Gå til innhold

jehovas vitner


jannamor

Anbefalte innlegg

Jeg sitter å tenker.....

Hvis alle Jehovas vitner er flotte mennesker, men læren er feil, noe som fører til at det flotte ikke kommer fram i oss, hvor flotte er vi da?

Scorpionen snakker om å bli fri fra "babylonsk lære"....det er velkjent for meg.

Jeg sitter å lurer på om du er religiøs. Og, om du tror på slike ting som f eks læren om Helvete. Mener du det er et bedre alternativ?

Det er altså ikke nok å vise at min veg i livet er feil.

Poenget er at du må kunne påpeke at det faktisk, også sett fra min vinkel, finnes noe som er bedre!

Det er som kjent lettere å rive ned, enn å bygge opp.

Lettere å stille spørsmål, enn å finne svar.

Jeg har ikke lest noe på denne tråden som jeg greier å forstå er bedre enn det jeg har i dag. Jeg er enig i at visse spørsmål kan stilles oss Jehovas vitner.

Hvis jeg visste helt sikkert hva du tror på, kunne jeg stille lignende spørsmål til deg.

Gir ikke det grunn til ettertanke?

Endret av Gentle
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

MorHubro:

Jeg håper de som er rundt hun som sliter psykisk er i stand til å fotelle henne om en kjærlig Gud som ser på hjertene og som skal være den personifiserte kjærlighet. At han ser henne og er glad i henne på tross av at hun måtte gjennomgå noe som var i strid med hennes egen overbevisning.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg spiller det ingen rolle om det er mange eller få - hvis noe er rett så er det rett uansett hvor mange eller få som står bak. Likeens så er det feil uansett hvor mange eller få som hevder at det er feil.

Det er klart at det er tungt å forsvare Jehovas vitner alene mot angrep. Men det er jo deres bevisste filosofi: de snakker ikke med frafalne. Dermed blir du stående alene fordi du velger anderledes.

Jeg kunne selvsagt laget meg et annet nick og vært mer snikete i fremføringen og det kunne alle andre her inne også vært i håp om å "lure noen ut" av Jehovas vitner. Men DET er uærlig og det er i alle fall ikke min vei.

Hvis man har brukt briller hele livet og får enten øyeoperasjon eller kontaktlinser etter mange år med briller så er noe av det første man oppdager at det er noe som heter synsfelt. Mens man hadde brillene visste man at skulle man se var det gjennom brilleglassene man så noe som helst og tenkte aldri over at man verken har sidesyn eller synsfelt mer enn noen få grader foran seg. Når man ikke lenger bruker briller oppdager man øyeblikkelig hva "synsfelt" egentlig betyr. Og selv om man aldri tenkte over det fordi man ikke hadde opplevd noe annet oppleves nå brillene som en begrensning.

På mange måter er det slik med Jehovas vitner også. Mens man er Jehovas vitne tenker man ikke over alt som finnes utenfor og den fulle skalaen av hva man går glipp av av muligheter. Man har det bra og skjønner ikke hva som er så bra med å ikke være Jehovas vitne. Det er først når man har tatt av seg brillene og ser fullt og helt verden rundt seg at man forstår det skjeve bildet man har fått.

Har man først tatt av disse brillene og fått foretatt synskorrigerende kirurgi eller fått kontaktlinser så går man ikke helt frivillig tilbake til begrenset synsfelt ...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Preference Utilitarianist
Litt av problemet er at hadde du spurt meg da jeg ble døpt, om det var press eller om det var jeg som ville dette, så hadde jeg selvfølgelig svart at, nei dette var min avgjørelse. Det er først når jeg ser tilbake at jeg kan identifisere de tingene jeg opplevde, og se hva som egentlig skjedde.

Men tvangen og truslene ligger uansett under og gnager, så derfor vil det egentlig aldri være et fritt religiøst valg i disse tilfellene. Har man først valgt det, så er det ikke noe som er fritt lenger. Og før man har valgt det er man ikke verdt noe, og man kommer til å dø i Harmageddon.

Jada.

Så det bør vel egentlig si at å døpe mindreårige som JV er i strid både med barnekonvensjonen og med norsk lov. Men det er vel høgt opp og langt fram før det gjøres noe med det, sikkert, som du også er inne på.

Naa beskriver du egentlig det absurde og utilstrekkelige ved lovverket, vet at du paapeker at omgivelsene legger press uansett. Dette er ikke enestaaende for Jehovas vitner, jeg har da fatt press fra mine ateistiske foreldre, jeg ogsaa.

Foreldre skyver verdiene sine over paa barna enten de er klar over det eller ei, ved at barna merker hva foreldre staar for. Dette skjer baade verbalt og non-verbalt, unger merker ansiktsuttrykk, stemmeleie osv naar foreldre reagerer paa deres egne og andres handlinger, som igjen sier noe om verdiene til foreldrene. Derfor vil barn velge aa fölge disse verdiene, og forsöke aa rettferdiggjöre dem absolutt, inkorporere dem som et program i en datamaskin.

I Puberteten gjör da mange opprör mot disse programmene, i det ungene av hormonelle grunner faar behov som ikke tilfredsstilles av rollen de har hatt i familien, og hvem de ser paa seg selv som. De fleste ender etter puberteten opp som en videreutvikling av foreldrene, eller som en rebell. Men de aller färreste blir lösrevet og selvstendige.

Dette kan selvfölgelig väre forskjellig fra omraade til omraade. Selv om foreldrene mine var ateister, saa snakket de ikke mye om filosofi. Sannsynligvis fordi mennesker mesteparten av tiden ikke tenker over liv og död, vi klarer aa glemme det i hverdagen. Derfor opplevde jeg först at filosofien min krasja med filosofien til foreldrene mine paa et senere tidspunkt, og da var det vel for sent aa paavirke den.

