Jeg har murt meg inn i et hjørne

[Gjest Sigurd, 39]

Jeg traff min kone for 12 år. Hun var en nydelig kvinne, men hadde en vanskelig psyke.

Jeg ble hodestups forelsket i denne kvinnen. Vi hadde imidlertid ingen felles interesser, og jeg merket tidlig at vi var fra to forskjellige planeter. Men vi hadde veldig bra sex, hvilket jeg var/er meget opptatt av.

Vi fikk etterhvert 2 barn sammen, i tillegg hadde jeg et særkullsbarn fra tidligere.

I dag bor vi sammen, ordner logistikken, betaler regningene, men vårt samliv har blitt forsuret, og er i dag på et absolutt lavmål. Sexlivet er også blitt borte, for å understreke forsuringen.

Ettersom vi er så ekstremt forskjellige, vil dette samlivet ikke kunne reddes på sikt. Men jeg kan jo heller ikke skille meg fra henne nå, med barn både her og der. Jeg har altså murt meg selv inn i et hjørne som jeg ikke kommer ut av, og det føles mentalt som å sitte i fengsel.

Jeg har forsåvidt akseptert dette, jeg tar på meg skylden for mine dårlige valg av partnere. Dette er noe som jeg skal få svi for, men det smerter meg innerst inne at så mange gode år forsvinner, man lever som kjent bare en gang.

Vi har gått til samlivsrådgivning, og terapeuten sa mer eller mindre rett ut at vi var et håpløst tilfelle. Vår egen kommunikasjon består av krangling, skriking, og vi forsøker derfor så godt vi kan å ikke tilbringe tid sammen overhodet.

Er det mulig at andre par sliter like mye som oss...? Jeg undres.

[Mini_me]

Er det ikke bedre å aksptere at dere ikke kan være sammen, og gå hver til sitt?

Tror ungene deres får det bedre med foreldre som er lykkelige...

[Gjest Gjest]

Heter det ikke å male seg inn i et hjørne og ikke å mure seg inn i et hjørne?

[Gjest Gjest]

Heter det ikke å male seg inn i et hjørne og ikke å mure seg inn i et hjørne?

Det heter å male seg inn i et hjørne, men mure høres mer dramatisk ut. Ingen vei ut.

[Rainbow Brite]

Jeg traff min kone for 12 år. Hun var en nydelig kvinne, men hadde en vanskelig psyke.

Jeg ble hodestups forelsket i denne kvinnen. Vi hadde imidlertid ingen felles interesser, og jeg merket tidlig at vi var fra to forskjellige planeter. Men vi hadde veldig bra sex, hvilket jeg var/er meget opptatt av.

Vi fikk etterhvert 2 barn sammen, i tillegg hadde jeg et særkullsbarn fra tidligere.

I dag bor vi sammen, ordner logistikken, betaler regningene, men vårt samliv har blitt forsuret, og er i dag på et absolutt lavmål. Sexlivet er også blitt borte, for å understreke forsuringen.

Ettersom vi er så ekstremt forskjellige, vil dette samlivet ikke kunne reddes på sikt. Men jeg kan jo heller ikke skille meg fra henne nå, med barn både her og der. Jeg har altså murt meg selv inn i et hjørne som jeg ikke kommer ut av, og det føles mentalt som å sitte i fengsel.

Jeg har forsåvidt akseptert dette, jeg tar på meg skylden for mine dårlige valg av partnere. Dette er noe som jeg skal få svi for, men det smerter meg innerst inne at så mange gode år forsvinner, man lever som kjent bare en gang.

Vi har gått til samlivsrådgivning, og terapeuten sa mer eller mindre rett ut at vi var et håpløst tilfelle. Vår egen kommunikasjon består av krangling, skriking, og vi forsøker derfor så godt vi kan å ikke tilbringe tid sammen overhodet.

Er det mulig at andre par sliter like mye som oss...? Jeg undres.

Terapeuten kan jo ikke hjelpe noen som ikke vil bli hjulpet/ikke vil samarbeide. Det er ikke terapeutens jobb å føre dere sammen igjen. Det er deres oppgave.

Virker for meg som om dere har bestemt dere for å sitte fast, og ikke prøve å rikke dere i hverken den ene eller andre retningen. En utenforstående terapeut kan da ikke gjøre noe med det, uansett hvor dedikert h*n måtte være.

Personlig opplever jeg det som både feigt og egoistisk, at dere som voksne mennesker ikke tar tak i samlivet deres, for å verne om barna som lever innenfor denne atmosfæren.

