ADHD

[Gjest Stjernedryss]

Ja.... Da har jeg vært hos legen min idag med mine tanker om at jeg kanskje har ADHD. Svaret jeg fikk var at jeg gjorde det for bra til å kunne få medisiner (ettersom jeg går på høgskole), så hu mente det ikke var noen vits med noen utredning....

Hva skal jeg gjøre?

Så nevnte hu at Strattera var det mange som ikke var "syke nok" fikk....

Noen som har erfaringer med dette legemiddelet?

Jeg tror nok man må utrykke at sykdommen gjør livet vanskelig for at man skal få medisiner. Jeg fikk medisiner selv om jeg ikke har fått diagnosen ennå fordi jeg sa at jeg følte at livet mitt hadde kjørt deg helt fast. Du er nok nødt til å insistere på at legen din bestiller en utredning til deg, for uansett hva problemet er så kan du helt sikkert få hjelp. Du kan jo eventuellt også bestille utredning privat slik som jeg gjorde. Jeg synes det er verdt noen få tusenlapper for å få hjelp med en gang, så om du har penger å sette av til dette bør du gjøre det.

Jeg gjorde en del tester på utredningen, og scorte ikke dårlig på noen av de, noen litt over gjennomsnittet, og noen litt under gjennomsnittet. Fikk beskjed om at fordelingen av resultatet på testene kunne tyde på add selv om jeg scorte bra totalt. Intelligens er jo nettopp en av grunnene til at adhd kan være vanskelig å oppdage på noen.

[Gjest JM]

Jeg har også ett spørsmål

- noen av dere som har fått diagnose som har følt at dere henger litt etter i utvikling (sosialt mm)? Jeg har alltid følt at jeg burde hatt 1,5 - 2år for hvert år andre har. Dårlig forklart kanskje.

Dette har ingenting med intelligens å gjøre, mer en følelse av at hjernen min var senere utviklet på flere områder. Lå noen år tilbake i sosiale regler, modenhet osv.

Har ikke fått noen diagnose, men tror jeg kan ha ADHD.

[Gjest Ritalina]

Jeg har også ett spørsmål

- noen av dere som har fått diagnose som har følt at dere henger litt etter i utvikling (sosialt mm)? Jeg har alltid følt at jeg burde hatt 1,5 - 2år for hvert år andre har. Dårlig forklart kanskje.

Dette har ingenting med intelligens å gjøre, mer en følelse av at hjernen min var senere utviklet på flere områder. Lå noen år tilbake i sosiale regler, modenhet osv.

Har ikke fått noen diagnose, men tror jeg kan ha ADHD.

Dette her tror jeg nesten alle med ADHD til en viss grad kan svare ja på. Mange med ADHD har problemer med impulskontroll, og har lett for å svare på feil ting fordi man enten ikke hørte etter i utgangspunktet, eller tok for gitt at det ble spurt om noe helt annet... Mange har en dårlig evne til å forstå at man ikke skal avbryte, hvordan man bør bruke språket i diverse sosiale kontekster osv... Og språket vårt, og vår evne til å bruke det på den sosialt "aksepterte" måten (er vel den pragmatiske delen av språkutviklingen dette da) er en viktig byggesten i den sosiale utviklingen.

Nå skal det sies at veldig mange finner en måte å oppføre seg "normalt", og i noen tilfeller krever det litt anstrengelser, mens hos andre ikke. Sosiale koder er jo noe de fleste kan lære seg, enten det skjer på et indre, mentalt plan eller som en form for "speiling" av andre.

[Gjest js16]

Jeg lurer på om jeg har add eller adhd og skal på utredning. Jeg føler liksom at jeg er mer barnslig enn de fleste jeg kjenner på min alder. Flere jeg kjenner som er yngre enn meg er mye flinkere til å snakke hyggelig på en måte, sånn som å si takk for sist, spørre om folk har det bra og sånne vanlige høflighets ting. jeg er så usikker på når og hvordan og hva man skal si liksom.

