Søster har meldt seg ut av familien

[Gjest Lilesøstera]

Hei.

Jeg er yngt i en søskenflokk på 3 søstre, vi har hatt en god og trygg oppvekst i en "normal" familie, en mor og far som er glade i oss og i hverandre, vokst opp i ett typisk villastrøk i Oslo, foreldre som har engasjert seg i vårt liv, både på skolen i med hobbyer. Både jeg og min eldste søster har et nært og godt forhold til foreldrene våre, klart vi hadde våre runder i tenårene (de vanlige om innetider, overnattiger, fest ol). vi er ganske like, eldste søster og jeg. Vår midterste søster har hele tiden sett på seg selv som en outsider, og har alltid omtalt seg selv som "dritten i midten". Hun har nok alltod vært den mest utagerende av oss, og den eneste som rotet seg opp i trøbbel, hvor en det nå måtte være.

Hun har igjennom hele ungdomstiden fortalt m & p hvor mye hun hater de, og at den dagen hun blir 18 skal hun flytte og aldri se seg tilbake. Tomme trusler antok de...

Men på 18 årsdagen (for da nøyaktig 10 år siden) pakket hun tingene sine og dro. M & p tok det først ganske rolig, "hun kommer hjem når hun blir sulten", men dager ble uker og måneder og vi hørte aldri noe. Skolen hadde hun også sluttet på. Tilsutt meldte vi henne savnet av politiet, som fant henne. Til politiet sa hun at hun ikke var savnet, men at hun frivillig hadde brutt med familien, at hun var myndig og derfor kunne gjøre som hun ville. Noe hun hadde rett i.

Jeg hadde litt kontakt med henne de første årene, men da hun fant ut at jeg hadde gitt mamma nr hennes (hun har både byttet navn og hemmelig nr) brøt hun totalt med meg og. Mamma tok bare kontakt for å gi henne hennes del av arven etter mormor, men fikk beskjed om at hun ikke ville ha blodpengene hennes eller noe annen "drit" av oss.

Jeg vet hun er gift og har barn i dag, ellers vet jeg veldig lite om henne. Jeg synes det er så vondt og vanskelig, hele familien gjør det, det eneste vi vil er å bli venner.

Også forstår vi ikke helt hvorfor det er blitt sånn, eller hva som har skjedd. hun har ikke hatt noen værre oppvekst enn oss, og slik jeg husker det fikk hun ekstra mye oppmerksomhet fra foreldrene våre, siden hun var så utagerende.

Nå har jeg ad omveier fått tak i nummer og adresse, men vet ikke hva jeg skal gjøre. Vil jo bare ta kontakt med henne, men er redd for å bli avvist enda en gang... De sier jo at blod er tykkere en vann, men det er gått 10 år, og hun har aldri sett seg tilbake en eneste gang. Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget her, men vil gjøre noe. Noen som har noe gode råd, eller må jeg bare glemme at jeg har en fantastisk storesøster?

[Gjest Gjest]

Kan det hende det har skjedd noe alvorlig med henne som du ikke vet om? Altså at hun hadde opplevelser i oppveksten som er grunnen til at hun ikke ønsker kontakt med foreldrene deres?

Vet du hvordan hun oppfører seg mot andre mennesker enn familien nå? Er hun en generelt "vanskelig" person, eller er det bare i forbindelse med familien at de sterke følelsene vekkes?

[Rosalie]

La henne være i fred. Hun kommer til dere dersom hun ønsker kontakt.

[jannamor]

oj

Dette gjorde vondt i sjela og lese.

Jeg leser hva du sier om god oppvekst, men også, at din søster er veldig forskjellig, fra deg og den eldste søsteren.

Min umiddelbare tanke, at det er noe som stikker dypere her, som du/dere kanskje ikke vet. Man ville nok aldri dratt og blitt borte for godt uten og ha en grunn. Denne grunnen kan og virke ubetydelig på deg, men hvis hun hele tiden har følt seg utafor og annderledes enn dere, kan dette faktisk ha vært nok til å gi henne psykiske problemer. For det er det jeg synes det høres ut som. Hun har opplevd ting som har fått henne til å ville bryte. Ting som har gitt henne problemer psykisk.

Hva du kan gjøre med det. Hm. Det er vanskelig. For hun har nok masse hat og aggresjon knyttet opp mot familien, som vil slå ut hvis du tar kontakt.

Det jeg tenker er da, å skrive et brev. Send et brev til henne hvor du forklarer, hvordan du føler deg som ikke har henne, at du savner henne og er glad i henne. Og også at du ikke skjønner hva som har skjedd henne, men du respekterer hennes valg, og at du gjerne vil forstå. Ikke si noe om som; "du har hatt like god oppvekst som oss", eller still deg uforstående til situasjonen. Prøv og vis at du bryr deg og vil vite. Personlig ville jeg og sagt unnskyld, hvis man har sagt eller gjort noe som har såret henne. det er ikke gjort med vilje eller intensjon, men uvitenhet.

