Herlig fyr

[Gjest Utlogget]

Jeg har møtt en utrolig fin fyr (har kjent hverandre ca en måneds tid nå), som jeg egentlig ble betatt av med en gang. Vi har like verdier og utrollig mange like meninger og i tillegg er vi opptatt av mye av det samme, har akkurat samme humor og har en del felles interesser. Med andre ord er det meste perfekt, og jeg kjenner at jeg har veldig lyst til å satse på dette. Han har overnattet her noen ganger nå og vi har ligget oppe hele natten og kost og snakket. :rødme:

Problemet er bare at han snakker veldig mye om seg selv. (Som regel på en spøkefull måte i form av artige historier eller lignende) Selvfølgelig er jeg jo interessert i å bli kjent med ham og høre om fortiden hans, men jeg føler veldig ofte at jeg begynner å kjenne ham ut inn mens han knapt vet noenting om meg. Har hintet om det på en spøkefull måte og han innrømmer at han snakker mye om seg selv, men sier at han er interessert i å høre på meg, og ber meg om å fortelle om meg selv. Når han så stiller spørsmål og jeg begtynner å svare så lytter han en liten stund, før han begynner å snakke om seg selv igjen eller avbryter meg med å kommentere noe morsomt på TV eller noe sånt (og når han da ber meg fortsette etterpå har liksom noe av piffen gått ut av meg ).

Jeg er ikke den mest pratsomme med folk jeg ikke kjenner så veldig godt, er vel mest lytter av natur og trenger på en måte å føle at folk er interessert i det jeg har å si før jeg snakker i vei. Skulle bare ønske han kunne vise litt mer interesse for meg og spør flere spørsmål så jeg virkelig hadde følt at han var genuint interessert i meg som person.

Er det noen som har lignende erfaringer? Er dette noe som kan bli bedre med tiden eller må jeg akseptere at han bare er sånn? Må legge til at han behandler meg ellers veldig bra og spør ofte om det går bra med meg.

[Gjest Gjest]

"og spør ofte om det går bra med meg."

-Godt at du la til den siste setningen der, ellers ville jeg blitt litt betenkt.- Virker som fyren har mange gode egenskaper, men at lyttegenet er litt svakt, for å si det sånn.

Har opplevd det samme, men jeg var altfor sjenert til å si ifra, og dermed så ble jeg ofte sittende og høre på hans historier i det vide og breie.- Må legge til at han spurte aldri hvordan jeg hadde det heller, eller hvordan det gikk med meg, og jeg er ikke lei meg for at det ikke ble oss.

Jeg ser jo i ettertid at jeg skulle sagt ifra, på en grei måte, ja slik som du gjør. Og det syns jeg at du skal fortsette med, helt til han skjønner at han må lære seg å lytte til deg også, slik som du gjør med han.

[Nigo-san]

Av erfaring ville jeg ikke satset på at det bedret seg med årene...

Men det er ikke umulig å finne strategier som gjør at det ikke er noe problem å ha en skravlete kjæreste. "Nå har du snakket non-stop i 30 minutter, er det snart min tur?", sagt med humoristisk tone, fungerer for eksempel utmerket.

For all del, ta det opp med ham og forklar hva du føler. Men i valget mellom en Taus Mann og en skravlepave, så er det siste alternativet klart det beste. Du blir litt svett i øra, men på den annen side viser det jo både entusiasme, engasjement og en vilje til å dele. Og det er jo ikke så ille

[Merneith]

Selvopptatt menn? Hørtes ikke spesielt herlig ut, spør du meg.

Hvis han er lite interessert i å høre hva du har å si NÅ, hvordan tror du han ville vært om noen år...?

Next!

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Nå skal det sies at han er bare 20 år da, og har hatt en litt turbulent oppvekst med manglende oppmerksomhet fra foreldrene. Han er ellers veldig snill og empatisk og har jo også sagt til meg at han gjerne vil høre på meg og at jeg må snakke mer (selv om han ikke viser det så veldig godt i praksis ).

Han er jo også som Nigo-san sier veldig engasjert og etusiastisk og det er jo noe av det jeg liker så godt ved ham. Det er første gang jeg har møtt en fyr som det stemmer så godt med. Vi har det veldig gøy sammen og jeg vil veldig nødig gi ham opp med det første, men vil jo gjerne føle meg litt spesiell også en gang i blant :rødme: