Blir verre og verre

[Gjest Gjest]

Jeg har vært mer eller mindre singel og alenemor i åtte år nå. Jeg har mange ganger hatt " noe på gang", men aldri klart å finne en kjæreste. Tidligere trivdes jeg egentlig godt, selv om jeg savnet en kjæreste. Vi var en gjeng jenter der de fleste var single og mange hadde barn. Med andre ord alltid noe å finne på, både med og uten barn.

Vi gikk mye ut på byen når vi hadde barnefri, vi var alle i første halvdel av tyveårene.

Jeg trivdes godt i mitt eget selskap, og det gjør jeg forsåvidt enda. Heldigvis, for det blir mange kvelder alene.

Nå har alle funnet seg samboer, noen har fått flere barn/er gravide osv. Og jeg er blitt vanvittig deprimert, og savner det å ha en familie. En som deler opplevelsene sammen med barna med meg. Høytider er et mareritt, spesielt nyttårsaften og andre der man gjerne feier sammen med venner. Jeg må ta meg sammen for ikke å gråte når vi feks samles på koldtbord 17 mai hos venninnen min og mannen. Alt jeg ser er par overalt. Jeg vet det er patetisk og at jeg burde være glad jeg faktisk har noen og feire sammen med. Ofte er faren til barna med, men det bare forsterker følelsen av å være "alene":gråte:

Jeg synes også det er flaut eller pinlig å tenke slik. Jeg er liksom den sterke og selvstendige.....derfor orker jeg ikke snakke med noen om det.

Jeg er veldig bekymret for ett av barna, og skulle så gjerne hatt noen å lene meg på av og til. Jeg klarer rett og slett ikke bruke familie eller venner til verken dette eller andre vanskelige ting. I bunn og grunn er vel far til barna den eneste jeg har klart å være helt "naken" for når det gjelder følelser. Dvs jeg kan snakke om tingene, men ikke gråte eller vise at jeg er lei meg.

Jeg føler meg som en "ufullstendig" familie, at barna går glipp av veldig mye. Faren er tilstede, og følger opp, men jeg føler ikke jeg klarer lage et hjem for dem med bare meg.

Vil bare legge til at det var han som gikk...det er mange år siden, og kjærlighetssorgen er jeg kommet over.

Dette ble langt og rotete. Vet ikke hva jeg vil med innlegget egentlig, men hvis noen er/har vært i samme situasjon eller noen tanker å dele tar jeg imot.

[tingeling]

Er ikke i samme situasjon, men har sett at det ofte "annonseres" etter venner i tilsvarende situasjon som deg, i bladet foreldre og barn.

Har du vurdert å aktivt prøve å bli kjent med andre i samme situasjon? Det er garantert mange andre som lever slik som deg, selv om det sikkert føles som om du er den eneste.

Ønsker deg masse lykke til!

tingeling