Når jeg er trygg liker jeg å tulle og le masse og hoppe rundt, men det så kjipt når folk jeg har pleid å ha det gøy med blir "for voksen for sånt". Ellers når jeg er litt utrygg og ikke kjenner folk er jeg veldig stille og flau. Når jeg blir varm i trøyen i noen sammenhenger kan jeg bli litt vill og si så mye teit, og jeg klarer liksom ikke å stoppe. Jeg syns det er ubehagelig, men jeg bare fortsetter. Etterpå vil jeg bare gjemme meg vekk fordi jeg er så flau og jeg tenker at alle som var der har sittet og tenkt "herregud, kan hun ikke bare stoppe" og "gud, så pinlig" og sånne ting. Ingen jeg kjenner kjenner seg igjen i ting jeg forteller, når jeg først klarer å åpne meg litt for dem. Er det sån dere mener med å være barnslig? Er dette sånn som alle føler det eller kan det ha noe med adhd/add å gjøre?

[Gjest Stjernedryss]

Jeg lurer på om jeg har add eller adhd og skal på utredning. Jeg føler liksom at jeg er mer barnslig enn de fleste jeg kjenner på min alder. Flere jeg kjenner som er yngre enn meg er mye flinkere til å snakke hyggelig på en måte, sånn som å si takk for sist, spørre om folk har det bra og sånne vanlige høflighets ting. jeg er så usikker på når og hvordan og hva man skal si liksom.

Når jeg er trygg liker jeg å tulle og le masse og hoppe rundt, men det så kjipt når folk jeg har pleid å ha det gøy med blir "for voksen for sånt". Ellers når jeg er litt utrygg og ikke kjenner folk er jeg veldig stille og flau. Når jeg blir varm i trøyen i noen sammenhenger kan jeg bli litt vill og si så mye teit, og jeg klarer liksom ikke å stoppe. Jeg syns det er ubehagelig, men jeg bare fortsetter. Etterpå vil jeg bare gjemme meg vekk fordi jeg er så flau og jeg tenker at alle som var der har sittet og tenkt "herregud, kan hun ikke bare stoppe" og "gud, så pinlig" og sånne ting. Ingen jeg kjenner kjenner seg igjen i ting jeg forteller, når jeg først klarer å åpne meg litt for dem. Er det sån dere mener med å være barnslig? Er dette sånn som alle føler det eller kan det ha noe med adhd/add å gjøre?

Jeg har jo ikke fått noen diagnose ennå, men det du nevnte over om å spørre hvordan folk har det, og sånne høflighetsgreier. Mange som er yngre enn meg klarer å snakke med voksne som om de var jevnaldrene, men jeg som er snart 24 fortsatt virker klomsete og barnslig i sånne situasjoner. Ellers kjenner meg meg godt igjen i alt du beskriver.

[Gjest Gjest]

Er det noen med adhd som er treig i utviklingen når det gjelder kjærester, festing, drikking og sånt. eller har alle bare større sjanse for å bli gravid tidlig, begynne tidlig med alkohol og dop osv.. har lest at mange begynner tidlig med sånt, men jeg syns det er litt rart når noen blir stille og innesluttet og isolerer seg, så er vel ikke det så lett. Og hvis man henger et par år etter på flere områder, eller på sosiale ting, så henger man jo kanskje etter på sånt også. Det er litt forvirrende, skjønner det ikke helt... Det er vel veldig individuelt?

[Rainbow Brite]

Etter å ha lest denne tråden begynner jeg å lure på om jeg har ADHD selv... Kjenner meg igjen i veldig mye.

Har gått til behandling (psykolog og antidepressiva) for sosial angst og depresjon, uten at det ga nevneverdige resultater.

Har så mye angst at det er dager jeg ikke orker å snakke i telefonen, gå i butikken eller ha noe som helst med andre mennesker å gjøre. Skal jeg omgås mer enn én person av gangen blir jeg musestille fordi jeg faller ut av samtalen, og greier ikke helt å følge med/engasjere meg. Det blir for mye surr på en måte. Har alltid blitt tatt for å være asosial, sjenert og "forsiktig", selv om dette absolutt ikke er tilfellet når jeg er med folk jeg kjenner godt. Jeg bare er sånn i situasjoner der det er flere mennesker (f.eks i klassesituasjoner på skolen, i arbeidssammenheng, ved familiesammenkomster osv).

