Fryktelig frustrert over meg selv...

[Gjest Gjest]

Har vært sammen med en som overhodet ikke var bra for meg, i noen år. Et forferdelig ustabilt og turbulent forhold D var både fysisk og psykisk mishandling i bildet, men mest psykisk som for meg har vært d verste.. Så ille ble d til slutt at jeg måtte søke profesjonell hjelp. Dette gjorde jeg før d ble slutt mellom oss, så han var fullstendig klar over at han gjorde meg grusomt vondt. Jeg har aldri i hele mitt liv møtt på en mer iskald, egoistisk og ondsinnet person med så TOTAL mangel på respekt og empati! Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg VET at han må ha STORE psykiske plager, selv om han selv aldri vil innrømme d. D har vært så grusomt mye vondt.. Har ikke ord.. Og jeg ønsker ikke min verste fiende å bli tråkket så langt ned i møkka som jeg har blitt! Han har tatt i bruk alle mulige hersketeknikker for å få meg dit jeg er idag, og d verste er at han tilsynelatende nå har nådd "målet" sitt og er fornøyd med d. For han klarer å leve "livets glade dager" som om ingenting har skjedd, i motsetning til meg som sitter her som et nervevrak.. Har isolert meg atter en gang.

D som i tillegg gjør meg så forferdelig frustrert er at jeg SØRGER over et så ondsinnet menneske!? Hvordan er d MULIG?? Jeg VET at han har vært fryktelig ond mot meg, og jeg VET at jeg fortjener SÅ mye bedre, men likevel.. D jeg også sørger over er at han tilsynelatende har d så bra uten meg. Han fungerer jo tydligvis utmerket i hverdagen.

Er d noen som har innsikt i slike ting og som kan hjelpe meg, så er jeg deg EVIG takknemlig, for dette holder jeg ikke ut mer...

[Gjest tjukka]

Han er jo psykopat? Har møtt en slik selv, men den dagen han slo meg var jeg UT døra. Men det var selvfølgelig litt for sent, fordi han hadde allerede dratt selvtilliten min ned i dritten.

Mitt beste tips er å bare se framover og være med venner og familie...

[Gjest gjest101]

Har vært sammen med en som overhodet ikke var bra for meg, i noen år. Et forferdelig ustabilt og turbulent forhold D var både fysisk og psykisk mishandling i bildet, men mest psykisk som for meg har vært d verste.. Så ille ble d til slutt at jeg måtte søke profesjonell hjelp. Dette gjorde jeg før d ble slutt mellom oss, så han var fullstendig klar over at han gjorde meg grusomt vondt. Jeg har aldri i hele mitt liv møtt på en mer iskald, egoistisk og ondsinnet person med så TOTAL mangel på respekt og empati! Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg VET at han må ha STORE psykiske plager, selv om han selv aldri vil innrømme d. D har vært så grusomt mye vondt.. Har ikke ord.. Og jeg ønsker ikke min verste fiende å bli tråkket så langt ned i møkka som jeg har blitt! Han har tatt i bruk alle mulige hersketeknikker for å få meg dit jeg er idag, og d verste er at han tilsynelatende nå har nådd "målet" sitt og er fornøyd med d. For han klarer å leve "livets glade dager" som om ingenting har skjedd, i motsetning til meg som sitter her som et nervevrak.. Har isolert meg atter en gang.

D som i tillegg gjør meg så forferdelig frustrert er at jeg SØRGER over et så ondsinnet menneske!? Hvordan er d MULIG?? Jeg VET at han har vært fryktelig ond mot meg, og jeg VET at jeg fortjener SÅ mye bedre, men likevel.. D jeg også sørger over er at han tilsynelatende har d så bra uten meg. Han fungerer jo tydligvis utmerket i hverdagen.

Er d noen som har innsikt i slike ting og som kan hjelpe meg, så er jeg deg EVIG takknemlig, for dette holder jeg ikke ut mer...

Hei, har opplevd noe av det du skriver. Godt og høre jeg ikke er alene om det!! Her har du en liten historie med meg og min x. For lurer på om du kanskje kan skjenne deg igjen i noe av det..? Har selv måtte oppsøke profesjonell hjelp etter det ble slutt med meg og x`n. Han hadde et voldsomt sinne og vi kranglet stadig, vold var også inni bildet.

