Redd for å starte på nytt

[Gjest Gjest_snow_*]

Fikk barn da jeg var 16 år, 24 år og 27 år. Barna har ikke samme far. Har vært i forhold alle gangene og trodd og håpt hver gang. Vært forlovet og gift og prøvd det også. Idag har jeg bodd alene i 6 år,og en mann viser meg innteresse,jeg er livredd.

Jeg bestemte meg for å være alene,ingen mann skulle få imponere meg igjen,vippe meg av pinnen,lure meg eller skape kaos i mitt liv igjen.

Jeg ble kald,følelsesløs og ingen klarte å imponere meg i det hele tatt. Var skikkelig mannehater. Skulle ha kontrollen for enhver pris.

Så begynner jeg å skrive med en,i flere uker skriver vi,aldri om sex og det satte jeg pris på. Vi snakka om alt,sendte bilder til hverandre og snakka på msn og cam. Så begynner jeg å like mannen.

Vi avtaler å treffes etter 4 uker, vi leier oss inn en plass men det skjer ikke noen ting, vi prater og prater og prater.

Han kjørte over 40 mil for å treffe meg og reiste igjen dagen etterpå. Vi sier hade og fortsetter å snakke på msn,snakker på tlf og sender sms.

Da jeg kom hjem igjen etter daten så gråter jeg i timesvis. Han hverken sa eller gjorde noe dumt. Jeg har piggene ute for alt og han besto testen min.....men jeg trodde jeg var så sterk,selvstendig og ingen skulle vippe meg av pinnen.......så kjenner jeg ting inni meg som jeg aldri har følt før.

Han har vekt meg,men så tviler jeg på de følelsene jeg har. Er det bare spenning,forelskelse eller lyst eller hva er det ??

jeg vet bare det at det er ingen mann noensinne som har behandlet meg med slik respekt,tålmodighet og som har den personligheten han har.

Han har falt helt for meg, jeg vet bare ikke om jeg kan stole på meg selv........har bæsja på leggen så mange ganger at jeg er helt på blåbærtur.

Han gir meg komplimanger i fleng og da han skulle reise den dagen så ble jeg også lei meg fordi jeg ikke kunne si det samme til ham. Han fortjente jo egentlig det. Jeg har masse godt å gi og mye bra å bidra med,men det er akuratt som om jeg ikke tør ta visse ord i munnen og uttale dem,redd for å bli lurt igjen. redd for å engasjere meg og gi av meg selv.

det koster så forbaska mye å reise seg igjen. Så da har filosofien min vært at ingen skal få ta meg nei,jeg skal heller ta dem før de tar meg. Ja det er ganske sprøtt,men man blir jo skada av mange harde slag oppigjennom.

Dette har prega meg mer enn jeg ante......kanskje jeg trenger noen i livet mitt alikevel......skal jeg tørre ??

Vi snakkes hver dag og da går det bra,jeg blir helt rar i kroppen når jeg hører stemmen hans,men når det er snakk om noe alvor som å møtes så ramler jeg nesten sammen i angstattakk altså. Det skjedde da vi møttes første gan og den eneste foreløpig. Da avgjørelsen var tatt om at han skulle komme,så slokna jeg regelrett på sofaen i halvannen time. Hodet var sprengt...........hva hadde jeg finni på.

Andre hadde kanskje begynt å planlegge kvelden/helgen,kjøpe seg nye klær og gå å vimse rundt og smile,men ikke jeg nei......jeg svima av på sofaen.

Fint om noen kan komme med råd,synspunkter osv.....for jeg sliter......

[Gjest Gjest]

Hei.

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg var i samme situasjon som deg for to år siden. Såret og vonbroten etter flere raserte forhold. Jeg var mannehater og klar for å være alene resten av livet. Og jeg hadde det helt topp. Fylte livet mitt med barn, venner og jobb og var superfornøyd med det.

Så traff jeg en mann som jeg falt for. Jeg var veldig skeptisk og usikker på om jeg skulle våge å satse. Men etter gode råd fra venner og familie om at jeg "ikke hadde noe å tape", så satset jeg på han. Vi kjøpte hus og flyttet sammen. Nå er forholdet i ferd med å rakne, og jeg angrer bittert. Det er vanskelig å bryte opp nok en gang, for ikke å snakke om alt det økonomiske som må ordnes opp i. Så for øyeblikket blir jeg i forholdet, mens jeg drømmer om det livet jeg en gang hadde.

Hvis jeg en gang bestemmer meg for å bryte ut igjen, så kan jeg love at jeg aldri, aldri kommer til å bo sammen med en mann igjen. Aldri! Uansett hvor sjarmerende og hyggelig han virker og sikkert er. Jeg har det mye bedre når jeg bor alene. Kanskje det dukker opp en kjæreste en gang, men aldri samboer igjen.

Mitt råd til deg er: ta det med ro! Du er ikke klar! Hvis du har lyst til å omgås denne mannen, så trenger det ikke være så seriøst til å begynne med. Ta deg gooooood tid, og dere trenger ikke å bo sammen. Hvertfall ikke på mange år, før du er klar for det.

Lykke til!