For det er noe her du ikke vet. (det tror jeg ) (du skal selvfølgelig ikke si unnskyld hvis det føles unaturlig. Jeg ville gjort det, men det er min personlighet:))

Send et brev til mannen hennes og, (hvis hun har) og forklar, at du ikke vet hva som har skjedd og at du er veldig glad i henne og savner henne. Prøv å vær saklig, ikke legg skyld på noen, men vær ydmyk, si at hvis hun ikke vil ha kontakt, så skal du respektere det, men siden du ikke vet hva som har skjedd, gjerne vil ha en forklaring på hvorfor. HUn rokker hardt ved mange mennesker ved å ikke snakke med dere. I forhold til barnet deres og, barnet har ikke gjort noe. barnet er uskyldig, og fortjener og vite om deres familie.

Jeg sier ikke at du eller andre har gjort en feil, men noe må ha skjedd et sted, og målet må være å få henne til å fortelle det.

Få henne til å forklare med ord hvorfor hun dro. grunnen. ikke bare -jeg er annderledes derfor.

Send mange brev. ikke bare et. Vis at du er der for henne og er ville til å kjempe for å "vinne hennes tillit" om du vil.

Ikke tenk på at alt skal bli bra, med engang, for det her, kommer til å ta lang tid. Men jobb for å få en oppklaring i hvorfor hun dro. Vet du det blir det lettere og vite hva som må bli neste steg

Endret 1. november 2007 av jannamor

[Gjest Gjest_lillesøster_*]

JEg har tenkt og vridd huet mitt hver eneste dag, hatt lange samtaler med mor, far og resten av familien. Kan ikke forstå hva som kan ha skjedd, hva da kan ha gjort mot henne som event ikke ble gjort mot oss. Hun har alltid vært opprørsk, selv i barnehagen, skole, ol. Hun har nok alltid hatt lett for å hisse seg opp, og event havne i slosskamp! ol.

Hadde vel aldri mange venner, og følte seg vel mye utenfor uansett hvor hun var. Eneste stedet hun virkelig trivdes var i stallen, og det var vel der hun tilbrakte mesteparten av tiden sin.

Har tenkt mange ganger på at hun kanskje kunne hat ADHD eller noe lignende, men samtidig så har jeg inntryk av at hun lever et ganske A4 liv i dag, nylig ferdig med jus studiene ol, og det er vel ikke helt vanlig utdannelse om du har ADHD?

[¤flicka¤]

Jeg kjenner til et tilsvarende tilfelle, der vedkommende ikke ville ha kontakt med deler av, men ikke hele familien. Den resterende delen av familien kunne h*n omgås, dersom konflikten ikke ble bragt på bane.

Edit: ingen i den delen av familien som vedkommende har brutt med, vet bakgrunnen for bruddet.

Det at hun har hatt kontakt med deg etter at du dro, tyder jo på at hun ikke i utgangspunktet ville bryte med deg. Du kan jo ta kontakt, men vær forberedt på et nei eller at du isåfall må holde det hemmelig for din mor og kanskje resten av familien. Det er en avveining du må gjøre, og det trenger ikke være lett.

Endret 1. november 2007 av ¤flicka¤

[Gjest Gjest_lillesøster_*]

Kan også nevne at jeg er 6 år yngre en henne, var altså bare 12 når hun dro....

Har i mange år slitt med dårlig samvittghet og vært redd for at jeg var skyld ia t hun dro. (var det forsi jeg gjorde ditt, eller datt) men de siste årene har jeg fått hjelp til å forstå at jeg var bare ett barn, og det var ikke min skyld at hun dro. Så på en måte tror jeg ikke at jeg har så mye å be om unnskyldning for, annet en at jeg ble født da...

[Gjest Fëawen]

Hva med å sende henne et brev da? Eller bare skriv det helt enkelt som at du savner din fantastiske storesøster. Og legg ved tlf.nr/ adr. Så blir hun ikke helt tatt på senga, men kan tenke litt over det..

Ikke lett dette. I hvertfall om man ikke forstår "hvorfor".

Lykke til.

[Gjest Wolfmoon]

Jeg tror jeg ville sendt henne et brev jeg, der jeg ville prøvd å få frem dine tanker rundt det at hun dro. At det var vanskelig for deg å miste en storesøster, uten at du fikk noen grunn. Videre ville jeg ha skrevet at jeg gjerne ville ha kontakt med henne igjen, og evt at dette kunne holdes hemmelig for resten av familien hvis hun ønsker det (og dette er noe du klarer).