Føler heller ikke noe stort behov for å være med andre mennesker (bortsett fra kjæresten, og i blant familien. Men fortsatt kun én person av gangen), selv om jeg føler meg ensom i blant.

Føler dagene raser forbi, og at tiden er som en seig, grå grøt som man flyter rundt i. Alt er meningsløst og jeg greier ikke å gripe dagen og få noe ut av den. Greier ikke å få noen stabil døgnrytme for jeg har problemer med å sove, og problemer med rutiner. Har aldri greid å holde på rutiner, ikke engang nå som jeg er student (noe som selvsagt går ut over studiene). Har begynt på flere studier som jeg har hoppet av fordi jeg mister motivasjonen når jeg ikke oppnår resultater fort (det samme viser seg i trening, slanking og alt annet som krever disiplin og som kanskje ikke viser umiddelbare resultater). Jeg går fort lei av ting. Stresser veldig med tanker om fremtiden, og vil på én måte at skoler og alt bare skal bli overstått så jeg kan begyne å "leve", men samtidig er jeg livredd for akkurat dette. Vet vel egentlig ikke hva jeg skal bli, eller OM jeg blir noe i det hele tatt. Har problemer med å fokusere tankene såpass at jeg greier å se for meg noe som helst ang fremtiden, det blir bare kaos i hodet mitt når jeg forsøker å tenke ut en fremtidsplan som er lenger frem i tid enn et par uker.

Klarer ikke å konsentere meg, og på forelesningene greier jeg bare å henge med en halvtimes tid før jeg mister taket i hva det snakkes om. Etter at dette punktet er nådd sitter jeg og er dritforbanna og frustrert, og sitter og tegner og biter negler.

Greier aldri å sitte stille, biter som sagt negler (noe jeg har drevet med siden barnehagen, og har aldri greid å slutte for jeg gjør det helt automatisk).

Har jeg press på meg (ved eksamenslesing f.eks) går hodet absolutt helt i stå, og jeg ser bare masse bokstaver som ikke gir noen mening (har ikke dysleksi) og jeg blir frustrert og utrolig sint etter bare et par minutter med dette. Bøkene flyr veggimellom til tider.

Er kreativ til tusen og har mange gode ideér (drømmer om å leve av noe kreativt) men det blir aldri satt ut i live fordi jeg mangler "pågangsmot"/drivkraft og disiplin nok til å sortere tankene og få noe konstruktivt ut av det. Tanker og ideér svirrer rundt i et rasende tempo, så jeg greier ikke å fokusere ordentlig på noenting. Uansett hva jeg driver med (med mindre det er skikkelig intressant) har jeg alltid masse tanker arbeidende i bakhodet. Jeg er sikker på at dersom jeg hadde greid å fokusere og sortere ideéne mine kunne jeg fått til så mye bra, og det frustrerer vettet av meg at all den kreativiteten går til spille.

Har alltid vært tempramentsfull. Det skal lite til før jeg blir sint, og i frustrasjonens væreste øyeblikk har jeg gjort alt fra å kutte opp hele underarmen min til å ødelegge gjenstander. Er veldig defensiv og alltid mistenksom, og blir -som sagt- fort sint. Hadde jeg ikke hatt sosial angst og unngått mennesker hadde nok dette tempramentet gitt meg en del problemer i sosiale sammenheng.

Foretrekker å leve i min egen "drømmeverden" (det høres vel ut som jeg er helt loka nå ) fremfor å face virkeligheten... Virkeligheten er nemlig altfor forvirrende og grå til at jeg har tålmodighet til å bry meg om den. I blant faller jeg helt ut av det og kan sitte og stirre rett frem i flere minutter, uten at jeg er i stand til å registrere en eneste konkret tanke. Det høres vel ut som jeg er mer eller mindre tilbakestående når jeg forteller det på denne måten, men jeg er altså ikke det. De gangene jeg har hatt fag som intresserer meg har jeg fått toppkarakterer, og jeg kan veldig mye om ting som intresserer meg (desverre er dette ting som ikke kan brukes til noe konstruktivt, altså studier eller jobb).

