Forandret syn på barneoppdragelse etter at man har fått barn?

[Gjest Helen Parr]

Inspirert av en annen tråd, lurer jeg på følgende:

Mange mener tydeligvis at man må ha barn for å kunne uttale seg om barneoppdragelse. Er det slik at man endrer syn på barneoppdragelse etter at man får barn? Eller er det sånn at man kan ha meninger om dette uten at de ennå er erfart?

Endret du ditt syn på mange ting etter at du fikk erfaring selv, eller er du barnløs uten å ha noen meninger om barneoppdragelse overhodet?

Hva med barnepedagogisk utdannede uten barn?

[Gjest Gjest]

En veldig interessant problemstilling, og jeg må svare klart JA, jeg forandret syn på barneoppdragelse etter jeg fikk barn, og dessuten har mitt syn endret seg enda mer etter at barna mine har vokst opp, og jeg har sett hvilke feil jeg har gjort, og hva jeg kunne gjort annerledes.

Jeg har en pedagogisk utdannelse, og jobbet med barn også før jeg ble mor. Metodene var altså klarlagt da minsten var underveis... kjærlig, bestemt, i egen seng, med klare regler og grenser fra fødselen av, var utgangspunktet.

Vi visste ikke på forhånd at vi ville få et barn med egen sterk vilje, som i tillegg var kolikkbarn, og at vi ikke ville få en eneste hel natts søvn på over ett år!

Jeg oppdaget at det å jobbe med barn, og det å ha barn, er to vidt forskjellige ting, og pr i dag er jeg ikke pedagog på hjemmebane, jeg er utelukkende MOR (med pedagogisk bakgrunn !)

At mennesker uten barn har sin mening er selvfølgelig helt greit, de ser ting fra utsiden, og har ofte sin erfaring å dele av, noe som kan være veldig nyttig i mange situasjoner.

Men barnløse bør også ha i minne at det er noe annet å ha barn, enn å jobbe med barn... i barnehage/skole ser en ikke hele bildet, og ser ikke barnet i mange av de daglige situasjonene, og bør være litt forsiktige med å være så bastante hvis de mener at noe er veldig enkelt.

[Gjest Ritalita]

Ja. Jeg trudde aldri at jeg skulle bli så sint på ongene at jeg ropte til de og kjeftet på de. Jeg hadde også sagt at jeg aldrig skulle slå dem. Det har jeg ikke gjort heller men jeg har tatt hardt i dem for å ta de bort fra sitasjonen. Og jeg har gitt et klasp på rumpa utafor buksa. Men det sa jeg at var barnemishandling føre jeg fikk barn selv. Nå ser jeg d er nødvendi. Og jeg har barn som er lydige og greie og nei de er ikke kuet eller redde nei :-)

[Gjest Helen Parr]

Ja. Jeg trudde aldri at jeg skulle bli så sint på ongene at jeg ropte til de og kjeftet på de. Jeg hadde også sagt at jeg aldrig skulle slå dem. Det har jeg ikke gjort heller men jeg har tatt hardt i dem for å ta de bort fra sitasjonen. Og jeg har gitt et klasp på rumpa utafor buksa. Men det sa jeg at var barnemishandling føre jeg fikk barn selv. Nå ser jeg d er nødvendi. Og jeg har barn som er lydige og greie og nei de er ikke kuet eller redde nei :-)

At det er nødvendig er jeg ikke enig i, men at det av og til skjer fordi man blir så sint og ikke klarer å besinne seg, er noe helt annet.

Men dette var strengt tatt litt på siden av tråden.

[Jens]

Svaret er helt klart ja her og. Både min mann og jeg hadde klare oppfatninger om hvordan vi skulle oppdra sønnen vår men ser nå at måten vi har gjort ting på er heeelt annerledes enn som planlagt.

Jeg var veldig kjekk og grei når det kom til barneoppdragelse før jeg fikk barn, og mente ofte også at jeg så veldig mange "feil"folk med barn gjorde. Nå gjør jeg alle "feilene" selv...

