Jeg er for emosjonell av meg!

[Gjest Opeth]

Jeg og samboeren min er.. ganske ferske samboere, for og si det slik. Vi har bodd sammen i snart et halvt år, og har vært sammen ca 1 år utenom det. Uansett, jeg er veldig, veldig følsom av meg. Jeg gråter for ingenting! Og jeg skjønner ikke hvorfor selv. Jeg prøver så godt jeg kan å bite tenna sammen, og tenke positivt - uansett situasjon.

Senest i dag hadde vi en liten diskusjon, noe som resulterte i meg gråtende. Samboeren hevet stemmen, og jeg følte jeg fikk kjeft og følte meg meget liten. Og tenkte; "Nå gråter du ikke!" og bet meg i leppa. Endte opp med at jeg gikk ut av rommet og la meg på senga for og tegne litt (det gjør jeg når jeg trenger litt ro og fred). Samboer kommer inn og spør hvorfor jeg ligger der. "Nei, jeg tegner litt bare". Sa jeg rolig, og det endte opp med at han sa at jeg ikke kunne bli prata til, og at jeg bare begynner å gråte.

Jeg prøver virkelig å ta meg sammen! Jeg vil ikke gråte for den minste ting, og jeg skjønner virkelig ikke hvorfor jeg gjør det selv. For jeg har jo ingen grunn til det? Samboeren blir oppgitt, og vet ikke hva han skal gjøre. Han får jo ikke gjort noe heller. Jeg har meget dårlig selvtillit om dagen... Jeg føler meg ikke pen nok, ikke god nok og ikke verdt noen ting. (Selv om jeg vet det er feil.) Og jeg har ingen skikkelig jobb. (Vikar, og tjener veldig lite). Jeg blir stressa og lei meg for alt dette, og prøver å tenke at jeg er pen, jeg er god nok og jeg ER verdt noe! Men så kommer jeg gjerne opp i en diskusjon med samboer igjen eller noe annet dumt skjer og jeg begynner og gråte. Igjen. Av en bagatell. Hva kan jeg gjøre? Jeg synes synd på samboeren min også, for han er virkelig så god og snill mot meg. Han har aldri gjort meg noe vondt, og diskusjoner har jo alle - så det er jo ikke noe uvanlig her. Han sier selv at han kunne vært flinkere med å gi meg kompliment osv, men det er ikke noe jeg syns han har vært dårlig på... Når han gir meg kompliment så blir jeg veldig glad, da

Jeg er bare så usikker på meg selv, og når jeg er sånn - så tenker jeg "Hva om... Tenk om..". Og jeg er redd han går lei av meg og går fra meg - finner noe bedre og så videre. Han vet jeg føler det slik, og sier; "Hvorfor tror du jeg går lei av deg? Jeg gjør ikke det!" Og lignende. Så jeg burde slutte å tenke så negativt... Men skjønner ikke hva jeg bør gjøre for og få slike tanker ut av hodet. Det tærer skikkelig på meg. Hva mener dere?

[Gjest Gjest]

bruker du p-piller? det kan jo tulle med hormonene, og gjøre deg overfølsom.. snakker av erfaring...

[Gjest Opeth]

Ja, jeg gjør det. Men skjønner fortsatt ikke hvorfor det skal bli SÅ ekstremt. Har brukt det over lengre tid, men har ikke blitt så emosjonell av meg så jeg har blitt det siste året... kanskje noe med bytte av p-pille - jeg vet ikke.

[Gjest]

Yasmin p-pillene gjorde meg slik. Jeg reagerte for ingenting, dessverre gikk det andre veien og. Jeg ble kjempesint for ingenting.

[Gjest Gjest_maria_*]

kjenner meg igjen i dette.

For noen år tilbake siden så slet jeg på samme måte. Kjæresten kunne ikke si noe mot meg uten at jeg kjente at tårene begynte å presse på...

På denne tiden brukte jeg yasmin ppiller.

Jeg var sykt emosjonell av meg. Det svingte helt sykt mellom glad, sinna, lei meg, glad igjen. Vanvittig slitsomt for kjæresten min og også for meg.Så sluttet jeg med yasmin pga dette,samt andre problemer jeg fikk grunnet denne pillen. Begynte heller på Mcrogynom. Ikke disse problemene lenger i det hele tatt!

Hører også med til historien at jeg hadde samme dårlige selvtillitt og tenkte masse negative tanker om meg selv. Kommer og går i dag også, men jeg klarer kontrollere det så utrolig mye bedre.

Var jeg deg, så ville jeg først prøvd å bytte ut ppillemerket.

Se hvordan dette går, om du videre får like ille problemer, kan det hjelpe å kontakte en terapeut du kan snakke med. Kan godt hjelpe å få sortert litt opp i alle tankene og følelsene dine på denne måten. Få satt alt i et nytt perspektiv.

