foreldrene vet alltid best

[ATV]

hele tiden leser du her inne og andre steder foreldre, som oftest mødre, som alltid vet best.

de vet bedre enn menesker som er utdannet for og jobbe med barn, de vet bedre enn forskning og vet hvertfall bedre enn menn om hvordan barn skal ha det.

og det er hoss enkelte helt klart at de til og med vet bedre enn alle andre som har barn også.

samtidig er forskere, pedagoger og helsesøstere bekymret over hvordan barn blir oppdratt nå, mange barn får høre hele livet at de er hverdens midtpunkt, om de vil noe skal alle føye seg og kom ikke her og kritiser mit barn eller still spørsmål med hvordan jeg oppdrar mit barn. Et samfund består av enkeltindevider som sammen samarbeider for det beste for alle, slik utrolig mange barn blir oppdratt nå så arbeider de ikke får alle, kunn får seg selv.

når jeg hører en mor som har hatt barn i et parr år bestemt mener hun har bedre greie på barn generelt enn de som har jobbet i barnehage i 20-30 år, helsesøster, førskolelærere og mødre/bestemødre med mange unger, da synes jeg faktisk syndt på det barnet hennes, du lærer ikke noe nytt om du ikke er ydmyk og ser at du har mer og lære!

og hvet foreldre alltid best for sit barn? i så fall hvorfor har vi barnevernet og hvorfor stiger anntall saker hoss de drastisk?

det er utrolig mange gode foreldre der ute, men min påstand er at selv om de kjenner barnet sitt best, så betyr ikke det de bestandig hvet hva som er best for barnet. (noe jeg ser utrolig mye av i jobben min).

ok, vri og vreng på det jeg skriver, putt meninger jeg ikke har inn i det jeg nå har skrevet og la oss ta en diskusjon, vet du alltid hva som er best for ditt barn?

[la Flaca]

ok, vri og vreng på det jeg skriver, putt meninger jeg ikke har inn i det jeg nå har skrevet og la oss ta en diskusjon, vet du alltid hva som er best for ditt barn?

Det kommer an på hva det dreier seg om, og alderen på barnet. Jo eldre de blir jo mer kompleks blir tilværelsen deres og problemstillingene som dukker opp.

Det er også umulig å si noe om foreldre generelt, fordi alle har ulike forutsetninger for å kunne være en god forelder.

Jevnt over tror jeg fagpersoner som har utdanning innen pedagogikk og psykologi etc. og forhåpentligvis er foreldre selv har en bedre forutsetning for å se hva som er det beste for barnet. Det er faktisk vanskeligere for en forelder å ta et skritt tilbake og se på ting med nye objektive øyne. Jeg føler ihvertfall veldig ofte selv at man burde fått tilbud om kurs i barneoppdragelse, det er den vanskeligste jobben som finnes.

"...samtidig er forskere, pedagoger og helsesøstere bekymret over hvordan barn blir oppdratt nå, mange barn får høre hele livet at de er hverdens midtpunkt..."

Men jeg er ikke enig i at utviklingen går feil vei med tanke på at vi gjør barna våre til "verdens midtpunkt" som du sier. Da jeg var liten fikk jeg beskjed om å holde kjeft og se søt ut og var i følge foreldrene mine veldig veloppdragen, men endte opp med en elendig selvtillit. Nå når jeg oppdrar små barn selv er alle opptatt av at man skal se dem, og vi stresser ikke sånn med at ungene skal tilpasses foreldrenes tilværelse på alle områder. Vi er ikke så strenge som foreldregenerasjonen. De får lov til å bråke litt mer og tar litt mer plass. Det er bare sunt, med mindre det tar fullstendig overhånd.

"og hvet foreldre alltid best for sit barn? i så fall hvorfor har vi barnevernet og hvorfor stiger anntall saker hoss de drastisk?"

