Alvorlig syke foreldre

[Gjest Gjest_Usikker_*]

Jeg har av mange grunner valgt og ikke ha kontakt med foreldrene mine. Det er bare 1 år siden jeg tok den avgjørelsen. Faren min var da alvorlig dement, så han er nok ikke klar over at jeg har valgt og ikke ha kontakt.

Følte at valget og ikke ha kontakt med min far var ikke vanskelig da sist gang jeg var på besøk så var han helt borte allikevel.

Men nå har jeg fått vite at moren min har kreft og den har spredd seg, så hun kommer til og dø, men vet jo ikke når.

Fikk vite dette av søsteren min som fikk brev av henne hvor dette sto, i samme brev sto også mange anklagelser til oss. Søsteren min har også valgt og kutte all kontakt med henne.

Moren våres er en psykopat, så om hun faktisk har dødelig kreft vet vi ikke, men hun har nok kreft. For sto i brevet at hun mistet håret nå som hun får cellegift, og skulle vi da ta kontakt og hun ikke har mistet håret så mister hun jo bare all kontakt igjen.

Jeg vet virkelig ikke hva jeg ønsker, det går all verdens følelser gjennom meg i dag. En del av meg tenker at jeg ønsker ikke og ta kontakt igjen, bare fordi hun skal dø. En annen del av meg tenker at kanskje jeg i det minste burde møte henne en gang, på en måte få sagt hadet til henne.

Tenker jo og på det at hvis jeg ikke møter henne, kanskje jeg vil angre meg den dagen hun dør.

Lurer på om det er andre som har opplevd noe lignende og hva er deres tanker om det?

[Gjest Utlogget...]

Jeg kuttet mer eller mindre kontakt med min far, dels pga. hans psykopatiske tendenser, dels pga. egen umodenhet (det er noen år siden).

Det gikk noen år hvor vi knapt nok hadde kontakt, så tok han livet sitt. Jeg kommer aldri, aldri til å tilgi meg selv for det valget jeg tok, er det én ting jeg gjerne skulle endret på, så er det dette! Jeg får helt vondt inni meg når jeg tenker på det.

Mitt råd kan bare gis ut fra egen erfaring og det du skriver. Tenk igjennom hvilke gode sider din mor har - hun må ha noen. Ta med deg dette og ta kontakt med henne, ansikt til ansikt ville jeg valgt. Om hun skal dø nå eller senere, har du snakket med henne, sett henne, tatt farvel (selv om det er i ditt stille sinn). Det man angrer mest på her i livet er ofte de tingene man ikke gjorde.

Gjør dette for din egen del, ikke for hennes, men kanskje hun trenger deg mer enn du tror...

Faren din hadde jeg definitivt tatt kontakt med. Hvis han er så dement som jeg får inntrykk av, er han en person som trenger deg nå. Kanskje du kan gi ham noen gode øyeblikk før han forlater livet, dette vil gjøre godt i hjertet ditt.

Lykke til med disse store avgjørelsene!

[Gjest Gjest_Frk Åberg_*]

Jeg tror jeg ville sagt farvel en siste gang. Om ikke for hennes skyld, så for din egen. Siden det virker som du går og lurer, er det kanskje bedre å gjøre det enn å gå resten av livet og lure på om du burde ha gjort det, om hun ikke skulle overleve dette?

Det høres ut som du ar vært gjennom litt av hvert med foreldrene dine, og du har dine grunner for de valgene du har tatt. Syns ikke du skal ha dårlig samvittighet for det. Men kanskje det kan være fint for deg å få en slags avslutning i det minste når det gjelder moren din?

[Gjest Gjest_Julie_*]

Hva er deres tanker om det?

Kanskje det er kjekt å ta en avslutning i det minste, et slags siste farvel med dem? Skulle det skje noe fremover har du i det minste sagt farvel. Er det ikke viktig å få en formell avslutning?

[Gjest Gjest_usikker_*]

Faren min kommer jeg ikke til og ta kontakt med, han vet ikke hvem jeg er i dag, og jeg har aldri hatt noe forhold til han og det han har gjort mot meg er ille. Sist gang jeg besøkte han visste jeg var siste gang og jeg fikk tatt mitt farvel med han.

Prøvde nå og tenke over hva som er posetivt med moren min, prøve og finne ett godt minne. Men jeg finner ingen verdens ting, det er bare ikke noe posetivt med henne. I løpet av hele mitt liv og min barndom har jeg aldri fått en kos, ikke fått sitte på fanget, aldri fått ros, skryt aldri fått høre ett oppmuntrendes ord. Hun har gjort så mye faenskap mot meg at det er et mirakel at jeg er den jeg er i dag.

I brevet som søstren min fikk så stor det utrolig mye dritt om oss, hvor onde vi er og hvor dårlige mødre vi er osv.

Så all min følelser sier at jeg vil ikke ha noe mer med henne og gjøre uansett.

Men antageligvis så kommer jeg til og treffe henne en gang for og få sagt farvel. Men det er ikke sikkert det møte blir noe særlig da hun kommer med anklagelser og jeg bærer på mye sinne.

Er jo bare rett under ett år siden jeg valgte og bryte all kontakt og det er jo fordi det skjedde kanskje noe av det verste hun noensinne har gjort mot meg da, noe som jeg aldri vil klare og tilgi.

Tusen takk for at dere tok dere tid til og svare, er uansett godt og bare få det ut.

det her høres kanskje slemt ut, men jeg gleder meg til den dagen de begge er døde og jeg er 100% fri.

[Gjest Frk Åberg]

det her høres kanskje slemt ut, men jeg gleder meg til den dagen de begge er døde og jeg er 100% fri.

Jeg syns ikke det høres slemt ut. Det høres ut som dine foreldre har utsatt deg for litt av hvert. I enkelte tilfeller er det riktig å bryte kontakten, og det krever mot å gjøre det du har gjort. Og det at du er sint på dem og kan se fram til den dagen de er døde, er kanskje noe av det som har gjort at du har overlevd? I stedet for å late som ingenting og ta alt ansvaret over på deg selv. Det høres ut som du har plassert ansvaret der det skal være. Ikke alle klarer det.

[Gjest Fjellsippa]

Du har nok opplevd ting som gjør at dine foreldre ikke fortjener å ha kontakt med deg. Så hvorfor tenker du på å ta kontakt med din mor bare fordi din søster får et brev hvor hun skjeller dere ut?

Den dagen du brøt med foreldrene dine var du vel inneforstått med at du aldri skulle treffe dem igjen. Det var vel derfor du brøt kontakten. Om de dør nå eller om 20 år spiller vel da ingen rolle. For deg er de døde allerede.

Så for din egen del synes jeg ikke du skal kontakte din mor. Når du ser fram til den dagen hun er død kan du like godt late som om det er i dag, og leve livet deretter. Glem henne.