Han er så lei seg hver gang vi leverer han i barnehagen

[Gjest Mamma til 3-åring]

Blir så trist, og får dårlig samvittighet hver gang jeg leverer min lille gutt i barnehagen. Han sier at han ikke har lyst til å være i barnehagen. "Jeg vil være sammen med deg, mamma!" "Jeg liker å være hjemme! Jeg liker å være sammen med deg hele dagen!" "Bare vær her litt, mamma. " Men mamma må dra nå, sier jeg. "Jeg vil bare sitte litt til på fanget", sier han. "Ikke gå fra meg! Jeg liker ikke at du og pappa går fra meg!"

Hjerteskjærende, synes jeg. Jeg prøver å fokusere på det positive, at han får være sammen med vennene i bhg, og at han får leke med de spennende lekene,- men som regel hjelper det ikke. Det er så herlig de få dagene han smiler og vinker, og synes det er greit at jeg drar,- men det er så altfor sjelden.

Er det noen som har noen råd til hva jeg kan gjøre for at han får det bedre, og synes det er greit at jeg drar fra han?

Husker sjøl hvor grusomt jeg følte det var, da jeg var lita, å måtte være alene uten foreldre et sted. Var sjenert og usikker, og hadde det mye vondt inni meg. _ Så jeg vil jo selvfølgelig ikke at han skal ha det sånn,- og blir så fortvilet. Vær så snill å hjelp meg, de som kan :gråte:

[Gjest =tentacle=]

Går det lettere for ham hvis far leverer og henter? Noen fristes veldig av mammas varme fang hvis hun er i nærheten, mens de kanskje tar ut mer av sine store og selvstendige og mestringsvillige sider sammen med pappa.

Ellers er det vel ikke til å komme forbi at noen treåringer ikke føler seg helt klare til å være ute i den store verden uten mamma eller pappa i så stor utstrekning som barnehagetiden er.

[Gjest Mamma til 3-åring]

Vel vel, det går ikke så mye bedre når far leverer, etter det han sier. Men litt, tror jeg nok. Så jeg overlater helst levering til pappaen. Vet at det ikke varer så lenge før gutten har "glemt" det, og leker som ingenting i barnehagen. Ihvertfall tilsynelatende. Men når han kommer hjem, eller før han legger seg, forteller han gjerne at han var lei seg da pappa gikk, eller da mamma dro fra han. Og jeg sier at jeg skjønner at han liker å være sammen med oss, men at han må være en stund i barnehagen, fordi vi skal jobbe og ikke kan passe på han da.

[Lizzee]

Blir så trist, og får dårlig samvittighet hver gang jeg leverer min lille gutt i barnehagen. Han sier at han ikke har lyst til å være i barnehagen. "Jeg vil være sammen med deg, mamma!" "Jeg liker å være hjemme! Jeg liker å være sammen med deg hele dagen!" "Bare vær her litt, mamma. " Men mamma må dra nå, sier jeg. "Jeg vil bare sitte litt til på fanget", sier han. "Ikke gå fra meg! Jeg liker ikke at du og pappa går fra meg!"

Hjerteskjærende, synes jeg. Jeg prøver å fokusere på det positive, at han får være sammen med vennene i bhg, og at han får leke med de spennende lekene,- men som regel hjelper det ikke. Det er så herlig de få dagene han smiler og vinker, og synes det er greit at jeg drar,- men det er så altfor sjelden.

Er det noen som har noen råd til hva jeg kan gjøre for at han får det bedre, og synes det er greit at jeg drar fra han?

Husker sjøl hvor grusomt jeg følte det var, da jeg var lita, å måtte være alene uten foreldre et sted. Var sjenert og usikker, og hadde det mye vondt inni meg. _ Så jeg vil jo selvfølgelig ikke at han skal ha det sånn,- og blir så fortvilet. Vær så snill å hjelp meg, de som kan :gråte:

Du blir trist og får dårlig samvittighet. Du synes det er hjerteskjærende. Og du husker selv hvor grusomt du selv følte det som liten å måtte være alene uten foreldrene.

Jeg tror litt av problemet ligger der....