Tror i utgangspunktet det er mye bedre å sende et brev enn å ringe henne, fordi et brev kan man reflektere over i fred og ro, mens man blir tatt litt på senga hvis man plutselig en dag får en telefon.

[Gjest Blondie65]

Jeg ville sendt henne et kort neste gang du var på reise. Med veldig kort at du har det fint og at du savner henne, hvis hun vil kan hun ta kontakt men at du respekterer at hun ikke gjør det hvis hun ikke vil.

Det er ganske drastisk å flytte og skifte navn på denne måten. Jeg vil tro det ligger noe alvorlig bak, men at hun vil beskytte dere mot det. La henne i fred og la det være henne som tar initiativet. Men gi lyd fra deg i form av et kort nå og da.

Og JA jeg skjønner at dette er vanskelig for deg. Men du kan jo ikke tvinge henne til noe hun ikke vil selv?

[MellonCollie]

Send et brev til mannen hennes og, (hvis hun har) og forklar, at du ikke vet hva som har skjedd og at du er veldig glad i henne og savner henne. Prøv å vær saklig, ikke legg skyld på noen, men vær ydmyk, si at hvis hun ikke vil ha kontakt, så skal du respektere det, men siden du ikke vet hva som har skjedd, gjerne vil ha en forklaring på hvorfor. HUn rokker hardt ved mange mennesker ved å ikke snakke med dere. I forhold til barnet deres og, barnet har ikke gjort noe. barnet er uskyldig, og fortjener og vite om deres familie.

(....)

Send mange brev. ikke bare et. Vis at du er der for henne og er ville til å kjempe for å "vinne hennes tillit" om du vil.

Jeg er helt enig med de andre som svarer deg. Send et brev slik at du har gitt ballen til henne, da er det opp til henne hva hun gjør videre, samt at du gir henne tid til å tenke.

Måtte bare sitere jannamor her, da jeg er komplett uenig i hva hun skriver.

Ikke involver mannen hennes i noe, da dette er hennes valg hvordan hun vil ta dette videre. Om det var meg som hadde brutt med familien min, og de plutselig hadde involvert mannen min uten å spørre meg, hadde jeg nok ikke blitt mer vennlig innstilit til å ta kontakt. Samme med å sende flere brev. Dersom hun ikke velger å svare, så er det vel fordi man ikke ønsker kontakt. Det synes jeg man i tilfelle skal respektere, selv om jeg forstår det vil være vanskelig som en søster..

Håper du får den responsen du håper på av henne

[Gjest Gjest_Vibeke_*]

Jeg reagerer på at du skriver at hun har ikke hatt noen annerledes oppvekst enn dere to andre søstrene. Hva vet du egentlig om det? Selv om dere objektivt sett har fått like mye oppmerksomhet og like mye materielle goder, er dere fortsatt tre ulike individer, som fremkaller ulik atferd hos hverandre og hos foreldrene deres. I alle familier er det en rolletildeling, noen er "sjefen", andre er det sorte fåret, helten osv. Søsteren din har nok blitt behandlet som det sorte fåret, på en måte ikke du og de andre i familien nødvendigvis var klar over på et bevisst plan. Det virket kanskje naturlig og selvsagt at hun ble behandlet på en bestemt måte, fordi hun var opprørsk av seg. Men dersom hun selv følte denne stemplingen og behandlingen som urettferdig, og ikke følte hun hadde noe valg annet enn å avfinne seg med merkelappen, er det ikke rart hun bærer nag idag.

[Gjest Gjest]

Her har det nok skjedd mye TS ikke vet om.

Støtter forslaget om å sende et kort e.l. for å si ifra at du savner henne, men ikke gjør noe mer. Hun har valgt å dra av en grunn, så ikke press for mye på.

Jeg er selv midterste av 3 jenter, og jeg har flere ganger vurdert å bryte med familien min pga forskjellige opplevelser i oppveksten. Mye kan sikkert virke som bagateller for andre enn meg, men med små ting hele tiden i 18 år får man nok tilslutt. Og jeg har fremdeles et noe anstrengt forhold til familien og dropper all kontakt i perioder om jeg føler at de pusher for mye.

Litt på siden dette siste, men det er ment som en påminnelse om at du aldri vet hva som skjer i andre menneskers liv, selv om du bor under samme tak.

[Donpedro]

Du beskriver en person som minner meg mye om en jeg kjenner (ikke samme person). Denne personen er ekstremt selvopptatt, egoistisk og tror helt opprikitig at hele varden sentrerer rundt henne. Dette gjør at noe som virker som små ting for oss, kan bli enormt viktig for henne.

Jeg tenkte også at din søster har opplevd noe du ikke vet om, kanskje særlig siden du var liten da hun dro. Hper du finner et svar.

