ADHD

[Gjest Ritalina]

Mannen veier over 100 kg og er 2meter høy..

100mg Ritalin om dagen, regner med at han har høy forbrenning siden han trener endel..

Som jeg nevnte i et innlegg fra i går, så er det ikke forbrenning på kaloriforbrennings-plan som menes. Forbrenning av medisiner går mer på hvor fort hjernen tar opp medisin, og hvor fort den "kvitter" seg med den... Noe som varierer fra person til person. Hva som ligger bak de individuelle forskjellene vet jeg ikke, men det har, ifølge legen min, ingenting med fysisk aktivitetsnivå å gjøre

[Quirky]

Det er bare det at man jobber helt ENORMT med seg selv for å få ting til å gå rundt! Og det uten at man egentlig er klar over det selv. For man tror jo at "alle føler det sånn"...

Det er nettopp det som er essensen av ADHD, man må jobbe tidobbelt så hardt for å få gjort det som må gjøres. Jeg har klart meg gjennom vgs og høyskole fordi jeg er lettlært, men merket at da jeg gikk over til universitetet, med høyere krav, tok det enormt mye krefter å få gjort det andre gjør med letthet.

Men jeg trodde vel egentlig ikke at alle følte det sånn, jeg har hatt mistanke om at noe var galt lenge. Men jeg fikk ikke diagnose før i høst. Det holder hardt å ikke være bitter for alt jeg har måttet gå igjennom fordi behandlingsapparatet tidligere har nektet meg utredning fordi jeg klarte meg for bra.

[Quirky]

Det beste tipset jeg kan gi folk som enda ikke er diagnostisert med ADHD er å utarbeide overlevelsesteknikker. Jeg har for eksempel utarbeidet en teknikk der jeg leser i 15 min, tar 15 min pause, leser i 15 min igjen. Nå når jeg får medisin kan jeg lese litt lenger, men å ta ting i intervaller er definitivt best for personer med ADHD/ADD.

[Quirky]

Som jeg nevnte i et innlegg fra i går, så er det ikke forbrenning på kaloriforbrennings-plan som menes. Forbrenning av medisiner går mer på hvor fort hjernen tar opp medisin, og hvor fort den "kvitter" seg med den... Noe som varierer fra person til person. Hva som ligger bak de individuelle forskjellene vet jeg ikke, men det har, ifølge legen min, ingenting med fysisk aktivitetsnivå å gjøre

Jeg har svært høy toleransegrenser for medisiner, men ikke høy forbrenning i den forstand at jeg kan spise mye uten å legge på meg. Legen min sa at det har noe med leveren å gjøre. Jeg tåler jo f.eks mer alkohol enn normalt for en kvinne med min vekt.

Det er idiotisk at forskjellige psykatere/praksiser opererer med forskjellige grenser for hva maksdoseringen for ritalin er. Selv har jeg prøvd opptil 80 mg, som er maksdosen for hva psykitateren min vil gi meg, men jeg tror jeg ville hatt utbytte av en litt høyere dose.

Endret 30. november 2007 av Quirky

[Gjest Ritalina]

Det er nettopp det som er essensen av ADHD, man må jobbe tidobbelt så hardt for å få gjort det som må gjøres. Jeg har klart meg gjennom vgs og høyskole fordi jeg er lettlært, men merket at da jeg gikk over til universitetet, med høyere krav, tok det enormt mye krefter å få gjort det andre gjør med letthet.

Men jeg trodde vel egentlig ikke at alle følte det sånn, jeg har hatt mistanke om at noe var galt lenge. Men jeg fikk ikke diagnose før i høst. Det holder hardt å ikke være bitter for alt jeg har måttet gå igjennom fordi behandlingsapparatet tidligere har nektet meg utredning fordi jeg klarte meg for bra.

Akkurat det med bitterhet i forhold til sen diagnose kjenner jeg veldig godt til... Og så blir det litt til at jeg blir litt full av faen, men på en positiv måte Alle de årene jeg nærmest har følt at jeg bare må bite tennene sammen og fungere som forventet av samfunnet kan jeg bare legge bak meg nå. Begynne litt på nytt Ikke det at jeg har så mye ugjort eller for mye gjort, men det er utrolig deilig at den klamme og ekle følelsen av å ikke passe kan bortforklares for mitt eget hode, og det at jeg faktisk nå kan tillate meg selv å være meg og bare meg!

Hvor gammel er du forresten?

[Quirky]

Dobbelpost

Endret 30. november 2007 av Quirky

[Quirky]

Jeg er 24. Begynte endelig på Ritalin for en måned siden, og det åpnet opp en helt ny verden for meg. Endelig kan jeg fungere normalt uten å måtte jobbe så f.... hardt for det!

Jeg prøver å overse bitterheten og heller være glad for at jeg har fått en ny start.

Moren min, som er utdannet innen feltet, mistenkte adhd fra jeg var liten, men helsevesenet ville ikke høre på henne fordi jeg var flink på skolen...

Endret 1. desember 2007 av Quirky

[Gjest Tweek]

Er det sant? Så fordi jeg får 5eré på skolen så kan det være de ikke tar meg seriøst? Det er jo ikke en grunn engang, de kan jo ikke trekke konklusjon utifra tallet..

[Gjest Stjernedryss]

Flere som har slitt mye sosialt pga antatt adhd?

Endret 1. desember 2007 av Stjernedryss

[amles]

Det er nettopp det som er essensen av ADHD, man må jobbe tidobbelt så hardt for å få gjort det som må gjøres. Jeg har klart meg gjennom vgs og høyskole fordi jeg er lettlært, men merket at da jeg gikk over til universitetet, med høyere krav, tok det enormt mye krefter å få gjort det andre gjør med letthet.

Helt likt som mannen min.. Bare at han klarte ikke fullføre universitetet. Klarte levere oppgaver hvis han selvmedisinerte seg, men følte det som for stor belastning å være "narkoman". Skjønte jo ikke da at han drev med selvmedisinering, bare at amfetamin fikk han til å mestre ting, og at han var "narkoman".

Men jeg trodde vel egentlig ikke at alle følte det sånn, jeg har hatt mistanke om at noe var galt lenge. Men jeg fikk ikke diagnose før i høst. Det holder hardt å ikke være bitter for alt jeg har måttet gå igjennom fordi behandlingsapparatet tidligere har nektet meg utredning fordi jeg klarte meg for bra.

Mannen min følte også at noe var galt. Derfor jeg synes det er så rart at PUT ikke klarte skjønne det. Gikk der i 5 år og forklarte hvordan han hadde det, før han selv spurte om det kunne være ADHD og fikk utredning.

Han blir også bitter hvis han tenker på alt han har gått glipp av i livet. Men som han sier, han har ihvertfall fått diagnosen nå og medisiner, så han kan leve "normalt".

Jeg tror jeg er mere bitter..hehe! På hans vegne..Føler at samfunnet har sviktet totalt!

Jeg har svært høy toleransegrenser for medisiner, men ikke høy forbrenning i den forstand at jeg kan spise mye uten å legge på meg. Legen min sa at det har noe med leveren å gjøre. Jeg tåler jo f.eks mer alkohol enn normalt for en kvinne med min vekt.

Da har jeg sikkert lav toleransegrense. Tåler nesten ikke alkohol idet hele tatt..

Det er idiotisk at forskjellige psykatere/praksiser opererer med forskjellige grenser for hva maksdoseringen for ritalin er. Selv har jeg prøvd opptil 80 mg, som er maksdosen for hva psykitateren min vil gi meg, men jeg tror jeg ville hatt utbytte av en litt høyere dose.

Psykiateren til mannen sa også at maksgrensen var 80mg, men at han måtte kjenne på det selv.. Og ta etter behov opp til 100mg.

Noen ganger tar mannen bare 20mg på morgen, og prøver være uten resten av dagen. Bare for å teste ut seg selv litt...

[Gjest Stjernedryss]

Hei!

I dag økte jeg til 15 mg dose. Tok det nå på morgenen og fikk ikke samme positive virkningen som jeg har fått tidligere. I stedet for å blir full av tiltaktslyst ble jeg mer deprimert, ikke kaste-ting-i-veggen-og-ødelegge-ting-deprimert som jeg pleier, men rolig deprimert. Tror jeg går ned til 10 mg til neste dose siden det virker som lave doser virker best på meg. Det kan jo kanskje stemme med at jeg aldri tar mer enn en pille paracet heller, fordi en pille er alltid nok til å fjerne pillene mine.

