Er det riktig av familien å behandle meg slik?

[Lana_86]

Jeg har levd et rimelig turbulent liv den siste tiden. De siste 2 årene har vært et hælvete, med 2 voldelige kjærester, dop, en overdose som nesten tok livet av meg og nå en abort jeg egentlig ikke ville ta.

Det var da den siste kjærsten min fløy på meg og ødela tingene da jeg var gravid med han at jeg fikk nok.

Jeg ringte mamma og sa at jeg ville komme hjem litt. Jeg la alle kortene på bordet og hun ble selvfølgelig veldig lei seg. Jeg hadde hatt lite kontakt med mamma den siste tiden, men jeg følte for å åpne meg å fortelle alt som hadde skjedd likevel. Mamma var snill og hjalp meg med å hente tingene mine og kjøre meg til legen da jeg tok abort. Jeg sa opp den ene jobben min og leiligheten og bestemte meg for å starte på nytt.

Det var lettere sagt en gjort, da jeg hadde alle vennene mine i byen jeg flyttet fra og itillegg den andre jobben min som jeg er veldig glad i. Så de siste 2 ukene har jeg vært her og jobbet litt og vært mye sammen med en god venn som har støttet meg igjennom den vanskelige tiden.

Hodet mitt har koblet helt ut og jeg har mer enn nok med å tenke på meg selv fortiden og å takle alt det jeg har vært igjennom. Som regel holder jeg meg til den ene gode vennen og går bare ut hvis jeg skal jobbe. Det begynner å bli bedre nå, men det har vært en tøff tid.

Min mor har jeg hørt lite fra den siste tiden, men jeg har hatt hodet mitt et helt annet sted og ikke tenkt noe over det.

Så får jeg plutselig en melding av min søster der det står at jeg er en bortskjemt drittunge, jeg kun tenker på meg selv, at mamma ringer henne og gråter og er så skuffet over at jeg ikke tar kontakt, at det er min egen feil at jeg er i den situasjonen jeg er i osv..

Jeg ble egentlig ganske sjokkert, ikke at jeg ikke kan se deres side, men mamma har jo ikke prøvd å ta kontakt med meg heller. Hvis hun er så lei seg, kunne hun jo ringt meg istede. Det er ikke nødvendig å gå igjennom søsteren min.

Jeg føler ikke at jeg har gjort noe galt. Jeg har det veldig vanskelig og det burde de forstå. Det betyr ikke at jeg ikke er takknemlig for det de har gjort. Og jeg synes ikke at det bare er opp til meg å ta kontakt heller.

Hele situasjonen har blitt ekstremt ubehagelig for meg, og om jeg ikke hadde nok å tenke på har de bare gitt meg mer.

Det er unødvendig å kritisere meg på denne måten ikke sant? De burde vel heller støttet meg, istede for å få søsteren min til å sende meg stygge meldinger?

[Gjest Blondie65]

Tja ...

De HAR jo støttet deg, hjulpet deg å flytte og stilt husrom til disposisjon. Deres versjon er vel at de blir utnyttet og at du bruker dem som det passer deg og at du stikker av når de verste bølgene har gitt seg. Spesielt blir dette lett for dem å tro dersom de bare hører fra deg når du trenger hjelp.

Jeg sier slett ikke at deres versjon er riktig - men det er slik de har oppfattet den.

Kanskje du må bli flinkere å kontakte dem regelmessig, ta en telefon og si hei? Forklare dem hva du gjør og hvorfor?

Kanskje de tror du oppsøker nye problemer mens du i virkeligheten prøver å løse dem - men de vet jo ikke så de gjetter.

Når alt dette negative er sagt så mener også jeg at det er bedre å synge ut til den det gjelder enn å drive kampanje bak ryggen. Men er vi ikke litt sånn alle sammen da? Lettere å snakke bak ryggen en til personen.

[Glynis]

Enig i at du må se det litt mer fra deres side. Du kan ikke forvente automatisk støtte i alle vanskelige situasjoner bare fordi det er familien din, de fortjener faktisk noe tilbake også.

[Lana_86]

Jeg kan se deres side og det har aldri vært meningen å såre dem.

Men sånn har det vært hele tiden, før dette skjedde også. Jeg er den som har kommet dårligst ut av meg og søsteren min. Jeg har gjort mange dumme valg i livet mitt. Men å bruke det mot meg synes jeg er dårlig gjort.

Og burde ikke mamma ringt til meg istede for å ringe å sladre til søsteren min? Jeg har jo ikke hørt et pip fra henne og viste ikke at hun følte det sånn en gang. Jeg føler nå at de to råtter seg sammen mot meg,når de egentlig burde vise mer forståelse. Jeg skjønner at de reagerer, men det er måten de sier ifra på jeg ikke liker.

Og som jeg sa til søsteren min nå at jeg er utrolig takknemlig og er glad for at jeg har dem, men at jeg har det tøft og det gjort meg egoistisk. Jeg har så mye tanker i hodet mitt at jeg har lett for å glemme dem rundt meg. Dette gjelder vennene mine også, men de har ikke kritisert meg en eneste gang.

[Gjest Blondie65]

Men nå vet du hva de føler. Da skriver du på kalenderen eller setter mobilen på varsling om at de skal ringes regelmessig.