Selvfølgelig er det mange par som sliter med det samme, intet er nytt under solen. Et skritt i riktig retning for dere kan være å forstå normalen av det som foregår mellom dere. Dere er ikke de eneste i verden som har det på akk den måten, og du er ingen helt som "ofrer" livet ditt som "straff" for dine dårlige valg. I så måte har hun gjort et like dårlig valg. De ENESTE som blir straffet og er virkelige offere i denne saken er barna.

Det høres for meg ut som om du med denne tråden vil ha bekreftelse på "hvor synd det er på deg som lever i dette tyranniet, og hva slags flott familiefar du er som ofrer hele livet ditt for barna".

Kan godt være noen her vil leke den leken med deg, men fra meg får du et ganske enkelt: Skjerp deg! Bli voksen og ta ansvar!

Beklager bryskt svar, men jeg blir alltid voldsomt provosert av voksne barn som synes synd på seg selv. På tide å ta vare på de virkelige skadelidende under DIN og din kones umodne og barnslige opppførsel: barna deres!

[Gjest Gjest]

Heter det ikke å male seg inn i et hjørne og ikke å mure seg inn i et hjørne?

Relevant

[Rainbow Brite]

Relevant

Symbolsk sett er det veldig relevant. Har man murt seg inn i et hjørne, kan man ganske enkelt snu seg og ha verden for sine føtter. Har man malt seg inn i et hjørne, må man vente til malingen tørker, før man kan gå videre. Da gjelder det å gjøre det beste ut av den tiden man sitter "fastlåst"

Essensen er i begge tilfeller å gjøre noe med sin egen innstilling. Noe som er sårt trengt i dette tilfellet.

[Gjest Gjest]

Hei Trådstarter.

Nei, du er ikke alene. Håper det kanskje kan være en liten trøst å tenke på. Jeg har det nesten som deg. Vi har ikke vært sammen så lenge, men har allerede rukket å kjøpe felles hus, bil og andre materielle ting. Dessverre har vi ikke mye til felles, og jeg velger som deg å være borte fra hjemmet så mye som mulig.

Det er fryktelig trist. Skulle ønske jeg kunne råde deg til å gå - si at det ikke er for sent, du kan leve et fullverdig liv. Men jeg har jo ikke styrke til å gå selv, så det faller dødt til marken.

Til de som mener at man skal bli voksen og ta ansvar: alle er forskjellige. Noen synes det er greit å leve i et dødt samliv med mange materielle goder. Andre ønsker at samlivet skal være selve livet.

Jeg sender deg mange gode tanker, trådstarter.

[Gjest Sigurd 39]

Terapeuten kan jo ikke hjelpe noen som ikke vil bli hjulpet/ikke vil samarbeide. Det er ikke terapeutens jobb å føre dere sammen igjen. Det er deres oppgave.

Virker for meg som om dere har bestemt dere for å sitte fast, og ikke prøve å rikke dere i hverken den ene eller andre retningen. En utenforstående terapeut kan da ikke gjøre noe med det, uansett hvor dedikert h*n måtte være.

Personlig opplever jeg det som både feigt og egoistisk, at dere som voksne mennesker ikke tar tak i samlivet deres, for å verne om barna som lever innenfor denne atmosfæren.

Selvfølgelig er det mange par som sliter med det samme, intet er nytt under solen. Et skritt i riktig retning for dere kan være å forstå normalen av det som foregår mellom dere. Dere er ikke de eneste i verden som har det på akk den måten, og du er ingen helt som "ofrer" livet ditt som "straff" for dine dårlige valg. I så måte har hun gjort et like dårlig valg. De ENESTE som blir straffet og er virkelige offere i denne saken er barna.

Det høres for meg ut som om du med denne tråden vil ha bekreftelse på "hvor synd det er på deg som lever i dette tyranniet, og hva slags flott familiefar du er som ofrer hele livet ditt for barna". Kan godt være noen her vil leke den leken med deg, men fra meg får du et ganske enkelt: Skjerp deg! Bli voksen og ta ansvar!

Beklager bryskt svar, men jeg blir alltid voldsomt provosert av voksne barn som synes synd på seg selv. På tide å ta vare på de virkelige skadelidende under DIN og din kones umodne og barnslige opppførsel: barna deres!

Der fikk jeg ihvertfall et politisk korrekt svar fra en knallhard KG'er!

I tillegg til å være unødig brysk, tillegger du meg meninger jeg ikke har. Jeg synes ikke synd på meg selv, det er fullstendig misforstått fra din side. At jeg er "feig" og "egoistisk", vil jeg nekte for. Tvert i mot så kjemper jeg for dette, men det er som å svømme mot strømmen.

