Oppripete handledd

[Gjest Urolig mor.]

For noen uker siden oppdaget jeg at min trettenåring har risset huden sin til blods med en skarp gjenstand på handleddet. Da jeg spurte hvorfor h*n gjorde det, sa h*n at h*n var deprimert. Men først ville h*n ikke si noe, bare at det hadde skjedd da de gikk gjennom skogen.

Dette skjedde rett etter at Verdens Helsedag hadde hatt foredrag på skolene om psykisk helse. Jeg mener h*n har fått ideen derfra og kanskje prøver ut noe, men jeg er likevel bekymret for at dette skal utvikle seg til noe h*n ikke kommer vekk fra.

Hvordan håndterer man dette? Noen som har erfaring?

[Gjest Gjest]

Dette kan være så veldig mye.

Det kan være nysgjerrighet, en "test", for å se hva det er, det kan være en "prøve" for å se om du registrerte det, det kan være at h*n er deprimert og prøver ut om selvskading kan hjelpe, det kan være et rop om oppmerksomet...

Jeg hadde en periode da jeg skadet meg selv med slike risp. For meg var det bedre å kjenne den fysiske smerten, for å slippe å tenke på den psykiske en liten stund... det ble en pustepause, ikke noe annet, og absolutt ikke et ønske om å dø.

Men jeg har også en selvskader (tenåring) i familien som mener alvor!

Jeg ønsker ikke å utdype hans/hennes situasjon her, men denne tenåringens selvskading eskalerte veldig raskt fra h*n først begynte med små skraper, til det ble livstruende kutt.

I din situasjon ville jeg tatt kontakt med helsestasjon/helsevesenet. Barnet ditt har sagt at h*n er deprimert, og det er noe du må huke fatt i, og finne ut hvor dypt det stikker.

Kanskje er det "bare" hormonsvingninger (som jo er vanlig), nedstemthet, en dårlig dag, men det kan også være at h*n er riktig deprimert! Bedre å være føre var i slike situasjoner.

Det er også bra å være på "forskudd" når det gjelder ungdom og psykisk helse, på grunn av de lange ventelistene for behandling.

[Gjest Frk Åberg]

Når barnet sier at det er deprimert og h*n risper seg, så ville jeg definitivt tatt kontakt med noen. Det trenger ikke å være noe ønske om å dø som gjør at h*n risper seg, men det bør absolutt tas på alvor likevel.

Kanskje det kan være en bra ting at h*n rispet seg og du fikk se det. På denne måten fikk barnet i det minste kommunisert at h*n ikke har det bra. For mange som driver med selvskading, kan nettopp problemer med å uttrykke følelser være noe av det vanskelige.

Ikke freak helt ut, selv om det sikkert er skremmende å se sårene. Oppsøk hjelp på en rolig måte. Ikke nødvendigvis fokuser på sårene, men på hvordan barnet ditt har det, siden det er det som er det viktige her. Selvskadingen er gjerne bare et symptom på hvordan h*n har det.

Det hender jo at gutter skal være tøffe og utfordre hverandre. Kanskje det er det som har skjedd. Men man kan jo likevel spørre seg om det ligger noe bak som gjør at noen lar seg utfordre på sånt. Her har jo barnet også sagt at h*n er deprimert.

[Gjest Gjest]

Ofte er selvskading en måte å få ut en indre smerte på. Den fysiske smerten man føler når man kutter seg lindrer den psykiske smerten.

Dette er faktisk ikke uvanlig blant jenter i dan alderen. Kuttene blir sjelden så dype at det er behov for legebehandlig for selve kuttet. Men arrene kan bli stygge selv om de blir mindre synlige etterhvert. Noen velger å bruke genser istedet for t-skjorte for å skjule kuttene og arrene.

Du kan fortelle at du har sett kuttene. Ikke press henne men la henne vite at du er der for henne hvis hun vil prate. Kanskje hun kan prate med helsesøster? Det kan noen ganger være lettere å prate med profesjonelle enn med familien. Hvis det virker som hun sliter psykisk kan fastlegen vurdere om hun skal henvises til barne og ungdomspsykiatrisk poliklinikk.

Vanligvis fører ikke slik kutting til økt selvmordsfare. Men hvis ungdommen sliter psykisk bør man også være oppmerksom på slike signaler.

Mine to jenter kuttet seg da de var på den alderen. De har opplevd traumer. De fikk hjelp hos psykolog. Jeg ble rådet til å ikke ta fra dem det de kuttet seg med eller å stoppe dem med mindre det var så alvorlig at de trengte legebehandling. Jeg syntes dette var vondt og jeg var redd. Dette er en av de gangene det er vanskelig å være mamma. Det går bra med jentene mine nå.

Håper det ordner seg for dere. Du kan jo ringe en anonym telefon for å prate med noen om dette. Voksne for barn har en slik telefontjeneste som jeg har brukt:

http://www.vfb.no/xp/pub/topp/foreldretelefonen

[Far til 2]

Jeg tror en altid bør ta slike ting alvorlig.

Som foreldre forstår vi ofte våre barns reaksjoner bedre enn de fleste, men likevel trenger vi litt hjelp på veien ved spesielle hendelser. Jeg antar skolen kan gi deg råd for hvor du kan henvende deg.

[Gjest ts]

Takk for svar.