Før jeg fikk barn var oppdragelsesmetodene jeg så for meg etter hodet, nå følger jeg mye mer hjertet.

[FrizzleSizzle]

Ja, jeg har endret mening, men litt motsatt av hva de andre sier her. Før syntes jeg folk var for strenge med ungene sine, og tenkte i mitt stille sinn; "Herregud, det gjør vel ikke noe om ungen får lov til det". Basert på egen erfaring som barn, da jeg husket hvor urettferdig alt var. Nå har jeg et annet syn på grensesetting...

[Nigo-san]

Forandret syn og forandret syn... før jeg fikk barn kastet på meg som 20-åring, hadde jeg ingen tanker om barn, oppdragelse og slikt overhodet Unntatt det at barn var bråkete, snørrete, usjarmerende vesner, som jeg helst ville holde meg på lang avstand fra. Så sånn sett har jeg vært igjennom en stor omveltningsprosess, men vet ikke helt om jeg har forandret noe syn, det er vel mer det at jeg har fått et syn overhodet.

Men jo: på noen måter er det annerledes å ha barn enn å ikke ha barn. Man oppdager at det er langt vanskeligere å oppdra barn enn man trodde. Man oppdager at det er bedre å vise fram en pupp enn å la en baby hyle og forstyrre alle i mils omkrets. Man oppdager at "konsekvens" er et begrep som av og til er viktig, og av og til ikke er det. Man oppdager at gode intensjoner ikke nødvendigvis er nok for å sy sammen et greit dagligliv. Og man lærer seg å velge sine kamper. Hva som er viktig, og hva som ikke er det. Selv oppdaget jeg også at snørrete unger kan bli søte bare man tørker bort snørret. Viktig oppdagelse.

På noen områder har jeg blitt slappere enn jeg trodde jeg skulle bli. Eller, jeg har tilsynelatende blitt "slappere", fordi jeg har funnet ut at prinsipprytteri ikke hadde noe for seg. Og på andre områder har jeg blitt langt strengere enn jeg trodde jeg skulle bli. Hva som fremstår som "vesentlig og viktig" i en oppdragersituasjon har vist seg å være andre ting enn det jeg trodde, og jeg er evig glad for at jeg ikke oppdrar barn på den måten jeg så for meg da jeg var barnløs.

Men jeg synes det er litt rart med de som mener at pedagogisk personell som ikke har barn, ikke "vet" hvordan det er å ha barn. Det er jo ikke det de skal vite. De skal vite hvordan barna forholder seg i grupper, i sosialt samspill, i læringssituasjoner- altså ting den jevne forelder ikke har helt de samme forutsetningene for å vurdere. Det å VÆRE forelder kan nok bare læres gjennom erfaring, men det å håndtere barn kan også læres på andre måter.

[Gjest s.n]

Jeg har nok forandret syn, men ikke i stor grad. Det jeg mente var viktig i barneoppdragelsen før jeg fikk barn, og det jeg mener nå stemmer overens. Metodene, derimot, flekses til!

Erfaringen har vel gjort at jeg har taklet å bli mor annerledes enn jeg hadde sett for meg - jeg trodde jeg kom til å få verdens roligste og medgjørlige unge (både jeg og faren var det som barn), men så fikk jeg altså en unge som var født 'på vrangen'. Det krever at jeg er strengere og mer rutinert enn jeg hadde sett for meg. men igjen - det har lite med selve oppdragelsen å gjøre, som jeg mener er det målet en vil oppnå (barn som kan oppføre seg, som er selvsikker og trygg, som kan vise empati og kjærlighet etc.).

[Gjest Første gjest]

Men jeg synes det er litt rart med de som mener at pedagogisk personell som ikke har barn, ikke "vet" hvordan det er å ha barn. Det er jo ikke det de skal vite. De skal vite hvordan barna forholder seg i grupper, i sosialt samspill, i læringssituasjoner- altså ting den jevne forelder ikke har helt de samme forutsetningene for å vurdere. Det å VÆRE forelder kan nok bare læres gjennom erfaring, men det å håndtere barn kan også læres på andre måter.

Som pedagog og mor kan jeg kanskje svare litt på dette.