Tror små, men hyppige doser med ritalin funker best på meg. Utover kvelden føler jeg at virkningen varer veldig kort, så kan kan jeg heller ta de oftere.

Slik har pillene virket på meg hittil:

5 mg: Bedre humør og mer sosial

10 mg: Fortsatt godt humør og sosial, men konsentrert i tillegg.

15 mg: Testet kun en gang, men ble heller deprimert enn godt humør, mulig det kan forandre seg ved litt tilvenning.

[Quirky]

Er det sant? Så fordi jeg får 5eré på skolen så kan det være de ikke tar meg seriøst? Det er jo ikke en grunn engang, de kan jo ikke trekke konklusjon utifra tallet..

Hvis du er uheldig, ja.

[Gjest Tweek]

Huff.. Får vel bare vise dem hvor lang tid jeg bruker på de oppgavene da..

[Gjest Ritalina]

Huff.. Får vel bare vise dem hvor lang tid jeg bruker på de oppgavene da..

Nå blir det litt overdreven angst for å bli oversett fordi man presterer på skolen her altså.... Behandlere ER faktisk klar over at ADHD og skoleprestasjoner ikke behøver å ha noen sammenheng. Man må nesten gi dem litt mer kredit enn det....

Joda, det er greit nok at det skjer med folk. Men det er ikke bare de med gode resultater fra skolen som blir avvist. ADHD er i veldig mange tilfeller en diagnose med tilleggsvansker som lett kan skyggelegge det stedet de egentlig burde lete. Menneskers psyke er ikke styrt av lovmessigheter, hvor det bare er å legge sammen eller trekke fra, og dermed finne akkurat det man leter etter.

Ja, det kan ta tid! Og JA, det kan hende du til og med må "krangle" litt! Dette er selvfølgelig utrolig slitsomt og tar motet fra mange! Men prøv å se det fra den andre siden da; Det må være en viss form for "kvalitetskontroll" som gjør at ADHD-boksen ikke nødvendigvis er det stedet man leter aller først!

Jeg sier ikke dette for å bagatellisere følelsene til de som har fått en sen diagnose pga prestert skolegang. Jeg er også én av dem. Men prøv å ha i bakhodet at det som regel er de kjipe tilfellene man hører om. Det er de som roper høyest (ja, av naturlige årsaker...hvorfor skal en 100% tilfreds person rope ut sin nød på diverse fora?). For hvert eneste tilfelle av negative opplevelser man kommer over, finnes det sikkert et positivt tilfelle der ute også, men man hører ikke om det bare...

Have a little faith! Og masse lykke til

[Gjest Ritalina]

Hei!

I dag økte jeg til 15 mg dose. Tok det nå på morgenen og fikk ikke samme positive virkningen som jeg har fått tidligere. I stedet for å blir full av tiltaktslyst ble jeg mer deprimert, ikke kaste-ting-i-veggen-og-ødelegge-ting-deprimert som jeg pleier, men rolig deprimert. Tror jeg går ned til 10 mg til neste dose siden det virker som lave doser virker best på meg. Det kan jo kanskje stemme med at jeg aldri tar mer enn en pille paracet heller, fordi en pille er alltid nok til å fjerne pillene mine.

Tror små, men hyppige doser med ritalin funker best på meg. Utover kvelden føler jeg at virkningen varer veldig kort, så kan kan jeg heller ta de oftere.

Slik har pillene virket på meg hittil:

5 mg: Bedre humør og mer sosial

10 mg: Fortsatt godt humør og sosial, men konsentrert i tillegg.

15 mg: Testet kun en gang, men ble heller deprimert enn godt humør, mulig det kan forandre seg ved litt tilvenning.

