stort problem med samboer

[Gjest TS]

jeg har det tøft nå...

Trenger råd og støtte, kanskje noen andre meninger og forståelse...?

Elsker gutten min. Vært sammen i tre år.

men jeg har det ikke bra sammen med han. Verdens søteste gutt som til tider, veldig uventet, endrer personlighet. Hans far var voldelig og kjæresten min tar nå etter....

Eksempler:

Går jeg i mot han kan han finne på å kalle meg "hore" drittkjerring, drittunge osv. Det er ingen ting som skal til for å irritere han.

Tiltider føler jeg at jeg må trippe rundt for han så han ikke endrer humør.

I det siste har han blitt mer fysisk. ikke voldelig - men "setter meg på plass" fysisk. Holder meg fast, kniper og dulter hardt til meg.

Han mutthet og sinne skremmer meg.

Men utenom dette er han svært snill og omtenksom. Han bryr seg synlig om meg, og elsker meg - men klarer ikke kontrollere seg. Han er usikker og har dårlig selvtillitt - og dette kommer nå synlig til syne.

Han ser mye porno. Er ikke jeg "tilgjengelig" så er det mye porno på pcen. Bare i dag satt han og runket til porno de ti minuttene jeg var på badet og fikset meg før vi skulle ut... synes det er trist han må "tilfredsstille seg selv" så snart jeg er ute av rekkevidde.

Er så trist nå, for er så forvirret av dette her. Fortvilende. Elsker HAN men takler ikke disse svingningene og måten han er mot meg. Gjør meg nervøs og usikker.

Eier leilighet sammen. Jeg har ikke råd til å bare gå - men innser at dette kanskje er riktig? Dette gjør meg så trist....

Har tenkt i de baner lenge, men først nå jeg begynner å innse at dette kanskje hadde vært til det beste.

Hva gjør jeg?

Hvordan gjøre det?

Om jeg vil bli med han, må han ha terapi. Dette er noe jeg tror at han innser. Hvor bør vi oppsøke hjelp?

Jeg må ha hjelp. Har så utrolig vondt inni meg---

[Déjà Vue]

Jeg tror du har funnet svaret selv - hva har du gjort som gjør at du fortjener en slik behandling ?

Ingenting, det er ingen som fortjener å bli behandlet på denne måten og det kan ikke fortsette.

Han skremmer deg, han plager deg, er fysisk og verbalt slem med deg.

Hvis han selv innser hvor alvorlig dette er og at han seriøst trenger hjelp, så er det en løsning, men det krever at han virkelig innser at dette ikke kan fortsette.

Familievernkontoret er gratis, det kan være en start og en veiledning for hvor han eventuelt ellers bør henvende seg for å få hjelp.

[Gjest nimbus]

Du må komme deg vekk fra ham, dette er ikke bra! Klart det er vanskelig, men det blir egentlig verre jo lenger du venter...

[Gjest imli]

Bør nok komme deg vekk her. Han blir ikke bedre av seg selv, da må han selv innse problemet sitt og søke hjelp.

[mariposa]

Jeg beklager å si det, men du bør komme deg ut av forholdet . Jeg tror ikke han vil eller kan endre sin oppførsel ovenfor deg.

Dette er ikke en mann å satse videre på. Kom deg ut jo før jo heller.

Den oppførselen med knip,knuff og holding er forstadiet til slag.

[Gjest Gjest]

Hvis dere bor i nærheten av et ATV kontor (alternativ til vold) kan han søke hjelp der. Tror det koster 250 kroner for en terapitime. Det er det eneste stedet jeg vet de har spesiell kompetanse på vold. Dessverre er det et begrenset behandlingstilbud til både den som er voldelig og den som utsettes for vold her i Norge.

Han trenger helt klart hjelp, både til sinnemestring og til å bearbeide vonde opplevelser fra barndommen. Dessverre er han mer disponert for å bli voldelig selv når han har vokst opp med vold i nære relasjoner.

Hvis han er motivert til å jobbe med seg selv, og får god hjelp, har han gode muligheter for å bli kvitt sitt voldsproblem. Hvis han ikke er motivert vil det sannsynligvis bare bli verre. Da bør du forlate han så fort som mulig. Slike mennesker er farlige. Du kan i verste fall bli drept. Du kan gjerne kontakte nærmeste krisesenter for en samtale. Hvis du skulle ha behov for å flykte dit en gang kan det være greit å ha opprettet en kontakt og vite hvor det ligger, de har hemmelig adresse.

Pass på deg selv og vær forsiktig. Og pass på å ikke bli gravid før du er helt sikker på at han aldri kommer til å være voldelig igjen.

[Gjest Gjest]

Les innlegget ditt en gang til, er eneste råd jeg vil komme med.

[fortvilt]

Hei!

Jeg har ikke akkurat noe råd jeg kunne gitt deg..

Sliter med noe lignende selv bare at det er rus og ikke vold med i bildet, men noe av det kan sammenlignes, i hvert fall følelsen jeg tror vi begge har. Vi elsker dem, alt går greit bortsett fra den ene tingen, men alikevel gjør den ene tingen stor forskjell. Den sårer oss og gjør at vi føler oss utrygge i forholdet. I ditt tilfelle er det til og med farlig å fortsette i dette forholdet. Så du bør tenke godt gjennom dette.

Hvis jeg skulle sammenligne våre situasjoner, så hadde jeg sett på dem slik: din kjæreste har et problem som han ikke klarer å kontrollere, men han innser det nok selv og det vil sannsynligvis ikke vil være vanskelig å motivere ham til å begynne med terapi. Det fins håp for at alt kan ordne seg, men da må dere gjøre noe umiddelbart.

Min kjæreste har et rusproblem som han ikke ser selv. Det er noe han kunne ha kontrollert, men ham mangler vilje. Med andre ord: jeg kan ikke tvinge ham til å gå i terapi hvis han selv ikke mener han har et problem, og siden han ikke vil forandre seg og jeg ikke kan leve med dette problemet, så blir vi nok dessverre nok til å gå fra hverandre til slutt..det gjør meg så trist..klarer ikke å la vare å gråte når jeg tenker på det for jeg er så glad i ham..men hva kan jeg gjøre?

Mitt råd: finn ut hva slags terapi hadde vært mulig i hans tilfelle og presenter forslaget for han så finner du ut om han har ønske om å forandre seg og samtidig redde forholdet deres. Ikke gi opp hvis du er glad i ham.

Håper dette hjalp litt.. Lykke til.

[Frk Johansen]

Vet han selv at han har en unormal oppførsel eller må du si unnskyld når han har satt deg på plass fordi du er komplett umulig?? Har dessverre ikke troen på at dere kan få det bra medmindre han NÅ innser at han trenger hjelp og er villig til å ta imot den hjelpen. Er han ikke villig til å gå i terapi må du komme deg bort, dette er ikke noe som går over av seg selv! Mest sannsynlig vil hardheten bare øke og etterhvert blir det skikkelig vold og du blir ødelagt og vil trenge lang tid på å få det godt igjen.

[Duracella]

Jeg synes du er flink som tenker selv (tross alt) at det er best du kommer deg ut av forholdet... For det er det nok JA.

[Gjest Gjest]

Kom deg bort, for det blir ikke noe bedre med mindre han innser at han trenger hjelp.

Har selv vært i et liknende forhold som varte i over seks år, det begynte med verbal mishandling og sluttet med fysisk mishandling.

Grunnen til at jeg ble så lenge var at jeg trodde det skulle bli bedre etterhvert, noe det altså ikke ble.

Det var vondt å bryte opp, men nå et år etter skjønner jeg at det var det eneste riktige, men innrømmer at jeg slet veldig lenge etterpå for jeg hadde jo følelser for denne mannen.

Du vil få det så mye bedre med deg selv hvis du går, tro meg, livet er for kort til å kaste det bort på en som behandler deg på den måten der.

Ønsker deg lykke til samme hva du gjør.

[Gjest GjestBH]

Jeg hadde det på samme måte som deg og brøyt med X'en for en stund siden. Forholdet har vært en berg og dalbane tur, og vekslet mellom at han var verdens skjønneste til kvelder med sinneutbrudd for en liten ting. Da låste han meg inne, holdt meg fast i senga med begge armene eller vred om armen på meg.

Jeg følte og tenkte ofte "at nå slår han meg". Og jeg vet han har slått den ene eksdama si. Dette nektet han hele veien for.

Tilslutt fant jeg ut at jeg ville ut av forholdet før det første slaget kom. Han har ikke kontroll over sinnet sitt, så hvem vet når han ville gitt seg hvis han først fikk begynne.

Hans far har i liket med din "svigerfar" et voldsomt temperament selv, så innerst inne er det jo synd i dem som har hatt en slik oppvekst. Kombinert med en mor som lukket øynene og skyldte på alle andre rundt seg så er det vel ikke rart at mannen var umulig å trenge inn til.

Men det er mitt liv/ ditt liv det dreier seg om. Det gjør fortsatt veldig vondt å tenke på han og hva vi kunne ha hatt, men jeg prøver å tenke hvordan han kan være om 10 år?!

Men det er selvfølgelig mulig at terapi/ sinnemestringskurs vil hjelpe. Men da må han først innse at han har et problem. Det ville ikke min X se. Det var alltid en unnskyldning. "Jeg bare ble så sint fordi du gjorde/sa sånn og sånn".

Lykke til!

[jannamor]

Det er mulig at å komme seg ut av forholdet før det blir verre er det riktigste å gjøre, men for å gi deg et annet synespunkt

Hvis han er vokst opp med en voldelig far, og nå viser tendenser til å ta etter, tyder det på i mine øyne at han sliter veldig psykisk. Jeg tror egentlig ikke heller. jeg vet.

Pørsmålet, blir da, om du elsker han så høyt at du vil være der for han mens han gjennomgår psykriatisk behandling- for det tror jeg er eneste utvei for å få dette forholdet på skinner, men mest av alt, for å hjelpe han på beina. han er langt nede nå.

Jeg har selv gått i skjematerapi og er veldig fornøyd med det, kan også såpass mye om det at jeg kan si jeg ser tegnene hos han. dårlig selvtillit, tar det ut over deg, agressjon, sinne frustrasjon, sex. han trenger annerkjennelse.

Skjematerapi er et stooort tema, google det.

Kort fortalt er det følelsesmessige triggerpunkt som kan bli trigget av ulike ting i barndommen som feks, foreldre/oppdragelse/ arv. og eller kultur/miljø/oppvekstvilkår og eller eget temperament/personlighet

dette fører til at man kan utvikle negative levemøster, som skader en selv og de rundt.

vil anbefale dere at han kommer seg i et terapiprogram. gjerne med skjematerapi

[Gjest TS]

Det er mulig at å komme seg ut av forholdet før det blir verre er det riktigste å gjøre, men for å gi deg et annet synespunkt

Hvis han er vokst opp med en voldelig far, og nå viser tendenser til å ta etter, tyder det på i mine øyne at han sliter veldig psykisk. Jeg tror egentlig ikke heller. jeg vet.

Pørsmålet, blir da, om du elsker han så høyt at du vil være der for han mens han gjennomgår psykriatisk behandling- for det tror jeg er eneste utvei for å få dette forholdet på skinner, men mest av alt, for å hjelpe han på beina. han er langt nede nå.

Jeg har selv gått i skjematerapi og er veldig fornøyd med det, kan også såpass mye om det at jeg kan si jeg ser tegnene hos han. dårlig selvtillit, tar det ut over deg, agressjon, sinne frustrasjon, sex. han trenger annerkjennelse.

Skjematerapi er et stooort tema, google det.

Kort fortalt er det følelsesmessige triggerpunkt som kan bli trigget av ulike ting i barndommen som feks, foreldre/oppdragelse/ arv. og eller kultur/miljø/oppvekstvilkår og eller eget temperament/personlighet

dette fører til at man kan utvikle negative levemøster, som skader en selv og de rundt.

vil anbefale dere at han kommer seg i et terapiprogram. gjerne med skjematerapi

Tusen takk til deg og til alle andre med innlegg her.

Jeg trenger andres synspunkt og hjelp nå for å se hva jeg skal gjøre videre....

Til deg "jannemor" :

Det høres ut som om du gjenkjenner situasjonen. På ditt spørsmål om jeg er villig til å følge han gjennom behandling, er svaret nok : JA. Har stilt meg dette spørsmålet selv og ser at jeg virkelig er innstilt på å hjelpe han å jobbe med dette - men da kreves det sant nok av han at han er villig nok til å ta opp denne kampen. I "gode tider" innrømmer han sitt problem, og sier han ønsker hjelp, men i det neste sekund sier han at han er redd det kommer til å koste for mye og blir feil pengeprioritering for et så ungt par som oss...

Jeg tenker finne mulige tilbud for han nå. Presentere disse for han for der etter la han få mulighet til å ta steget inn i terapien selv.

Jeg vet han er flau over dette og helst bare vil "glemme". dette er også mye av grunnen, tror jeg, til at han "glemmer" episodene like etter ting har skjedd.. Jeg forventer en unnskyldning eller i allefall at vi snakker ut om det han gjorde, mens han vil bare "glemme" med en gang.

Hans far var svært voldelig. Hovedsakelig verbalt og hovedsakelig da mot hans mamma. Han hadde kort lunte, tente lett..

Det først året jeg var sammen med typen, bodde han i underetasjen hjemme hos faren. Jeg var ofte på besøk. husker jeg da reagerte sterkt på måten faren var, verbalt mot sin sønn.Reagerte vel igrunnen på hvordan kjæresten min svarte tilbake også ......

Ble nervøs av å høre på hvordan de skrek stygt til hverandre. Så hvor lei seg og nervøs kjæresten ble i etterkant av disse episodene. Jeg trøstet han... kunne ikke se for meg at han skulle bli likedan mot meg etterhvert....Mot meg var han den tidenbare varm og forståelsesfull. Fikk mange lange meldinger da vi var borte fra hverandre. og han var mye flinkere til å si unnskyld og vise følelser.

for en tid tilbake siden, tok jeg vårt problem opp med hans mamma. Grudde meg, men hadde det vanskelig, var forvirret, og følte hun var den eneste som virkelig kunne forstå seg på min situasjon. Skummelt å gå og bebreide sønnen hennes på denne måten.. Men hun tok i mot meg på en fantastisk og forståelsesfull måte. Hørte på meg, trøstet og fortalte hvordan hun hadde hatt det. Selvsagt ble hun innmari lei seg da hun hørte at sønnen hennes hade fått samme oppførselen som faren, men hun var glad jeg kom til henne med det. Hun lover å hjelpe meg samme hva, og ønsker også hjelpe sønnen sin.

kommer ikke fra en prikkfri familie uten problemer jeg heller. Er skillsmissebarn etter mange år med en mor og far som kranglet og gjorde meg nervøs - men slikt som dette er jeg ikke vant til fra barndommen..

Vil så gjerne ha det bra jeg - har lenge vurdert å bryte, men ser på alt jeg jeg og han har skapt sammen og har så lyst til å klare bygge opp igjen forholdet. kanskje er jeg bare naiv?

Nå føler jeg at han ofte ser på meg som "en som er i veien for han", men det er fordi jeg gir han dårlig samvittighet med måten han er mot meg på...

Til dere som mener jeg må komme meg vekk:

Hadde det vært min venninne som kom med dette problemet, hadde nok jeg sagt det samme til henne, men uansett hvor tåpelig det høres ut, så blir det noe annet når en står midt oppi det. Vant til å kjempe fra tidligere hendelser i livet mitt, og er egentlig innstilt på å også måtte gjøre det nå...

Men jeg vet ikke hvor lurt det er... Er jo også redd "den snille kjæresten min" skal endre seg enda mer og bli mer fysisk. farlig....

Takk igjen for hjelp!

[jannamor]

hei igjen TS. HVa du føler vedrørende og bli er det bare du som, vet. Kan du se for deg hele livet med han? få barn med han gifte deg med han? hvis ikke er vel kanskje ideen om å bryte ut ganske aktuell. nå vet jeg ikke hvor gamle dere er, og det kan ha endel og si. du skal ikke være ved hans side for han, hvis du fortsatt trenger og realisere deg selv og dine drømmer. og igjen snakker jeg av erfaring... du verden hehe jøres ut som den gamla. haha anyway

når jeg var i det selv, så visste jeg ikke helt hva jeg gikk til, og begynte ikke fordi jeg hadde slike problemer som du skisserer, fordi jeg fortrengte de. Jeg hadde vært sammen med kjæresten min i et år når jeg begynte i behandling, uten at han egentlig, hadde noe behov for det eller hadde bedt meg om det. Det var veldig tøft og er og tøft for oss begge, for den som er i behandling er det tøft fordi, hele universet blir rokka med, alt du kjenner blir røska opp, og du skal "fjerne" mange sider av deg selv som føles naturlig, man skal fjerne de negative reaksjonsmønstrene som har blitt bygd opp siden barndommen, herlighet ikke rart det er tøft, man føler seg på grensen til shitzofre hele tiden, fordi man hele tiden uten stans er i en kamp med seg selv. Og det er der det blir vondt for partner. partneren vet ikke hva som er i hodet til den som er i behandlig, uansett hva du sier til tider hjelper det ikke, du kommer til å blir skelt ut, og den som er i behandling vil kanskje prøve å forlate deg mange ganger, pga den belastningen man føler man er på sin partner. det er kanontøft og sitte og sin partner så langt nede, så såra, så ute av stand til å forsvare seg, mot seg selv, så svak.

men det er lys i tunellen, hvis man holder ut. Da behøver du ikke å være redd for at han skal utvikle seg til å bli verre, for da er han ferdig med alt som fremmet den oppførselen, da vil han sitte igjen som den gode kjæresten som du kjente og også til tider ser. sier ikke a alt blir perfekt, han har sikkert noe igjen, men det er følelsene, ikke reaksjonen på det

i vårt tilfelle det så endte det faktisk med at min kjæreste fridde tilmeg, utrolig nok. selvom jeg hater og legge byrden på hans skuldre, binder dette oss sammen, og vi får en bra urokkelig plattform. så ja

valget er ditt, men din kjæreste må og ville det, han må ville jobbe med det selv, ikke tenk på når han er sint for det er psyken som snakker, tenk på ellers.

og for han er det å viktig og vite at det er mange som sliter med det samme, psykisk sykdom er desverre fortsatt et tabu, kjenner at deter veldig utleverende og fortelle om det, selvom det burde være like naturlig som fysiske plager.

[Gjest Gjest]

Jeg er en av dem som skrev at du burde komme deg vekk.

Har som sagt vært midt oppi det samme selv og både mine venner og familie ba meg om å gå, ville naturligvis ikke høre på dem, fordi jeg mente at det ville bli bedre etterhvert. Noe det ikke ble dessverre og noe det sjelden blir.

Gå før han bryter deg helt ned, vet det er vanskelig, selv brukte jeg noen år før jeg innså at det var til mitt eget beste å gå.

Nå nesten to år etter har jeg skjønt at det er det lureste jeg har gjort.

[Gjest TS]

hei igjen TS. HVa du føler vedrørende og bli er det bare du som, vet. Kan du se for deg hele livet med han? få barn med han gifte deg med han? hvis ikke er vel kanskje ideen om å bryte ut ganske aktuell. nå vet jeg ikke hvor gamle dere er, og det kan ha endel og si. du skal ikke være ved hans side for han, hvis du fortsatt trenger og realisere deg selv og dine drømmer. og igjen snakker jeg av erfaring... du verden hehe jøres ut som den gamla. haha anyway

når jeg var i det selv, så visste jeg ikke helt hva jeg gikk til, og begynte ikke fordi jeg hadde slike problemer som du skisserer, fordi jeg fortrengte de. Jeg hadde vært sammen med kjæresten min i et år når jeg begynte i behandling, uten at han egentlig, hadde noe behov for det eller hadde bedt meg om det. Det var veldig tøft og er og tøft for oss begge, for den som er i behandling er det tøft fordi, hele universet blir rokka med, alt du kjenner blir røska opp, og du skal "fjerne" mange sider av deg selv som føles naturlig, man skal fjerne de negative reaksjonsmønstrene som har blitt bygd opp siden barndommen, herlighet ikke rart det er tøft, man føler seg på grensen til shitzofre hele tiden, fordi man hele tiden uten stans er i en kamp med seg selv. Og det er der det blir vondt for partner. partneren vet ikke hva som er i hodet til den som er i behandlig, uansett hva du sier til tider hjelper det ikke, du kommer til å blir skelt ut, og den som er i behandling vil kanskje prøve å forlate deg mange ganger, pga den belastningen man føler man er på sin partner. det er kanontøft og sitte og sin partner så langt nede, så såra, så ute av stand til å forsvare seg, mot seg selv, så svak.

men det er lys i tunellen, hvis man holder ut. Da behøver du ikke å være redd for at han skal utvikle seg til å bli verre, for da er han ferdig med alt som fremmet den oppførselen, da vil han sitte igjen som den gode kjæresten som du kjente og også til tider ser. sier ikke a alt blir perfekt, han har sikkert noe igjen, men det er følelsene, ikke reaksjonen på det

i vårt tilfelle det så endte det faktisk med at min kjæreste fridde tilmeg, utrolig nok. selvom jeg hater og legge byrden på hans skuldre, binder dette oss sammen, og vi får en bra urokkelig plattform. så ja

valget er ditt, men din kjæreste må og ville det, han må ville jobbe med det selv, ikke tenk på når han er sint for det er psyken som snakker, tenk på ellers.

og for han er det å viktig og vite at det er mange som sliter med det samme, psykisk sykdom er desverre fortsatt et tabu, kjenner at deter veldig utleverende og fortelle om det, selvom det burde være like naturlig som fysiske plager.

Så godt å skrive med en som forstår meg på mange plan. Jeg elsker han og er villig til å hjelpe han gjennom dette!!! Har jo alt nevnt det : jeg har hatt mange motbakker tidligere i livet og lært meg å kjempe meg opp, derfor ønsker jeg også nå å kjempe for forholdet. Men denne gangen er det han som må ville og våge gå inn i kampen. jeg kan evt. bare være der for han.

Som ung, tenåring, slet jeg med anoreksi, så kjenner til dette med å ha det tøft med seg selv. Jeg slet med følelser, ja med helemmeg selv. Der var mange blokeringer som måtte brytes opp og det var en tøff kamp ut av sykdommen. Men mamma stod ved min side hele veien, kjempet med mg og løftet meg opp og fram. Henne styrke ble endel av min styrke og hun skal ha all takk for at jeg er den jeg er i dag.

Nå er det selvsagt noe annet å være mamma enn å være kjæreste. Men likevel ønsker jeg å nå være den som kjemper med... Vet hvor mye det en gang betydde for meg.

Desverre er psykiske lidelser tabubelagt den dag i dag, som du sier. Dette tiltross for at svært mange sliter med slike problemer. Ille!

jeg ser at kjæresten sliter og jeg tror han ser det selv. jeg tror han vil våge innrømme problemene ovenfor meg i og med jeg selv har vært så åpen til han rundt mine psykiske problemer.

