Mor vil vi skal flytte sammen igjen

[Gjest Gjest_Mann_*]

Jeg har to barn sammen med min tidligere samboer. Begge barna er svæt krevende, de er bege diagnostisert med bla ADHD.

Barna bor i dag sammen med mor, vi har vanlig samværsordning. Itilegg stiller jeg opp så godt jeg kan når det trengs.

Vi har bodd mange år fra hverandre, men nå ønsker altså mor at vi skal flyttte sammen igjen for å kunne følge opp barna bedre. Hun mener vi ikke klarer dette godt nok slik det er nå. Jeg er nok enig med henne. Men er usikker på om det er noen løsning å flytte sammen igjen.

Forholdet vårt var godt, med lite konflikter. Det var jeg som gikk pga at jeg følte følelsene forsvant. Det kan jo i ettertid diskuteres om jeg ga opp for lett.

Jeg er veldig glad i henne, og det har hendt i årenes løp at vi har hatt sex. Jeg er altså fremdeles i stand til å tenne på henne. Men det er ikke store kjærligheten vi hadde tidligere.

Jeg er også usikker på å skulle gi avkall på å fine en partner jeg virkelig elsker i så mange år. Det er snakk om 10 -12 år til barna er så store at de kan flytte ut/klare seg selv. PÅ den annen side har jeg ikke hatt noe forhold siden vi gjikk fra hverandre (5 år) og sannsynligheten for at det skulle skje de nærmeste åra er liten.

Noen som har noen tanker om hvorvidt det vil gagne barna så mye at det er verdt det?

[Gjest ts]

Jeg velger å poste dette her forbi jeg ønsker fokus på barna.

[Stillest vann]

Jeg har ikke noen "faglig" tyngde, annet enn at jeg selv er skilsmissebarn, så du får ta innspillet som det det er.

Du skriver ikke noe om hvor langt unna hverandre dere bor nå. Jeg synes ikke det i utgangspunktet høres ut som noen god idé at dere flytter sammen igjen. Barna er store nok til å være bevisste på relasjoner, og jeg tenker at de fort kan finne på å ta på seg ansvaret for at dere har flyttet sammen igjen. Det er et ansvar de ikke skal ha. Hvis dere flytter sammen igjen, må dere være tydelige på at dette er de voksnes ansvar og valg.

Jeg synes det ville vært bedre om dere bodde i samme nabolag, slik at dere lett kunne hjelpe hverandre ved behov.

Det kan skje mye på 10-12 år, det er ikke akkurat kort tid. Å fortsette et kjærlighetstomt forhold på grunn av barna er et dårlig utgangspunkt, hvordan vil det da være å gå inn i et kjærlighetstomt forhold? Dere vet jo at det bare vil være på grunn av barna, og det er et mye tynnere grunnlag enn det dere hadde da dere flyttet sammen første gang. I tillegg innbiller jeg at det vil være enda verre for barna om dere flytter fra hverandre andre gang, enn den første.

Jeg synes det er viktig å vise barna at det går an å være foreldre selv om man ikke bor sammen.

Du er veldig tydelig på at du ønsker det beste for barna. Husk på at det er viktig å passe på sin egen identitet - at du ikke bare er forelder, men også har din egen verdi. Hvis du ikke er et helt menneske, er du ikke en så god forelder som du kunne vært. Så det å passe på din egen verdi er også til det bedre for barna.

Det er visst vanskelig å få tydelig fram alt jeg tenker, men jeg håper jeg har fått forklart litt, i hvert fall

[Susan Sto Helit]

Kan dere ikke evt. finne en annen løsning der dere bor tett på hverandre, feks i en felles tomannsbolig?

Da har jo barna ett stort hjem, og dere er der begge to, men dere har alikevel privatliv dersom det skulle bli behov for det?

[Gjest Ts]

Jeg er helt enig i at det beste ville vært å bo i en stor bolig, eventuelt i samme nabolag, desverre lar ikke dette seg gjøre slik bolig og økonomistiuasjonen vår er i dag.

Det er mulig at vi har et tynnere grunnlag nå enn da vi først ble sammen. Men det er bla der jeg er usikker. Da vi ble sammen, og gravide var vi stormforelsket. Hun ble gravid veldig tidlig i forholdet, det var såklart ikke planlagt.

Hadde vi flyttet sammen i dag hadde vel hvert omtrent som et "fornufts ekteskap": Vi er glade i hverandre, bryr oss om hverandre, men forelskelsen er ikke der. Vi har jo også et felles mål når det gjelder å ivareta barna best mulig.

Min egen identitet må jeg innrømme er omtrent intet eksisterende, jeg bruker omtrent all hjernekapasitet til å bekymre meg for barna slik det er i dag....Jeg vet det ikke er sundt, men klarer ikke endre på det slik det er nå.

Takk for gode og reflekterte svar, tar gjerne imot flere tanker

[Gjest =tentacle=]

Etter 5 år atskilt synes jeg det høres ut som en dårlig ide å bli et par igjen av fornuftsgrunner. Jeg kunne ikke tenkt meg at det ville være en suksess å begynne å dele bord og seng og husarbeid og økonomi og jobb- og fritidskabal og øvrig familie med en eks jeg ikke følte noe for lenger. Jeg tror at det er store sjanser for at hverdagstristessen vil fremprovosere konflikter og bitre følelser når dere begynner å leve for tett. For ikke å snakke om hvordan det blir når en av dere forelsker seg og vil trekke seg ut av ordningen den andre har ofret sin frihet for.