Hei

Du er jo fortsatt på opptrapping da. Ikke trekk noen slutninger om noe som helst før det har gått litt mer tid enn dette. La kroppen, og ikke minst hodet, få venne seg til det at ting går litt saktere enn man er vant til. Vent til det går litt på automatikk i det! Det at du føler at virkningen er kort er sannsynligvis fordi du enda er på for lav dose, men som sagt, dette er opptrappingen. Det er ikke meningen at du skal ha max dagsutbytte av medisinen enda. Kroppen skal få venne seg til den, og det samme skal hodet ditt. Og når det er gjort, så kan du begynne deg å glede deg til at du mest sannsynlig får ting litt på skinner... hele dagen

Jeg tror forresten det er ytterst få som får noen som helst drastisk effekt av 5 mg, som du sier at du blir mer sosial og blid av. Det kan like gjerne være en form for placebo-effekt. Kan jo hende at det du faktisk kjenner på 10-15 mg er det som faktisk ER virkningen av medisinen, og det er dette du faktisk skal venne deg til....?

[Gjest Stjernedryss]

Hei

Du er jo fortsatt på opptrapping da. Ikke trekk noen slutninger om noe som helst før det har gått litt mer tid enn dette. La kroppen, og ikke minst hodet, få venne seg til det at ting går litt saktere enn man er vant til. Vent til det går litt på automatikk i det! Det at du føler at virkningen er kort er sannsynligvis fordi du enda er på for lav dose, men som sagt, dette er opptrappingen. Det er ikke meningen at du skal ha max dagsutbytte av medisinen enda. Kroppen skal få venne seg til den, og det samme skal hodet ditt. Og når det er gjort, så kan du begynne deg å glede deg til at du mest sannsynlig får ting litt på skinner... hele dagen

Jeg tror forresten det er ytterst få som får noen som helst drastisk effekt av 5 mg, som du sier at du blir mer sosial og blid av. Det kan like gjerne være en form for placebo-effekt. Kan jo hende at det du faktisk kjenner på 10-15 mg er det som faktisk ER virkningen av medisinen, og det er dette du faktisk skal venne deg til....?

Ved 10 mg får jeg fin virkning, men ved 15 mg følte jeg at jeg fikk trykk i hodet og ble lettere deprimert, så om 10 mg virker bra, er det vel neppe noen grunn til å øke dosen. Får heller se det ann over en periode og øke hvis jeg opplever at jeg ikke får full effekt. Målet mitt er jo å øke den generelle livskvaliteten så for å finne ut om medisiner hjelper må det på en måte prøves ut over mange måneder.

[Gjest Gjest_Blomsten_*]

Etter å ha lest denne tråden begynner jeg å lure på om jeg har ADHD selv... Kjenner meg igjen i veldig mye.

Har gått til behandling (psykolog og antidepressiva) for sosial angst og depresjon, uten at det ga nevneverdige resultater.

Har så mye angst at det er dager jeg ikke orker å snakke i telefonen, gå i butikken eller ha noe som helst med andre mennesker å gjøre. Skal jeg omgås mer enn én person av gangen blir jeg musestille fordi jeg faller ut av samtalen, og greier ikke helt å følge med/engasjere meg. Det blir for mye surr på en måte. Har alltid blitt tatt for å være asosial, sjenert og "forsiktig", selv om dette absolutt ikke er tilfellet når jeg er med folk jeg kjenner godt. Jeg bare er sånn i situasjoner der det er flere mennesker (f.eks i klassesituasjoner på skolen, i arbeidssammenheng, ved familiesammenkomster osv).

Føler heller ikke noe stort behov for å være med andre mennesker (bortsett fra kjæresten, og i blant familien. Men fortsatt kun én person av gangen), selv om jeg føler meg ensom i blant.

Føler dagene raser forbi, og at tiden er som en seig, grå grøt som man flyter rundt i. Alt er meningsløst og jeg greier ikke å gripe dagen og få noe ut av den. Greier ikke å få noen stabil døgnrytme for jeg har problemer med å sove, og problemer med rutiner. Har aldri greid å holde på rutiner, ikke engang nå som jeg er student (noe som selvsagt går ut over studiene). Har begynt på flere studier som jeg har hoppet av fordi jeg mister motivasjonen når jeg ikke oppnår resultater fort (det samme viser seg i trening, slanking og alt annet som krever disiplin og som kanskje ikke viser umiddelbare resultater). Jeg går fort lei av ting. Stresser veldig med tanker om fremtiden, og vil på én måte at skoler og alt bare skal bli overstått så jeg kan begyne å "leve", men samtidig er jeg livredd for akkurat dette. Vet vel egentlig ikke hva jeg skal bli, eller OM jeg blir noe i det hele tatt. Har problemer med å fokusere tankene såpass at jeg greier å se for meg noe som helst ang fremtiden, det blir bare kaos i hodet mitt når jeg forsøker å tenke ut en fremtidsplan som er lenger frem i tid enn et par uker.