Fattern ble direkte sur förste gang jeg begynte a snakke om at alle tanker, handlinger og kjemiske reaksjoner burde kunne forutsis matematisk, dersom alle variablene var kjent. Noe som bryter med noen fysiske usikkerhetsprinsipler, men det visste ikke jeg om da.

Poenget er at troen min var fri, og hadde den ikke värt det, ville jeg vel värt en annen person. Kanskje JV. Skummelt aa tenke paa.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Naa beskriver du egentlig det absurde og utilstrekkelige ved lovverket, vet at du paapeker at omgivelsene legger press uansett. Dette er ikke enestaaende for Jehovas vitner, jeg har da fatt press fra mine ateistiske foreldre, jeg ogsaa.

Foreldre skyver verdiene sine over paa barna enten de er klar over det eller ei, ved at barna merker hva foreldre staar for. Dette skjer baade verbalt og non-verbalt, unger merker ansiktsuttrykk, stemmeleie osv naar foreldre reagerer paa deres egne og andres handlinger, som igjen sier noe om verdiene til foreldrene. Derfor vil barn velge aa fölge disse verdiene, og forsöke aa rettferdiggjöre dem absolutt, inkorporere dem som et program i en datamaskin.

Ja, det er helt sant. Og jeg er ikke uenig med deg i dette, og jeg mener heller ikke at dette er en dum ting. Det er en helt naturlig ting. Jeg ser heller ikke bort i fra at enkelte unge kan bli sparket ut av hjemmet fordi foreldrene er uenige i valgene deres. Det er kjempesynd når det skjer, og det trenger ikke nødvendigvis å ha noe med religion å gjøre heller. Men det er heldigvis unntakene blant "vanlige" familier.

Problemene kommer når

1. Foreldrene skyr barna fordi den organisasjonen de er en del av sier at de skal gjøre det. Det vil si at den "generelle" regelen er at selv om vedkommende ble døpt, og inngikk denne avtalen da han var mindreårig, så skal han likevel skys hvis han velger å forlate organisasjonen. Det finnes så klart noen unntak hvor familien forblir samlet, men de blir unntak. For foreldrene risikerer også å bli utstøtt hvis de omgås en frafallen (mer enn nødvendig).

2. Det gjelder for livstid, eller til barnet "angrer" og kommer tilbake til trossamfunnet. Alstå samkvemmet med familie er ikke avhengig av hva familien selv mener, men hvordan den frafalnes forhold er til organisasjonen.

3. Hvis barnet ikke "tar standpunkt" lærer det at det vil dø i Harmageddon, og mister muligheten til å treffe igjen bestemor i oppstandelsen.

Når er et barn moden nok til å ta en slik avgjørelse for livet sitt?

Så jeg mener at dette går litt utover det vanlige "foreldre vil alltid påvirke barna sine"-argumentet. Nå er jeg selvfølgelig ikke særlig objektiv her, siden jeg kjenner dette på kroppen, men jeg unner ikke andre å oppleve det jeg opplever.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest_Scorpionen_*

Gentle, jeg må berømme den ydmykheten du utøver overfor den vakre verden vi har rundt oss.

I det siste innlegget spør du om jeg er religiøs. Svaret er både ja og nei, ettersom denne verden ikke beskjeftiger seg i særlig stor grad med å definere begrepsapparatet og definerer religiøs som en som tilhører en reigion eller har en dyp ærefrykt for en bestemt Gud, eller utøfører handlinger som er av reilgiøs karakter.

Nei, jeg er ikke religiøs, og støtter fullt ut min tro på nøyaktig kunnskap som det heter. Nøyaktig kunnskap er ikke å la seg lokke av verdslig logikk, men nøyaktig kunnskap ved falsifisering av hvert enkelt ledd i kjeden av kunnskap.

Ja, jeg er religiøs i den forstand at min tro på Jehova har blitt styrket gjennom min løsrivelse fra dogmene. Slik jeg personlig har erfart så virrker den hellige ånd på Guds utvalgte og drar dem sammen. De sanne kristne eller de sanne elever av Jesus Mesteren er ikke synlige for den som er blindet. Skriften sier at den retfeerdiges sti er som morgenrødens skjær...

I denne debatten er det heller slik at siden flertallet er imot (eller: argumenterer mot) en bestemt mening, ser det ut til at "alle" mener det.

"Ingen" liker oss som er Jehovas vitner, noen av dere prøver å vise empati, men greier ikke å vise den helt ut.

Eller tar jeg feil?

Hvis alle Jehovas vitner er flotte mennesker, men læren er feil, noe som fører til at det flotte ikke kommer fram i oss, hvor flotte er vi da?

Alle Jehovas Vitner er mennesker og det ville vært en ubarhjertig og hjerterå handling å slå hånden av mennesker so oppriktig søker sannheten. Men det er så komplisert å hjelpe noen som har gjennomgått en omprogrammering i en slik grad at allt som omgir en er av Satan. Jeg husker en tale for flere år siden på et områdestevne, som drøftet denne verdens ånd, og at verden er forgiftet av en usynlig gass i billedlig forstand, slik at den som puster inn dette vil gå fortapt.

Man merker ikke at bildene er svært sterke men aksepterer dem og underbevisstheten som har logikk som et barn, sluker det rått. Verden er farlig. Man skal ikke elske noe av verden sies det.

Denne og flere andre taler som en tale holdt i Oslo for omlag 9 år siden, omhandlende kjærlighet og at de sanne kristne skulle kjennes på de gode fruktene hvis en av dem er kjærlighet. Det som skremte meg den gang, som gryende empat var at jeg ikke kunne spore noen form for kjærlighet i talen, snarere definisjoner av en handlingskjede som beviser hvem som øyensynlig er Guds folk på jorden.

