Kommer jeg noen gang til å få meg kjæreste?

[Ibenholt]

Jeg tenker veldig mye på dette. Jeg har en spiseforstyrrelse, og har sterk tro på at jeg blir nødt til å dø alene, da jeg tror at ingen kan elske noen som spiser så mye som meg. Jeg vil jo ikke bli feit, men når man har et spiseproblem er det ikke alltid man kan kontrollere matinntaket og overfokuseringen på mat.

Dette sliter helsa av meg. For jeg vil så gjerne ha noen å være glad i, og føle meg attraktiv og glad.

Er det noen der ute som tror jeg kan finne det? Og finne en som jeg liker, istedetfor å måtte føle at jeg må ta til takke med noen jeg egentlig ikke føler så sterkt for, bare fordi han er den eneste som vil ha meg? (jeg beklager på forhånd hvor dumt og egoistisk dette høres ut, det vet jeg allerede). Men jeg vil så gjerne finne en som jeg er veldig tiltrekt av, like mye som han er av meg.. om dere skjønner. Istedet for å bli kjæreste med noen jeg ikke liker 100%, bare fordi jeg tror jeg aldri kommer til å finne en som klaffer 100%. (Nei, jeg kommer altså ikke til å bli sammen med noen jeg ikke liker 100%, fordi dette er utrolig dumt og egoistisk..men jeg snakker rent hypotetisk)

Gav dette egentlig noen mening? Jaja.. uansett

Finnes det fortsatt allrighte gutter, som ser mer enn utseende, vekt, kropp osv, og kan være sammen med en helt alminnelig jente, uten å være notorisk utro eller dumpe meg for den første og beste?

[Frey]

Javisst finnes de, men det første du bør gjøre er å søke hjelp for spiseforstyrrelsen din om du ikke allerede har gjort det. Kontakt IKS (Interessegruppen for kvinner med spiseforstyrrelser) og fastlegen din. For det er vanskelig å være glad i et menneske som ikke er glad i seg selv..

[Sans]

Signerer Frey.

Jeg vet hva spiseforstyrrelser innebærer, og du takler det så mye bedre om du har noen til å veilede og støtte!

Når det er sagt: Min gode venninne som vekselsvis sulter seg og overspiser, har hatt samme kjæreste i 7 år. De bor sammen og har det fint sammen. En annen venninne av meg har hatt anoreksia i... ja, det er vel rundt 16 år nå. Hun har vært gift i 9 år.

Og ingen av de har måttet "ta til takke" med noe som helst.

Men først; bli glad i deg selv. Det er en stor oppgave du har foran deg, men jeg lover deg at du er verdt det, og at selvom veien er hard å gå, så er målet verdt å nå frem til. Lykke til!

[Ibenholt]

Jeg har tatt kontakt med IKS, men det er vanskelig å delta på noen av aktivitetene, da jeg ikke bor i by :/ Derfor er det vanskelig å få hjelp der. Men jeg går til psykolog.

Jeg har nådd målvekten, og trives egentlig ganske bra med meg selv nå. Men fokuset på mat, spise & ikke spise, ødelegger for meg..og gjør meg en smule asosial.

[Sans]

Skjønner...

Du er i alle fall langt fra alene her i verden! Det eneste jeg kan berolige deg med er at det finnes noen der ute for deg også. Og så kan jeg ønske deg lykke til på ferden.

[Gjest Gjest_en som vet_*]

Kjære Lanania

Gjett om jeg kjente meg igjen i innlegget ditt.

Jeg sliter selv med spiseforstyrrelser og _vet_ hvor mye energi det tar å planlegge hvert eneste måltid. Ikke det beste utgangspunktet om man ønsker å bli mer sosial. MEN om du bare holder deg til kostplanen (som jeg regner med at du har blitt tildelt gjennom behandler) vil ting bli greiere.. og en vil bruke mindre og mindre tid på all planleggingen og "dumme"tanker.

Vet ikke om dette hjelper deg: Jeg også trodde at ingen kunne være i glad i noen som meg, jeg som ikke en gang greide å mestre noe så simpelt som mat.

For å gjøre mye selvopptatt prat kort : i dag har jeg verdens beste samboer. Ikke slo jeg meg til ro med den første og beste. Og ifølge han gjorde ikke han det heller.

Det hadde aldri jeg trodd.