Klarer ikke å konsentere meg, og på forelesningene greier jeg bare å henge med en halvtimes tid før jeg mister taket i hva det snakkes om. Etter at dette punktet er nådd sitter jeg og er dritforbanna og frustrert, og sitter og tegner og biter negler.

Greier aldri å sitte stille, biter som sagt negler (noe jeg har drevet med siden barnehagen, og har aldri greid å slutte for jeg gjør det helt automatisk).

Har jeg press på meg (ved eksamenslesing f.eks) går hodet absolutt helt i stå, og jeg ser bare masse bokstaver som ikke gir noen mening (har ikke dysleksi) og jeg blir frustrert og utrolig sint etter bare et par minutter med dette. Bøkene flyr veggimellom til tider.

Er kreativ til tusen og har mange gode ideér (drømmer om å leve av noe kreativt) men det blir aldri satt ut i live fordi jeg mangler "pågangsmot"/drivkraft og disiplin nok til å sortere tankene og få noe konstruktivt ut av det. Tanker og ideér svirrer rundt i et rasende tempo, så jeg greier ikke å fokusere ordentlig på noenting. Uansett hva jeg driver med (med mindre det er skikkelig intressant) har jeg alltid masse tanker arbeidende i bakhodet. Jeg er sikker på at dersom jeg hadde greid å fokusere og sortere ideéne mine kunne jeg fått til så mye bra, og det frustrerer vettet av meg at all den kreativiteten går til spille.

Har alltid vært tempramentsfull. Det skal lite til før jeg blir sint, og i frustrasjonens væreste øyeblikk har jeg gjort alt fra å kutte opp hele underarmen min til å ødelegge gjenstander. Er veldig defensiv og alltid mistenksom, og blir -som sagt- fort sint. Hadde jeg ikke hatt sosial angst og unngått mennesker hadde nok dette tempramentet gitt meg en del problemer i sosiale sammenheng.

Foretrekker å leve i min egen "drømmeverden" (det høres vel ut som jeg er helt loka nå ) fremfor å face virkeligheten... Virkeligheten er nemlig altfor forvirrende og grå til at jeg har tålmodighet til å bry meg om den. I blant faller jeg helt ut av det og kan sitte og stirre rett frem i flere minutter, uten at jeg er i stand til å registrere en eneste konkret tanke. Det høres vel ut som jeg er mer eller mindre tilbakestående når jeg forteller det på denne måten, men jeg er altså ikke det. De gangene jeg har hatt fag som intresserer meg har jeg fått toppkarakterer, og jeg kan veldig mye om ting som intresserer meg (desverre er dette ting som ikke kan brukes til noe konstruktivt, altså studier eller jobb).

Jeg blir fort såret, trist, sint, glad osv. Humøret mitt er som en berg-og-dalbane (da jeg gikk på antidepressiva dempet dette seg, og etter litt over et år med medisinering måtte jeg bare slutte tvert for jeg følte jeg var en vandrende zombie). Er veldig utålmodig med andre mennesker og kan oppfattes som krass og frekk, men selv er jeg veldig nærtagen.

Er som sagt deprimert, mye pga mobbing gjennom hele grunnskolen. Var alltid "annerledes" på en eller annen måte, og fikk svi for dette. Deltok aldri i fellesaktiviteter på skolen med mindre jeg måtte og har alltid holdt meg til en eller to personer. Har aldri hatt mange venner, og har alltid gjort noe for å motarbeide det de få gangene andre mennesker har tatt kontakt). Har selvtillit på minusnivå og sliter med å stole på andre. Er ekstremt knyttet til kjæresten min, og det føles ut som verden raser sammen de gangene vi må tilbringe noen dager fra hverandre.

