og våre barn .. man skal være passe naiv om man ikke tror at alt dette vil innvirke på barna våre .. Ikke alltid negativt, selvsagt - men i svært mange tilfeller så har det vist seg å være negativt.

[Gjest Gjest]

Det er så mange tråder her inne som går på mine barn, dine barn og våre barn .. man skal være passe naiv om man ikke tror at alt dette vil innvirke på barna våre .. Ikke alltid negativt, selvsagt - men i svært mange tilfeller så har det vist seg å være negativt.

... omtrent like negativt som det er å vokse opp i en familie der det er soleklart for alle, barna inkludert, at dette ikke er noe mamma og pappa trives med, og at de biter tennene sammen "for deres skyld". Det er jammen trivelig, du!

(ja, mine foreldre var sånn. Takk og lov for at de skilte seg til slutt!)

[Gjest Blondie65]

Jeg har alltid ment at folk gir opp for lett. At kjærligheten er slutt? Javel .. så er den kanskje det - men det vil alltid gå i perioder og jeg mener at man skal strekke seg veldig langt når man har valgt å sette unger til verden.

Det er så mange tråder her inne som går på mine barn, dine barn og våre barn .. man skal være passe naiv om man ikke tror at alt dette vil innvirke på barna våre .. Ikke alltid negativt, selvsagt - men i svært mange tilfeller så har det vist seg å være negativt.

Jeg har ingen problemer med å se at folk kanskje gir opp for lett. Jeg synes også det svært ofte er slik at folk som ALDRI skulle vært sammen flytter sammen etter kort tid, produserer 2,5 barn og flytter fra hverandre. Hvordan man løser akkurat dette samfunnsproblemet uten å forby samboerskap vet jeg ikke.

Imidlertid får vi ikke foreldre til å prøve hardere ved å ønske oss det. Jeg kan ikke og vil ikke anbefale noen å bli i et forhold som er dårlig rett og slett fordi det faktisk går ut over barna når foreldrene ikke har det bra.

Det eneste vi faktisk KAN gjøre noe med er sanksjoner overfor de foreldre som bruker ungene som "hevnmaskin" overfor partneren.

Og selvsagt når venner av oss forteller om den kjekke mannen de traff på byen for en måned siden og nå skal de flytte sammen - at man da er modig nok til å si fra at det er lurt å tenke seg om og være sammen en stund før man flytter sammen. Hva skjedde egentlig med det å være kjærester og bli kjent?

Jeg synes også det er en ganske fordømmende holdning å mene på generell basis at folk ikke prøver hardt nok. Det hjelper nemlig ikke at en prøver hardt: det må to til. Eller mener du at en mor skal finne seg i utroskap "for barnas skyld"?

[Gjest Gjest_Tulipa_*]

Jeg har ingen problemer med å se at folk kanskje gir opp for lett. Jeg synes også det svært ofte er slik at folk som ALDRI skulle vært sammen flytter sammen etter kort tid, produserer 2,5 barn og flytter fra hverandre. Hvordan man løser akkurat dette samfunnsproblemet uten å forby samboerskap vet jeg ikke.

Imidlertid får vi ikke foreldre til å prøve hardere ved å ønske oss det. Jeg kan ikke og vil ikke anbefale noen å bli i et forhold som er dårlig rett og slett fordi det faktisk går ut over barna når foreldrene ikke har det bra.

Det eneste vi faktisk KAN gjøre noe med er sanksjoner overfor de foreldre som bruker ungene som "hevnmaskin" overfor partneren.

Og selvsagt når venner av oss forteller om den kjekke mannen de traff på byen for en måned siden og nå skal de flytte sammen - at man da er modig nok til å si fra at det er lurt å tenke seg om og være sammen en stund før man flytter sammen. Hva skjedde egentlig med det å være kjærester og bli kjent?

Jeg synes også det er en ganske fordømmende holdning å mene på generell basis at folk ikke prøver hardt nok. Det hjelper nemlig ikke at en prøver hardt: det må to til. Eller mener du at en mor skal finne seg i utroskap "for barnas skyld"?