Mener du forøvrig at alle ekteskapene som ryker her til lands er en følge av "feige" og "egoistiske" foreldre ?

Hvis det er noen som foreløpig IKKE lider i dette samlivet, så er det ungene, ettersom vi begge verner om dem maksimalt. At de etterhvert vil finne ut at mor og far ikke har det bra sammen, er en annen sak.

Løsningen på problemet er antakelig skilsmisse, selv om det også koster mye.

[Dalila]

Jeg tror ikke du skal ta for gitt at dere skåner barna. De får med seg det aller meste, også det som ikke blir sagt. Hvis ting er så fastlåste som du sier så er det eneste riktige å bryte ut. Bedre for alle parter. Det er ikke sunt for barn å vokse opp i "den kalde krigen". Taushet og kulde kan noen ganger føles verre enn krangling...

[Gjest Gjest]

Jeg traff min kone for 12 år. Hun var en nydelig kvinne, men hadde en vanskelig psyke.

Jeg ble hodestups forelsket i denne kvinnen. Vi hadde imidlertid ingen felles interesser, og jeg merket tidlig at vi var fra to forskjellige planeter. Men vi hadde veldig bra sex, hvilket jeg var/er meget opptatt av.

Vi fikk etterhvert 2 barn sammen, i tillegg hadde jeg et særkullsbarn fra tidligere.

I dag bor vi sammen, ordner logistikken, betaler regningene, men vårt samliv har blitt forsuret, og er i dag på et absolutt lavmål. Sexlivet er også blitt borte, for å understreke forsuringen.

Ettersom vi er så ekstremt forskjellige, vil dette samlivet ikke kunne reddes på sikt. Men jeg kan jo heller ikke skille meg fra henne nå, med barn både her og der. Jeg har altså murt meg selv inn i et hjørne som jeg ikke kommer ut av, og det føles mentalt som å sitte i fengsel.

Jeg har forsåvidt akseptert dette, jeg tar på meg skylden for mine dårlige valg av partnere. Dette er noe som jeg skal få svi for, men det smerter meg innerst inne at så mange gode år forsvinner, man lever som kjent bare en gang.

Vi har gått til samlivsrådgivning, og terapeuten sa mer eller mindre rett ut at vi var et håpløst tilfelle. Vår egen kommunikasjon består av krangling, skriking, og vi forsøker derfor så godt vi kan å ikke tilbringe tid sammen overhodet.

Er det mulig at andre par sliter like mye som oss...? Jeg undres.

"Vår egen kommunikasjon består av krangling, skriking, og vi forsøker derfor så godt vi kan å ikke tilbringe tid sammen overhodet."

- er det noen måte å skåne barna på, da? Skjønner meg ikke på folk som holder sammen "for envher pris".

[Rainbow Brite]

Der fikk jeg ihvertfall et politisk korrekt svar fra en knallhard KG'er!

I tillegg til å være unødig brysk, tillegger du meg meninger jeg ikke har. Jeg synes ikke synd på meg selv, det er fullstendig misforstått fra din side. At jeg er "feig" og "egoistisk", vil jeg nekte for. Tvert i mot så kjemper jeg for dette, men det er som å svømme mot strømmen.

Mener du forøvrig at alle ekteskapene som ryker her til lands er en følge av "feige" og "egoistiske" foreldre ?

Hvis det er noen som foreløpig IKKE lider i dette samlivet, så er det ungene, ettersom vi begge verner om dem maksimalt. At de etterhvert vil finne ut at mor og far ikke har det bra sammen, er en annen sak.

Løsningen på problemet er antakelig skilsmisse, selv om det også koster mye.

Hva består strømmen av?

Altså; hva kjemper du for? Har du en agenda? Har du et mål? Hvor vil du? Hva er dine hindre? Hvordan kan du forholde deg til hindrene på en mer konstruktiv måte?

Når det skorter på kommunikasjonen må man gjøre en jobb med å definere de ordene man bruker, og forklare hva man mener. Skyldplassering og dømming kommer man ingen vei med.

Jeg er også fryktelig nysgjerrig på hvordan deres kommunikasjon (som du selv har definert som krangling og skriking) ikke går utover barna? Og hvordan det at dere holder dere unna hverandre ikke går ut over barna? Vil gjerne høre dine tanker rundt dette.

Og når du legger et skrantende forhold på bordet her, med barn i bildet som du hardnakket påstår at ikke lider under krigen (som i seg selv sier sitt), så tror du vel ikke at du kun skal få politisk korrekte svar? Men for all del, tar gjerne i mot innspill på hva slags svar du ønsket deg i denne tråden.