Da jeg til slutt sa ifra om jeg ville ut av forholdet, kom han med setninger som ingen går fra meg, ingen ville elske deg slik som meg, da dreper jeg deg og meg selv etterpå, pluss++++ mye verre ting som jeg helst vil glemme. Da jeg endelig fikk hjelp av andre folk til å komme meg ut av forholdet, begynnte jeg merkelig nokk også å sørge også over x`n min.. samtidig som jeg ble helt nervevrak, og isolerte meg veldig ofte. (pågikk 1 år etter brudde).

Vil ikke ta sjangsen på å kunne møte på han i hverdagen. Gå litt rundt om i sentrum, for og handle og kose meg, det var noe jeg ikke fikk meg selv til å gjøre. (Det har skjedd noen få ganger jeg har møtt på han) Og fikk da helt panikk, og føler meg skjelven i hele kroppen. Og flyktet unna med en gang.

Bor også i en liten by. Og han kommer av og til inn på den samme puben jeg bruker gå ut på. Når jeg er rimelig beruset har jeg en veldig høy selvtilitt og glemmer alt som heter nerver, jeg danser og har det gøy , men om jeg så han komme inn døra, fikk jeg bare øynene opp for han. Ville desperat han skulle se på meg. Og tenke med seg selv han gjorde en stor tabbe en gang i tiden. Med måten han behandlet meg på osv... Se hvor godt likt jeg var av andre gutter. Opptatt av han skulle se andre gutter flørte med meg. Helt sykt. Som om jeg ville han skulle komme bort og snakke med meg på en måte. Sånn pågikk det hele tiden i 1 år.

Så begynnte jeg å gå temmelig lei. Merket jeg var helt utslitt.Tenke med meg selv hva er det jeg driver på med.. jeg oppfører meg helt sykt, og viste med meg selv dypt inne at jeg måtte ha noen følelser for han, ellers kunne jeg jo bare ikke holdet på slik. Men det holdt jeg skjult for alle andre jeg kjente. Tenkte så jeg kan da ikke la han styre livet mitt på den måten der. Det var for dumt, og en lever jo tross alt bare en gang. Spurte meg selv spørsmålet om jeg ville ønsket og blitt sammen med han igjen? svaret er et klart Nei!!! Og hvorfor da kaste vekk enda mer tid på han, gjøre meg "vakker" delvis for han også,( om han skulle dukke opp noen plass).

Plutselig da etter mye tenking var jeg bare helt over han.. og å kunne si de ordene der for meg selvt høyt var helt fantastisk. " jippi, jeg er helt over han" Endelig!! Og en 3 mnder etterpå skjedde det faktisk at han kom bort til meg og ville snakke, jeg satt da med venner og bare aviste han. Kunne se han ble irritert. ( tror han hele tiden har vist at jeg så på han før. Og lurte fælt på hvorfor jeg ikke gjorde det nå lenger.

Etter stenge tid spurte han om jeg ville bli med han hjem. Og når jeg sa nei at jeg skal rett hjem i min egen leilighet og legge meg ble han helt paff. Han trodde nokk jeg skulle takke ja med en gang. Ringte meg faktiskt også når jeg var kommet hjem, og jeg svarte akkuratt det samme og la bare på. Og jeg har aldri vert så lykkelig noen gang før over og klare å si nei.

Tror helt åpenbart at du har følelser for denne x kjæresten din enda, ellers hadde du aldri sørget over han!!! men du har ikke klart å innrømmet det for deg selv.

Du vet du fortjener mye bedre, det viste jeg å. Og følte meg utrolig dum tid tider da jeg sørget over han. Pga alt han gjorde mot meg. Så mitt råd et å finne en måte og komme over han på! Jeg fikk mye krefter i meg selv når jeg var kommet over x`n. Krefter jeg egentlig trodde var borte for godt. Så nå isolerer jeg meg mye mindre en før. Er enda litt nervevrak, men i mye mindre grad. Går delvis over og det er hærlig!!!

