Vanskelig familierelasjoner

[Gjest Gjest]

jeg er rimelig fortvilet. Mannen har en søster som er gift og har to barn på 3 og 6 år. Selv har vi to, en baby og en på 4 år. Så egentlig kunne det jo ha vært hyggelig å være en del sammen med de. Derimot er det ikke slik, men det er nærmest blitt et mareritt. Min svigerinnes barn er nok blitt sære usosiale vesner pga oppdragelsen. Beklager, vet det er sterke ord, men tom min mann sier det om søsteren sin.

Det akkumulerte seg opp på bursdagen til den største, han fikk tv spill av foreldrene sine og vi hadde kjøpt spill. Når bursdagsbarnet så skulle låne bort slik at vår elste fikk spille nektet han og sa til fetteren sin at han ikke klarte, han fikke det ikke til ol og slik fortsatte han han ertet han tom. Foreldrene sa ikke noe, omsider grep jeg inn og snakket til gutten. Ingen bedring, når dette hadde skjedd i ca 30 min kunne jeg ikke dy meg og sa til min svigerinne at hvis det hadde vært min gutt så hadde han ikke fått lov til å holde på slik. Først da tok hun han vekk!

Gutten vår ble mye mer preget av dett enn hva jeg trodde, de fire neste dagene snakket han ikke om annet enn at fetteren hans ertet han og var ufin. Jeg måtte gjøre en avtale med han at hvis det skjer igjen så reiser vi hjem.

Hvis vi gjør det så kommer det til å skape bruduljer hos svigerinnen. Men hva skal jeg/ vi gjøre. Vi må jo beskytte sønnen vår. Hvorfor i alle dager er folk slik?

Ikke at vi er perfekte, men man må kunne snakke til sønnen sin¨og forklare i klartekst hvor skapet skal stå.

[Gjest Mayamor]

Da er det noen valg;

1: Guttene spiller ikke spill sammen.

2:Du/din mann gir beskjed før.

En 4 åring er veldig sterk i meningene sine innimellom og da er aldri og alltid sterke virkemidler. Jeg ville ikke trampet ut av min families hus pga en bagatell, men endten fjernet problemet eller snakket meg inn i den gryende konflikten.

[kamela]

I denne alderen er spill ofte en kilde til frustrasjon.

Bli enige på forhånd med svigerinnen neste gang dere skal på besøk at spill ikke er en av aktivitetene, sånn at hun forklarer det for sønnen på forhånd. Som regel blir det en spiller og en tilskuer og det er ikke hyggelig. De få timene det er snakk om kan de finne på noe annet sammen, så enkelt kan det være.

[Julianne]

Mulig jeg misforstår hovedinnlegget - men jeg leser det til at problemene ikke bare dreier seg rundt spill, men at denne hendelsen er symptomatisk for samværet.

Noen i vår familie har et barn som er noen år eldre enn mine, og dette barnet er også sånn. Hun bruker enhver anledning til å rakke ned på mine barn, håne dem og le av dem. Hun kan for eksempel gire dem opp, for så og si i sint tone: "herregud, småunger altså, småunger er så plagsomme" og lignende. Foreldrene smiler og rister på hodet og syns selv at de har et veldig stort og morsomt barn. Jeg krymper meg på mine barns vegne, men har hittill ikke sagt noe, bare snakket med barna mine om at denne andre nok ikke har det så greit og at hun liker å trykke ned andre for å føle seg stor selv.

Da dette barnet fikk ny spillkonsoll og mitt yngste barn slo henne i spillet, ville hun ikke spille mer og nektet mine barn å låne spillet. Greit nok.

Jeg tror at barn med veldig lav selvfølelse ofte trakkaserer mindre barn for å føle seg bedre/større selv. Min "trøst" er at vi ikke er så ofte sammen og at mine barn er normalt sosiale og at de ikke lar seg knekke av å tilbringe litt tid med denne slektningen, samtidig som jeg bekymrer meg over dette andre barnet. Glade, velfungerende barn har ikke trang til å holde på sånn, tror jeg.