Ønsker å vite litt mer om skjempaterapi :

Hvem er det som utfører slike behandlinger?

Hva vil noe slikt kunne koste?

vi er rellativt unge. i midten av 20årene. Jeg drømmer om å bli mamma, og skulle gjerne blitt det nå, men våger ikke før jeg ser hvordan ting utvikler seg med kjæresten min ... Vet det absolutt er riktig avgjørelse...

flere vil sikkert mene jeg er dum som ikke bare pakker kofferten min og løper ut ... men jeg mener jeg ser smerten i øynene på han og ser at han er svak og trenger hjelp. Jeg elsker han. Vet at uansett om jeg forsvinner t av livet hans og han etterhvert, forhåpentligvis, hadde funnet seg en ny jente, så hadde dette mønsteret gjenntatt seg hos henne. Kanskje hadde ikke hun vært like tålmodig som meg. Kanskje han aldri hadde fått det godt eller innsett at han trengte hjelp.

Jeg ønsker å være støtten hans, men orker ikke lide for mye for det.. Så får se hvor langt jeg klarer strekke meg.

Første steg er i allefall å presentere et bahandlingstilbud for han og se hvordan han reagerer på det...

Hans mor, som kjenner denne oppførselen utifra hvordan hans far behandlet henne, ønsker også å hjelpe han. Tenker kanskje prøve ha en samtale med henne og han samtidig. Nå må det sies at jeg er heldig og har et svært godt forhold til "svigermor".

Hans mamma gikk fra faren da han var 13år gammel. Dette var etter lengre tid med psykisk og tildels fysisk tortur. min kjæreste valgte å bli hos pappaen sin. Ble fortalt skrøner fra faren om hvor "jævlig moren hade vært" osv. Masse styggord om mammaen. først som 18åring fikk de igjen god kontakt.

uff.. ikke lett dette. er på jobb nå og klarer jo ikke fokusere på det jeg egentlig skal gjøre.....

[jannamor]

Så godt å skrive med en som forstår meg på mange plan. Jeg elsker han og er villig til å hjelpe han gjennom dette!!! kjempe for forholdet.

Men denne gangen er det han som må ville og våge gå inn i kampen. jeg kan evt. bare være der for han.

Vet hvor mye det en gang betydde for meg.

Desverre er psykiske lidelser tabubelagt den dag i dag, som du sier. Dette tiltross for at svært mange sliter med slike problemer. Ille!

jeg ser at kjæresten sliter og jeg tror han ser det selv. jeg tror han vil våge innrømme problemene ovenfor meg i og med jeg selv har vært så åpen til han rundt mine psykiske problemer.

Ønsker å vite litt mer om skjempaterapi :

Hvem er det som utfører slike behandlinger?

Hva vil noe slikt kunne koste?

vi er rellativt unge. i midten av 20årene. JVet det absolutt er riktig avgjørelse...eg drømmer om å bli mamma, og skulle gjerne blitt det nå, men våger ikke før jeg ser hvordan ting utvikler seg med kjæresten min ...

Vet at uansett om jeg forsvinner t av livet hans og han etterhvert, forhåpentligvis, hadde funnet seg en ny jente, så hadde dette mønsteret gjenntatt seg hos henne. Kanskje hadde ikke hun vært like tålmodig som meg. Kanskje han aldri hadde fått det godt eller innsett at han trengte hjelp.

Jeg ønsker å være støtten hans, men orker ikke lide for mye for det.. Så får se hvor langt jeg klarer strekke meg.

Første steg er i allefall å presentere et bahandlingstilbud for han og se hvordan han reagerer på det...

Hans mor, som kjenner denne oppførselen utifra hvordan hans far behandlet henne, ønsker også å hjelpe han. Tenker kanskje prøve ha en samtale med henne og han samtidig. Nå må det sies at jeg er heldig og har et svært godt forhold til "svigermor".

