Hva skjer nå?

[Gjest Gjest]

Er snart 11 uker på vei med mitt første barn. Vi har prøvd i 1 år før vi fikk det til og dette var noe vi begge har lengtet etter.

Men så kommer probemet da:

Vi gjorde det slutt i dag. Dvs han kastet meg ut av leiligheten. Her er hele historien vår for den som orker å lese:

Vi har vært sammen i 4 år og er begge 24 år. Vi har hatt en del nedturer i forholdet pga drikkingen hans. Når han for i seg for mye alkohol blir han en helt annen person. Han kaller meg stygge ting og er aggresiv. Han kan dytte, sparke og klappe til meg, flørte med andre osv...

For 1 år siden fikk jeg nok! Enten fikk han kutte drikkingen helt ut, eller så var det slutt! Han lovet å slutte og vi har hatt et kjempe fint år sammen. Helt til nå i kveld/natt...

Noen fra jobben inviterte han med på poker og han lovte meg at han skulle være edru og komme hjem klokken 01.00 PRESIS! Han skulle holde løfte sa han, for å vise at han var til å stole på.

Klokken ble 01, 02 og til slutt 03...da kom han ravende inn i leiligheta stupe full. Jeg ble fryktelig lei meg og begynte å gråte fremfor han. Da klikket det for han og han ropte stygge ting til meg (hespetre, taper osv), han sparket meg og sa han skulle knekke armen min og deretter drepe meg. Jeg unte han ikke å kose seg når han kunne osv... Han ropte og skrek så høyt at alle naboene må ha hørt han (ganske lytt her og vi har naboer både under og ved siden av *flaut*).

Så begynte han å knuse ting, kastet grønnplantene og jord rundt i stua, ødela sofaen og slo i veggene...I tillegg sa han at det var min skyld at sofaen ble knekt, for jeg fikk han jo så sint.

Jeg har bare sittet her helt stille og tatt i mot all dritten og til slutt gikk han på soveromet. Men før han gikk sa han: "I morgen peller du deg ut! Tidlig i morgen! Dette orker jeg ikke mer".

Så nå sitter jeg her da og vet ikke helt hva jeg skal gjøre...Men det rette er vel at vi går fra hverandre eller hva? Men da blir jeg alenemor jeg da...??? I tillegg har jeg ingen til å hjelpe meg å flytte, så jeg må bare dra hjem til pappa i morgen og han bor 2 timer unna.

Huff for et kaos jeg har rota meg oppi nå...

[caroprins]

Kjære deg.

Dette var ikke greit for deg.

Om forholdet ditt er slutt eller ikke blir vel mest sannsynlig opp til deg vil jeg tro. Det samboeren din brølte til deg i fylla kan nok forandre seg når han er blitt edru igjen.

Men det som du må ta stilling til for deg og ditt ufødte barn er jo om du ønsker å ha et liv med en person som drikker og kaster ting rundt seg når han blir sint.

Ikke særlig bra hverken for deg eller et lite barn å oppleve slike ting da.

Jeg vil råde deg til å pakke med deg det mest nødvendige som du kan klare å få med og dra til faren din.

Derfra kan du se om han og evt. andre som han kjenner kan være med å hente evt. resten av sakene dine.

Så får du bli der til du har fått tenkt deg om.

Om du har jobb og har jobbet de siste 6 månedene før en fødsel så har du krav på opp til ett års svangerskapspermisjon med lønn.

Som enslig mor så vil du også få endel ekstra stønader.

Du må ta kontakt med Nav trygd og få en informasjon om dine rettigheter på dette område.

Angående bosituasjon så finner du nok en annen plass å leie etterhvert.

I en slik situasjon som du er i nå kan det føles som om livet holder på å ramle i fra hverandre og en kan fort bli både fortvilet og tiltaksløs.

Men si til deg selv - ok livet er noe trøblete akkurat nå men dette skal jeg klare og sett i gang med å ordne opp i de praktiske tingene så går det seg til etterhvert.

Dette ordner seg nok.

Lykke til da.

[mamut75]

Dette må føles som en veldig vanskelig situasjon for deg , men samboeren din mener nok ikke helt bokstavelig det han sa til deg mhp å kaste deg ut .

Hvis han har greid å holde seg unna alkohol i 1 år og oppført seg greit , så er det jo ikke sikkert at dette trenger å bety slutten på samlivet deres , og han skjønner sikkert hva han har gjordt når han våkner edru litt senere idag .

Men hvis han ikke greier å enten nyte alkohol uten å bli aggressiv eller avstå fra alkohol , så er vel hverken du eller barnet du bærer tjent med å fortsette samlivet .

[Gjest Gjest]

Avslutt forholdet!!! Det kommer aldri til å bli bra. Kom deg langt vekk for han er overhodet ikke noe å samle på!

[la Flaca]

Hva jeg ville gjort; reist til pappa slik at samboern får tid til å roe seg og angre sine synder. Så han ser at han faktisk kan miste deg hvis han fortsetter sånn.

Så ville jeg tatt kontakt med han og sagt at dersom han ikke får hjelp med sinnet sitt, og alkoholproblemet sitt (at han ikke tåler å drikke), så går du fra han. For du kan ikke utsette barnet deres for en far som utagerer på den måten, er så destruktiv og ikke til å stole på.

Da er valget hans. Enten finner dere noen som kan hjelpe han, og han følger opp, eller du går.

[Gjest imli]

Avslutt forholdet, vil jeg råde deg til. Du fortjener bedre!

[tingeling]

Jeg liker ikke å være en av dem som roper "dump ham" ved første anledning, men med tanke på at du er gravid og han faktisk bruker vold, så kan jeg ikke få meg til å si noe annet.

Det første året med baby er tøft. Livet blir snudd på hodet og man er SLITEN (ihvertfall er veldig mange det) på en måte man aldri har opplevd før. Hvis man har det bra og samarbeider så kan dette være et fantastisk år, men hvis man ikke gjør det så er det sikkert et helvete.

Barn har det heller ikke godt når foreldre ikke kan være trygge på hverandre, og hvordan kan du være trygg på en person som har slått deg? Hva gjør du når han blir lei av alt og drar ut og drikker når du sitter der med en bitte liten baby? Hva gjør du når han kommer hjem full når du sitter og ammer?

Ikke utsett deg eller barnet ditt for dette. Sørg heller for å få hjelp slik at du kan skape en best mulig tilværelse for dere, så blir det opp til pappan å ordne opp i sitt eget liv.

lykk til

tingeling

[Gjest Gjest_kveita_*]

Jeg liker ikke å være en av dem som roper "dump ham" ved første anledning, men med tanke på at du er gravid og han faktisk bruker vold, så kan jeg ikke få meg til å si noe annet.

Det første året med baby er tøft. Livet blir snudd på hodet og man er SLITEN (ihvertfall er veldig mange det) på en måte man aldri har opplevd før. Hvis man har det bra og samarbeider så kan dette være et fantastisk år, men hvis man ikke gjør det så er det sikkert et helvete.

Barn har det heller ikke godt når foreldre ikke kan være trygge på hverandre, og hvordan kan du være trygg på en person som har slått deg? Hva gjør du når han blir lei av alt og drar ut og drikker når du sitter der med en bitte liten baby? Hva gjør du når han kommer hjem full når du sitter og ammer?

Ikke utsett deg eller barnet ditt for dette. Sørg heller for å få hjelp slik at du kan skape en best mulig tilværelse for dere, så blir det opp til pappan å ordne opp i sitt eget liv.

lykk til

tingeling

Enig! Lykke til på alle måter!

Klem

[Annie]

Liker heller ikke dump han ved en krangel, men dette er langt alvorligere. At han i tillegg gir deg skylda for at han blir så sint er ikke akseptabelt! Reis til faren din, og la samboeren din ta steget mot forsoning, om det er det du ønsker.

Jeg hadde gått!

[gaja]

Hvorfor er det du som skal flytte? Han er den som har brutt avtalen og oppført seg som en tosk. La ham ta alt arbeidet med å finne et nytt sted å bo, pakke og flytte. Så kan du ta livet med ro og nyte graviditeten mens du i ro og mak finner ut om du er villig til å ta ham tilbake.

[Smashing]

Vil ikke si hva du skal gjøre jeg, men ønsker deg lykke til og håper at det ordner seg for deg

[Kayli]

Jeg kan ikke si hva du skal eller ikke skal gjøre, men her er hva jeg tror jeg ville ha gjort i din situasjon: reis bort en stund til han har roet seg. Deretter avtaler du å møtes for en samtale. Der må du sette krav til han dersom han, og ikke minst du, ønsker å fortsette forholdet. Han må love å holde seg unna drikking, og han må søke hjelp for å klare det. Punktum! Jeg tror ikke jeg ville ha flyttet inn igjen før jeg var sikker på at han kunne klare det.

Jeg synes ikke du kan utsette deg selv for mer av den type oppførsel som du beskriver. Og, viktigst av alt; dere har snart flere enn dere selv å tenke på. Dersom du føler at du ikke kan stole på han, er redd for han eller for at han kan komme til å skade barnet fysisk eller psykisk må du ta konsekvensene av det. Ingen barn fortjener å vokse opp med enn far de frykter!

[jente 79]

Enig med de andre her. Du må først og fremst tenke på den lille. Dessuten må du tenke på deg selv. Hvis dette skjer flere ganger kan det jo skade barnet du har i magen din.

Jeg ville reist til faren min hvis jeg var deg. Om jeg ville tilgitt han vet jeg ikke. Han har jo tydeligvis holdt seg lenge før. Men samtidig så er en opplevelse som det i året en for mye...

Vil du virkelig at et lite barn skal våkne opp og se faren oppføre seg sånn mot mora...

Skjønner at dette er utrolig tøft, og synes innmari synd på deg. Håper du finner ut av det

[bjerta]

hei!

veit du, dette var forferdelig trist å høyre. Har vært i lignende situasjon der han vart heilt rabiat i fylla. Han klarar seg heldigvis bra. Men det var først etter at eg verkeleg hadde tru med å flytte. Eg skreiv ned alt eg eig i leiligheta og sa til han at eg hadde gjort det. og lot lappen ligge på en synlig plass slik at han faktisk såg at eg meinte det. Han seier at han savnar drikkinga, men det kun er for det sosiale. Fattar ikkje kvifor mannfolk må drikke kvar gong dei skal treffast?!?

Vel, det vi kom fram til var at eg ikkje vil vite av han om han e full. Dvs. at det er greit om han skal på tur med kompisar,berre han ikkje ringer meg i fylla, og at det ikkje skjer so ofte. Når vi skal sitte med felles bekjente må han ta det rolig. Veit han ikkje syns det er lett å berre ta eitpar øl, men so er det jammen ikkje lettt for meg å sitte heime og stole på at han gjer det heller! Vi skal ha små til neste år, og eg veit det betyr mykje for han.

Det brukar å vere slik at dei kjem dagen etter og " eg veit eg var dum igår", men det hjelper ikkje noko å få det i trynet heller når det skjer gang på gang. og det ødelegg heile tida litt av den tilliten og kjærleiken en hadde til partnaren.

Du må berre kjenne på kor mykje meir du gidder. Og om"instinkta" dine seier at han kan klare det. Og vil han bli betre når dere får barn?! Veit det er vanskelig, at en tvilar på kva ein skal gjere. Men er det verkeleg betre å involvere eit lite barn i noko slikt? Når det gjeld å oppdra eit barn aleine, so er ikkje det umulig. Har fleire venninder som er aleinemamma og dei klarar seg heilt fint. Det er kanskje meir arbeid, men då har du og den tryggheten at det berre er du,liksom.

Vart kanskje litt rotete dette. Men eg ønsker deg ihvertfll masse lykke til med ka du enn gjer. Du fortjenar eit bra liv, og det gjer også den vesle!!

[Tusenfryd]

Min første tanke i morges da jeg leste dette var at "ja, jeg håper du blir alenemor".

Min andre tanke nå i ettermiddag er akkurat den samme.

Jeg er den første til å si at folk forsøker for lite å holde sammen, men dette forholdet her levner jeg ikke mye håp.

Pass på deg og barnet i maven, kom deg unna - så fort bena kan bære deg!

[Kaifa]

Huff, det er en fæl situasjon for deg. Men jeg må være enig med veldig mange andre jenter her, jeg synes du må komme deg bort før noe kan utvikle seg til å bli verre. Jeg har selv sett i nær familie liknende, hvor hun enda ikke har reist fra ham, selv etter to barn, mange fæle situasjoner og flere år...og nå ser vi at det begynner å prege barna, og det er vel det aller verste! Hva du vil kunne tåle, er ikke sikkret barnet ditt vil tåle like godt! For din og barnet ditt sin del synes jeg at du bør komme deg bort! Det finnes masse bra menn der ute!

Klem til deg i en vanskelig tid.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Tenkte jeg skulle oppdatere litt:

Sov på sofaen den natten. Dagen etter kom han å vekket meg og ba om unnskyldning. Han angret og sa han reagerte på all alkoholen han hadde drukket. Han lovte meg, at siden han blir sånn i fylla, så skulle han ALDRI ALDRI mer drikke. Jeg sa at det var lett å love sånn når man er bakfull og ikke har lyst på øl/sprit, men han forsikret meg om at han kom til å holde løftet denne gangen.