Hvilke signaler sender du til sønnen din. Det er ikke bare verbale signaler som barn plukker opp. Hvis du på sett og vis viser engstelse og at det går inn på deg at han er så lei seg, så plukker sønnen din opp dette. Du kvier deg sikkert litt for å gå i fra ham? Det merker han vet du. Selv om du prøver å være positiv.

Si eller lov aldri sønnen din noe du ikke kan holde. Vær trygg og tydelig.

La hver dag være lik. Dvs. ikke hent ham tidligere noen dager enn andre. Det kan på han virke som om at du gjør det fordi han har bedt om det. Du belønner hans frustrasjon på et vis. Og da vil han prøve igjen. Med gode rutiner og trygghet fra deg vil dette gå seg til.

Forresten. Hvor lenge har han gått i barnehage? Min sønn begynte også da han var ca. 3 år - og de første ukene var ikke enkle. Men barnehagen ble etterhvert et fint sted å være!

[Gjest Mayamor]

Har en gutt på snart 4 år som vi har hatt et lignende problem med:

* levering: "vil ikke i barnehagen, vil ha fri i dag, kan komme igjen i morgen..."

* Henting: "vil ikke hjem, hente meg senere, vil være her til i morgen..."

Vi vet at gutten trives godt i barnehagen. Han har gått i barnehagen siden i fjor etter sommeren, og vi håpte det skulle gå seg til. Vi har vært forutsigbare og gått, smilt og vinket farvell, snakkes senere...

Han har en bestevenn, og de er mye med to jenter (som er bestevenninner) og disse 4 har det mye morro sammen.

Det vi gjorde til slutt var å lage til et klistremerkesystem:

* gå fint inn i barnahagen = 1 klistremerke

* komme fint om ettermiddagen = 1 klistermerke

2 klistremerker på samme da = å lese i en ekstra bok

Dern dagen han går fint inn og ut av barnehagen uten å få klistremerkebelønning = en premie som ligger i skapet og han har sett gavepapiret på (en bil til 59,- fra"Cars"). Vi er ikke helt i mål enda, men er på vei. Kanskje det kunne vært et forslag til dere?

Lykke til, vet hvor vondt det er, men dersom det er noen trøst; det er verre for oss enn for barna - for gutten min leker fint før jeg har kjørt fra parkeringsplassen...

[ThirtySomething]

Det er et kjent problem.

En ting som kan hjelpe er å lage rutiner dere ikke viker fra. Det er trygghet i rutiner.

Eks: når vi kommer i barnehagen, så skjer ''' og ''' og '''. Så går mamma og pappa på jobben.

Vær også tydelig HVEM som henter, og NÅR. ("når den lange viseren står på 12 og den lille på 4, så kommer pappa og henter deg". ) Det er ikke sikkert han skjønner, men på måten du beskriver ham på så virker han som han forstår mye.

Det går an til å snakke med ham: "At mamma og pappa må på jobben - det får vi ikke gjort noe med. Men hva kan vi gjøre for at du ikke skal lengte så veldig?" Kanskje har han et forslag selv.

Det kan også være lurt å avtale med ped.leder at en fast person skal være der og ta i mot ham i en periode. En person han liker og som han stoler på. Og at de har noe han liker stående klar til ham - eventuelt at han setter klar en favorittleke i hylla si dagen i forveien.

Det er mange ting som kan gjøres. Det er dumt hvis fokuset på barnehagen skal bli disse morgenene.

Kan også være lurt å fortelle ham at han er så heldig som får leke med alle barna hele dagen. At det liksom er hans "jobb".

I en barnehage jeg var styrer i hadde vi en gutt som nektet å gå i barnehagen. Men så fant foreldrene ut en dag at han ikke ville i barnehagen, han ville på jobb. Så han fikk jobbjakke maken til den faren hadde - han er snekker - og hver dag dro han på sin jobb, og faren på sin. Dermed var det aldri noen tvil om hvor han skulle være på dagen.

Ble kanskje litt langt, og det kunne sikkert vært lengre. Hovedpoenget mitt er at det finnes måter å snu dette på. Kanskje ordene til denne gutten betyr mye for ham fordi han ser at du og faren reagerer på det han sier. Større reaksjon på savnet, enn på alt det morsomme han har gjort?