[Black Eyed Susan]

Jeg skjønner godt at du er skeptisk, og det er mange lignende historier. Men? Hvis alt stemmer skjønner jeg ikke hvorfor du ikke bare skal gi etter for følelsene, du må gi deg selv rett til å være lykkelig.

Skulle det være at det ikke går; vel...så reiser du deg bare igjen og livet går videre

[Gjest Gjest_snow_*]

Jeg tok sjansen å holdt kontakten med ham......vi prater hver dag, ungene snakket litt med ham på msn og cam, de likte ham. Den biten der var et must for meg, ellers så hadde det jo overhodet ikke vært noe å bygge på. Har gjort nok brølere så ungene først denne gangen. men de er jo vant med at mamma er alene år ut og år inn så dette syntes jo de at var veldig koselig og spennende. Og det er jo bra det da.

Går det ann å bli betatt av noen,glad i noen,oppleve tårer , vondt i brystet og savne noen uten at det er noen forelskelse i bildet ?

Han kom hjem til oss i helgen, kjørte ørtne mil igjen for å komme. Han fikk eget soverom,for det er viktig for meg at ungene skjønner at det går bra å like noen uten å sove i samme seng. Og neste år har jeg tenårings-jente i huset og håper hun plukker opp litt hvordan ting bør være.

Han var her i 2 dager og vi storkosa oss. Gode samtaler,koselig middag,fant ut at vi har samme humor,reiste ut på tur med ungene så de kunne få brukt skøytebanen litt.

Om kvelden tente vi stearinlys og jeg turde å sitte i en armkrok....jippiiii.....hahaha........litt nytt for meg.

Og null forventinger fra ham,ikke noen hint,ikke noe ymting om noen ting......helt avslappa og rolig......

Dette er for godt til å være sant......og når det føles sånn, så er det vel ofte slik. Absolutt ikke optimist nei.

Livet har gjort meg til pessimist,da blir jeg ikke like skuffet når det skjer noe dumt......

Men nå kjenner jeg at det gjør vondt i brystkassa......har ikke kontrollen og det liker jeg ikke. Var ikke forberedt på dette. Gjør vondt å savne noen.

Kvalitetene hans har jeg ikke møtt hos noen annen, jeg slapper så godt av i hans nærvær,jeg får være meg.

For denne mannen har gjort dypt inntrykk på meg.....

Er så redd for å virke desperat fordi jeg er sultefora på oppmerksomhet......

Jeg har bodd alene i snart 6 år,men har vært alene lengre enn det inni meg.......så dette er jo fryktelig nytt og skummelt.

Og at det skal gå ann å bry seg om noen så fort. Vi har skrevet sammen siden slutten av september,møtt hverandre 2 ganger og jeg håper inderlig at vi møtes igjen.

Nå er det sms og msn det går i...........hver eneste dag....

[Gjest Gjest_baby_*]

Lykke til videre snow.

Jeg er i en anske lik situasjon selv. Har vært alene med datteren min i 4 år. Nå har jeg truffet en mann som er helt suveren, men jeg hadde også bestemt meg for å være alene.

Han tok meg med storm og jeg fikk helt panikk. Både han og jeg har barn fra før, og alt jeg tenkte på var hva som ville skje hvis det ble slutt, før det egentlig hadde begynt.

Snakket med noen gode venninner og han om dette, og kom frem til å ta det en dag om gangen var en god plan. Har ingen planer om å flytte sammen på lenge, bare kose oss sammen når vi kan.

Man kan ikke planlegge om et forhold vil vare eller ikke, men man kommer seg som regel på beina igjen skulle det skjære seg. Jeg vet jeg klarer meg fint på egen hånd også, men du verden så god den armkroken er..... :rødme:

Nå skal vi snart på weekendtur uten barn og det gleder jeg meg masse til. Deilig å kunne være "liten" og ha en som passer på en syns jeg.

Ta sjansen du, slipp kontrollen litt, det har jeg gjort.

[Gjest Gjest_evamor_*]

-Som jeg kjenner meg igjen!

Tror det uansett er lurt aa ta det med ro i begynnelsen.- Jeg er hvertfall ferdig med aa starte forhold i "feil ende", som jeg kaller det.

Hadde innstilt hele meg og livet mitt paa aa vaere alene, etter mye knall og fall. Men saa treffer jeg en mann helt tilfeldig som har mange av de egenskapene jeg setter pris paa, vi er like paa noen omraader, har samme yrke blant annet, samme alder, men litt ulike paa andre.

Etter to uker sier han at han er opp over orene forelska i meg og vil gjerne ha et seriost forhold med meg. Vi har ikke vaert til sengs enda. Og hvis det er opp til meg, skal vi vente enda en stund, jeg vil ikke gaa paa trynet nok en gang. Men jeg synes han presser meg litt paa det omraadet - liker det ikke, for da trekker jeg meg bare tilbake. - Jeg orker ikke en player til i livet mitt, mange aar siden sist, men min tankegang er preget av det enda.

Saa da jeg leste ditt innlegg,Ts, tenkte jeg at det er slik det skal vaere!!! Go for it, girl!