Etter denne stevnedagen husker jeg at jeg ble grepet av en uvirkelighetsfølelse, en følelse av at ingenting av dette kan være virkelig. Etter å ha drøftet denne talen med en eldste i menigheten, ble jeg innkalt til et "hyrdemøte" og formanet til ikke å dra min kone inn i fortapelsen. Under møtet bel det fokusert utelukkende på de håndfaste bevisene for ting som kunne dokumenteres. I denne talen begynte jeg å kjenne en uro, ettersom jeg har hatt klarsyn og kinestetiske evner siden jeg var barn, og drøftet urimm og tummim i tabernakelet i lys av at metoden hadde vært brukt av de egyptiske magikerne flere århundre før moses. Jeg spurte også hvor Jesus var i tiden fra han var blitt gutt til han var tolv og peroden frem til han stod frem med sine evner og sin lære som han åpenbart hadde fra Den Store Skaper.

Mange mener det er sannsynlig at han oppholdt seg i egypt store deler av ungdommen og at den visdom han hadde og som han forbløffetlærerne i synagogen/ tempelet med, var av Gud, et utrykk for hans forhold til Skaperen.

Mye tyder på at han som Moses fikk en åndelig erfaring som ledet ham til kilden og installerte ham til en gjerning når han var moden for det.

Jeg drøftet lett himmelvognen, deretter paktens ark med de bevingede kerubene som bøyde seg mot hverandre og som er hentet direkte fra egyptisk teologi.

Man kan spørre hva en som ikke har sett en energihalo og vet hva energi er hva han vil kalle det. Vinger?

Etter møtet ble jeg irettesatt eller korrigert, for igjen "angret" jeg, og fikk stempelet dårlig omgang. Underveis valgte jeg framdeles å delta både i møter og på felttjenesten selv om jeg hadde slik tvil. Det jeg hadde drøftet med de eldste var en av over hundre og femti spørsmål som hadde hopet seg opp. Jeg kneblet meg selv, helt frem til min brors begravelse som 21 år gammel mann. Min bror var mystiker etter å ha tatt et oppgjør med sine forldre, og de valgte å overkjøre alt den øvrige familien foreslo i forbindelse med begavelsen. Han ble begravet med en teokratisk tale, som stred med hans tro, og det har skapt store emosjonelle problemer både i hans miljø, i vår familie og rokket ved mitt forhold til mine foreldre.

Jeg har ikke lest noe på denne tråden som jeg greier å forstå er bedre enn det jeg har i dag. Jeg er enig i at visse spørsmål kan stilles oss Jehovas vitner.

Hvis jeg visste helt sikkert hva du tror på, kunne jeg stille lignende spørsmål til deg. Hvordan jeg stilte spørsmålene, og med hvilke motiver, kunne avgjøre om du ville høre på meg eller ikke. Hvis jeg var ute etter å hjelpe deg, ville jeg vært forsiktig, og først spurt meg selv om det jeg sier virkelig er til hjelp.

Som en lærer av meg stadig sier om "Jehovas Vitners Paradis": Jeg kan ikke forstå at så mange mennesker velger å tro at mennesket skal leve utelukkende på Jorden i all evighet, slik det er fremmet i VT og VO samt den øvrige litteraturen. Tenk på den gleden de de åndene som var til stede under fremstillingen av menneskevesenet må ha følt. Tenk å få ønske en slik lillebror til verden og få til oppgave å vokte og nære dette individets utvikling mot sitt bilde Gud.

Man kan si at vi ikke er fullkommen, og i lys av at skaperverket ikke er ferdistilt men allikevel etter siste aften og morgen var "såre godt". Gud hviler fra sin skapergjerning på Jorden under modningen av menneskevesenet. Her må man ha visdom for å forstå. Som skriften sier... vår ånd vitner med Guds ånd og forteller oss at vi er Guds barn. Vi er alle i denne store kosmiske familie.

Jeg har forstått det slik at bibelen er første trinn på veien mot fullkommen gjøring men at dette forgjengelige må ikles uforgjengelighet gjennom prøvelse. Det er prøvelse av ens kjærlighet tro og håp som lutrer og renser Gudsm annen.

Bibelen er som melk, for den utrente. Bibelen er uferdige menneskers uttømmende forklaring på illuminative erfaringer som følge av et nært samarbeid med kraften som stråler ut fra Vår Skapers Midte. Vi er som barn, og lærer gradvis at det vi har trodd ikke alltid stemmer selv om det er logisk, og dette modner oss og gjør oss klare for forvanlingen.

Vår mester har dratt i forveien og gjort i stand et sted for oss, det sted han vil dele med sine sanne elever og venner. Vi må derfor alle gå den veien Han gikk og følge i hans fotspor. Det vil si å følge sitt hjerte og sin indre stemme som taler i forening med Gud, bare man ikke nærer frykt, vil man finne frem til målet, for han sier her er veien gå på den... Det er bare å lytte til den indre hviskende stemmen, det var det de første kristne gjorde og det var derfor han sa at det ikke legre trengtes noen lov... annen enn at man skal sin Skaper og å elske hverandre. For meg var første møtet med denne vidunderlige kraften en skrekkinjagende opplevelse, en opplevelse av en storm, et fossefall gjennom hele meg, og jeg mintes alle de skriftstedene der profetene og tjenerne ble illuminert og fikk klarheten og vissheten om de ting som er skjult.

Vissheten finnes ikke i noen bok, hvis den er i en bok eller et utsagn så vil den elde til ødeleggelse. Vissheten er i likhet med Mesteren i hver enkelt sitt hjerte.

Derfor kan ikke en som ikke har kjærlighet i seg forstå kjærligheten. Enn delirisk form for glede, aufori, vil erstatte kjærligheten og hans kjærlighet blir et bedrag.

Gentle, ingen ting av det jeg har sagt er ment for å bryte ned eller skade, men jeg har ikke til hensikt å se søkende mennesker kastes hit og dit på det åpne hav av flyktige ideer og trosoppfatninger.