Du har helt rett, men det er også forskjell på pedagoger, og det er ikke bare hvordan barn forholder seg til grupper, er sosialt osv mange pedagoger uttaler seg om.

Som nyutdannet pedagog har en all boklærdommen, og noen tror de vet "alt" om hva som er "riktig" mht til å håndtere barn ut i fra dette. Etter hvert som en har jobbet får en også mer erfaring, og ser at teori og praksis er to vidt forskjellige ting.

Det er heller ikke alt barnehagepersonell eller lærere har mulighet til å få med seg.

Et opplevelse jeg hørte fra en nyutdannet pedagog, var om et barn som var aktiv, veldig aktiv, men også veldig oppmerksom og omtenksom! Men likevel skjønte de ikke helt hvorfor mor var ekstremt fortvilet på grunn av dette. Barnet var aktivt, men det var jo bare å la det få utfolde seg, så ville hun ikke få noen problemer.

Ikke visste de hvor ille det var, ikke da...

I etterkant fikk de høre at da mor fortalte personalet i barnehagen at når barnet kom hjem fra barnehagen, og rev tapeten av vegger, og ramponerte huset, så mente hun det bokstavelig...

Slik oppførsel hadde de ikke sett tegn til å barnehagen, men mor insisterte på at barnehagen hjalp til med å få barnet testet.

De fikk etter testing vite at barnet strevde sånn med å beherske seg/holde seg i sjakk i barnehagen, at når h*n kom hjem var h*n så utslitt, og måtte få avreagere.

Er det noe rart at denne moren mente at det pedagogiske personalet ikke visste ha de snakket om?

Og på det personlige planet har jeg også mine erfaringer på at pedagoger ikke alltid vet hva de snakker om.

Jeg ble tatt til side en dag, og pedagogisk leder uttrykte sterk bekymring for at mitt barn var mentalt tilbakestående, eller eventuelt hadde en hjerneskade, og ønsket at barnet skulle testes på grunn av hennes observasjoner.

Grunnlaget for bekymringen var lys stemme, barnet var lite verbal, og hadde manglende tegneferdigheter ut i fra det alderstrinnet barnet var på...

Jeg ble rasende! Jeg visste at barnet hadde en telefeil, og at det var derfor h*n gikk regelmessig til logoped, og at det var grunnen til at h*n var lite verbalt aktiv, noe barnehagen også visste.

Det var greit at barnet kanskje hadde problemer, men hun måtte da ha annet grunnlag enn lys stemme, og manglende tegneferdigheter for å komme til en så alvorlig konklusjon...

Jeg gikk med på testing, og barnet ble erklært "frisk", og var hverken mentalt tilbakestående eller hadde hjerneskade.

Det er når pedagoger uttaler seg om ting som ligger langt utenfor deres kompetanse jeg reagerer.

Som pedagog og forelder har en også egne erfaringer å dele av, og er en kanskje også litt mer forsiktig med å komme med bastante konklusjoner og fasitsvar, fordi en vet hvor ulikt barnet kan oppleves i barnehagen og i hjemmesituasjon.

[Tusenfryd]

Nei, det har jeg ikke. De verdiene både jeg og min mann sto for før vi fikk barn, er de samme. Vi mener det samme om bordskikk, oppførsel, takhøyde, hva som er ok, at vi ikke bruker skammekrok og klaps etc som vi gjorde før. Og ja, jeg var helt sikker på at jeg kom til å kjefte og rope.

MEN, vi forholder oss til det på en annen måte enn tidligere. Vi har ikke vært vant til barn, så det er nye ting å forholde seg til som vi ikke visste om før, reaksjonsmønstre etc. Men ja, vi mener det samme om hva soms kal ligge til grunn for oppdragelsen.

Og - for å heve meg selv enda høyere - senest i dag fant jeg en artikkel her på KG om søvnvaner, og nok en gang fikk vi som foreldre bekreftet at det vi ikek visste noe om på forhånd men hvor vi har hanldet på magefølelse og instinkt, det blir underbygget som "riktig" av fagfolk vi liker å holde oss til.

