Følelsene er plutselig borte

[Gjest Gjest]

Vi er et ungt par i midten av 20-årene som har vært sammen cirka ett år nå. Det ligger i luften at vi står på terskelen til å flytte sammen og etablere oss. Problemet er at jeg tror jeg ikke har lyst til det. Jeg skriver "tror" fordi jeg ikke aner noe som helst for tiden. Jeg vet ikke hva det liksom er meningen at jeg skal føle. Greier ikke å ta standpunkt til det. Jeg sier selv at jeg ikke føler meg klar osv, men samtidig så tror jeg ikke at jeg kommer til å føle meg klar til det selv med mer tid.

Han er verdens skjønneste mann, av den typen man gladelig presenterer for foreldrene, som leker med de yngre søsknene og som prioriterer deg først av alle, uansett. Derfor er det så utrolig kjipt at jeg ikke greier å føle noe for han. Jeg vet ikke helt når det skjedde, kanskje har det ligget der lenge, men man tør liksom ikke å si det høyt, ikke for seg selv engang. Jeg irriterer meg veldig mye. Får ikke til å sove godt i samme seng som han, irriterer meg over snorkelyder og bevegelser. Jeg får ikke til orgasme når vi har sex, og savner å bare ligge på armen og sovne tett sammenslynget. Det får jeg ikke til med denne mannen, som rører masse på seg. Det er akkurat som om vi ikke passer sammen på en måte. Får ikke til å forklare det bedre.

Jeg lå lenge og tenkte på dette i dag. Og da jeg skrudde på radioen kom disse setningene "veldig mange av de som slår opp har allerede gjort unna sorgarbeidet, mens de som blir dumpet må gjøre sorgen først når de får beskjed". Jeg synes det var helt utrl\olig merkelig sammentreff, og begynte å lure på om det kunne være et hint.

Uansett, jeg er jo ikke sikker på dette. Kanskje kommer følelsene tilbake? JEg har så lite lyst til å slå opp, fordi jeg tross alt er veldig veldig glad i han. Og så vet jeg at han kommer til å ta det utrolig tungt, og jeg greier ikke å gjøre det mot et annet menneske. Det er kanskje ikke så lurt å slå opp når man ikke er spesielt sikker? Enn hvis jeg angrer meg...

Er det noen som har hatt lignende erfaringer?

[la Flaca]

Han er verdens skjønneste mann, av den typen man gladelig presenterer for foreldrene, som leker med de yngre søsknene og som prioriterer deg først av alle, uansett.

Bokstavelig talt? Kanskje du ikke er klar for å binde deg til noen enda på grunn av alderen?

[Gjest Gjest]

Hva mener du? Alderen?

[Gjest Gjest]

Ja jeg vet...desverre

er i akkurat samme situasjon, bare at jeg e gift...

det du må tenke på er at du lever bare en gang... å derfor e det viktig å gjøre det du selv vil...

du spør: hva om jeg angrer?

da sie jeg: det er bedre å angre på noe en har gjot enn å ange på å ikke ha gjot de...

hva om du blir gravid? hva dere flytter sammen, gifter dere? da er det enda vanskeligere... to meg... gjør det nå helle enn senere

[Gjest Gjest]

Dump ham, pul rundt med noen badboys til du er 28 og så let etter samme type mann som typen din.

[Gjest GH]

Dump ham, pul rundt med noen badboys til du er 28 og så let etter samme type mann som typen din.

Ja for svarte, er du virkelig sammen med en hyggelig, imøtekommende og hensynsfull fyr? det er jo nærmest perverst!

Ut å jakte badboys er lykken, bli litt sveket, ydmyket, latterliggjort og brukt - da blir det fart på hormonene.

[Gjest Gjest]

Det med at du ikke får orgasme, har med teknikk å gjøre.

Og det er vel ikke så mange som sover tett omslynget hele natta?

Jeg synes det er hyggelig FØR man sovner, men når jeg skal sove, så blir det bare svett og jeg får ikke ligget i min egen sovestilling. Men jeg elsker kjæresten min like mye for det.

SYnes ikke du bør lete etter tegn fra "oven" eller fra radioen.

Men hvem er det som har bestemt at dere skal flytte sammen og etablere dere, da? Kanskje du føler et press som egentlig ikke er der? Blås i forventingene, ta ting litt som det kommer.

[Gjest nimbus]

Og det er vel ikke så mange som sover tett omslynget hele natta?

Vi har begynt med det først nå etter over 3 år vi, tok kanskje så lang tid for kroppene våre å venne seg til hverandre i søvne...

[Gjest Gjest]

Ja for svarte, er du virkelig sammen med en hyggelig, imøtekommende og hensynsfull fyr? det er jo nærmest perverst!

Ut å jakte badboys er lykken, bli litt sveket, ydmyket, latterliggjort og brukt - da blir det fart på hormonene.

Det kalles å leve livet og er noe de fleste bør gjøre før de er 25. Da har man masse moro til tross for endel nedturer. Etter dette roer hormonene seg ned og man setter mer pris det nære og enkle. For ærlig talt: at man er en "hyggelig, imøtekommende og hensynsfull fyr" rundt 20 betyr i klartekst bare at man er dørgende kjedelig.

[Gjest Gjest_Pia_*]

Det kalles å leve livet og er noe de fleste bør gjøre før de er 25. Da har man masse moro til tross for endel nedturer. Etter dette roer hormonene seg ned og man setter mer pris det nære og enkle. For ærlig talt: at man er en "hyggelig, imøtekommende og hensynsfull fyr" rundt 20 betyr i klartekst bare at man er dørgende kjedelig.

Ja, det eneste spennende man kan få til med en sånn en, er å lage litt drama med å slå opp.

Men du skriver 'sette mer pris på det nære og enkle.