Bls. fordi tallet på enslige foreldre stadig øker, samtidig som det er forventet at man skal holde en høy levestandard og ha ambisjoner i jobben etc etc. Tidsklemma og alt det der.

Og fordi fokus på barns velferd har blitt et tema. Jeg tror ikke ting var så veldig annerledes før, men terskelen før man involverer barnevernet er bltt veldig mye lavere. Jeg tror ikke det har å gjøre med at foreldres omsorgsevne har blitt så mye dårligere jevnt over.

[Nigo-san]

ok, vri og vreng på det jeg skriver, putt meninger jeg ikke har inn i det jeg nå har skrevet og la oss ta en diskusjon, vet du alltid hva som er best for ditt barn?

Jeg vet nok hva som er best i de fleste tilfellene- men ikke alltid. Som oftest har barnehagepersonell/lærere og jeg vært rørende enige i vår beskrivelse og oppfatning av barna, og hva de trenger. Men jeg har ofte fått verdifulle innspill som jeg rett og slett ikke har tenkt på selv, og opplever at det å ha en dialog med de som ser barnet i andre situasjoner enn det jeg gjør, kan få meg til å tenke nye tanker. Lærere og barnehagepersonell ser andre sider av barna våre, de ser sosial samhandling og hvordan de klarer seg blant andre barn, og nettopp derfor er det et nyttig korrektiv til hvordan vi sm foreldre ofte opplever barna våre (skal ikke se bort fra at foreldre kan ha de rosenrøde brillene på av og til...).

Om foreldre alltid vet best?

Nei, selvsagt ikke. Hadde foreldre alltid visst best, hadde det ikke vært på langt nær så mange barn med problemer som det det er i dag. Å være forelder er en risikosport, og jeg tør påstå at alle gjør feil innimellom. Noen gjør flere feil enn andre, kanskje fordi de selv ikke har den nødvendige ballasten for å være foreldre. Atter andre er så opptatt av å være perfekte at det også blir galt, og vi ender opp med overbeskyttede, borskjemte barn som har store problemer med å innordne seg sosiale sammenhenger der de ikke er midtpunkt.

Det er vel til syvende og sist til barnas beste at foreldre og pedagoger har et åpent og ydmykt forhold til hverandre, og at begge parter er mottakelig for korrektiver. Det er mulig jeg har hatt veldig flaks, men sånn synes jeg også det har fungert for mine barn, i dialogen mellom barnehage/skole og meg som mor.

[Gjest Helen Parr]

ok, vri og vreng på det jeg skriver, putt meninger jeg ikke har inn i det jeg nå har skrevet og la oss ta en diskusjon, vet du alltid hva som er best for ditt barn?

Veldig interessant tema, ATV, og hurtigutgaven av et svar fra meg vil være nei.

Nei, jeg vet ikke alltid hva som er best for mine barn. Men jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at jeg er den som kjenner dem best. Av og til gjør det meg til den som vet hva som er best for mine barn, av og til ikke.

Det er viktig å ta tak i den utviklingen vi ser i dag. Mye av den negative tendensen i forhold til barns levevilkår kan forklares med at foreldrene ikke gjør en bra nok jobb. Ut fra mange enkelttilfeller kan man trekke konklusjoner. Likevel kan det være farlig, og ikke minst lite nyansert å generalisere for mye. Dette gjelder på alle livets områder, men særlig i forhold til barn. Er det for eksempel de sammen foreldrene som er overfokusert på å yte service til sine barn som er de som utsetter ungene sine for omsorgssvikt? Det tror ikke jeg.

Vi snakker om et vell av ulike problemer som oppstår i kjølvannet av ulike måter å oppdra barna sine på. Jeg forstår selvsagt mange barnehageansattes frustrasjoner i møte med bedrevitende foreldre. Likevel er det et vel så stort problem at det finnes utrolig mange foreldre som utsetter barna sine for omsorgssvikt, og da dreier det seg ikke om bedrevitenhet, tror jeg, men rett og slett det at enkelte foreldre ikke makter foreldreoppgaven. Jeg tror ikke det dreier seg om foreldre som bevisst går inn for å vanskjøtte barnet sitt, men de har ikke evne til å yte den omsorgen som skal til.