Endret 29. oktober 2007 av Rainbow Brite

[Déjà Vue]

Hvis du mener det ikke er noen vei ut av dette forholdet pga barna, så tror jeg ganske så sikkert at stemningen dere imellom påvirker barna mye mer enn dere tror.

[Gjest Blondie65]

Når en samlivsterapeut mener det ikke er noe å bygge på er det på tide å ta kostnaden og gå hver til sitt. Siden dere kommuniserer gjennom skriking og krangling vil jeg foreslå at dere kontakter advokat først som sist slik at dere kan unngå den verste skrikingen.

Nei jeg synes ikke du er verken feig eller at du gir opp lett. Det er dessverre en del mennesker som fremdeles lever i den tro at det å skille seg er den verste synd som kan skje. Det er ikke tilfelle. Men å skille seg er ingen dans på roser og med felles barn kreves det at man lærer seg kommunikasjon. Kanskje det er lettere når ikke egne sårede følelser og skuffelse over et havarert forhold spiller inn?

Jeg håper dere kan enes om å skilles om ikke som venner så i alle fall på en vennlig måte slik at dere kan begynne å ivareta barna deres på hver deres kant. Jeg går ut fra at barna er nokså "voksne" og de vil trenge gode forklaringer på hva som skal skje.

[Rainbow Brite]

Jeg mener forøvrig ikke at alle ekteskap som ryker her til lands kommer av "feige og egoistiske foreldre" som du kaller det. Det er da mange barnløse ekteskap som ryker også!

Jeg synes ikke det er feigt og egoistisk å skille seg. Tvert i mot. Jeg synes det står respekt av alle som tar ansvar og gjør det som skal til for å endre en uutholdelig situasjon som barn er skadelidende av, enten det er å holde sammen og ta seg sammen, eller å skille seg.

Men det dere gjør, det er feigt. For dere gjør ingen av delene. Når jeg kaller deg og din kone for feige og egoistiske er det fordi dere ikke tar tak i situasjonen og enten går fra hverandre, eller jobber med forholdet. Å unngå hverandre er en feig løsning, og det er egoistisk, fordi dere ikke tar hensyn til den pressede atmosfæren barna deres da lever inn under.

Jeg vil fortsatt gjerne vite hvordan du mener at barna ikke tar skade av deres totalt fraværende evner til å kommunisere (at disse evnene er mangelvare, er vi enige om, ikke sant?) på en voksen og moden måte.

[Gjest Sigurd 39]

Hva består strømmen av?

Altså; hva kjemper du for? Har du en agenda? Har du et mål? Hvor vil du? Hva er dine hindre? Hvordan kan du forholde deg til hindrene på en mer konstruktiv måte?

Når det skorter på kommunikasjonen må man gjøre en jobb med å definere de ordene man bruker, og forklare hva man mener. Skyldplassering og dømming kommer man ingen vei med.

Jeg er også fryktelig nysgjerrig på hvordan deres kommunikasjon (som du selv har definert som krangling og skriking) ikke går utover barna? Og hvordan det at dere holder dere unna hverandre ikke går ut over barna? Vil gjerne høre dine tanker rundt dette.

Og når du legger et skrantende forhold på bordet her, med barn i bildet som du hardnakket påstår at ikke lider under krigen (som i seg selv sier sitt), så tror du vel ikke at du kun skal få politisk korrekte svar? Men for all del, tar gjerne i mot innspill på hva slags svar du ønsket deg i denne tråden.

Skal vi se, motbakkene er mange, jeg skal nevne noen:

1. Hun er arbeidsnarkoman, og har jobbet i 100% stilling + mye reising fra barna var 1 år gamle. Ikke villig til å fire en tomme på dette, hvilket skaper en knallhard tidsklemme.

2. Hun er ikke interessert i mine hobbier, som er sport og friluftsliv. Hun vil ikke engang gå søndagstur med ungene, det er kun inneliv som er aktuelt, dvs. "slappe av". Det er alltid jeg som må aktivisere ungene, ta dem med ut.

3. Hun er meget svak sosialt, har nesten ingen venninner, greier ikke etablere nye kontakter, ikke engang i min storfamilie. Det sosiale ansvaret faller stort sett på meg. Hun har et ytterst anstrengt forhold til sine egne foreldre, særlig til mor. Dette er et tema som det er strengt forbudt å ta opp.

4. Hun har en hang til melankoli og depresjoner, synes synd på seg selv. Dette er vanskelig for meg å forholde meg til, hun blir aggressiv hvis jeg spør for mye. I det hele tatt lider kommunikasjonen av at hun blir sint eller lei seg for det minste, alle samtaler ender opp i anklager, gråt og hysteri. Men ungene har sjelden opplevd dette, vi krangler ikke i deres nærvær, et sted går grensen.