Hans mamma gikk fra faren da han var 13år gammel. Dette var etter lengre tid med psykisk og tildels fysisk tortur. min kjæreste valgte å bli hos pappaen sin. Ble fortalt skrøner fra faren om hvor "jævlig moren hade vært" osv. Masse styggord om mammaen. først som 18åring fikk de igjen god kontakt.

uff.. ikke lett dette. er på jobb nå og klarer jo ikke fokusere på det jeg egentlig skal gjøre.....

så bra jeg kan hjelpe. Jeg leser det du skriver, og jeg skjønner godt at du elsker han, men jeg ser og litt blandede følelser.

Jeg ønsker å være støtten hans, men orker ikke lide for mye for det.. Så får se hvor langt jeg klarer strekke meg. JVet det absolutt er riktig avgjørelse...eg drømmer om å bli mamma, og skulle gjerne blitt det nå, men våger ikke før jeg ser hvordan ting utvikler seg med kjæresten min ...

kontra

Jeg elsker han og er villig til å hjelpe han gjennom dette!!! kjempe for forholdet. Vet hvor mye det en gang betydde for meg.

nå har jeg bare plukka og miksa her da, ikke meninga, hvis dette fører til misforståelser, men tror det er vikitg å se at dette er vanskelig for deg og.

Det er ikke sikkert at han er den rette for deg, være bevisst på det. når jeg leser det du sier om han så føler ikke jeg det. ja dere elsker hverandre, men er det nok for det som ligger foran dere og resten av livet? sannsynligheten for at deres barn kan bli plaget med det samme er og stor, er du forberedt på det?

Vet at uansett om jeg forsvinner t av livet hans og han etterhvert, forhåpentligvis, hadde funnet seg en ny jente, så hadde dette mønsteret gjenntatt seg hos henne. Kanskje hadde ikke hun vært like tålmodig som meg. Kanskje han aldri hadde fått det godt eller innsett at han trengte hjelp.

Dette skal du ikke tenke på, du skal ikke ha dårlig samvittighet, for at du ikke kan støtte han slik din mor gjorde for deg, det er heller ikke din "jobb" hans sykdom skal ikke dra deg ned.. og du skal ikke ha dårlig samvittighet ovenfor fremtidige kjærester.

Jeg føler og at dette smaker litt av; Jeg elsker han og vil få det til å fungere og blir for hans skyld. Fordi han trenger meg og for at ingen andre skal måtte føle dette hvis de ikke takler det like godt som jeg kan takle det.

(på en annen side ser du og muligheten for at det ikke nødvendigvis skal være dere for alltid.)

hvis dette er riktig, ser jeg mye av meg selv i deg. og da vil jeg si en ting. det er ikke negativt på noen som helst måte og være egoistisk i en slik situasjon. det er kanskje tilogmed bra og tenke litt mer på deg og dine behov

hva trenger du? hva vil du?

at han skal bli frisk og at dere skal få et godt forhold? tror du det vil bli bra, så bra at det kan vare resten av livet hvis han får psykisk behandling?

ja uansett må neste skritt være og få han i behandling, få han til å ville det selv,

skjematerapi ja det er en relativt ny terapiform og den er offentlig, dvs, man må til fastlege og så få henvisning, og vente lenge kanskje et halvt år, hvis man er på akuttlista (helt sykt med ventetid) og så får man en behandler, det koster 250 ca pr time, til man har betalt opp til frikort taket på ca 1600, da er det gratis helt frem til årsskiftet, da begynner man på nytt, derfor er det en fordel og begynne behandling så tidlig i året som mulig. sånn økonomisk i hvertfall da

vet og at det ikke er så mange av disse i norge, så spørs litt hvor dere bor??????

du kan ta et enkelt googlesøk på skjematerapi, søk 1 og 3 så bra ut, uten at jeg hadde tid til å gå inn på linkene, ellers kan du gjerne stille spørsmål så kan jeg prøve å svare.