Fokuser på løsningen - for siden dere skal på jobb så må han jo være der. Kan også legge til at barn på 3 år ofte reagerer på overganger og ikke liker det noe særlig. Men snakk med ped.leder i bhg. Det finnes løsninger.

[CeeCee]

Jeg har sett veldig mye av dette....

De barna, der mor og/eller far til stadighet drøyer det med å gå, kan gråte hver dag i opp til et år! Dersom mor /far drøyer det med å gå får barna falske forhåpninger om at det får være med mor/far hjem/på jobb etc. Foreldre som gjør dette gjør bare vondt verre.

De barna der mor og/eller far er vennlige, men bestemte og går etter 5 minutter gråter barna gjerne et par- tre uker, men skjønner etterhvert at mor og far må gå, og slutter med gråtingen.

Uansett er gråtingen stort sett over etter 5 minutter allikevel, og barna leker og koser seg resten av dagen. Gjerne vil de ikke hjem igjen når de blir hentet.

Så det beste må vel være at mor/far går stort sett med en gang for å ikke utsette barnet for mer tristhet?

[Gjest Smileyface]

Jeg har sett veldig mye av dette....

De barna, der mor og/eller far til stadighet drøyer det med å gå, kan gråte hver dag i opp til et år! Dersom mor /far drøyer det med å gå får barna falske forhåpninger om at det får være med mor/far hjem/på jobb etc. Foreldre som gjør dette gjør bare vondt verre.

De barna der mor og/eller far er vennlige, men bestemte og går etter 5 minutter gråter barna gjerne et par- tre uker, men skjønner etterhvert at mor og far må gå, og slutter med gråtingen.

Uansett er gråtingen stort sett over etter 5 minutter allikevel, og barna leker og koser seg resten av dagen. Gjerne vil de ikke hjem igjen når de blir hentet.

Så det beste må vel være at mor/far går stort sett med en gang for å ikke utsette barnet for mer tristhet?

Helt enig.

Dette er stort sett bare en reaksjon fra barnet på at hverdagen deres har blitt endret Ikke et tegn på at de har det vondt.

Foreldrene gjør bare situasjonen uholdbar og det varer mye lenger om de driver og trøster og alt det der når de følger i barnehagen.

Bare vær normale med barnet deres. Vær positive og tål å høre sutring/grining/gråting. Som CeeCee sier så gir deg seg når dere har gått. Så med andre ord: Går dere etter normal tid så blir det mindre frustrerende for ungen deres også.

Hvorfor trekke ut tiden og la barnet gråte mer?

[Gjest Scwarze Katze]

Vår sønn var engstelig og usikker de første gangene han var i barnehagen, men etter noen uker vrælte han høylytt når vi dro. Husker det lille forgråtte ansiktet i vinduet ennå. Men arbeiderne sa at han sluttet straks vi var kjørt.

Nå er han stor gutt og en dag kom han til å nevne hvor moro det var i barnehagen da han var liten. Da jeg spurte ham om hvorfor han gråt da hver morgen han ble igjen i barnehagen, svarte han at han ikke ville vi skulle gå fordi vi skulle bli der sammen med ham og se hvor gøy han hadde det!

Jaja, og vi som trodde han hadde det fælt der og gikk med konstant dårlig samvittighet i årevis for det! Han ville sikkert vise hvor stor og flink han var til mange ting og at han mestret barnehagetilværelsen.

Kanskje deres barn også hadde likt at dere var der for å dele hverdagen hans med ham, en dag eller to?

[Gjest Gjest_meg_*]

Jeg har sett etpar tilfeller på dette, mødrene klarte ikke å gå, avskjeden var laaang hver dag, lange dialoger med barnet hver morgen fordi det var så viktig å forklare hvorfor barnet måtte være i barnehagen. Barna vekslet mellom gråt og raseri - mødrene fortvilet skulle trøste eller roe ned. Hva kan hjelpe spurte en mor meg, jeg la ingenting i mellom å sa at slutt med de lange avskjedene - forklar barnet kort, og FØR dere kommer i barnehagen at jeg og far må på jobb og du må være her. Lever barnet, gi klem og si farvell og vi sees da og da - overlat barnet til oss så kler vi av og du går ut uten noe om og men. Dette hjalp, allerede dag 2 gikk det greit.