En må finne den positive styrken i seg selv.Og vere med venner og familie!! Psykopater er ikke noe vi må sørge over. Heller vere glad som fugler over og blitt kvitt de!!!!

[champ5]

Bruk den profesjonelle hjelpen, bruk venner og familie, ikke isoler deg.. ta et steg av gangen. Dette greier du

Endret 13. november 2007 av champ5

[Nana]

Hei!

Jeg har vært / er i akkurat samme situasjon selv. Kunne heller ikke forstå hvordan jeg kunne sørge over tapet av verdens største drittsekk. Plutselig begynne å huske positive ting ved han og forholdet som når jeg var i forholdet ble fullstendig overskygget av det negative.

Jeg leste et par bøker som hjalp. Bestilte de på Amazon. Den ene heter "Why does he do that, inside the mind of angry and controlling men" skrevet av Lundy Bancroft. Den andre boken heter "It's my life now, starting over after an abusive relationship or domestic violence" av Meg Kennedy Dugan og Roger R Hock.

I de bøkene stod det som fikk meg i balanse igjen: det er lov å sørge, det er normalt å sørge. En person er ikke bare ond og slem. Spesielt ikke i sånne forhold. Min ex var ihvertfall sånn at etter at han hadde gjort noe voldelig så var han verdens snilleste.. skrev flotte kort, leste bøker om sinnemestring, koste hele tiden, gjorde alt for meg... og så var det på 'an igjen med det negative. Poenget er at det ikke er unormalt å savne det positive som faktisk har vært der det også.

I tillegg så er det noe som heter "traumatic bonding". Kort fortalt går det ut på at man knytter seg mye sterkere til noen som mishandler en psykisk og fysisk enn hva en gjør i "normale" forhold. Det er de samme psykiske mekanismene som får oss til å tro at "nå har de endelig skjønt", "de mener det jo ikke sånn", "han vil jo ikke være slem" etc.. og som får oss til å bli altfor lenge i slike forhold. Da blir det også en ekstra belastning å gå ut av forholdet, de har psyket oss sånn ut at vi ikke vet hvilken fot vi skal stå på og opplever at vi ikke klarer oss uten dem. Disse menneskene er gjerne veldig kontrollerende og er rundt oss mesteparten av tiden og det er klart det blir et tomrom når den eneste vi har (ihvertfall var det sånn for meg, jeg mistet kontakt med venner og familie) er borte.

Jeg går også rundt og "sniker" når jeg er i sentrum, livredd for å treffe på ham. Unngår steder vi var sammen, unngår steder jeg tror jeg kan treffe på ham etc.. Det begrenser livet mitt veldig. Jeg er rett og slett i fengsel pga han.. pga min redsel for hva han kan gjøre. Jeg vet jo hva han er i stand til.. Likevel har jeg tatt meg tid til å sørge selv om det føles bittert å sørge over en som praktisk talt har ødelagt livet mitt - ihvertfall for en stund.

Jeg oppsøkte også hjelpeapparatet og går til behandling fremdeles. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten. Likevel er det den tøffeste biten en må gjøre selv - rett og slett å overleve fra dag til dag, takle alle vonde og vanskelige (og urettferdige!!) følelser og reaksjoner og bare holde ut.

Jeg har skrevet mye.. skrevet lister over positive og negative ting ved han og ved forholdet, skrevet ned følelser og tanker. Jeg skjønte ganske kjapt at det ikke var han jeg savnet i det hele tatt men det å ha noen der.. Det hjalp å godta at jeg følte tomhet og savn og å plukke det litt i stykker og se litt praktisk på det.

Vil absolutt anbefale bøkene jeg nevnte lengre oppe også.

Masse lykke til :-)

[Nana]

ps.

jeg skjønner at du er frustrert over deg selv men gi deg selv litt space. Ikke glem at han har gjort noe helt forferdelig mot deg, noe som setter spor for lang tid fremover. Gi deg selv credit for at du faktisk har kommet deg bort, tenk på alle de som ikke klarer det! Du har vært knalltøff som har klart det!

klem :-)