For det første - jeg fordømmer ingen .. ønsker kun å sette søkelyset på noe som mange ser på som helt normalt og helt riktig. Det å flytte fra sine barns far - og ofte rett inn til en ennen mann - eller treffer en annen etter kort tid - introduserer barna for denne mannen og ofte - denne mannens barn .. Det virker ofte som et salig heseblesende kaos.

Mannens utroskap? Nå er det faktisk nesten like ofte kvinner som er utro .. Og ja - jeg mener faktisk at det går an å tilgi utroskap. Å skilles på grunn av et sidesprang kan veldig ofte være en lett løsning ... mener nå jeg .. Det meste går det an å jobbe seg gjennom - og man har ikke vondt av litt motgang .. ofte så er det motgang som sveiser et par nærmere sammen ..

Og det er helt normalt at følelser kommer og går i et samliv .. Man skal selvsagt ikke finne seg i vold ol - det er ikke det jeg mener å få fram .. langt ifra .. Tror bare at vi har godt av å endre våre holdninger slik at folk ikke trenger å gå rundt å tro at livet skal være en dans på roser .. det har heller ikke barn godt av å tro ..

[Gjest =tentacle=]

Jeg lurer på om det er korrigert for arv her. En kan lett tenke seg at foreldre som har psykiske problemer kan ha vanskeligere for å samarbeide etter samlivsbrudd, og at barnas problemer i mange tilfeller kan være arvelig sårbarhet, og at ikke alt kan tilskrives å leve i en konflikt.

[Gjest Mayamor]

Eksen og jeg hadde ikke et lykkelig samliv uten at jeg vil gå nærmere inn på det, men vi har et godt forhold som ekser. Det er en stor forskjell.

[Gjest Gjest]

Og når foreldrene først går fra hverandre, blir det ofte en kamp for barna. Tidligere var man innforstått med at barna ble hos mor. Fedre i dag godtar ikke dette uten videre. Barna blir dermed dratt inn i en konflikt hvor kan bli tvunget til å ta side, påpeker Thuen.

Denne drakampen gjør at mange barn sliter med å fortelle mor og far hvordan de faktisk har det. Dette gjør dem mer utsatt for angst, depresjon, skoleproblemer, læringvansker, småkriminalitet og rusmisbruk

Jeg tror dette er veldig viktig å merke seg.

Barn av foreldre som skilles i dag har nesten dobbelt så stor risiko for å få problemer som barn som opplevde at foreldrene ble skilt på 1960-tallet.

http://www.aftenposten.no/helse/article1167823.ece

[Gjest =tentacle=]

Og når foreldrene først går fra hverandre, blir det ofte en kamp for barna. Tidligere var man innforstått med at barna ble hos mor. Fedre i dag godtar ikke dette uten videre. Barna blir dermed dratt inn i en konflikt hvor kan bli tvunget til å ta side, påpeker Thuen.

Denne drakampen gjør at mange barn sliter med å fortelle mor og far hvordan de faktisk har det. Dette gjør dem mer utsatt for angst, depresjon, skoleproblemer, læringvansker, småkriminalitet og rusmisbruk

Jeg tror dette er veldig viktig å merke seg.

Barn av foreldre som skilles i dag har nesten dobbelt så stor risiko for å få problemer som barn som opplevde at foreldrene ble skilt på 1960-tallet.

http://www.aftenposten.no/helse/article1167823.ece

Så det var bedre for barn når "regelen" var å bo hos mor, og den økte kontakten med far nå veier ikke opp for traumene barnet blir påført i skilsmisseprosessen?

Barn jevnt over får vel flere psykiske diagnoser og symptomer nå enn tidligere, kanskje fordi man er mer på hugget etter å finne dem, og kanskje samfunnsstrukturen med institusjonalisering før mange har sagt sitt første ord eller gått sitt første skritt, ikke gjør barna trygge og robuste.