[wishingitwas]

Vi har jo ulike personligheter, og reagerer ulikt selv om vi opplever det samme. Jeg kjenner mange som har hatt en ulik opplevelse av oppveksten sin, sammenlignet med søsken. Jeg tror mye kommer an på hvor godt du har blitt forstått. Føler søsteren din at foreldrene dine aldri noen gang har forstått henne ordentlig, selv om hun har hatt det vondt for eksempel, så kan det være grunn nok til å ikke orke å se seg tilbake. Det høres jo ut som det har ordnet seg for henne på et vis uansett. Jeg tror uansett ikke at du skal moralisere overfor henne med din versjon av oppveksten og ditt forhold til dine foreldre - det er helt uten hensikt. Jeg vil tatt kontakt og heller holdt det hemmelig, hvis det var det som skulle til.

[jannamor]

Vil da føye til at grunnen jeg skriver om flere brev og brev til hennes mann er;

Hadde jeg vært søstra som hadde dratt, ville jeg kastet brevet. Hvis brevet ikke blir lest, vil flere brev (som ikke krever noe, men som gir) Kunne vise at du er der hele tiden.

I forhold til mannen, så er det mulig han ikke vet noe, og vet han noe så er det kun din søsters side. kanskje han kan få henne til å lese et brev hvis hun ikke gjør det selv?

Det var min tanke. Kan selvfølgleig hende at det ikke passer, og kan bli oppfattet som påtrengende. Det er ikke min intensjon, min intensjon er å vise at du er der og bryr deg. ikke til å presse henne til noe. Du vil vise at du er der mhele tiden med flere brev.

Jeg hadde i hvertfall trengt mye bekreftelse for å forklare, hadde jeg vært mellomsøster. Et brev eller kort, ville for meg vært litt for enkelt og glemme.

Glemme har hun gjort i ti år, og for en grunn. så lett og fortsette med det.

Hvis hun igjen sier at hun vil være i fred må man kanskje akseptere det. det blir en personavhengig avgjørelse

Du skal ikke si unnskyld hvis du ikke vil eller føler det. Det er og et ganske stort spenn på dere. Det ville vært urimelig av en 18 åring og skylde på en 12 åring. Dessuten har du snakket med henne, og enig i at det tyder på at det ikke er hos deg problemet ligger

[Rosalie]

Helt uenig med jannamor om å involvere mannen hennes. Søsteren har tatt et valg helt uavhengig av mannen sin, og må selv velge om hun vil ta del i familien igjen. Å involvere mannen hennes kan skade mye mer enn noen av oss kan ane.

[Gjest Gjest_Julie_*]

Noen som har noe gode råd, eller må jeg bare glemme at jeg har en fantastisk storesøster?

Din storesøster ønsker jo ikke kontakt. Da må man kanskje respektere det uten å presse seg på (selv om det sikkert må være hardt for deg og andre familiemedlemmer).

Jeg synes egentlig det høres naturlig ut at ett av flere søsken var mer opprørsk enn de andre og at minst ett søsken proklamerer at den hater foreldrene og ikke trives. Ofte er dette typisk tenåringer, andre ganger mener de det faktisk og oppriktig. Det kan absolutt skje. Hvorfor skal man anta at alle i en familie automatisk passer sammen. Enkelte kan ikke vente med å komme seg bort fra familien de er født inn i. Din søster er tydeligvis en av dem.

[Gjest Emera]

Du skal ikke si unnskyld hvis du ikke vil eller føler det. Det er og et ganske stort spenn på dere. Det ville vært urimelig av en 18 åring og skylde på en 12 åring. Dessuten har du snakket med henne, og enig i at det tyder på at det ikke er hos deg problemet ligger

Det kan virke urimelig av en 18-åring å skylde på en 12-åring. Men det er ikke uvanlig, fordi de er søstre og fordi konfliktnivået var så høyt.

Er ellers enig med de som foreslår å sende et kort eller lite brev. Enten kan ts skrive at hun savner søsteren og be henne ta kontakt om hun ønsker. Eller hun kan gå litt dypere og faktisk be om forlatelse for at hun ga telefonnummeret til moren, og forsikre om at kontakten kun kommer til å være mellom de to søstrene.

Og så er det bare å vente. Mer kan du ikke gjøre, selv om det kan holde hardt.

[asterix]

Hun har nok en god grunn til å ikke ha kontakt med foreldrene deres. Siden du var så ung da hun dro har jo du kun dine foreldres side av historien.

...

Jeg hadde litt kontakt med henne de første årene, men da hun fant ut at jeg hadde gitt mamma nr hennes (hun har både byttet navn og hemmelig nr) brøt hun totalt med meg og.

...

Det ville jeg også gjort om du hadde sveket fortroligheten min så alvorlig.