Jeg tror dette er langt verre enn foreldre som setter barna sine i sentrum hele tiden.

Når det er sagt er jeg selv veldig bevisst på at ungene mine skal føle seg som en del av et fellesskap, og ikke i sentrum av fellesskapet.

[Gjest Moncler]

Det er ikke alltid forelde kjenner barnet sitt best. Spesiellt ikke fra tenåringsalder. Dessuten har barnet ofte forskjellige sider når det er sammen med foreldrene og ikke.

[Nigo-san]

Det er ikke alltid forelde kjenner barnet sitt best. Spesiellt ikke fra tenåringsalder.

Det er et godt poeng. Jeg har ikke tenkt så langt, ettersom jeg ikke har noen erfaring med tenåringsbarn- men jeg ser at du kan ha rett der. Det varierer nok veldig mye hvor åpne/lukket tenåringer er, men generelt kan det nok være slik at foreldre vet mer om yngre barn enn om eldre.

[Gjest Mayamor]

Synes svarene over her reflekterer hva jeg også har som oppfatning om foreldre anno 2007: vi prøver å stole på egen intuisjon, men er lydhør for andres innspill. Vet ikke alltid best nei, på lik linje med utdannede mennesker da der stadigvis er ny forskning som endrer på sannheter vi har levd med i mange år. Jeg mener også at terskelen for å sende inn en bekymringsmelding til barnevernet er lavere enn noensinne, og det kan hjelpe noen og lage kvalme for andre. Det blir lagt mer til rette for å få barn i dag enn da jeg var barn: lekeland, babykino, cafè/restaurant med lekekrok etc. Barn er mer framme i dagen, sees mer og høres mer. Det er ikke lov å slå barn. Barn generelt sett har fått det bedre. Foreldre generelt sett har det også bedre. Jungelen av informasjon og debatter florerer på en helt annen måte enn før; nå har vi har internett; verden er mindre. Før kunne vi sammenligne oss med naboer, slektninger, kollegaer, venner og deres bekjentskapskrets igjen; nå mange flere...

[Gjest Moncler]

Det er et godt poeng. Jeg har ikke tenkt så langt, ettersom jeg ikke har noen erfaring med tenåringsbarn- men jeg ser at du kan ha rett der. Det varierer nok veldig mye hvor åpne/lukket tenåringer er, men generelt kan det nok være slik at foreldre vet mer om yngre barn enn om eldre.

Jeg snakker av egen erfaring. Foreldrene mine kjente meg ikke på langt nær så godt som de burde ha gjort. Dessverre er det nok at en en del foreldre har litt skylapper når det gjelder barna sine noen ganger. Jeg var alene nesten hele ungdomstiden. Mamma har alltid trodd at jeg likte meg best alene, men det stemte jo ikke i det hele tatt. Siden jeg var av den typen som aldri fortalte foreldrene mine ting fikk de ikke vite hvordan jeg hadde det før jeg var over 20 år og endelig tok mot til meg å gjøre noe med problemet.

Derfor vil jeg si at man ikke automatisk vet alt om barnet sitt bare fordi man er forelder til det og ser det hver dag.

[Tusenfryd]

Tenåringer er nok et eget kapittel - jeg svarer fra en småbarnsmors synspunkt.

Hvis jeg tar en situasjon vi stadig opplever med vårt barn (to år og trassig og utvikler seg og frustrert - som en toåring skal være) og presenterer den for min mor, barnehagen, mine kolleger, helsesøster, KG, litt ulike veninner, og min mann gjør det samme for sitt nettverk, med et spørsmål om "hva gjør vi med det?" så kan du være helt sikker på at vi får ulike svar fra alle sammen. Hvis man da sper på med litt tabloide tv-program, avisartikler og selv søker litt på nett og finner saker av ulike pedagoger, psykologer av ulike skoler og tradisjoner og for å krydre ekstra drar på med amerikanske innspill fra tv eller nett - ja, da sier jeg bare værsågod bli gæern!