Vet ikke om alt dette er symptomer på ADHD, men jeg føler at jeg kjenner meg igjen i mye av det som står skrevet her i tråden.

[Gjest Stjernedryss]

Etter å ha lest denne tråden begynner jeg å lure på om jeg har ADHD selv... Kjenner meg igjen i veldig mye.

Har gått til behandling (psykolog og antidepressiva) for sosial angst og depresjon, uten at det ga nevneverdige resultater.

Har så mye angst at det er dager jeg ikke orker å snakke i telefonen, gå i butikken eller ha noe som helst med andre mennesker å gjøre. Skal jeg omgås mer enn én person av gangen blir jeg musestille fordi jeg faller ut av samtalen, og greier ikke helt å følge med/engasjere meg. Det blir for mye surr på en måte. Har alltid blitt tatt for å være asosial, sjenert og "forsiktig", selv om dette absolutt ikke er tilfellet når jeg er med folk jeg kjenner godt. Jeg bare er sånn i situasjoner der det er flere mennesker (f.eks i klassesituasjoner på skolen, i arbeidssammenheng, ved familiesammenkomster osv).

Føler heller ikke noe stort behov for å være med andre mennesker (bortsett fra kjæresten, og i blant familien. Men fortsatt kun én person av gangen), selv om jeg føler meg ensom i blant.

Føler dagene raser forbi, og at tiden er som en seig, grå grøt som man flyter rundt i. Alt er meningsløst og jeg greier ikke å gripe dagen og få noe ut av den. Greier ikke å få noen stabil døgnrytme for jeg har problemer med å sove, og problemer med rutiner. Har aldri greid å holde på rutiner, ikke engang nå som jeg er student (noe som selvsagt går ut over studiene). Har begynt på flere studier som jeg har hoppet av fordi jeg mister motivasjonen når jeg ikke oppnår resultater fort (det samme viser seg i trening, slanking og alt annet som krever disiplin og som kanskje ikke viser umiddelbare resultater). Jeg går fort lei av ting. Stresser veldig med tanker om fremtiden, og vil på én måte at skoler og alt bare skal bli overstått så jeg kan begyne å "leve", men samtidig er jeg livredd for akkurat dette. Vet vel egentlig ikke hva jeg skal bli, eller OM jeg blir noe i det hele tatt. Har problemer med å fokusere tankene såpass at jeg greier å se for meg noe som helst ang fremtiden, det blir bare kaos i hodet mitt når jeg forsøker å tenke ut en fremtidsplan som er lenger frem i tid enn et par uker.

Klarer ikke å konsentere meg, og på forelesningene greier jeg bare å henge med en halvtimes tid før jeg mister taket i hva det snakkes om. Etter at dette punktet er nådd sitter jeg og er dritforbanna og frustrert, og sitter og tegner og biter negler.

Greier aldri å sitte stille, biter som sagt negler (noe jeg har drevet med siden barnehagen, og har aldri greid å slutte for jeg gjør det helt automatisk).

Har jeg press på meg (ved eksamenslesing f.eks) går hodet absolutt helt i stå, og jeg ser bare masse bokstaver som ikke gir noen mening (har ikke dysleksi) og jeg blir frustrert og utrolig sint etter bare et par minutter med dette. Bøkene flyr veggimellom til tider.

Er kreativ til tusen og har mange gode ideér (drømmer om å leve av noe kreativt) men det blir aldri satt ut i live fordi jeg mangler "pågangsmot"/drivkraft og disiplin nok til å sortere tankene og få noe konstruktivt ut av det. Tanker og ideér svirrer rundt i et rasende tempo, så jeg greier ikke å fokusere ordentlig på noenting. Uansett hva jeg driver med (med mindre det er skikkelig intressant) har jeg alltid masse tanker arbeidende i bakhodet. Jeg er sikker på at dersom jeg hadde greid å fokusere og sortere ideéne mine kunne jeg fått til så mye bra, og det frustrerer vettet av meg at all den kreativiteten går til spille.