Sannheten er inne i hver enkelt av oss. Det er bare stillheten som kan fremkalle denne lille hvisken, og gjøre oss beredt for denne store gave det virkelige liv er.

Når det gjelder konseptet helvete så hersker det vel enighet om at det ikke finnes noe slikt sted som det. Med helvete mener jeg det religiøse lærere opp gjennom tidene har forøkt å inndoktrinere hverandre med for å kontrollere menneskemengdene med.

Dette leder meg til neste aksiom:

Religion av enhver art er konstruert for å kontrollere og lede massene, uavhengig av Gud eller den Hellige ånd.

Man kan si at det viktigste redskap mennesket i den inkarnasjon det befinner seg i i dag er regler, dogmer og påstander. Jeg merker meg at du anser JV sin lære som antakelig og rett i den kontekst at det er det riktigste for deg.

Et eksempel:

For en hund er vinden ikke noe konsept som kan defineres.

For et spedbarn er vinden en ytre påvirkning som fremkaller følelser.

For ent barn er vind et produkt av at trærne vifter med grenene.

For en tenåring er vind noe som påvirker omgivelsene.

For en forsker er vind et produkt av rask forflytning av luftmasser i området mellom kalde og varme luftstrømmer hvis styrke og beskaffeneht betinges av sol, gravitasjon, høy/lav trykk, topografi, luftfuktighet mv

Osv, osv.

Hva forsøker jeg å fremme her?

Ståstedet til den enkelte vil avgjøre hva som er sant, for i alle de ovenstående forholdene er påstandene sannhet, ut fra deres ståsted.

Merk også at arguemntasjonsteknikke som er anvendt i denne tesen er bygget på JV`s didaktikk.

Ale mennesker er verdt å elske, uansett. Årsaken er at de alle har fått utlevert sine talenter og skal høste av den for sin herre, ved å bruke talentet(livet?) på en berikende måte. Bare en mennesketype vil bli en tjener inntil han har lært, og blitt katet ut mange ganger nok, den som tok sitt talent og gjemte det...

"Den værste synden mot våre medmennesker er ikke å hate dem-

men å være likegyldig mot dem, det er esensen i umenneskelighet"

George Bernnard Shaw

Betingelsesløs kjærlighet er av Gud.

Ja i sannhet, er dette den verste synd et menneske kan begå, men selv den kan bøtes på hvis man ydmyker seg og finner denne smale porten til sannheten. I lys av B Shaw, er det på sin plass å spørre hvor JV står i denne sammenhengen.

Tenk over at det tok deg trolig mellom 14 og 24 måneder å studere deg til dåpen som voksen på veien inn i "Guds organisasjon" på jorden slik JV omtaler det.

Finn et stille sted, analyser grundig hvilken rekkefølge du ble indusert "sannheter" og hvordan intensiteten økte frem til du ble døpt. Ta deg fri en time, demp lyset, kjenn på stillheten og føl deg frem til hvem du vil være(den du virkelig vil være uavhegig av skyldfølelse og frykt), og det er det som er veien til sannheten.

Fyll opp sinnet ditt med det du vet er sant for deg, ikke det du har tro på som sannheten, men det du er helt sikker på.

Et eksempel er den "ånden" man mener hersker på stevner, øter og sammenkomster. Et utrykk for Den Hellige Ånd, eller en auforisk suggesjon fremkalt av gruppedynamikk?

For å finne sannheten må man gå vitenskapelig til verks, men heller ikke legge følelsene hjemme.

I lys av ovenstående er det ikke en feminutters jobb å fremsette sannheten, men den lar seg bevise ved at den gir gjenklang i hver av menneskenes hjerte.

Det som åpnet min bevissthet var å drøfte universets størrelse i forhold til Jorden og danne seg en ide om hvor mennesket står i forhold til det store kosmiske brorskap.

Man kan si at alt bygger på loven om attraksjon, loven om årsak og virkning. Ingen som tror på Ham skal noenlunde bli skuffet sier skriften.

JV sin lære er dessverre skuffende med tanke på hva man mener er det evige liv.

Sannheten er følgende:

Gud besluttet å fremstille liv som skulle nærme seg Ham i hans bilde. Jorden var et startsted for en prosess som skulle og skal fremstille et produkt større enn vår fatteevne som fysiske vesener her på jorden.

Hvis man leser bibelen i denne konteksten vil sannheten stråle mot en. De små tegnene, de enkle sporene som ligger mellom linjene og som er myntet på de som virkelig søker sannheten vil stå klarere og klarere.

Derfor hater jeg ikke JV, og har heller ingen ting imot å snakke med dem, men de derimot har ingen interesse av av å snakke med meg for de kommer til kort under argumentasjonen, og ser meg som en som er tapt til Den Onde. Dessverre er det slik mine gamle foreldre og de gamle "vennene" ser på meg. Jeg føler beklagelse overfor deres valg og deres tro vedrørende meg, og kjenner sorg over deres illusjon og har medfølelse med dem.

Det er ikke til å stikke under et teppe at JV leser bibelen flittig, men det er skremmende å se hvordan man velger å parkere noe i bibelen på symbolspråkets parkeringsplass mens man setter andre på den bokstavelige, på en tilforlatelig nesten vilkårlig måte.

Man plasserer slik Hitler gjorde, sine deltakere midt i handlingens sentrum ved å overtale dem til å tro at de er del i noe større og viktig, at de er deltakere i verdens ende, det er bare å se på "tegnene". Og en av de fremste bragdene er enkelte profetiers 1. 2. og 3. oppfyllelse.

Puslespillet i Åpenbaringsboka er en bragd det står respekt av ettersom den inneholder et relativt komplisert problem som tilsynelatende er løst med enkelhet av JV og Selskapets skribenter.