Jeg blir fort såret, trist, sint, glad osv. Humøret mitt er som en berg-og-dalbane (da jeg gikk på antidepressiva dempet dette seg, og etter litt over et år med medisinering måtte jeg bare slutte tvert for jeg følte jeg var en vandrende zombie). Er veldig utålmodig med andre mennesker og kan oppfattes som krass og frekk, men selv er jeg veldig nærtagen.

Er som sagt deprimert, mye pga mobbing gjennom hele grunnskolen. Var alltid "annerledes" på en eller annen måte, og fikk svi for dette. Deltok aldri i fellesaktiviteter på skolen med mindre jeg måtte og har alltid holdt meg til en eller to personer. Har aldri hatt mange venner, og har alltid gjort noe for å motarbeide det de få gangene andre mennesker har tatt kontakt). Har selvtillit på minusnivå og sliter med å stole på andre. Er ekstremt knyttet til kjæresten min, og det føles ut som verden raser sammen de gangene vi må tilbringe noen dager fra hverandre.

Vet ikke om alt dette er symptomer på ADHD, men jeg føler at jeg kjenner meg igjen i mye av det som står skrevet her i tråden.

Bare en tanke - har du vært utredet for borderline?

[Gjest Moonshadow]

Ingen som har diagnosen?

Jeg har diagnosen. Jeg fikk den da jeg var 21 og er nå 25.

Jeg ble utredet fordi jeg slet med store attferdsvansker og rusproblemer som følge av selvmedisinering.

For meg funket det aldri på skolen. Dagen var stort sett fylte av krangling men lærere og sånt fordi jeg hele tiden føte jeg ikke ble forstått.

Hadde flere innleggelser på psykriatisk i ung alder men ingen prøvde å finne ut hva det var var galt. Jeg ble bare stemplet som ett problembarn og dette gjorde hele oppveksten veldig vanskelig.

Nå i dag har jeg ett bra apperat av dyktige fagfolk rndt meg og jeg fungerer som de fleste andre. Startet også med ritalin men jeg likte ikke medisinen i det hele tatt og jeg sluttet på den da je ble gravid Kommer ikke til å starte på den igjen. Ble bare fysisk dårlig av den. Klare meg helt fint uten medisin nå.

[Gjest Stjernedryss]

Jeg har diagnosen. Jeg fikk den da jeg var 21 og er nå 25.

Jeg ble utredet fordi jeg slet med store attferdsvansker og rusproblemer som følge av selvmedisinering.

For meg funket det aldri på skolen. Dagen var stort sett fylte av krangling men lærere og sånt fordi jeg hele tiden føte jeg ikke ble forstått.

Hadde flere innleggelser på psykriatisk i ung alder men ingen prøvde å finne ut hva det var var galt. Jeg ble bare stemplet som ett problembarn og dette gjorde hele oppveksten veldig vanskelig.

Nå i dag har jeg ett bra apperat av dyktige fagfolk rndt meg og jeg fungerer som de fleste andre. Startet også med ritalin men jeg likte ikke medisinen i det hele tatt og jeg sluttet på den da je ble gravid Kommer ikke til å starte på den igjen. Ble bare fysisk dårlig av den. Klare meg helt fint uten medisin nå.

Men det var ikke den innadvente typen av adhd?

[Gjest Moonshadow]

Men det var ikke den innadvente typen av adhd?

Det har faktisk vært forskjellig opp igjennom årene. Perioder med den innadvendte tpen og perioder der jeg var veldig utagerrende. De sier jeg var veldig hardt rammet og det kan jeg vel se selv også.

[Gjest Ritalina]

Bare en tanke - har du vært utredet for borderline?

Tenkte faktisk akkurat det samme!