[Gjest Mayamor]

Og når foreldrene først går fra hverandre, blir det ofte en kamp for barna. Tidligere var man innforstått med at barna ble hos mor. Fedre i dag godtar ikke dette uten videre. Barna blir dermed dratt inn i en konflikt hvor kan bli tvunget til å ta side, påpeker Thuen.

Denne drakampen gjør at mange barn sliter med å fortelle mor og far hvordan de faktisk har det. Dette gjør dem mer utsatt for angst, depresjon, skoleproblemer, læringvansker, småkriminalitet og rusmisbruk

Jeg tror dette er veldig viktig å merke seg.

Barn av foreldre som skilles i dag har nesten dobbelt så stor risiko for å få problemer som barn som opplevde at foreldrene ble skilt på 1960-tallet.

http://www.aftenposten.no/helse/article1167823.ece

Og da sier jeg stolt: jeg er en god mor som satt mine behov til side og lot far til gutten min være på banen, lot gutten min ta egne valg uten å være populistisk med det resultat at gutten får det beste fra far og mor.

[Gjest Blondie65]

For det første - jeg fordømmer ingen .. ønsker kun å sette søkelyset på noe som mange ser på som helt normalt og helt riktig. Det å flytte fra sine barns far - og ofte rett inn til en ennen mann - eller treffer en annen etter kort tid - introduserer barna for denne mannen og ofte - denne mannens barn .. Det virker ofte som et salig heseblesende kaos.

Mannens utroskap? Nå er det faktisk nesten like ofte kvinner som er utro .. Og ja - jeg mener faktisk at det går an å tilgi utroskap. Å skilles på grunn av et sidesprang kan veldig ofte være en lett løsning ... mener nå jeg .. Det meste går det an å jobbe seg gjennom - og man har ikke vondt av litt motgang .. ofte så er det motgang som sveiser et par nærmere sammen ..

Og det er helt normalt at følelser kommer og går i et samliv .. Man skal selvsagt ikke finne seg i vold ol - det er ikke det jeg mener å få fram .. langt ifra .. Tror bare at vi har godt av å endre våre holdninger slik at folk ikke trenger å gå rundt å tro at livet skal være en dans på roser .. det har heller ikke barn godt av å tro ..

Ingenting er automatisk samlivsbrudd - selvsagt. Ei heller utroskap. Men jeg tok dette med om mor skulle finne seg i utroskap (og jeg burde ha skrevet notorisk utroskap, altså ikke et engangstilfelle som varte en natt, men en form for utroskap som er regelen og ikke unntaket i forholdet) som et eksempel. Selvsagt kan mor også være utro. Skal den "forsmådde part" finne seg i notorisk utroskap for barnas skyld? Hva forteller en far eller en mor om å ta vare på seg selv når de finner seg i denne typen urett - hva slags eksempel er de?

Jeg vil ha fokuset bort fra samlivsbruddet og heller se på dette med å flytte sammen før man omtrent vet at partneren har et mellomnavn. Vi kan verken sterilisere folk eller forby samboerskap. Så hva gjør man? For min egen del kan jeg si at jeg tar dette med samliv svært alvorlig, jeg vil ikke igjen inn i et forhold som er dømt til å mislykkes - selv etter mange års hard jobbing med det.

[Gjest Gjest]

Så det var bedre for barn når "regelen" var å bo hos mor, og den økte kontakten med far nå veier ikke opp for traumene barnet blir påført i skilsmisseprosessen?

I vårt tilfelle fikk barna flere problemer fordi de fikk økt samvær med far. Parallellt med samværet med far fikk de oppfølging fra BUP, nettopp på grunn av farens atferd. Selve samlivsbruddet var noe de ønsket seg, fordi de hver dag grudde seg til at faren kom hjem fordi han var sint og voldelig.

Jeg tror at når samvær og økonomi kobles vil dette være konfliktskapende, og kan bidra til at foreldre som ellers ikke har noen interesse for barnet ønsker samvær fordi det gir økonomiske fordeler.