Det er ikke til å stikke under en stol at CT Russel i sin første offisielle bok, hvis jeg ikke her og nå har navnet på, omtaler de senere søkende bibelstudentenene og deres arvtagere som et brorskap, og som en losje. Det er et faktum at CT Russel ligger begravet under en pyramide av stein inngravert rosen, kronen og korset.

For å kontrollere massene må man utarbeide en lære som treffer massene, men som er uantakelig for den søkende, den som vet hva sjelen søker og vil. Det står klart for meg at de hundre årene sekten har eksistert, så har det vært arbeidet intenst for å synliggjøre det sammensatte tegnet.

Dilemmaet er at sier man: "har det ikke vært slik hele tiden" så oppfyller man profetien for den som produserte denne uttalelsen sa at slike påstander skulle komme og at de i seg selv var et tegn.

I faglitteraturen kalles dette selvoppfyllende profetier.

Hemmeligheter som skal åpenbares for de trofaste er også et mektig redskap, fordummende men dog svært mektig i kampen for å kontrollere sinnene til de som søker.

I Profetiene er det omtalt verdens ånd og ulver som har lurt seg inn i hjorden, og som må avsløres og jages ut. Ved å fokusere på disse tegnene vil man holde en stor mengde mennesker beskjeftiget mens man bearbeider dem og gradvis forblinder og døser dem.

Hensikten? Hvem vet. Verdensmakt gjennom oppstilling av fiendebilder og kapitalreising. For det er åpenbart enorm kapital inne i bildet.

Uten å konspirere for mye så kan man si at alle profetier er noe unøyaktige, ettersom tiden vil forandre seg proggressivt, jo lengre frem i tid jo mer unøyaktig. Seeren er også viktig å ikke glemme. Seerens evne til å formidle nøyaktige budskap er svært viktig.

Et annet poeng er at profetiene er svært generelle i sin form, de kan ikke måles.

Ufred i familie, krig, jordsjelv, hungersnød osv. Når dere ser dette da rett dere opp for da er snart deres forløsning nær.

Hva om harmageddom er en symbolsk fremstilling av hva som vil skje med den enkelte, i sitt arbeid på sin frelse...

Dyp fred!

Scorpionen

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Slik jeg forstår det....

Er det slik at finnes noe som jeg ikke greier å se?

Vi Jehovas vitner lærer at vi skal forvisse oss i vår tro.

Det er noe jeg alltid arbeider med.

Jeg tenker slik: 2+2=4 Hvis noen mener at svaret er 3, og uansett hvor godt det er begrunnet, kan jeg enkelt vise at det er feil, og det sanne svaret gir seg selv.

Det betyr at uansett hva som kommer fram her i tråden, skal jeg kunne se hva rett svar er. Og, det som blir sagt, som jeg ikke kan svare på, kan jeg undersøke, og svaret skal uansett bli det vi tror på.

Der sliter jeg. Noe av årsaken er at jeg ikke er i stand til å undersøke alt.

Andre årsaker er når våre rutiner forårsaker behandling av mennesker kanskje blir litt feil. Ok, mer enn LITT feil.

Så spørsmålet blir da: Konkret HVA er det jeg ikke ser?

Hva er det som er så bra der ute?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er det som er så bra der ute?

Tja, betingelsesløs kjærlighet som tillater oss å vise vår kjærlighet uten å båndlegge dens fremførelse på måter som er avhengige av formelle krav til våre medmenneskers tro, følelser eller tanker. Dermed gjør vi kjærligheten til en gave og ikke til en handelsvare.

Tilgivelse som ekte ettergivelse av gjeld (forlat oss vår skyld som vi forlater våre skyldnere), uten nødvendigvis å stille krav om forhånds-tilbakebetaling i form av synliggjort anger. Slik gjør vi tilgivelse til en gave, og ikke til en kvittering for ferdig oppgjort gjeld. Man ettergir ikke gjeld under den forutsetning at den tilbakebetales.

Vilje til å ofre vår egen anseelse, av og til livet, for å hjelpe dem vi elsker, i stedet for å la dem pines og skys av frykt for å gå glipp av en belønning.

Hm, gå glipp av en belønning for å ha pint og skydd dem vi elsker? Nei, vi velger bort den belønningen, og tror heller ikke at en Gud som er verdt å tilbe, vil belønne oss for å piske folk til en bestemt tro.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så er det skjedd.

I går kveld ringte min far, som er eldste i nabomenigheten.

Jeg vet ikke hvordan, men han hadde hørt at om noen som hadde debatt med frafalne på internett. Han spurte direkte om det var meg. Jeg kan ikke lyve for min far.

Jeg måtte ta et valg, sa han. Egentlig sitter far i klemma. Jeg vet at han er glad i meg, men jeg kan ikke tvinge ham til å velge mellom meg og Jehova.

Så jeg har valgt sannheten. Det ble han glad for. Men hvis jeg fortsetter, må han varsle dem eldste i min menighet.

Dette er ikke den beste dagen i mitt liv.

Men jeg ser framover, skal ta vare på det jeg har lært. :sukk:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest pref. utilitarianist
Så er det skjedd.

I går kveld ringte min far, som er eldste i nabomenigheten.

Jeg vet ikke hvordan, men han hadde hørt at om noen som hadde debatt med frafalne på internett. Han spurte direkte om det var meg. Jeg kan ikke lyve for min far.

Jeg måtte ta et valg, sa han. Egentlig sitter far i klemma. Jeg vet at han er glad i meg, men jeg kan ikke tvinge ham til å velge mellom meg og Jehova.

Så jeg har valgt sannheten. Det ble han glad for. Men hvis jeg fortsetter, må han varsle dem eldste i min menighet.

Dette er ikke den beste dagen i mitt liv.

Men jeg ser framover, skal ta vare på det jeg har lært. :sukk:

Er dette en sann historie, eller er dette en internettspøk? Hvorfor mistenkte faren din deg for å ha debattert med frafalne på internett?