Det skal faktisk sies at jeg først fikk en BL-diagnose, og følte også at jeg passet inn i den boksen. Men medisinene virket ikke (Zyprexa). Ble utredet igjen senere, fikk diagnosen ADHD, og Ritalin funker

RainbowBrite: Du er profesjonsstudent, er du ikke? Hva tror du det kan komme av at det er så lett å blande disse to? Samt bipolar lidelse? Jeg ser jo at det er veldig mange likhetstrekk, og at det er mennesker man utreder, ikke roboter... Men hvordan kan man være helt sikker på at man har fått den riktige dosen? Kan man (f eks jeg) være helt sikker på at jeg har ADHD bare fordi Ritalin virker på "kjernesymptomene" på ADHD? Jeg tenker faktisk endel på dette. Priser meg stor sett lykkelig over at livet mitt har endret retning på en måte jeg ikke engang har turt å drømme om før.... Men tvilen er der jo innimellom.

Min "vanlige" tanke er: "Det ka være det samme hva det er. De medisinene du har nå har forandret alt, så da kan det jo egentlig være det samme. Bare ting har blitt bedre"

Men så det den "tenk om...." som sniker seg inn iblant.

Nå tok jeg bare en råsjans altså, men mener å huske at du er på profesjonsprogrammet?

[Gjest Ritalina]

Startet også med ritalin men jeg likte ikke medisinen i det hele tatt og jeg sluttet på den da je ble gravid Kommer ikke til å starte på den igjen. Ble bare fysisk dårlig av den. Klare meg helt fint uten medisin nå.

Hvordan dårlig ble du? Og hvor lenge prøvde du?

Så koselig at du er gravid Gratulerer!

[Rainbow Brite]

Tenkte faktisk akkurat det samme!

Det skal faktisk sies at jeg først fikk en BL-diagnose, og følte også at jeg passet inn i den boksen. Men medisinene virket ikke (Zyprexa). Ble utredet igjen senere, fikk diagnosen ADHD, og Ritalin funker

RainbowBrite: Du er profesjonsstudent, er du ikke? Hva tror du det kan komme av at det er så lett å blande disse to? Samt bipolar lidelse? Jeg ser jo at det er veldig mange likhetstrekk, og at det er mennesker man utreder, ikke roboter... Men hvordan kan man være helt sikker på at man har fått den riktige dosen? Kan man (f eks jeg) være helt sikker på at jeg har ADHD bare fordi Ritalin virker på "kjernesymptomene" på ADHD? Jeg tenker faktisk endel på dette. Priser meg stor sett lykkelig over at livet mitt har endret retning på en måte jeg ikke engang har turt å drømme om før.... Men tvilen er der jo innimellom.

Min "vanlige" tanke er: "Det ka være det samme hva det er. De medisinene du har nå har forandret alt, så da kan det jo egentlig være det samme. Bare ting har blitt bedre"

Men så det den "tenk om...." som sniker seg inn iblant.

Nå tok jeg bare en råsjans altså, men mener å huske at du er på profesjonsprogrammet?

Tja, det er et godt spørsmål. Når det gjelder diagnoser så er det strengt tatt gradsforskjeller det er snakk om, og ikke nødvendigvis kategorielt ulikt, man stiller jo diagnoser etter fastsatte kriterier, men nettopp disse overlappene og skjønnsvurderinger gjør det hele vanskelig. Per i dag skal det ganske mye til før man er hundre prosent sikker på at man har satt riktig diagnose, spesielt i forhold til diagnoser med mye overlapp, dette fordi man ikke har fullstendig kunnskap om årsakene og mekanismene bak. Viktigheten i å avdekke hvilken lidelse man har, er at de ulike diagnosene krever ulik behandling.

Når det gjelder behandling av borderline bruker man ofte både antidepressiva og nevroleptika (herunder bl.a zyprexa) sammen med psykoterapi, men det er en komplisert lidelse og det krever som regel langvarig behandling. At man ikke reagerer på medisinene er ikke nødvendigvis tilstrekkelig til å si at det ikke er denne diagnosen, fordi det ikke finnes en egen medisin for borderline. Zyprexa er et antipsykotikum som man bruker i alle lidelsesaspekter hvor det forekommer psykotiske episoder, både borderline, schizofreni, bipolar, depresjoner osv.

Så er det trender innen diagnoser også, som også vil kunne påvirke hvilken diagnose man ender opp med, men det er en annen diskusjon.