Og da tenker jeg at jeg er ganske glad for at uansett hvordan man vrir og vender på det, så er det jeg og mannen min som kjenner vårt barn best, har gjort det lengst og vi må gjøre det som vi mener er riktig der og da.

Og så må vi ta i mot innspill der vi søker det, blande det oppi foreldrehatten vår, kjenne litt etter i maven og se litt ekstra på barnet vårt og så ender vi opp med at sånn vil vi gjøre det igjen, eller dette kjentes ikke bra, neste gang så gjør vi slik eller slik.

Og ingen kan være bedre mamma eller pappa for vårt barn - ja, uansett erfaring fra barnehage.

Og jeg er bare mamma for mitt barn - jeg vet helt seriøst ikke en pøkk om andre unger. Dem er det deres foreldre som vet noe om.

[Gjest Gjest]

lange svar som blir gitt. Men svaret er enkelt

Nei foreldre vet ikke alltid best

[Far til 2]

Nei.

Foreldre vet ikke altid best. Det er vel bevist ved gjentatte anledninger. Og det er synd at foreldre ofte er uten vilje til å høre på andre.

Samtidig er det utvilsomt mange "fagfolk" som ikke burde hatt så mye makt som de har, for også deres reaksjoner/holdninger er det grunn til å sette spørsmål ved.

Jeg tror både foreldre og "fagfolk" i enkelte tilfeller er redd for å bli nedvurdert som den som ikke vet best fremfor å sette seg ned sammen.

Vi har sett forelde stikke av med sine barn både innenlands og utenlands for å unngå "fagfolkene". Samtidig har vi gjennom mediene fått bekreftelse på at også "fagfolk" misbruker sin makt og trumfer gjennom løsninger som ikke nødvendigvis er barnets beste.

Jeg håper flere kan sette seg ned og få til en dialog som kan være kompromiss løsninger uten at noen føler seg "overkjørt".

[Gjest imli]

Foreldrene vet vel ikke alltid best, men det kommer nok an på situasjonen. Det er forskjell på å være pedagog og forelder, og det er ikke alltid pedagogen har rett. Rett og slett fordi alle barn er ikke like, og det er ikke alltid at det som er pedagogisk riktig er riktig.

Nå snakker jeg altså om "normale" foreldre, som ikke bedriver noe omsorgssvikt e.el.

[Rubina D]

Nei, jeg vet ikke alltid hva som er best for mitt barn.

Jeg har gjort mange feil og vil garantert gjøre enda flere feil.

Men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har gjort gale handlinger og gale konklusjoner i den TRO at jeg har gjort rett.

Hovedsaken er at man lærer av sine feil og ikke gjør dem igjen.

På den andre siden finnes det mange dårlige pedagoger også. At man er utdannet til en ting betyr ikke det samme som at man er flink til det.

Min mor kommer ikke bestandig med de beste rådene hun heller selv om hun har oppdratt meg og er førskolelærer i tillegg.

At jeg er den som kjenner barna mine best kan ikke stikkes under noen stol, men igjen betyr ikke det at jeg til enhver tid vet hva som er best for dem.

[Gjest Gjest]

når jeg hører en mor som har hatt barn i et parr år bestemt mener hun har bedre greie på barn generelt enn de som har jobbet i barnehage i 20-30 år, helsesøster, førskolelærere og mødre/bestemødre med mange unger, da synes jeg faktisk syndt på det barnet hennes,

min påstand er at selv om de kjenner barnet sitt best, så betyr ikke det de bestandig hvet hva som er best for barnet. (noe jeg ser utrolig mye av i jobben min).

