Dumpe kompis?

[Gjest Gjest_Marie_*]

Jeg ble kjent med en fyr for en stund siden fordi vi deltok på samme kurs. Nå har jeg ikke snakket med han på en stund, men han sendte melding i dag om å finne på noe.

Han er i og for seg en hyggelig fyr. Men han sliter litt med sosial angst, og har få (kanskje ingen) venner. Jeg føler på en måte at han er litt desperat etter å få venner, og derfor ikke nødvendigvis vil være venner med meg, han vil bare være venner med noen.

Jeg er gift, og fortalte min mann om dette i dag. Han er litt sjalu, og synes vel egentlig ikke noe om at jeg skal finne på noe alene med en fyr som han aldri har møtt (han ville aldri si at jeg ikke får lov, men jeg merker at han ikke liker det). Dette skjønner jeg i grunnen godt, vi har begge venner av det andre kjønn, men de kjenner vi godt begge to, og vi treffer de stort sett sammen, eller sammen med andre. Jeg tror ikke jeg ville likt om han kom og fortalte at han skulle på kino med ei jente jeg aldri hadde møtt heller.

Nå er vel dette med mannen min strengt tatt unnskyldning, fordi den største grunnen er er vel egentlig at jeg ikke har spesielt lyst til å treffe han. Hva gjør jeg? Skal jeg "dumpe" han på en mest mulig skånsom måte? I så fall hvordan? Eller burde jeg finne på noe med han av medlidenhet?

[Gjest Britt Banditt]

Kan du ikke bare si at du dessverre er opptatt?

[katla]

Ikke vær venner med noen for å være snill. Det er ikke bra hverken for deg eller han (hvem vil vel være sammen med noen som gjør det bare for å være grei). Brrrr. Neitakk.

Men du kan jo skylde på gubben istf å være helt ærlig om grunnen.

[Gjest Pet]

Du kan vel finne på noe med ham sammen med mannen din? Men hvis du ikke har lyst til å treffe ham i det hele tatt, synes jeg ikke du skal gjøre det. Da blir det litt mer sånn støttekontakt-opplegg, og det orker man ikke i lengden.

[Gjest Gjest_Marie_*]

Dere har vel rett i at jeg ikke burde finne på noe med han når jeg ikke har lyst, det blir jo fort veldig slitsomt. Jeg får bare veldig dårlig samvittighet fordi jeg vet at han ikke har det så greit.

Hva skal jeg skrive til han da? Han spurte bare generelt om vi skulle finne på noe, ikke noen spesiell dag. Og han vet egentlig godt at jeg ikke er så veldig opptatt.

[Gjest Veronica Mars]

Skriv at siden du er gift så passer det ikke så bra finne på ting med andre menn? Høres kanskje litt dumt ut men... Du kan vel ikke akkurat si at "Nei, jeg har ikke så lyst til å finne på noe med deg", når han allerede sliter med sosial angst.

[Frey]

Om du ikke vil være ærlig så kan du jo bare si at du ikke vil finne på noe med ham av respekt for mannen din som ikke liker at du har mannevenner som han ikke kjenner.

[Gjest Gjest_Marie_*]

Takk for svar alle sammen! Jeg får vel bare si det du skriver Frey, selv om jeg er redd det blir oppfattet som en litt dårlig unnskyldning. Men det er vel ikke akkurat så mange muligheter.

Jeg innser jo at det blir for vanskelig å leke "støttekontakten" hans, og være med han når jeg ikke vil. Jeg føler at han suger energi fra meg, han er veldig negativ. Jeg synes jo egentlig veldig synd på han, men det er jo ikke min jobb å gjøre han bedre, det er jeg virkelig ikke kvalifisert til.

[thapara]

,

Endret 23. februar 2009 av thapara

[Gjest Gjest]

Om du ikke vil være ærlig så kan du jo bare si at du ikke vil finne på noe med ham av respekt for mannen din som ikke liker at du har mannevenner som han ikke kjenner.

Jeg ville sagt dette.

Hvis du treffer andre mann kan du risikere at din mann gjør det samme og begynner å treffe andre kvinner. Ville du likt det?

[Gjest Blondie65]

Hvis han har sosial angst skader det vel heller ikke å være litt hyggeligere enn du ellers ville vært?

Du kan kanskje gå på kino eller noe en kveld? Kanskje er han morsommere å være sammen med på fritiden? Mannen din kan jo også være med, om det gjør ting bedre.

For min del synes jeg ikke det gjør noe å ha et par ekstra mennesker i omgangskretsen som jeg i utgangspunktet ikke var så ivrig etter å være venner med. En kveld i måneden eller noe synes jeg egentlig man kan bruke på å bli bedre kjent med noen som vil være venner med en..

=)

Dette er jeg enig i. Under forutsetning av at det var sammen med mannen og under forutsetning av at mannen hadde lyst.

Men det kan jo også være at trådstarter ikke har tid/kapasitet/lyst til dette og det forstår jeg også.

[Gjest Gjest_trina_*]

Hvis han har sosial angst skader det vel heller ikke å være litt hyggeligere enn du ellers ville vært?

Du kan kanskje gå på kino eller noe en kveld? Kanskje er han morsommere å være sammen med på fritiden? Mannen din kan jo også være med, om det gjør ting bedre.

For min del synes jeg ikke det gjør noe å ha et par ekstra mennesker i omgangskretsen som jeg i utgangspunktet ikke var så ivrig etter å være venner med. En kveld i måneden eller noe synes jeg egentlig man kan bruke på å bli bedre kjent med noen som vil være venner med en..