Jeg innser vel at skilsmisse er den eneste løsning, men jeg er litt bekymret for om hun vil greie å ta ordentlig vare på ungene, selv med en 50/50 deling. Føler at de trenger meg mer enn de trenger henne, jeg er mer psykisk robust og har større ressurser. Det er vel denne "agenda" jeg har i forhold til å holde ut lengst mulig. Og det ser jeg ikke på som feigt eller egoistisk, tvert i mot.

[Gjest Blondie65]

Hvis du mener at mor bør ha mindre samvær enn deg er det vel bare å gå for det? Eller det kan være en ide å diskutere et delt foreldreansvar med en omsorgs- og samværsordning som er litt friere - dvs at barna kan komme og gå litt slik det passer? Uten at det dere avkrever hverandre bidrag, men heller deler på de faktiske utgifter?

[Rainbow Brite]

Skal vi se, motbakkene er mange, jeg skal nevne noen:

1. Hun er arbeidsnarkoman, og har jobbet i 100% stilling + mye reising fra barna var 1 år gamle. Ikke villig til å fire en tomme på dette, hvilket skaper en knallhard tidsklemme.

2. Hun er ikke interessert i mine hobbier, som er sport og friluftsliv. Hun vil ikke engang gå søndagstur med ungene, det er kun inneliv som er aktuelt, dvs. "slappe av". Det er alltid jeg som må aktivisere ungene, ta dem med ut.

3. Hun er meget svak sosialt, har nesten ingen venninner, greier ikke etablere nye kontakter, ikke engang i min storfamilie. Det sosiale ansvaret faller stort sett på meg. Hun har et ytterst anstrengt forhold til sine egne foreldre, særlig til mor. Dette er et tema som det er strengt forbudt å ta opp.

4. Hun har en hang til melankoli og depresjoner, synes synd på seg selv. Dette er vanskelig for meg å forholde meg til, hun blir aggressiv hvis jeg spør for mye. I det hele tatt lider kommunikasjonen av at hun blir sint eller lei seg for det minste, alle samtaler ender opp i anklager, gråt og hysteri. Men ungene har sjelden opplevd dette, vi krangler ikke i deres nærvær, et sted går grensen.

Jeg innser vel at skilsmisse er den eneste løsning, men jeg er litt bekymret for om hun vil greie å ta ordentlig vare på ungene, selv med en 50/50 deling. Føler at de trenger meg mer enn de trenger henne, jeg er mer psykisk robust og har større ressurser. Det er vel denne "agenda" jeg har i forhold til å holde ut lengst mulig. Og det ser jeg ikke på som feigt eller egoistisk, tvert i mot.

Jeg har bare lest relativt raskt gjennom dette innlegget ditt, og har ingen kommentar på stående fot, men jeg har tenkt på deg siden i går, og ville bare beklage at jeg kom så hardt ut mot deg. Det var ufølsomt og overhodet ikke på sin plass. Beklager!

[Elle Melle]

Var det meningen at listen over problemer bare skulle handle om henne? For det er det den gjør.

Jeg lurer da på om du mener at det kun er hennes feil og mangler som er årsaken til alle deres problemer. (Seriøst, jeg lurer, jeg prøver ikke å være nebbete med deg.)

Siden du ikke kan gjøre noe som helst med hvordan hun er, må du streng tatt fokusere på deg selv.

Hva ønsker du?

Hva kan du gjøre selv for å komme dit du ønsker å være?

Og det er egentlig ikke noe galt i å ikke like friluftsliv, ikke være så sosial, å like jobben sin og å være tungsindig. Problemet oppstår først når man har en partner som ikke takler at det er slik man er, og kritiserer/misliker/ønsker å forandre på alt dette.

Hvordan er det for henne å leve med at du skulle ønske hun var fullstendig anderledes enn hun er?

[Gjest Blondie65]

Åpenbart har dere totalt forskjellige interesser og kommuniserer på helt forskjellige måter.

For å få et slikt forhold til å fungere må man møtes på halveien - dvs. midt i mellom. En gang gjør vi det den ene ønsker, og en annen gang gjør vi det den andre ønsker. Osv. Halveis - ikke inne på den ene partens banehalvdel hver gang.

Nå har jo da terapeuten allerede sagt at her mangler grunnlag så da er det egentlig bare å sette i gang forhandlingene om en skilsmisse. Gjør det heller nå enn om 20 år ...