Skadet for livet?

[Gjest Gjest]

Min barndom var ikke den lykkeligste perioden i mitt liv. Kort sagt slet jeg med mange problemer: Mobbing på skolen, og hjemme.

Og indre uro.

Mine foreldre rakket ned på meg, fordi de mente jeg ikke var intelligent nok. Dette er det jeg husker av livet mitt i perioden 10-16 år: Slått både på skolen og hjemme av far. Jeg var vel et lett bytte. Var redd for å bli slått hardere om jeg reagerte eller tok igjen. De var jo sterkere.

På vgs fikk jeg noen venner, men igjen ødela den stadige striden mellom meg og pappa mye av livsgleden. Han var nærmest besatt av tanken på å kontrollere meg. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Ikke hadde jeg penger til å flytte ut. Jeg var også redd for å være alene ute i den store verden, uten å ha foreldre som fortalte meg hva jeg skulle gjøre, ironisk nok. Men samtidig tæret pappas væremåte mye på meg. Ikke bare hadde vi fysiske slåsskamper. Men han rottet seg med mamma, og fikk hele familien imot meg. Husker fortsatt hvordan han surmulet, laget grimaser og kom med sarkastiske bemerkninger hver gang jeg var i nærheten. Jeg ble herved erklært til å være den store slemme skurken som ikke var lydig nok. Familien, spesielt lillebror tok avstand fra meg. Denne propagandaen har satt permanente spor i meg av usikkerhet. Den dag idag sliter jeg med usikkerhet i sosiale sammenhenger. Skal ikke mye til før jeg mistenker at medstudenter, bekjente og kollegaer har noe på gang som går ut på å svartmale eller frosse meg ut.

Dette vil kanskje høres rart ut for de fleste. Men jeg kjenner ikke min biologiske bror. Som nevnt fikk vi et kjølig forhold allerede i barndommen. Han ville ikke ha noe å gjøre med en andre så ned på. Jeg var/er vel ikke verdt så mye i hans øyne idag heller. I og med at vi ikke har noen form for kontakt idag heller,til tross for at vi til stadig løper tilfeldig inn på hverandre.

Meningen med dette innlegget er ikke at lesere skal synes synd på meg. Tvert imot. Jeg har selvinnsikt, vet at det som skjedde var ikke fortjent. Men fortiden min preger nåtiden min også. Idag er jeg lykkelig gift med verdens beste mann, har fortsatt kontakt med foreldre. Besøker dem hver andre uke. Problemet er at pappa fortsatt har kontrollerende tendenser. Han forteller meg fortsatt når jeg burde få barn, hvordan jeg bør reagere. Det er sikkert omtenksomt ment i de fleste tilfellene i dagens situasjon. Men når jeg motsier ham, får jeg fortsatt slengt i fjeset at foreldre vet alltid best. Og at det burde jeg ha lært i en alder av 29 år.

Noe i meg har lyst til å skrike til ham: jeg er gammel nok til å vite hva som er best for meg. Du trenger ikke å styre meg lenger. Men da vet jeg at helvete er løs igjen. Han vil sannsynligvis vende mamma mot meg på nytt. Da vil mamma kvie seg for å holde kontakten, i frykt for å få trøbbel med mannen sin.

Det andre problemet er min manglende sosiale IQ. Jeg er svært nærtagen, og blir fort usikker på mine medmennesker som nevnt. Så fort jeg merker liten motstand fra medmennesker er jeg nesten på gråten. Blir så redd for at de skal snakke stygt om meg, og isolere meg.

Er jeg skadet for livet? Eller kan jeg fortsatt reddes ut av en uutholdelig situasjon.

Takk til de som leste seg gjennom det lange innlegget.....

[Gjest Gjest]

Har noen av de samme spørsmålene selv. Vokste opp i et hjemmemiljø som gjennomsnittsbefolkningen ikke gjør, med voldelig alkoholisert far, syk mor og etterhvert narkoman bror. Altså et veldig uttrygt miljø.

Jeg vet ikke om man blir skadet for livet, men at det merker en er jeg rimelig sikker på. Det går muligens utover den normale utviklingen som barn skal gjennom. Når en vokser opp i et ugunstig miljø tror jeg mange har nok med å ivareta de grunnleggende behovene og kanskje mindre krefter til sosiale aktiviteter og til og med skole, eller overskuddsting generelt. Det jeg merker går særlig på energinivå. Jeg er ofte sliten, tenker/føler en del rundt det som har vært opp gjennom.

De som jeg oppfatter som skadet er kanskje flesteparten av de som er narkomane eller alkoholmisbrukere. De takler det de har gjennomgått dårlig, da er det lettere å bedøve seg nok til å slippe å kjenne på uutholdelig psykisk smerte.

