Når barn misshandles og vi ikke blir overasket

[Far til 2]

En av de tingene som skremmer meg mest ved min egen reakson er at jeg ikke lenger blir sjokert.

Jeg lurer på hvilken verden vi fører barn inn i om vi ikke reagerer med avsky og fortvilelse over hendelser som barn utsettes for.

Men jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal reagere. Det eneste jeg vet er at vi mennesker kan utsette barn for forferdelig behandling.

Er det noe vi kan gjøre (for jeg antar jeg ikke er alene mht manglende reaksjon) ?

Politiet fant den lille gutten nærmest logrende bak den låste døren

Endret 2. november 2007 av Far til 2

[Gjest Gjest]

En av de tingene som skremmer meg mest ved min egen reakson er at jeg ikke lenger blir sjokert.

Jeg lurer på hvilken veden vi fører barn inn i om vi ikke reagerer med avsky og fortvilelse over hendelser som barn utsettes for.

Men jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal reagere. Det eneste jeg vet er at vi mennesker kan utsette barn for forferdelig behandling.

Er det noe vi kan gjøre (for jeg antar jeg ikke er alene mht manglende reaksjon) ?

Politiet fant den lille gutten nærmest logrende bak den låste døren

Det som sjokkerer meg er den lave straffen foreldrene fikk. Burde vært livstid for noe sånt.

[Filur]

Jeg blir ihvertfall sjokkert. Dypt, sådan. Er virkelig vanlige mennesker så kalde at slikt ikke går innpå dem?

Hva skal man gjøre? Man blir sittende igjen med hjelpesløsheten, og det er egentlig det verste. Hadde vert så godt å kunne gjort noe konkret.

[ToveM]

Jeg ble også sjokkert, og at slikt kan forekomme i Norge, uten at det blir tatt oppdaget

[Brunhilde]

Jeg håper inderlig at du er alene om ikke å reagere, far til 2.

Endelig en brist i din ellers så selvpåståtte eminente personlighet.

Nå, regner med at jeg blir slettet for denne kommentaren, men jeg mener faktisk at bare mennesker med personslighetsbrist kan la være å reagere på noe så trist...

[Gjest Gjest]

Jeg håper inderlig at du er alene om ikke å reagere, far til 2.

Endelig en brist i din ellers så selvpåståtte eminente personlighet.

Nå, regner med at jeg blir slettet for denne kommentaren, men jeg mener faktisk at bare mennesker med personslighetsbrist kan la være å reagere på noe så trist...

Det er forskjell på å bli sjokkert og å reagere med avsky. Jeg synes selvsagt dette er forkastelig, men jeg blir på ingen måte overrasket.

[sEnsAtion]

Jeg tror mange postere her er temmelige hykleriske. Selvsagt reagerer alle normale mennesker negativt til alt sånt, men jeg tror trådstarters poeng er at det skjer så mye dritt i verden at de fleste blir vant med slike nyheter – nyheter som lenger ikke sjokkerer oss.

Massemedia gjør slikt med oss fordi vi i dag har øyne og ører over hele verden via TV, radio og internett. Vi venner oss til negative nyheter som for femti år siden hadde fått oss til å ramle av stolen og hyle, mens vi i dag spiser videre på lørdagsmaten mens Dagsrevyen går i bakgrunnen.

[Far til 2]

Jeg håper inderlig at du er alene om ikke å reagere, far til 2.

Endelig en brist i din ellers så selvpåståtte eminente personlighet.

Nå, regner med at jeg blir slettet for denne kommentaren, men jeg mener faktisk at bare mennesker med personslighetsbrist kan la være å reagere på noe så trist...

For å si det på en annen måte, så hadde jeg neppe skrevet det første innlegget om jeg ikke reagerte.

Men som jeg sier vet jeg ikke lenger hvordan jeg skal reagere. Jeg blir sittende på stolen og føler meg bare hjelpesløs. Hjelpesløs fordi de som egentlig skulle vært til hjelp beviselig ikke har vært det. Og hjelpesløs fordi min skepsis til noen av de institusjonene som skulle hjelpe bare preller av i det politiske miljøet. Hjelpesløs fordi min hyling om et uegnet hjelpeapparat til tider ikke fungerer.

Eksempelet/linken viser "velferds nasjonen Norge" idag.

Jeg er åpen for forslag til hva jeg burde gjort/bør gjøre, men foreløpig har jeg valgt å begrense det til å fortelle om hva som skjer.

Som andre over her sier blir vi foret med tragedier hele tiden. Jeg er redd for at vi etterhvert skal akseptere slike ting fordi det blir "vanlig". Om vi kommer dit har vi et VIRKELIG stort problem.

[Gjest Frk Åberg]

Jeg håper inderlig at du er alene om ikke å reagere, far til 2.

Endelig en brist i din ellers så selvpåståtte eminente personlighet.

Nå, regner med at jeg blir slettet for denne kommentaren, men jeg mener faktisk at bare mennesker med personslighetsbrist kan la være å reagere på noe så trist...

Jeg tror ikke du skjønte Far til 2 sitt poeng.