(Og jada, jeg vet også at man kan finne fagfolk for ethvert syn og ståsted... hehe)

[Tabris]

Jeg lurer på... at man endrer oppfatning, kommer det av at man ser at det er mer komplisert å ha barn enn man trodde, og at man derfor ikke alltid klarer/orker å ha de idealene man hadde før man fikk barn, men at de fortsatt er idealene? Eller blir selve verdiene endret?

[Gjest Elize]

Nå har ikke jeg barn, men har jobbet mye med barn. Jeg er ganske bestemt og har klare regler for hvordan ting skal være. Men elsker å være sammen med barn og får tilbakemeldinger om at jeg er flink. Håper bare jeg blir like flink når jeg får egne barn.

[Gjest Gjest]

Jeg lurer på... at man endrer oppfatning, kommer det av at man ser at det er mer komplisert å ha barn enn man trodde, og at man derfor ikke alltid klarer/orker å ha de idealene man hadde før man fikk barn, men at de fortsatt er idealene? Eller blir selve verdiene endret?

Begge deler.

Av og til er idealene der, men de må vike for andre viktigere "kampsaker". Man velger sine kamper med omhu, og en kan ikke ta alle kampene med like stort engasjement.

Det er klart det er viktig at barnet lærer seg å rydde eget rom, men det er enda viktigere at barnet oppfører seg på en høflig og ordentlig måte borte hos andre.

Og av og til forandres også verdiene, at ting man mente var veldig viktige som barnløs, ikke er viktig i det hele tatt når barnet er 3 år.

[Lizzee]

Men jeg synes det er litt rart med de som mener at pedagogisk personell som ikke har barn, ikke "vet" hvordan det er å ha barn. Det er jo ikke det de skal vite. De skal vite hvordan barna forholder seg i grupper, i sosialt samspill, i læringssituasjoner- altså ting den jevne forelder ikke har helt de samme forutsetningene for å vurdere. Det å VÆRE forelder kan nok bare læres gjennom erfaring, men det å håndtere barn kan også læres på andre måter.

Jeg er selv datter av en lærer og spesialpedagog som hele sitt voksne liv har jobbet med barn og ungdom.

Min far har selvfølgelig et annet og mer profesjonelt syn på de barna han møter i sitt arbeid enn i hjemmet. Og det har jo mye med følelser å gjøre. De personlige følelsene man har for egne barn farger jo hvordan man oppfører seg og oppdrar dem. Til tider kunne jeg føle at han var vel mye lærer hjemme også, men han oppførte seg ikke så mye som en fagperson sammen med oss barna, da vi var barn. Jeg går ut ifra at han sikkert har dratt nytte av sin kompetanse begge veier. Men jeg vet ikke om han hadde vært en midre god spesialpedagog hvis han ikke hadde vært far selv. Jeg tror vel at han hadde vært like god. Fordi han er genuint interessert i barn og deres oppvekstvilkår.

Jeg hadde ikke så mange konkrete tanker om oppdragelse men mer om hva slags mor jeg ønsket å være.

Jeg tror jeg i utgangspunktet var veldig sikker på at jeg ønsket å videreføre de verdiene jeg selv var oppvokst med til mine barn. Og det har jeg vel mer eller mindre klart også. Før jeg fikk barn hadde jeg tanker om at hvis jeg skulle få barn så ønsket jeg meg et åpent forhold til barna mine hvor det å snakke sammen var viktig. At jeg først og fremst skulle være mor - ikke kompis - og en mor de følte de kunne komme til og snakke med. En som er konsekvent og rettferdig. Jeg har vært heldig som har fått "greie" unger som jeg trives med å være mor til. Jeg vet at barna mine får lov til mye som andre ikke får, men det er fordi jeg har tillit til ungene mine og de har vist at de er til å stole på.

Jeg tror ikke jeg har forandret så mye syn. Men samtidig så har vel også veien blitt til mens vi har gått.

Jeg husker at jeg gruet meg litt da jeg gikk gravid med førstemann. Men det ble mye lettere enn hva jeg trodde. Ting falt seg liksom helt naturlig da jeg/vi ble kjent med ungen(e) vår(e).