Nå er vel når sant skal sies ikke badboysen så fryktelig kompliserte da?

[Gjest Indo]

jeg hadde det slik med xen min. Etter flere år sammen (vi bodde aldri ilag, men det var seriøst nok), våkna jeg plutslig opp en dag bokstavelig talt og innså at jeg ikke var forelska i ham lengre. Orket ikke tanken på å sove sammen med ham og kunne ikke se for meg noe kjedligere enn å tilbringe en hel dag til ilag. Gikk i flere mnd å grubla over om det ikke bare var en fase ol. jeg innså jo tilslutt at jeg rett og slett var ferdig med ham. tok meg noen mnd å "kvinne meg opp" til å fortelle ham det. Han var klar for barn, samboerskap og forlovelse. Det var det vanskligste jeg noen gang har gjort, for vi hadde jo tross alt en lang fortid ilag og jeg var jo faktisk glad i ham. Han slet lenge med dette, og jeg hadde fryktlig dårlig samvittighet. Men jeg har aldri angret på at jeg slo opp. Har ikke sett meg tilbake en eneste gang. Jeg var jo ferdi med sorgprosessen før jeg slo opp (slik som de sa i radioen), men ikke han stakkar. Nå har jeg en fantastisk samboer som jeg elsker over alt og som elsker meg like mye tilbake. Han er også nå samboer, og virker lykkelig. Når følelser plutselig forsvinner av seg selv, er det nok et tegn på at det er påtide med en forandring. Å husk at bak skyene er himmelen alltid blå. Dette er faktisk sant. Eneste du kommer til å angre, er at du ikke gjorde nor før.

[Gjest ts]

Ja, jeg kommer ikke til å gjøre noe forhastet i allefall. Det kan jo tenkes at det bare er en fase. Men jeg takler ikke at han tar rundt meg eller sier han er glad i meg. Jeg greier ikke å gjøre noe som helst tilbake. Og dette kom ut av det blå. Jeg har SÅ dårlig samvittighet, og grubler både natt og dag på dette. Han er jo så fantastisk, akkurat slik jeg ønsket meg da det ble slutt med han forrige, som absolutt behandlet meg som dritt. Nå har jeg en som behandler meg sinnsykt bra, og som man kan starte et liv med.

Det hadde rett og slett vært perfekt for meg å starte med han, så hvorfor greier jeg ikke å føle noe??

Det er som om han lukter at jeg plages med dette, for jo mer jeg trekker meg unna, jo mer "needy" blir han. Og det virker nesten som om han er redd meg, for at jeg skal bli sur eller irritert for noe. Og at han går rundt på nåler får jo meg til å føle meg enda verre. Jeg føler at jeg er verdens verste person, fordi han fortjener så utrolig en snill kjæreste. Han er ufattelig snill mot sine nærmeste, og stiller opp uten spørsmål alltid. Nesten på grensen til dumsnill. Jeg er ingen bitch selv, men føler meg sånn for tiden.

I mitt forrige forhold var jeg helt på knærne etter kjæresten, og savnet han nesten hver eneste våkne time vi ikke var sammen. Sov vi ikke sammen om natta var senga stor og tom. Jeg var superforelska. Men jeg greier ikke å gjenskape disse følelsene for min nåværende. Jeg er så redd for å slå opp, i tilfelle jeg aldri kommer til å føle sånn for noen igjen, og at han jeg nå er sammen med var en gullfugl jeg bare lot gå fra meg.

[Gjest Indo]

spør deg selv om du kan se en fortid sammen med denne fyren? Kan du se for deg bryllupsdagen? ser du for deg at det er mulig at dere vil bli gamle og grå ilag med masse barn og barnebarn rundt dere? Etter innleggene dine, virker det ikke slik, og beklager og måtte si dette, men jeg tror kansje eneste grunnen til at du fremdeles er i forholdet er fordi du er redd for å ende opp alene. Å det er en forståelig følelse, men du gjør deg selv og kjæresten din en bjørnetjeneste ved å bli i et kjærlighetsløst forhold. Man må våge å ta en risk i livet, ellers vil man bare bli sittende igjen å angre på alt man IKKE gjorde. Skjønner at han behandler deg bra og alt det der, men er det virkelig nok? kan du bli lykkelig i et slikt "forhold"? Man velger ikke hvem man har følelser for, uansett hvor gjerne man måtte ønske det. Å tro meg, du kommer til å finne mr. right engang.

[Gjest Fjompe]

.

Endret 29. desember 2007 av Fjompe

[Gjest Gjest]

ting svinger i et forhold og det er normalt å få problemer når et forhold kanskje skal over i en ny fase. men på den annen side er det jo ingen som sier at du MÅ bli mer etablert enn du er. hva med heller å ta initiativet til å forandre på andre ting i forholdet? jeg forutsetter jo at du var forelska i fyren på et tidspunkt og selv om de følelsene forsvinner over tid så kan de gjenskapes.

har også en "slem" eks som jeg hadde veldig store følelser for. men har opplevd senere at man kan få noe av det samme i annen innpakning. tror det er noe rart som skjer med oss når vi opplever at noen holder oss litt på avstand.....man vil liksom ha vedkommende mer desto mindre vedkommende vil ha deg.....rar greie. lurer noen ganger på hvorfor vi damer har en tendens til å oppsøke drama heller enn å gå for den pålitelige og rolige fyren som bare er supersnill. hvorfor føles det noen ganger som synonymt med kjedelig.

ikke noen god oppskrift for sånne situasjoner. har både dumpet og blitt dumpet av liknende grunner og hender jo fortsatt jeg tenker på "hva om jeg hadde gjort ting annerledes". tror fortsatt ikke jeg vet helt. følelser er i det hele tatt ganske upålitelige.