Er det noe som kjennetegner debattsider, så er det at en aldri kan vite hvem en debatterer med. Det er ikke bare frafalne som diskuterer her.

Det virker som om du ikke har holdt tvilen din så godt skjult som jeg fikk intrykk av tidligere i Jula, i hvert fall har pappaen din lenge hatt en anelse om hva som foregår. At du forteller at han ble glad over praten dere hadde er kanskje et positivt tegn, på den annen side, når han sier at du må velge, er det et ultimatum? Eller er det bare en beskrivelse av situasjonen slik han ser det, at Jehovas Vitner ikke takler folk som ikke viser 100% lojalitet?

Hvorfor må en egentlig velge? Hvorfor skal f.eks jeg ha sterke meninger om hvordan jorda ble til og hvordan universet ble skapt, når jeg ikke har noen forutsetninger for å kunne vite det 100% sikkert?

Ser nesten ut som om tråden kunne forandret karakter nå, ny overskrift:

"Hvilken strategi skal en velge for å ikke miste kontakt med familien"

Min magefølelse:

Ikke fokuser på hvem som har rett og hvem som tar feil når det gjelder tro.

Snakk direkte om de praktiske problemstillingene. Barna dine. Delt foreldreansvar.

Hold følelser utenfor og husk at eventuelle anklager fra faren din er noe naturlig, selv om han tar feil, og at du kanskje ville sagt det samme på et tidligere tidspunkt.

Ikke snakk om "skyld." Hvis han vil bebreide deg, og si at det er din skyld at du har begynt å tvile, kan du jo spørre ham om han selv alltid velger hvilke tanker som dukker opp i hodet hans.

Hvis han snakker om at sterk overbevisning er noe bra i seg selv og tvil er dårlig, så pek på at tvil også hindrer mennesker i å begå mord, hoppe fra stup, gjøre en rekke idiotiske ting. Si at det er en god følelse å være overbevist, men at det er enda viktigere at det du er overbevist over er bra. Og du er overbevist at det ikke er bra for folk som er glad i hverandre å stille de betingelser ovenfor hverandre som hovedorganisasjonen sier.

Snakk om hva som fikk deg til å tvile. Dersom det var djevelens tanker, hvorfor kan ikke Gud komme med et bedre argument? Si at dette ikke er et spm om å vite, det er et spørsmål om sannsynlighet, er det mest sannsynlig at årstallene har blitt tuklet med, eller er alle andre kilder mindre troverdige? Har fattern din gjort noe for å sjekke troverdigheten? Akkurat som en sjekker sleipe bilselgere før en gjør en deal?

Du kan kjøre Jehova-light versjonen. Du har vært veldig overbevist, og det er veldig mye som appellerer til deg av Jehovas Vitner, og at du har begynt å tvile på noe, gjør ikke at det som appellerer til deg forsvinner. Du er fremdeles troende, men du har fått opp gluggene for at mange av læresetningene kanskje har et mer menneskelig opphav.

Pek på det absurde i å følge Gud bare fordi det er Gud. Si at det handler om hvem som er viktigst. Fortell ham at familien er det viktigste, men at du gjerne skulle fått i både pose og sekk. Hvorfor kan ikke noen som viser så mye kjærlighet som vitner (ref: love bombing) også kunne være mer tolerante ovenfor andre familiemedlemmer enn aggressive ateister (som meg :ler: ) , taoister, buddhister, osv?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Unnskyld, jeg ble litt revet med. Jeg fikk en enda bedre ide. Skaff deg en bok som omhandler diskusjonsstrategi i vanskelige situasjoner. Jeg så en på amazon.com skrevet av noen Harvard-folk. Dessverre er computeren jeg sitter på nå sperret fra amazon, så jeg får ikke limt inn linken. :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Unnskyld, jeg ble litt revet med. Jeg fikk en enda bedre ide. Skaff deg en bok som omhandler diskusjonsstrategi i vanskelige situasjoner. Jeg så en på amazon.com skrevet av noen Harvard-folk. Dessverre er computeren jeg sitter på nå sperret fra amazon, så jeg får ikke limt inn linken. :(

Jeg forstår verken dette eller det forrige svaret ditt - dessverre.

Hvis hekseprosessen først er kommet i gang så kan man argumentere listig, heftig, fantastisk, vinne diskusjonen, osv - uten å komme en meter. De man argumenterer mot hvis man står overfor eldste som har mottatt en rapport om ens frafall er kun interessert i å fastslå hvor langt ditt eget frafall har kommet og hvor mange rundt deg du har smittet. Noe argument er de ikke interessert i.

Det beste man kan gjøre hvis man kommer i en sånn situasjon er å benekte alt og påstå at man er utsatt for ondsinnede rykter som man rett og slett ikke aner hvor kommer fra. Det er jo fakta som regel ...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest En frafallen

Pref-ett eller annet:

Du henvender deg til Gentle, men jeg kan uttale meg om dette:

Det finnes ikke rom for tvil hos JV. Hvis han ytrer tvil om noe overfor sin far eller de andre eldste, så vil han bli sett på som dårlig omgang av de andre. Hos denne sekten må man være 100% med eller ikke med. Vi brukte å kalle de som var "litt" med (tatt studier i ørten år men hadde stadig innsigelser) for de som "sitter på gjerdet", og lo av dem. Hvis det var folk som var døpt JV og hadde begynt å tvile, så var det å kutte kontakten med en gang.

Så hvis Gentle ikke ønsker endring i sin status hos familien eller menigheten, må han holde kjeft om sin tvil eller sine innsigelser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Hos denne sekten må man være 100% med eller ikke med. Vi brukte å kalle de som var "litt" med (tatt studier i ørten år men hadde stadig innsigelser) for de som "sitter på gjerdet", og lo av dem. Hvis det var folk som var døpt JV og hadde begynt å tvile, så var det å kutte kontakten med en gang.