Er du helt vill i hodet ditt? Du jobber i barnehage, kaller deg selv pedagog, og bruker enhver anledning til å kaste dritt på foreldre generelt. du vet så mye bedre enn foreldrene, det hevder du i innlegg etter innlegg. Her går du så langt som at du synes synd på ungen til ei mor som mener at hun selv er best til å kjenne sitt eget barn! Er du fullstendig gal?

I tillegg sier du at du ser utrolig ofte i jobben din at foreldrene ikke vet best. Dersom du ser dette utrolig ofte, så synes jeg du skal gå en runde med deg selv og spørre deg om dine observasjoner kanskje er en smule på villspor... Du kan ikke sitte her og si at du utrolig ofte ser at det er foreldrene som har feil. Jeg tror bestemt det er deg selv det er noe galt med, og jeg mener at du aldri skulle jobbet i en barnehage. Med et slikt menneskesyn som det du har på foreldre, så passer du langt bedre til å rulle papir i en produksjonshall med masse støy enn å jobbe med mennesker. Og til alt overmål jobber du med - og har muligheten til å påvirke - barna våre! Det er skremmende, atv. Du har absolutt ingenting i det yrket å gjøre.

[Gjest Eugene Onegin]

Nei de vet ikke alltid best.

[Gjest Gjest_GJEST_*]

Nei, foreldre vet ikke alltid det beste for barna sine.

Jeg jobber selv i barnehage og er leder i et fritidstilbud for barn. Begge steder ser jeg foreldre som legger opp til at det er deres barn vi skal se hele tiden. Hva de andre ungene angår virker det som er dem likegyldig.

Dessverre finnes det en del curligforeldre, foreldre som feier isen ren slik at barnet deres møter færrest mulig utfordringer, rundt omkring. Jeg tror det er disse foreldrene som skaper det dårlige bildet vi har av unger i dag. Ungene blir uppdragne og gjør som de selv vil, og foreldrene klapper dem på hodet og trøster når livet byr på en utfordring.

Men, de aller fleste foreldre er gode foreldre og ser sitt barn på godt og på vondt.

Far til 2: Hvorfor melder du deg ikke inn i et ledende politisk parti, sørger for å bli barneminister og endrer på systemet i dette landet. Er du arbeidsledig og uten utdannelse? Det må du jo være, for i følge deg finnes det ikke fagfolk.

[Far til 2]

...

...

Far til 2: Hvorfor melder du deg ikke inn i et ledende politisk parti, sørger for å bli barneminister og endrer på systemet i dette landet. Er du arbeidsledig og uten utdannelse? Det må du jo være, for i følge deg finnes det ikke fagfolk.

Jeg er ikke arbeidsledig og jeg er ikke uten utdannelse. I norsk sammenheng regnes jeg som "fagman" innenfor mitt spesialfelt, og brukes også som referanse internasjonalt (tro det eller ei ). Men jeg er veldig lydhør problemstillinger fra de som IKKE regnes som utpreget "fagpersonell" innenfor mitt fagfelt, fordi jeg tror det er den tverrfaglige kompetansen som er så viktig. Det er fra personer uten formell kompetanse jeg plukker opp gullkorn som fagfolk til tider overser. I det øyeblikk formell kompetanse overkjører barn og foreldre i komplekse problemstillinger har vi misbrukt vår kompetanse. Dette gjelder alle fagområder jeg kan tenke på i farta.