[Lula]

Jeg er også en av de (få) som ikke har endret syn på barneoppdragelse etter at jeg har fått barn.

Har det ganske likt som Tusenfryd faktisk

Min mann og jeg hadde klare oppfatninger om hvordan vi ønsket å oppdra våre barn før de kom; Hva som var viktig å fokusere på, hvilke verdier vi ønsker å formidle, hva som er "greit" for oss o.s.v....stort sett hvordan vi ønsket å ha det i vår familie og hvordan vi skulle oppnå det gjennom oppmuntring, irettesettelse, veiledning, omsorg o.s.v

Vi har akkurat samme oppfatning nå. Forskjellen er bare at vi nå står i det med begge bena og får kjenne på kroppen hvor vanskelig det kan være av og til. Men vi klarer ganske greit å holde oss til "planen" synes jeg

[Tusenfryd]

Jeg snakker om de store verdiene som jeg og vi mener gir en trygg og glad unge. Det går på at vi ikke ønsker skrikekurer, vi sender ikke på rommet, vi forklarer, vi vektlegger at en illsint toåring får beholde stoltheten sin etc - det samme står vi for i dag som før, og det vi ikke hadde tenkt gjennom går på instinkt og situasjonshåndtering der og da. Vi har beholdt det samme synet på hva som er respekt, vi står for det samme hva gjelder lesing, synging og det å unngå å være stafettforeldre.

Idelaene er nok noe annet, noe mer konkret, kanskje? Men det hadde vi faktisk ikke brukt veldig mye tid på å mene noe om i forkant heller. Skal jeg definere idealet i dag tenker jeg rent nok, sunt nok, varmt nok etc - og det synes jeg da virkelig det er.

Endret 29. oktober 2007 av Tusenfryd

[Gjest Gjest]

Men dette var strengt tatt litt på siden av tråden.

Hva? At du er uenig med debattanten får deg til å skrive at det var på siden av tråden? Du spør om synet på abrneoppdragelse har endret seg etter at man selv fikk barn, og det svarer gjesten ja på og hun/han svarer hvordan det har endret seg. At du ikke liker svarene du får gir deg ingen grunn til å plassere dem som "litt på siden av tråden". Om du er lærer er jeg glad jeg ikek er i klassen din. Ville blitt mye kritikk når jeg trådde feil tenker jeg...

[Donpedro]

Nei, det har jeg ikke. De verdiene både jeg og min mann sto for før vi fikk barn, er de samme. Vi mener det samme om bordskikk, oppførsel, takhøyde, hva som er ok, at vi ikke bruker skammekrok og klaps etc som vi gjorde før. Og ja, jeg var helt sikker på at jeg kom til å kjefte og rope.

Samme her.

Nå har ikke vi hatt barn så veldig lenge, men så langt har ingen overaskelser dukket opp.

[prinsessa]

Jeg har ikke forandret synet på barneoppdragelse etter jeg fikk barn untatt en ting; før jeg fikk barn sa jeg at jeg aldri skulle komme med tomme trusler, men den som daglig kommer med tomme trusler er jeg. "Nå kaster mamma lekene dine hvis ikke du kommer" osv:

[Gjest Helen Parr]

Hva? At du er uenig med debattanten får deg til å skrive at det var på siden av tråden? Du spør om synet på abrneoppdragelse har endret seg etter at man selv fikk barn, og det svarer gjesten ja på og hun/han svarer hvordan det har endret seg. At du ikke liker svarene du får gir deg ingen grunn til å plassere dem som "litt på siden av tråden". Om du er lærer er jeg glad jeg ikek er i klassen din. Ville blitt mye kritikk når jeg trådde feil tenker jeg...

Jeg kommenterte bare meg selv. Mitt svar til gjesten var litt på siden av tråden.

Beklager om jeg ordla meg uforståelig for deg.

For øvrig skjønner jeg ikke helt at du kan trekke konklusjonen "dårlig lærer" ut av de tre setningene jeg skrev, som du endatil misforsto.