De som jeg og oppfatter som blir ødelagt er de som går i samme fellen som foreldrene sine, blir voldelig selv enten psykisk eller fysisk.

Det er ikke alle rundt meg som heller er i stand til å sette seg inn i det jeg har vokst opp med, og det er kanskje like greit for det er ikke sunt. Men det er også vanskelig å ikke ha noen som har opplved det samme å snakke med.

Mener det er viktig å lufte ut det som sitter dypt inne i seg. Da er en psykolog ofte det rette for mange. Eller andre som ikke er i alt for nær relasjon. Vet ikke hvor lurt det er å tynge ned vennene sine med absolutt alt en sitter inne med. Men man vil gjerne at andre skal forstå...

Tror ikke du er ødelagt, kanskje du har litt dypere "riper i lakken" enn gjennomsnitts nordmannen ellers. ALle har jo som kejnt noe. Kan godt være at du vil trenge å behandle dette, det blir vel i såfall å komme ut av ting over tid, det er visst noe som heter at "tiden leger alle sår". Om ikke alle sår blir det så kanskje noen av de slik at du kan leve et godt liv. Og så er det noe med å plassere skylden der den hører hjemme... Ofte er det ungene/konen som lurer på hva de gjorde galt.

Skal ikke anbefale deg i kutte ned kontakten med din far men kanskje det kan være fornuftig å få han litt på avstand likevel? Det er jo slik at uansett hvordan din far har levd sitt liv, er det ingen unnskyldning for å plage sine barn eller andre for det. Ting kan gjerne forklares men ikke nødvendigvis unnskyldes.

Ble litt langt svar men... Ønsker deg lykke til uansett:)

[Filur]

Du svarer jo egentlig på ditt eget spørsmål siden du sier du sliter med dårlig selvtillit, osv, og du er sikker på at det er forholdene i tenårene som har gjort deg slik. Hvor "skadet" du er er nok bare du selv som vet, men med hardt arbeid kan du ganske sikkert bli bra igjen. Men arr tror jeg alltid man vil ha, i form av vonde minner, selv om sårene er helet.

Din far fortjener ikke å ha deg i livet sitt. Ikke din mor heller, om hun ikke kan tenke lengre selv. Hvorfor har du fremdeles kontakt med dem? At de er foreldrene dine er ikke ensbetydende med at du må være lojal mot dem uansett hvordan de har behandlet deg.

[Gjest Gjest]

Min barndom var ikke den lykkeligste perioden i mitt liv. Kort sagt slet jeg med mange problemer: Mobbing på skolen, og hjemme.

Og indre uro.

Mine foreldre rakket ned på meg, fordi de mente jeg ikke var intelligent nok. Dette er det jeg husker av livet mitt i perioden 10-16 år: Slått både på skolen og hjemme av far. Jeg var vel et lett bytte. Var redd for å bli slått hardere om jeg reagerte eller tok igjen. De var jo sterkere.

På vgs fikk jeg noen venner, men igjen ødela den stadige striden mellom meg og pappa mye av livsgleden. Han var nærmest besatt av tanken på å kontrollere meg. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Ikke hadde jeg penger til å flytte ut. Jeg var også redd for å være alene ute i den store verden, uten å ha foreldre som fortalte meg hva jeg skulle gjøre, ironisk nok. Men samtidig tæret pappas væremåte mye på meg. Ikke bare hadde vi fysiske slåsskamper. Men han rottet seg med mamma, og fikk hele familien imot meg. Husker fortsatt hvordan han surmulet, laget grimaser og kom med sarkastiske bemerkninger hver gang jeg var i nærheten. Jeg ble herved erklært til å være den store slemme skurken som ikke var lydig nok. Familien, spesielt lillebror tok avstand fra meg. Denne propagandaen har satt permanente spor i meg av usikkerhet. Den dag idag sliter jeg med usikkerhet i sosiale sammenhenger. Skal ikke mye til før jeg mistenker at medstudenter, bekjente og kollegaer har noe på gang som går ut på å svartmale eller frosse meg ut.

Dette vil kanskje høres rart ut for de fleste. Men jeg kjenner ikke min biologiske bror. Som nevnt fikk vi et kjølig forhold allerede i barndommen. Han ville ikke ha noe å gjøre med en andre så ned på. Jeg var/er vel ikke verdt så mye i hans øyne idag heller. I og med at vi ikke har noen form for kontakt idag heller,til tross for at vi til stadig løper tilfeldig inn på hverandre.