Jeg vil helst ikke lage stort nummer av dette hvis det bare er tull og eksperiment, men h*n har gjort det flere ganger. Jeg stoler ikke på helsetjenesten her jeg bor, spesielt ikke etter at de holdt fordrag på skolen her og gikk i detaljer om selvskading. Noe mange barn overhodet ikke hadde hørt om engang, men som tydeligvis fikk en god ide.

Lurer på om andre foreldre har opplevd slik "eksperimentering" og det har gått over av seg selv, eller bærer det bare en vei - til ungdomspsykiatrien?

[Tusenfryd]

Tror ikke du skal la dine følelser overfor helsepersonell stå i fokus her men at barnet ditt trenger hjelp og du må ta fatt i dette og sørge for at han får det.

Kjære vene - du har en gyllen mulighet til å komme inn og la ham få hjelp på et tidlig tidspunkt - ikke sitt på nett og dvel ved dette - reis stumpen og gjør noe.

Begynn hos helsesøster på skolen eller hos fastlegen. Om du ikke liker dem, så sett det til siden og kom deg i alle fall dit og kanskje få en henvisning videre.

Kanskje du kan hjelpe barnet ditt å UNNGÅ ungdsomspsyk.

[Far til 2]

Hva sier barnets far til det som har skjedd ? Har han snakket med barnet, evt. er dere enig hvordan problemet skal løses ?

[Gjest Ts]

Barnets far er like bekymret som meg, men sier han hadde også slike tilbøyeligheter da han var tenåring og at det gikk over etter en periode. Han mener at barnet ikke bør være alene for lenge ad gangen, selv om det er det det vil. Tror han har litt rett i dette.

Jeg er ikke ening i at man skal løpe til helsesentret hver gang det er noe. Jeg vil ikke lage noe oppstyr om ting som kanskje går over etter en stund. Noe må man klare å løse selv i samarbeid med mann og barn. Men vedvarer dette, nøler jeg nok ikke med å oppsøke hjelp til ungen! Jeg selger huset, sier opp jobben, og flytter omså til en øde øy for ungenes helses skyld!

[Nigo-san]

Jeg skjønner din tvil om å gjøre et stort nummer ut av ingenting. Jeg har i jobben sett "trender" med selvskading som viste seg å være et rent motefenomen- sykt nok. I tillegg handlet det for enkelte litt om å sjokkere lærere og foreldre, og selvsagt det å teste grenser.

Jeg tror du finner mye av svaret i hvordan barnet ellers har det, og hvordan det ellers ser ut til å trives. Er det noe her som kombinert med risping gir grunn til bekymring, så tror jeg det er bedre å være føre var. Men hvis barnet ellers virker veltilpasset og velfungerende, så hadde jeg gitt det LITT mer tid, for å se om det gikk over. Men ikke veldig lang tid, for hvis slik atferd vedvarer, ville jeg sett det som et faresignal i seg selv. Og de kan være gode på å skjule følelser. Men som sagt, ventet litt til og sett om det hadde gitt seg av seg selv. For hvis det ikke er noe alvorlig galt, så kan nok fokuset gjøre vondt verre.

Ikke lett dette, ønsker deg lykke til!

[Helen]

Min datter på 15 år har også drevet å skåret seg, men jeg tror dette er fordi "alle andre" gjør det. Vi hadde en prat om dette der hun fortalte at det var in å gjøre dette.

Hun lovet å slutte med det, etter det har jeg ikke sett noen nyere sår/arr enn de hun hadde da vi hadde den samtalen.

[Gjest Jenna88]

Min datter på 15 år har også drevet å skåret seg, men jeg tror dette er fordi "alle andre" gjør det. Vi hadde en prat om dette der hun fortalte at det var in å gjøre dette.

Hun lovet å slutte med det, etter det har jeg ikke sett noen nyere sår/arr enn de hun hadde da vi hadde den samtalen.

Fordi det var "in" å gjøre det?

Jeg har flere venninner som har slitt med selvskading, men ingen av dem har drevet med dette fordi det er "in", men tvertimot fordi de har slitt psykisk.

Personlig har jeg i alle fall ikke inntrykk av at det er mote å rispe seg opp på håndleddene. Jeg har aldri sett ungdommer gå rundt med åpne sår. Broren min er forresten på alder med datteren din. Jeg spurte ham hva han tenkte om saken, og i hans miljø er det ikke spesielt kult å være "emo". Heldigvis, kan jeg kanskje si.

Hvis barn og unge begynner å skade seg fordi det er in, synes jeg det sier litt om vedkommende og miljøet vedkommende befinner seg i. Forøvrig godt å høre at du har snakket med henne, og at hun har sluttet med det.

[Gjest Frk Åberg]

Det er en veldig smitteeffekt av selvskading, så at det kan bli en slags trend i enkelte miljøer er lett å forstå, syns jeg. Det er ikke sånn hos alle ungdommer, men i noen miljøer er det faktisk in å kutte seg. Samtidig kan man jo spørre seg om det er noe med de ungdommene i utgangspunktet som enten gjør at de tiltrekkes bestemte miljøer eller at de lar seg påvirke av vennene sine til å gjøre noe sånt.

Det å ha det vanskelig i perioder er også en naturlig del av puberteten, og når man blir presentert for en måte å lette dette på midlertidig, så tenker jeg at det ikke nødvendigvis skal så mye til før man lar seg friste. Ungdommer er ofte impulsive. Det trenger ikke nødvendigvis å bety at det ligger svært alvorlige ting bak. Men i mange tilfeller gjør det det.