Har alltid vært tempramentsfull. Det skal lite til før jeg blir sint, og i frustrasjonens væreste øyeblikk har jeg gjort alt fra å kutte opp hele underarmen min til å ødelegge gjenstander. Er veldig defensiv og alltid mistenksom, og blir -som sagt- fort sint. Hadde jeg ikke hatt sosial angst og unngått mennesker hadde nok dette tempramentet gitt meg en del problemer i sosiale sammenheng.

Foretrekker å leve i min egen "drømmeverden" (det høres vel ut som jeg er helt loka nå ) fremfor å face virkeligheten... Virkeligheten er nemlig altfor forvirrende og grå til at jeg har tålmodighet til å bry meg om den. I blant faller jeg helt ut av det og kan sitte og stirre rett frem i flere minutter, uten at jeg er i stand til å registrere en eneste konkret tanke. Det høres vel ut som jeg er mer eller mindre tilbakestående når jeg forteller det på denne måten, men jeg er altså ikke det. De gangene jeg har hatt fag som intresserer meg har jeg fått toppkarakterer, og jeg kan veldig mye om ting som intresserer meg (desverre er dette ting som ikke kan brukes til noe konstruktivt, altså studier eller jobb).

Jeg blir fort såret, trist, sint, glad osv. Humøret mitt er som en berg-og-dalbane (da jeg gikk på antidepressiva dempet dette seg, og etter litt over et år med medisinering måtte jeg bare slutte tvert for jeg følte jeg var en vandrende zombie). Er veldig utålmodig med andre mennesker og kan oppfattes som krass og frekk, men selv er jeg veldig nærtagen.

Er som sagt deprimert, mye pga mobbing gjennom hele grunnskolen. Var alltid "annerledes" på en eller annen måte, og fikk svi for dette. Deltok aldri i fellesaktiviteter på skolen med mindre jeg måtte og har alltid holdt meg til en eller to personer. Har aldri hatt mange venner, og har alltid gjort noe for å motarbeide det de få gangene andre mennesker har tatt kontakt). Har selvtillit på minusnivå og sliter med å stole på andre. Er ekstremt knyttet til kjæresten min, og det føles ut som verden raser sammen de gangene vi må tilbringe noen dager fra hverandre.

Vet ikke om alt dette er symptomer på ADHD, men jeg føler at jeg kjenner meg igjen i mye av det som står skrevet her i tråden.

Det kan neppe skade å ta en tur til legen å bestille en utredning.

[Gjest Gjest_snuppa_*]

Ja.... Da har jeg vært hos legen min idag med mine tanker om at jeg kanskje har ADHD. Svaret jeg fikk var at jeg gjorde det for bra til å kunne få medisiner (ettersom jeg går på høgskole), så hu mente det ikke var noen vits med noen utredning....

Hva skal jeg gjøre?

Så nevnte hu at Strattera var det mange som ikke var "syke nok" fikk....

Noen som har erfaringer med dette legemiddelet?

[Gjest Ritalina]

Ja.... Da har jeg vært hos legen min idag med mine tanker om at jeg kanskje har ADHD. Svaret jeg fikk var at jeg gjorde det for bra til å kunne få medisiner (ettersom jeg går på høgskole), så hu mente det ikke var noen vits med noen utredning....

Hva skal jeg gjøre?

Så nevnte hu at Strattera var det mange som ikke var "syke nok" fikk....

Noen som har erfaringer med dette legemiddelet?

"Hva skal jeg gjøre": Ring til legen din igjen og fortell henne at det er en eventuell utreders, og ikke hennes, jobb å vurdere dette. Dersom begrunnelsen hennes kun belager seg på at du tar høyere utdanning, så har hun ingen støtte i "argumentet" sitt hos de som faktisk kan noe om ADHD, og ikke bare har lest om det i 20 år gammelt legepensum eller jalla-tidsskrifter i lunsjpausen. Og hvis hun ikke vil henvise deg videre, så ville jeg byttet fastlege

Strattera er visst opprinnelig kategorisert som en antideppressiva, men brukes nå av noen (endel faktisk) pasienter med ADHD. Jeg er ikke sikker på hvordan de fungererer, men jeg mener å ha lest at de ikke er sentralstimulerende (som f. eks Ritalin og Concerta)