Med det sagt, dersom du reagerer positivt på ritalin, og priser deg lykkelig over hvilken vending livet ditt har tatt, tror jeg du skal fortsette å være lykkelig med det. Sånn sett tenker jeg litt pragmatisk, i forhold til at dersom behandlingen virker, betyr det lite hva merkelappen er. Men det er jo selvfølgelig mer verdiladet for den som bærer lappen.

Jeg kan ikke så fryktelig mye om ADHD (enda), men kan en del om borderline ++, og vet at de har en del overlappende aspekter. Jeg vil uansett tenke at dersom du har vært utredet for borderline, forsøkt behandling uten å ha hatt noen glede av det, og deretter har hatt behandlere som har utredet deg for ADHD og funent frem til en behandling som hjelper, så ville jeg stolt på deres vurderinger. Du kan jo evt ta det opp med legen din dersom du tenker mye på det.

Jeg vet ikke om det svarte på noen av spørsmålene dine?

Ellers har du helt rett i at jeg er på profesjonsprogrammet. Og jeg som har trodd at jeg har klart å holde meg litt i bakgrunnen her inne. Jaja, det var den knuste illusjonen

[Gjest Ritalina]

RB: Joda, til en viss grad så svarte du på det jeg lurte på altså. Det er på en måte av denne oppfatningen jeg er også, når det gjelder utredning. For jeg har vel til egentlig innfunnet meg med at man aldri kan være sikker, og kanskje er det ikke engang noe skille mellom dem? At alt er det samme, men med forskjellige forgreninger....? Altså; jeg skjønner at det ikke er sånn nå, men sånn helt satt på spissen, kanskje det er nettopp derfor det er så vanskelig? Og at det viktige spørsmålet ikke er: "Hva feiler det meg", men derimot: "hvilke tiltak er mest nyttige for meg".

Hvor studerer du? UiO eller? Hvilket semester er du på nå?

[Gjest Gjest_Blomsten_*]

Bare en tanke - har du vært utredet for borderline?

Jeg har ikke vært utredet for noenting... Jeg gikk til legen og sa hvordan jeg følte meg, og hun skrev ut antidepressiva og sendte meg til spesialpsykolog som forsøkte å hjelpe meg med den sosiale angsten. De gikk bare ut i fra at det var sosial angst (og depresjon som en følge av dette) jeg hadde. Det ble aldri foretatt noen undersøkelser av noe slag.

Hva er borderline?

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke vært utredet for noenting... Jeg gikk til legen og sa hvordan jeg følte meg, og hun skrev ut antidepressiva og sendte meg til spesialpsykolog som forsøkte å hjelpe meg med den sosiale angsten. De gikk bare ut i fra at det var sosial angst (og depresjon som en følge av dette) jeg hadde. Det ble aldri foretatt noen undersøkelser av noe slag.

Hva er borderline?

Google etter emosjonell personlighetsforstyrrelse. Det er det samme

[Gjest Moonshadow]

Google etter emosjonell personlighetsforstyrrelse. Det er det samme

Jeg fikk diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse for ca 3 mnd siden. Den er jo også veldig lik adhd i følge psykologen spesialisten jeg gikk til.

[Gjest Gjest_Blomsten_*]

Personlighetsforstyrrelse?? :O

Hvordan vet man hvem av to man har da? Og finnes det medisiner mot det?

[Gjest Moonshadow]

Personlighetsforstyrrelse?? :O

Hvordan vet man hvem av to man har da? Og finnes det medisiner mot det?

En psykolog finner det ut ved utredining.

Jeg startet på medisin mot personlighetsforstyrrelsen og den funker utrolig bra, det er nok på grunn av den jeg kan la være og bruke ritalin. Medisinen jeg fikk heter Lamictal. Er egentilg medisin mot epelepsi men den bruker også ved bipolarlidelse som manisk depresiv og emosjonell ustabil.

[Kodax]

Noen av symptomene til ADHD, er vel:

Irritasjon veldig lett (Mest gutter?)

Vansker med og sitte stille, konsentrere seg.