=)

Jeg er enig i at dette er en god tanke. Men jeg er ikke like sikker på at det vil fungere så godt i praksis. Om han ikke har noen andre venner og føler han kommer godt overens m deg og ev din mann kan det godt være at han har lyst til å treffes MYE oftere enn en kveld i måneden. Og hva gjør dere da?

Jeg snakker delvis av erfaring. Delvis fordi det var to av mine venninner som "tok seg av" en slik ensom sjel en gang. Han hadde ingen venner, og fikk være m på ting m oss (en gjeng på ca 5 pers). Fremdeles flere år senere har han ingen andre venner. Han er ganske spesiell, og det er klart det er synd på ham. Men mine venninner syns nok det er ganske slitsomt at han blir skuffet om de ikke har tid nærmest hver uke. Personlig har jeg i perioder måtte kutte ut å svare på sms fordi det i perioder har kommet forslag til ting vi kan finne på 5-10 ganger i uka.

Så tenk litt gjennom det. Vet jeg er litt fæl, men jeg skulle nesten ønske at de aldri hadde tatt ham inn i gjengen..

Det værste for meg er å måtte være avvisende, vil jo ikke det! Men orker rett og slett ikke være støttekontakt mer enn ca en kveld i måneden. Og er jeg ikke avvisende sluker han meg.....

Men er jo ikke sikker han du har møtt er like intens da! :-)

[thapara]

Jeg er enig i at dette er en god tanke. Men jeg er ikke like sikker på at det vil fungere så godt i praksis. Om han ikke har noen andre venner og føler han kommer godt overens m deg og ev din mann kan det godt være at han har lyst til å treffes MYE oftere enn en kveld i måneden. Og hva gjør dere da?

Jeg snakker delvis av erfaring. Delvis fordi det var to av mine venninner som "tok seg av" en slik ensom sjel en gang. Han hadde ingen venner, og fikk være m på ting m oss (en gjeng på ca 5 pers). Fremdeles flere år senere har han ingen andre venner. Han er ganske spesiell, og det er klart det er synd på ham. Men mine venninner syns nok det er ganske slitsomt at han blir skuffet om de ikke har tid nærmest hver uke. Personlig har jeg i perioder måtte kutte ut å svare på sms fordi det i perioder har kommet forslag til ting vi kan finne på 5-10 ganger i uka.

Så tenk litt gjennom det. Vet jeg er litt fæl, men jeg skulle nesten ønske at de aldri hadde tatt ham inn i gjengen..

Det værste for meg er å måtte være avvisende, vil jo ikke det! Men orker rett og slett ikke være støttekontakt mer enn ca en kveld i måneden. Og er jeg ikke avvisende sluker han meg.....

Men er jo ikke sikker han du har møtt er like intens da! :-)

Ja, det er jo ikke spesielt kult om det ender opp slik! - Men de fleste er vel ikke helt så intense? For mange holder det å vite at man kjenner _noen_ man kan være med en gang nå og da. I tillegg er det jo en mulighet for at han kan bli et positivt bidrag i omgangskretsen til ts?

Poenget mitt er vel at det kan være fint å ta en sjanse på folk. (så får man heller angre etterpå!)

[Gjest "Viggo venneløs"]

Kjenner både igjen personen av beskrivelse og i meg selv, sliter ofte med sosial angst selv. Og hva skal man gjøre med en slik person? Vanskelig spørsmål. I den grad jeg kontakter noen fordi jeg har "noia", så finner jeg ofte ut etterpå at jeg kjeder meg, det viktigste er vel egentlig å få et positivt svar på at man ikke er helt alene.

Nå er jeg med i en type organisasjon som gjør at jeg har mange sosiale muligheter om jeg vil, så jeg føler vel heller et savn etter noen fler som jeg føler jeg virkelig kan prate med om ting som betyr noe. Feste osv kan jeg omtrent gjøre når jeg selv vil, har jeg på følelsen. Og det er jo greit. Men vi har en annen i denne gruppen som jeg vil tro er av samme type, jente denne gangen, ikke spesielt bra utseende, og når hun i tillegg omtrent aldri sier noenting, kun sitter der og er en generator for "pinlig taushet", så gjør det sitt for at jeg unngår henne når hun er i nærheten, setter meg helst ved siden av andre. Og jeg føler meg kjip, men nå er jeg ikke spesielt god på holde praten i gang selv, så når hun ikke sier noe blir det vanskelig. Såvidt jeg ser så prater hun lite med de andre jentene, og jeg vet ikke hva som burde gjøres.

For min egen del så har jeg ofte vanskelig for å føle meg som en del av en gruppe, for å stole på andre, og så er jeg litt sjenert, noe som får forskjellig utslag og som varierer veldig fra gang til gang. Jeg ville ikke selv ønske et slik vennskap som kun er utifra medlidenhet, men om han ikke har noen i det hele tatt, så kan det kanskje være greit, ettersom han nok vil føle seg bedre i stand til å ta kontakt med andre, når han vet at han i det minste har en annen og prate med fra før. Men vanskelig og si.

[Gjest Gjest_jente_*]

Kanskje du kan invitere han med på noe med noen felles venner? Det gjorde jeg med en person jeg egentlig ikke hadde så lyst til å treffe, og vedkommende kommer kjempegodt overens med en av vennene mine, så da gjorde jeg jo dem begge en tjeneste i og med at de fant hverandre!