Jeg syns det er tragisk at det skal være sånn, men det skjer så mye i denne verden at man til slutt ikke lar seg overraske. Men det er stor forskjell på å ikke reagere og å ikke la seg overraske.

Tragisk sak. BV sier at de er avhengig av meldinger fra privatpersoner og offentlige instanser for å få med seg hvordan barna i rusmiljø har det. Det burde være en måte å holde oversikt over om personer i rusmiljøer har barn, siden jeg mener at barn i alle tilfeller vil bli skadelidende hvis de har foreldre i rusmiljø. Jeg regner med at de fleste av disse foreldrene har kontakt med det offentlige på en eller annen måte, og det burde da være rutine å sjekke om disse har barn. Har de barn, må de eller noen andre undersøke hvordan disse barna har det, om de har én forelder som er rusfri, hvordan hverdagen deres er osv. Det samme burde forøvrig være rutine for alle som er i kontakt med psykisk helsevern.

[Mann 42]

Barnevernet sliter også med at det er høy turnover i stillingene. Dette er en arbeidsplass som brenner folk ut ganske kjapt. Både i kraft av jobben i seg selv, og hylekoret som ofte kommer i de sakene der de vurderer omsorgsovertakelse som eneste fornuftige alternativ.

Da blir det ofte vanskelig å holde en god oversikt, fordi det til en hver tid vil være vakante stillinger, sykmeldinger og folk under opplæring.

[Brunhilde]

Ja, kanskje jeg misforstod hensikten med startinnlegget.

Litt trøtt en fredagskveld la jeg faktisk ikke merke til at dette var enda en "sverte barnevernet"-tråd fra ts sin side.

Jeg er ellers enig med Mann 42 i hans beskrivelse av barnevernet, og tror årsakene til dette problemet er mange, men også at publikums stadige sverting er med på å skape problemet i første omgang.

[Far til 2]

...

Litt trøtt en fredagskveld la jeg faktisk ikke merke til at dette var enda en "sverte barnevernet"-tråd fra ts sin side.

Jeg er ellers enig med Mann 42 i hans beskrivelse av barnevernet, og tror årsakene til dette problemet er mange, men også at publikums stadige sverting er med på å skape problemet i første omgang.

Hvem er det som "sverter" barnevernet ? Er det ikke barnevernets manglende tilstedeværelse eller overraksjon som er årsaken til at folk reagerer på deres arbeid ?

Selv om det er en offentlig etat som gjør feil er det liten grunn til å ikke settes fokus på de feil som blir gjort.

Som jeg har sagt titalls ganger, så har vi behov for et barnevern. Men jeg er skeptisk til at det skal være en institusjon som arbeider slik de nå gjør. Og jeg er skeptisk til de kontroll/overvåkingsmuligheter de arbeider under. Denne saken er også et bevis på at det gjøres feil i etaten, og da må arbeidsmetoder/rutiner endres.

Men tråden var i utgangspunktet ikke ment som et innlegg hvor jeg ønsket å fokusere på etatens feil og mangler. Derimot ønsket jeg å sette fokus på hva "vi andre" kan gjøre for å bedre situasjonen når slike ting skjer. I dette tilfellet hadde det tydligvis kommet inn informasjon til barnevernet over lengre tid, mens det i andre tilfeller ikke kommer informasjon i det hele tatt. Og årsaken til dette er at stadig flere er skeptiske til det arbeidet "barnevernet" gjør.

Jeg er som du vet skeptisk til barnevernets arbeid. Og det begynte da jeg selv leverte bekymringsmelding, mens "barnevernet" valgte å aldri undersøke saken (tok isteden en tlf. til bostedsforelder). At det tok flere år før noe skjedde kan jeg ikke lastes for synes jeg. At andre fagfolk tok tak i problemet var naturligvis veldig bra, men vi kan neppe forvente at det skjer bestandig.

Spørsmålet blir da om vi skal fortsatt akseptere at barns situasjon skal bli så ille som i dette tilfellet, eller om vi skal trosse vår redsel for "barnevernet" og likevel inngi bekjymringsmelding. Og skal vi bare levere bekymringsmelding og si oss fornøyd ? Som den personen som leverer meldingen har vi jo ingen mulighet til å sikre at noe faktisk blir gjort. Vi har heller ingen mulighet til å komme med forslag til løsning som faktisk løser problemet for disse barna der de bor.

Hvis

a)

Bekymringsmelding ikke hjelper (slik som i tilfellet beskrevet i linken)

b)

Vi ikke tør å levere bekymringsmelding pga "barnevernets" overreaksjon.

c) Hvis barnevernets arbeid er så vanskelig at de ansatte ikke kan/tør gjøre det de er satt til bør vi kansje endre forutsetninger, arbeidsmetoder og kontroll rutiner ?

Hvordan bør vi da reagere ? Skal vi lukke øynene slik politikerene har gjort i mange år ?

Jeg tror mange reagerer på tilfeller som det vi diskuterer i denne tråden. Men mange av oss velger å se bort fordi vi kan gjøre vondt værre. Hvem skal ha skylden for at vi reagerer som vi gjør ? Hvordan kan vi forhindre overgrep mot barn gjort av barnets nærmeste når ikke involveres av forskjellige årsaker ?