Når jeg ser tilbake, så gjorde vi dette med den største selvfølgelighet. Tenkte ikke over det en gang. Når jeg nå leser det du skriver, så oppleves det ganske utrolig at det var slik det var - og fortsatt er.

Jeg driver og oppdager at trossamfunnet går fariseerne på Jesu tid en høy gang. Har du tenkt på at hvis Jesus hadde vært et Jehovas vitne i dag, så ville han mest sannsynlig ha blitt utstøtt? Er ikke det en litt skremmende tanke?

Tenk litt på den, hvis du ikke allerede har gjort det. Hvem var det Jesus omga seg med? Var det de sterke eller de svake og utstøtte i samfunnet? Hva mente han om alle reglene som fariseerne hadde tredd nedover hodene på folk? Var det ikke han som mente at man gjerne kunne bryte en regel for å berge et liv?

For vitnene er lojalitet viktig. Når et vitne blir døpt, viser dåpsspørsmålet de svarer ja på, at det å binde seg til organsiasjonen er viktigere enn det å binde seg til Gud. Og hvis et vitne ytrer så mye som ørlite grann tvil om at Vakttårnselskapet er Guds utvalgte organisasjon, så er det illojalt og skal skys. Det er viktigere at du er lojal mot organisasjonen, enn at du er lojal mot "sannheten", for selv om du har skjønt det lenge før, så kan du ikke endre synet ditt på noe før Det styrende råd har fått den samme nye forståelsen. Du må "vente på Jehova", som det sies.

Men hvis disiplene hadde vært lojale mot datidens organisasjon, hadde de fulgt Jesus da?

Jesus har virkelig blitt en helt annen person for meg etter at jeg sluttet å lese evangeliene med Vakttårn-briller. Det er helt utrolig, egentlig, at det går an å vri rundt på noe slikt på den måten. For første gang forstår jeg hva kjærlighet er, og hva som virkelig kan legges i uttrykket ubetinget kjærlighet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest pref et eller annet
Pref-ett eller annet:

Du henvender deg til Gentle, men jeg kan uttale meg om dette:

Det finnes ikke rom for tvil hos JV. Hvis han ytrer tvil om noe overfor sin far eller de andre eldste, så vil han bli sett på som dårlig omgang av de andre. Hos denne sekten må man være 100% med eller ikke med. Vi brukte å kalle de som var "litt" med (tatt studier i ørten år men hadde stadig innsigelser) for de som "sitter på gjerdet", og lo av dem. Hvis det var folk som var døpt JV og hadde begynt å tvile, så var det å kutte kontakten med en gang.

Så hvis Gentle ikke ønsker endring i sin status hos familien eller menigheten, må han holde kjeft om sin tvil eller sine innsigelser.

OK, da er det vel best å holde kjeft og yte passiv aggressiv motstand. Være et dårlig Jehovas Vitne, korrupere indoktrineringen av ungene, og sabotere så mye det lar seg gjøre. Eller la kun en person få vite om tvil, og dersom denne personen ikke viser seg å være støttespiller, så er det full kamp og angrep for alle penga, for å isolere ut sladrehanken. Hva tror dere om det?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

OK, da er det vel best å holde kjeft og yte passiv aggressiv motstand. Være et dårlig Jehovas Vitne, korrupere indoktrineringen av ungene, og sabotere så mye det lar seg gjøre. Eller la kun en person få vite om tvil, og dersom denne personen ikke viser seg å være støttespiller, så er det full kamp og angrep for alle penga, for å isolere ut sladrehanken. Hva tror dere om det?

Jeg vil anbefale deg å lese boken "1984" av George Orwell. Så kan du jo se hvor langt den strategien strekker.

Du kan ikke isolere en sladrehank innen Jehovas vitner akkurat like lite som du kunne gjøre det i DDR eller i det gamle USSR. "Systemet" er laget for å "belønne" sladrehanker - bare at i Jehovas vitner er belønningen evig liv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse
Gjest En frafallen
OK, da er det vel best å holde kjeft og yte passiv aggressiv motstand. Være et dårlig Jehovas Vitne, korrupere indoktrineringen av ungene, og sabotere så mye det lar seg gjøre. Eller la kun en person få vite om tvil, og dersom denne personen ikke viser seg å være støttespiller, så er det full kamp og angrep for alle penga, for å isolere ut sladrehanken. Hva tror dere om det?

Med mindre han ikke vil gå på kompromiss med seg selv, så må han bare komme seg ut av det, det er eneste råd. Det er knallhardt, du mister mange, men finner seg selv.

Til og med ens egne foreldre eller unger er lært opp til å sladre om tvilen, det er umulig.

Han må ut av det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest En frafallen

Jeg husker forresten når min egen ektemann begynte å betro seg til meg om hva syntes var galt med organisasjonen, hvor fortvilt jeg var og betrodde meg til de eldste bak ryggen hans. Det var skikkelig opplegg, hemmelig møte på hemmelig sted, møtested i en bil....herregud, det var jo galskap.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest tidl bibelstudent

Jeg orket ikke lese hele tråden, begynte på begynnelsen, men har ikke fulgt de siste sidenes diskusjoner. Det jeg ville si, er hvordan min fortids studier med Jehovas Vitner har påvirket livet mitt i ettertid.

Jeg ble kjent med JV som ganske liten, ca 8 år, og allerede den gang virket alt veldig fornuftig på meg - jeg hadde aldri "falt for" kristendomlæreren min sin "forkynnelse", eller min superkristne, supersøtesnillealltidgode venninnes forsøk på å overbevise meg. Jeg sluttet aldri å tro, men tok ikke opp faktiske bibelstudier før jeg var blitt en ung voksen. Problemet mitt var faktisk at jeg følte at alt var for perfekt. Teologien var overbevisende, men menneskene i menigheten var for perfekte, jeg følte meg mislykket og håpløs og at jeg aldri ville kunne bli en god nok kristen. Da jeg møtte Mannen i mitt liv, en ikke-kristen, valgte jeg vekk Jehovas Vitner. Det var et valg jeg mange ganger har angret på på mange måter, men som jeg jo vet var riktig valg for meg. Tror jeg...