Nå er det altså 3 uker siden dette skjedde. Vi har hatt det greit sammen, men i går var han på fylla igjen...

Han og beste kompisen er sammen ca annen hver dag. De drar på turer sammen, kino, pub osv...

Han kom faktisk hjem tidlig (kl 01), men han hadde drukket litt.

Jeg ble veldig såra, men han sa at han aldri kom til å slutte å være så mye sammen med beste kompisen og at løftet han gav var dumt. Han blir å fortsette med drikkingen, men ikke så mye som før.

Vi jobber skift begge to, dvs at vi ikke ser hverandre mye. Fritiden bruker han på trening og venner. Jeg blir altså siste prioriteten hans. Han sier at han skal være mer hjemme etter at babyen er kommet. Men nå mens den enda er inne i magen, vil han bruke tiden og pengene på kompiser/sosiale ting.

Er det urimelig av meg å bli skuffet for dette? Altså at jeg kommer sist i rekken og at han brøt løftet allerede etter 3 uker?

Vurderer virkelig å gå fra han, men han mener at jeg ikke har noen grunn til å være lei meg for dette...han kom jo tross alt hjem tidligere enn vanlig og han var bare brisen, ikke full...?

[Grønt blad]

Tenkte jeg skulle oppdatere litt:

Sov på sofaen den natten. Dagen etter kom han å vekket meg og ba om unnskyldning. Han angret og sa han reagerte på all alkoholen han hadde drukket. Han lovte meg, at siden han blir sånn i fylla, så skulle han ALDRI ALDRI mer drikke. Jeg sa at det var lett å love sånn når man er bakfull og ikke har lyst på øl/sprit, men han forsikret meg om at han kom til å holde løftet denne gangen.

Nå er det altså 3 uker siden dette skjedde. Vi har hatt det greit sammen, men i går var han på fylla igjen...

Han og beste kompisen er sammen ca annen hver dag. De drar på turer sammen, kino, pub osv...

Han kom faktisk hjem tidlig (kl 01), men han hadde drukket litt.

Jeg ble veldig såra, men han sa at han aldri kom til å slutte å være så mye sammen med beste kompisen og at løftet han gav var dumt. Han blir å fortsette med drikkingen, men ikke så mye som før.

Vi jobber skift begge to, dvs at vi ikke ser hverandre mye. Fritiden bruker han på trening og venner. Jeg blir altså siste prioriteten hans. Han sier at han skal være mer hjemme etter at babyen er kommet. Men nå mens den enda er inne i magen, vil han bruke tiden og pengene på kompiser/sosiale ting.

Er det urimelig av meg å bli skuffet for dette? Altså at jeg kommer sist i rekken og at han brøt løftet allerede etter 3 uker?

Vurderer virkelig å gå fra han, men han mener at jeg ikke har noen grunn til å være lei meg for dette...han kom jo tross alt hjem tidligere enn vanlig og han var bare brisen, ikke full...?

Det at han brøt løftet etter bare 3 uker er et faresignal du bør ta på alvor. Hvis han tøyer grensene litt allerede, hva vil skje neste gang han gjør det? Eller gangen etter der igjen?

Jeg ville også tenkt gjennom det at han plutselig skal være mer sammen med deg etter at barnet er født. Hvis du er siste prioritet nå, klarer han å forandre seg, kutte ut mye av den morsome tiden med sosiale aktiviteter og kompiser, og ha barnet og deg som første prioritet idet barnet blir født?

Jeg liker ikke å oppfordre til samlivsbrudd, spesielt ikke når det er (her: ufødt) barn med i bildet, men i dette tilfellet kan det være det beste. Jeg vil også tro at det er bedre at dere flytter fra hverandre før barnet er født, hvis det er det du velger å gjøre.

Ønsker deg masse lykke til uansett hva du bestemmer deg for.

Endret 18. november 2007 av Grønt blad

[Tussemøy]

Samlivsbrudd er så utrolig vanskelig, og kan man få et forhold til å fungere(på en ordentlig måte, i dette tilfelle uten vold og alkohol) så er det absolutt det beste! Med det sagt...

Jeg har ennå ikke vært borti en voldelig mann som har sluttet med det. Uansett hvor mye de lover. (Skal det skje noe så er det nok terapi som må til. Kanskje foreslå det? ) Et barn trenger et trygt og godt hjem. Det får man ikke med en voldelig far. Det vet jeg av personlig erfaring.

[Tussemøy]

endret: samme innlegg kom opp to ganger her gitt.

Endret 18. november 2007 av Tussemøy