Jeg var ikke "frisk" da jeg møtte han, men jeg var på vei opp dvs. jeg tok sjanser/ levde ikke i et helt regel"helvete". Når du er der, kan mye skje. Ikke la de dumme tankene dine ta overhånd!

Prøv å være sosial (lite steg av gangen, ikke press deg for mye), gå ut og kos deg - enten det er den lokale quizen, utestedet eller friluftslivgruppa som frister.

Det er rart hvordan ting kan plutselig bare falle på plass av seg selv.

Lykke til videre

(dette innlegget ble litt rotete, mange tanker og litt sent )

[Darksun]

Om spiseforstyrrelser er det eneste store problemet du bærer på hadde ikke det vært noen stor sak og komme over for min del.

Kvinnfolk er gærne uansett, en ting fra eller til som må legges litt ekstra vekt på gjør meg fint lite.

Er du en flott person eller skinner det over alt annet.

[Ibenholt]

Hjertelig takk for fine svar folkens. Det gir meg håp:) Og Darksun, millioner takk. Godt å vite det finnes sånne som deg der ute!

[caso]

Ja, det får du.

Problemer har vi alle, og det er bare godt å dele dem med andre. Ditt problem velter langt ifra ikke grunnlaget for et forhold

[Gjest Gjest]

Hei!

Nå har jeg ingen erfaring mht. spiseforstyrelser, det nermeste jeg kommer erfaringer der er at jeg altid har vært tynn, og noen har nok trodd at jeg har det

Men jeg vil ta opp det du sier om å finne en du liker 100%. DER kjenner jeg meg igjen... trodde heller ikke at jeg ville treffe noen som var eh.. "bra nok".... trodde jeg hadde for høye forventninger, at jeg aldri kunne finne en som jeg likte sååå godt, - og som likte meg så godt også.. Men der tok jeg feil, han dukket opp!!

Føler at jeg har vært mer "nøye på" menn enn mange andre, og at det er grunnen til at jeg ikke har hatt mange kjærester opp igjenom tiden.... men føler merkelig nok at jeg ikke har gått glipp av noe likevel.. min kjære var absolutt verd å vente på

Ønsker deg lykke til i livet!

[Gjest Gjest]

Om spiseforstyrrelser er det eneste store problemet du bærer på hadde ikke det vært noen stor sak og komme over for min del.

Eneste store problemer? Har du i det hele tatt peiling på hva dette innebærer?? Jeg sliter selv med spiseforstyrrelser, og dette gjorde faktisk vondt.

[caso]

Eneste store problemer? Har du i det hele tatt peiling på hva dette innebærer?? Jeg sliter selv med spiseforstyrrelser, og dette gjorde faktisk vondt.

Tror du leste det litt annledes enn det var tenkt ment..

[:-) anna]

Klart du kan finne noen.

Om du synes det er vanskelig å møte noen i hverdagen vil jeg anbefale deg å prøve å bli kjent med noen på nettet. Det er massevis av dating-steder på nettet som faktisk er seriøse.

Jeg har venninner som f.eks er på sukker.no, og sier det er bra.

Og ved å bli kjent på nettet blir han kjent med deg som menneske først av alt. Det er ofte lettere å skrive seg inn i et hjerte enn å skulle "selge seg inn" ansikt til ansikt.

Lykke til.

[Scorpina]

Tråden ryddet.

Scorpina

-mod-

[Gjest Gjest_en som vet_*]

Ikke for å vri tråden vekk fra hovedtemaet. Men er enig at utsagn som: "Om spiseforstyrrelser er det eneste store problemet du bærer på hadde ikke det vært noen stor sak og komme over for min del.

Kvinnfolk er gærne uansett, en ting fra eller til som må legges litt ekstra vekt på gjør meg fint lite." ikke er den beste formuleringen

Det blir bare dumt (og nesten litt respektløst) ovenfor alle som sliter med denne sykdommen å avskrive det som enda ett problem hos oss gærne kvinnfolk. For ikke å snakke om de som er der og prøver å støtte. Jeg vet at de som blir involvert ikke har det lett.

Dette problemet har til tider tatt over hele livet mitt. Skammen er kanskje det verste. Dett gjorde _faktisk_ vondt å lese.

Men tilbake til Lananias tema: håper du har fått svarene du ønsket deg og lykke til videre!