[Amalie_85]

Sånn har jeg vært og. Og tviler veldig på at det hadde noe med p-piller å gjøre fordi jeg var sånn når jeg var liten og! Med en gang jeg fikk kjeft, eller noen heva stemmen til meg. sKulle snakke alvorlig så begynte jeg å gråte. Det hjalp jo litt etterhvert, men var ille like vel å sitte der som 18 åring å sippe for ingen ting. Men nå gjør jeg det ikke lengre, det bare har blitt bedre. Og det er jeg veldig gla for. Men jeg har likevell noen dager da jeg bare må sette meg ned å gråte, for å få ut litt av systemet. Helt merkelig er det. Så kan kanskje være at det går over for deg og

Lykke til, det er ikke lett

[Gjest milkyway]

Jeg er også sånn hvis jeg har en dårlig dag. Jeg har sagt til kjæresten at hvis jeg blir avvisende og kald og skyver han vekk, er det bare fordi jeg ikke har lyst til å sippe. Det er så ekstra lett å begynne, om han begynner å holde i hånda mi og spør om det går greit når det ikke gjør det, og oppfører seg søtt, da skrur han på grinekrana hos meg! Så hvis du bare sier til din at når du går for å tegne, er det for å spare dere begge for "bryet" og heller kan snakke rolig om det etterpå når ting ikke er så jævlige inni hodet ditt - han bør forstå det.

[Gjest Gjest_Labellamia_*]

Ja, jeg gjør det. Men skjønner fortsatt ikke hvorfor det skal bli SÅ ekstremt. Har brukt det over lengre tid, men har ikke blitt så emosjonell av meg så jeg har blitt det siste året... kanskje noe med bytte av p-pille - jeg vet ikke.

Sjekk stoffskiftet ditt, det er en enkle blodprøve.

[Gjest Gjest]

Yasmin p-pillen (og p-piller generetl) ødela mitt samboerforhold. Jeg skrek og ble oppfarende for ingen grunn!

Samboeren forsto ikke dette...og ikke jeg heller. Forholdet ble ødelagt og først da jeg kom til meg selv etter å ha sluttet med p-pillene demret alt. Men da var det for sent.

[Gjest Gjest]

Er selv slik som trådstarter, gråter for ingenting, er 18 år men går ikke på p-piller. Synes det bare er flaut når det skjer, og det blir jo bare verre når samboeren skal trøste og være kjempesnill med meg, da får jeg bare dårlig samvittighet og føler meg rett og slett ond. Gråter mye om kveldene pga. samvittigheten min når han sover. Er så frustrerende, men han sier han ikke vil gå fra meg på grunn av dette, han vil hjelpe meg å finne ut hva som skjer med meg. Vi har jo pratet en del om det når jeg føler at jeg ikke kommer til å gråte.

Vet rett og slett ikke jeg, håper du finner ut av det ihvertfall, vet hvor irriterende det kan være.

[Gjest imli]

Tror ikke p-piller kan gjøre deg slik hvis ikke du er "disponert" for slike følelsesutbrudd fra før av. Kanskje det er noe annet som plager deg, kanskje du er deprimert osv. Det kan du bare svare på selv. Selv har jeg det sånn om dagen, men regner med det kommer av graviditeten. Heldigvis har jeg en mann som forstår meg.

[Gjest Gjest_Lotte_*]

Det kan hende du "bare er sånn", og jeg syntes samboeren din skal respektere det. Folk er forskjellige og sånn er livet. Jeg er kjempefølsom, og kan ta til tårene av den minste ting uten at jeg på noen som helst måte vil det. Sist gang begynte jeg å gråte av et fly som var forsinka en halvtime. Selv om p-piller kan være en årsak, så kan det og hende dette er måten du er skrudd sammen, samme hvor irriterende det er.

Stakkar de som aldri gråter, tenker nå jeg...

[Gjest Opeth]

Har tenkt over det p-pille greiene. Var ikke sånn i det hele tatt i begynnelsen av forholdet (men da var jeg altså i byttet av p-pillene). Jeg gikk på trionetta før, hadde aldri noe problemer med det. Sippa sjelden! Og nå sipper jeg hele tida, og har gjort det regelmessig siden jeg begynte på Mercilon. Så jeg lurer på om jeg skal prøve noe annet, gitt.... Eneste logiske jeg kan tenke meg. Samboeren min sier også at "Kanskje du sipper sånn, fordi du elsker meg og ikke vil miste meg?". Noe som er sant i seg selv, men jeg heller mer mot p-pillene.

[Gjest Gjest_Miramira_*]

Jeg er også sånn.. Er slitsomt og flaut. Men syns egentlig det er verre når det skjer på offentlige steder og foran mennesker som ikke kjenner meg. Hater å være emosjonell og prøver hardt å fokusere på å ikke begynne å gråte, men det hjelper ikke. Tror egentlig også jeg alltid har vært sånn, men syns det bare er blitt verre med årene. Det sliter jo også litt på forholdet fordi kjæresten syns jeg ofte er trist og lei meg fordi jeg blir opprørt av små ting.. Har dessverre ingen gode råd da jeg sliter med samme problem, men du skal vite du ikke er alene om å ha det sånn.