Samarbeid på tvers av kompetanse og interesser er med andre ord viktig. Også når det gjelder barn og samlivsbrudd. Derfor er jeg sterk motstander av at en av partene i et samlivsbrudd skal kunne overkjøre andre. For å relatere dette til denne tråden sier jeg altså at det er større sansynlighet at vi kan få til en løsning som er til barnets beste om begge foreldrene, barnehage, skole, helsepersonell, etc kan SAMARBEIDE på en OBJEKTIVT måte. For foreldrene vet ikke altid best. DET GJØR HELLER IKKE FAGFOLKENE. Det er med andre ord viktig at BÅDE foreldre og fagfolk er ydmyke i forhold til problemstilling, og kan problematisere på en måte som gjør at alle parter forstår situasjonen og hverandre. På generell basis vil jeg påstå at psykologer er flinke til dette, men noen ganger lar de likevel personlige meninger få fortrinnsrett av forskjellige årsaker. Det er ikke bra.

Når fagfolk ikke er ydmyke nok ovenfor annen erfaring og kompetanse enn det de selv innehar, blir de også dårlige fagfolk fordi kompetansen de har ikke blir brukt på riktig måte. Noen er så opptatt av eget kompetanseområde at de ikke ser helheten og den opprinelige problemstillingen.

Når det gjelder politikk, funksjoner og systemer er det mye jeg gjerne skulle gjort. Men i den politiske verdenen synes det som om problemstillingen er underordnet avgjørelsen. Politiske avgjørelser vil dermed ikke nødvendigvis ta hensyn til problemet, men til hva som er akseptert blandt velgerene. En slik rolle, hvor maktutøvelse til tider er underordnet problemet, vil jeg passe veldig dårlig i .

[Gjest Gjest]

Nei, foreldre vet ikke alltid best.

Jeg vet ikke alltid best, derfor søker jeg etter informasjon hvis det er noe jeg er usikker(områder jeg føler at jeg ikke har mye nok kunnskap på) på og/eller spør fagfolk evnt. familie og venner om råd.

Det er jo en grunn til at for eksempel barnevernet finnes, foreldre vet ikke alltid best.

[Trollmamma]

Jeg er selv mor, til 2. Småbarnsmor da, så jeg uttaler meg som det, til tross for pedagogutdannelse og erfaring fra "feltet".

Jeg har måttet svelge mange kameler etter at jeg selv ble mor, og jeg ser så tydelig hvor mye vanskeligere det er å være mor enn å være pedagog i institusjon. En mor er så mye mer...og en mors roller er så mange flere enn en pedagogs.

Jeg vet ikke alltid best. Faktisk føler jeg sjelden av jeg vet sikkert hva jeg driver med...Det er vanskelig å være mor, det er vanskelig å vite om man tar de rette avgjørelse, om man setter klare nok grenser og om man er flink nok til å lytte til barnet og det h*n forteller, både verbalt og nonverbalt.

Viktig å huske at også de som slår barna sine, sier at de vet hva som er best for sine barn!

Det jeg derimot føler, er at jeg KJENNER mitt barn best. Jeg kjenner deres behov for trøst, jeg kjenner variantene av gråten deres, jeg kjenner vanene deres, jeg vet hvilket pålegg de liker, jeg vet om de liker å bli støket over håret til de sovner eller helst vil være for seg selv.

[Gjest Piper]

Jeg vet best når det kommer til mine barn, og det er fordi jeg kjenner mine barn. Men at foreldre alltid vet best tviler jeg på, for det finnes enkelte foreldre som ikke klarer å lese barna sine i det hele tatt.

Men jeg kan si at jeg kjenner barna mine bedre enn en som har jobbet med barn i 20-30 år, og det er fordi de ikke kjenner mitt barn. De kan gjerne snakke på generelt grunnlag, men jeg kan snakke ut i fra det jeg vet om mine barn.

Men et godt samarbeid mellom barnehage, skole og hjem er nok alfa omega, der ingen av personene tror de vet mer enn den andre. For det er nok ikke noe særlig å høre på en som jobber i barnehagen eller skolen, mer eller mindre si at h*n kjenner barnet bedre enn deg. da tråkker man over en magisk grense.

Men sunn fornuft er nok viktig, men førstegangsforeldre vil roe seg etter noen år, og spesielt når nr 2 kommer.