Joda. Jeg vet, rent fornuftig, at jeg gjorde det riktige. Men jeg har ikke klart å kvitte meg med en del holdninger som plager meg veldig... for eksempel venter jeg på Harmageddon, at alt skal bli et paradis etter harmageddon, om enn jeg vet at jeg er en frafallen og aldri vil få ta del i det (det er jo lov å håpe). Jeg klarer ikke å se rent humanistisk på ting - jeg forklarer fortsatt kjipe, vonde, dårlige ting ved samfunnet med Satans påvirkning. Jeg sliter med mye dårlig samvittighet og skamfullhet fordi jeg ikke lever livet i tråd med Sannhetens retningslinjer. Og dette siste avsnittet her er det jeg sliter mest med. Det river meg i filler til tider!

Så. Om enn det ikke har ødelagt meg fullstendig og isolert meg fra samfunnet utenfor menigheten (jeg ga aldri opp resten av min sosiale krets, kom aldri inn i et virkelig tett sosialt nettverk i JV), så er alt dette med Jehovas Vitner noe jeg skulle ønske jeg aldri hadde lært noe om! Eller at jeg helst skulle ha hørt så mye mer negativt om det før jeg ble "forført", at jeg hadde holdt meg unna og aldri latt meg overbevise. For sånn jeg har det nå, er det bare utrolig slitsomt. Og jeg har så mye urealistiske tanker og holdninger som virkelig ikke passer inn i et normalt, samfunnsdeltakende liv...

Kanskje en litt annen vinkling på problemstillingen enn det som stort sett har vært å lese her...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei

Jeg har med interesse fulgt med på denne tråden.

Selv er jeg JV, har vært svært aktiv.

Alle JV jeg kjenner er det man kan kalle gode mennesker, jeg greier ikke finne noe ondt hos oss.

Våre læresetninger er alle mer eller mindre godt begrunnet i bibelen.

Så mitt inntrykk, etter mange år i menigheten, er at menneskene hos oss, ikke kan utsettes for kritikk for det dem er.

Når noen blir utstøtt, eller ekskludert, som vi nå sier, kan vi som kjent ikke hilse på dem. Vi kan ha en viss kontakt med slektninger som er ekskludert, men skal begrense den. Hvis vi likevel har normal kontakt, er vi kanskje ikke verdig til noen ansvarsfulle oppgaver, men vi blir ikke lengre ekskludert selv av slik kontakt.

Min konklusjon når jeg ser på hele bildet, er likevel at hvis du virkelig tror på det vi lærer, og engasjerer deg, vil du leve et godt liv.

Problemet oppstår, den dagen du ikke lengre tror. (eller gjør noe galt)

Hva gjør vi da?

Enklest er å ikke lengre gå på møter, ikke engasjere seg i forkynnelsen, ikke diskuter eller tilkjennegi hva du er i tvil om.

Da blir du et uvirksomt jv. Det er sosialt akseptert, men, selvsagt ikke populært.

Men du mister ikke det sosiale nettverket.

Denne løsningen blir valgt av praktiske grunner, siden du ikke kan trekke deg ut uten og samtidig miste ditt sosiale nettverk. Dette er spesielt aktuelt når nære slektninger og familie er jv. Selv om det innebærer et visst hykleri, blir det en tvungen løsning for dem det gjelder.

Når det gjelder vår tro, er det vanskelig for et vanlig jv og avsløre svakheter.

Det finnes likevel enkelte ting som er lette for alle og finne ut av.

Et eks er året 607.

Vi bruker dette tallet for og regne ut 1914. Er år 607 det året Jerusalem falt for Babylon? Vel, et lite søk på nettet eller hvor som helst bok på biblioteket forteller år 586. Ser du på bevisene for dette året, vil du oppdage at det er beinbevist. Søk for eks på VAT 4956. Dette er noe som hvem-som-helst kan finne ut av, lekende lett.

Dermed ramler det meste av vår lære som et korthus.

Jeg har ikke lest hva våre motstandere mener, men har sett noen overskrifter som tyder på at mange har oppdaget det samme som meg. Denne oppdagelsen er så farlig for oss, at jeg risikerer en hasteutstøtelse hvis jeg nevner det for mine medtroende.

Dette er et problem, særlig siden vi ikke skal ha et sosialt nettverk utenfor troen.

Det virkelig store dilemmaet er om jeg skal tillate at mine barn blir opplært til å tro på noe som er en stor løgn, eller om jeg skal tone flagg og si det som er sant.

Skal jeg splitte familien vår, eller skal jeg ti stille?

Hvis jeg er stille, kan jeg påvirke på en smart måte. Hvis jeg ikke er så smart, risikerer jeg å miste kontakten med barna. Dilemma, ikke sant?

Jeg har ingen å snakke med om disse tingene. Hvis vi skal være trofast, må vi angi dem som sier troen imot.

Sett på den andre siden: Hvis jeg ikke ble jv da jeg var ung, er det en god sjanse for at jeg ville valgt en mer destruktiv vei. Min bakgrunn tilsier at jeg er i høyrisikogruppen for stoffmissbruk og selvmord. Derfor kan jeg ikke angre på at jeg ble jv da jeg var ung. Kanskje det berget meg fra noe værre.

I dag er jeg svært velfungerende som menneske.

Man må prøve og se ting fra begge sider. Håper dette er til hjelp for dere som lurer på hvordan vi har det.

Gentle

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...