Meningen med dette innlegget er ikke at lesere skal synes synd på meg. Tvert imot. Jeg har selvinnsikt, vet at det som skjedde var ikke fortjent. Men fortiden min preger nåtiden min også. Idag er jeg lykkelig gift med verdens beste mann, har fortsatt kontakt med foreldre. Besøker dem hver andre uke. Problemet er at pappa fortsatt har kontrollerende tendenser. Han forteller meg fortsatt når jeg burde få barn, hvordan jeg bør reagere. Det er sikkert omtenksomt ment i de fleste tilfellene i dagens situasjon. Men når jeg motsier ham, får jeg fortsatt slengt i fjeset at foreldre vet alltid best. Og at det burde jeg ha lært i en alder av 29 år.

Noe i meg har lyst til å skrike til ham: jeg er gammel nok til å vite hva som er best for meg. Du trenger ikke å styre meg lenger. Men da vet jeg at helvete er løs igjen. Han vil sannsynligvis vende mamma mot meg på nytt. Da vil mamma kvie seg for å holde kontakten, i frykt for å få trøbbel med mannen sin.

Det andre problemet er min manglende sosiale IQ. Jeg er svært nærtagen, og blir fort usikker på mine medmennesker som nevnt. Så fort jeg merker liten motstand fra medmennesker er jeg nesten på gråten. Blir så redd for at de skal snakke stygt om meg, og isolere meg.

Er jeg skadet for livet? Eller kan jeg fortsatt reddes ut av en uutholdelig situasjon.

Takk til de som leste seg gjennom det lange innlegget.....

Nei, det tror jeg ikke du er. Tvert om blir du et mer motstandsdyktig og helt menneske når du har opplevd oppoverbakke. Men du bør være åpen mot de du bryr deg om, om at du er litt 'miljøskadd' og hvorfor du er slik du er. Husk at alle sliter med noe, selv om de virker perfekte og veljusterte.

Stor klem, lille pjusk

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Takk til de som har svart så langt. Har faktisk vurdert å kutte ut kontakten med foreldre. Men det hele blir så vanskelig fordi mannen har et nært forhold til sin familie. Og jeg blir oppfattet som litt "rar og viggo" om jeg distanserer meg fra de. Jeg har desverre ikke mange venner, p.g.a at jeg er livredd for avvisninger og konfrontasjoner. Men mange bekjente har jeg nok.

Forslag til hva jeg kan gjøre for å bli et mer posetivt menneske? Å tenke negativt om seg selv og være bitter er jo som å drikke gift sakte. Man skader seg selv, og ingen andre. Jeg vil gjerne være jenta som har troen på seg selv. Min lykke skal ikke være avhengig av andres reaksjoner. Leste i et blad om dagen at man bør si positive adjektiver til seg selv i speilet. Etterhvert skal det bli en del av ens personlighet. Men jeg synes det hele virker en smule komisk. I tillegg kommer usikkerheten tilbake når jeg møter på utadvendte mennesker fulle av energi som gjerne er litt dominerende også.

Plz tell me what to do...

[venus*]

Takk til de som har svart så langt. Har faktisk vurdert å kutte ut kontakten med foreldre. Men det hele blir så vanskelig fordi mannen har et nært forhold til sin familie. Og jeg blir oppfattet som litt "rar og viggo" om jeg distanserer meg fra de. Jeg har desverre ikke mange venner, p.g.a at jeg er livredd for avvisninger og konfrontasjoner. Men mange bekjente har jeg nok.

Forslag til hva jeg kan gjøre for å bli et mer posetivt menneske? Å tenke negativt om seg selv og være bitter er jo som å drikke gift sakte. Man skader seg selv, og ingen andre. Jeg vil gjerne være jenta som har troen på seg selv. Min lykke skal ikke være avhengig av andres reaksjoner. Leste i et blad om dagen at man bør si positive adjektiver til seg selv i speilet. Etterhvert skal det bli en del av ens personlighet. Men jeg synes det hele virker en smule komisk. I tillegg kommer usikkerheten tilbake når jeg møter på utadvendte mennesker fulle av energi som gjerne er litt dominerende også.

Plz tell me what to do...

Jeg tror du har helt rett i at man ikke plutselig endrer tenkemåte ved å si positive adjektiver til seg selv...

Derimot har jeg stor tro på psykoterapi for å endre persepsjon. Hva tenker du om det?

[Gjest alfabravo]

Kjenner meg igjen.

Jeg har i dag valgt å ha null kontakt med en av foreldrene mine (De bor ikke sammen). Følte meg på utrygg grunn en stund etterpå, man er så vant til å fokusere på det å forholde seg til han/henne at det er utenkelig å greie seg alene.

Men jeg hoppet i det... og mange biter falt på plass. Føler meg den dag i dag mye tryggere: Jeg føler jeg har styringen på mitt eget liv. Og med dét kom også selvtilliten og den sosiale iq'en. Jeg har funnet det jeg savnet, rett og slett. Men først måtte jeg gi opp håpet om at det kunne ordne seg, og det tok 20 år...