ikke et vanlig liv akkurat

[Gjest donia]

jeg er en jente på 18 år som har levd litt utenom det vanlige. foreldrene mine er muslimer og der med ble vel jeg også det. jeg vet det er feil, men jeg har alltid vært uten om det vanlige i familien og fra og med i en alder av 6 år så haer jeg skilt meg ut. den eneste jenta som dreiv med fotball og slike ting.

men det har gjort at alt har endret seg i det siste startet i fjor da jeg ble gravid. jeg følte at livet mitt ble snudd på hode i løpet av et par timer. alt virket feil og jeg turte selvfølgelig ikke gå med det her til foreldrene mine. det er ikke akseptert i min familie.

etterhvert som tiden gikk, ble jeg større og større. det ble tydelig at jeg var gravid. en dag fant jeg nok mot til å fortelle det til min mamma. og hun reagerte akkurat slik jeg hadde forestilt meg det. hun kastet meg ut på flekken og måtte ta ansvar for mine egne handlinger. han som jeg da var sammen med var støttende og var der for meg. hadde det ikke vært for han så vet jeg ikke hvor jeg hadde befunnet meg i dag.

og det er også en av grunnen til at jeg føler meg ekstra dårlig fordi barnet er nemlig ikke hans, og det vet ikke han enda. den biologiske barnefaren har fått med seg alt og er villig til å være der for meg og slikt, men det gjør vondt å møtte såre han andre slik. og jeg vet ikke hvordan jg skal få sagt det til han........

[Gjest tranja]

Du hadde mot til å fortelle din mor at du var gravid og tok støyten ved å bli kastet, så du har sikkert mot til å fortelle gutten at det ikke er hans barn også. Det er det mest ærlige og du vil tjene på det i lengden, siden den egentlige faren vet at han skal bli far og da vil det før eller siden komme ut hvem som er virkelig far og det vil såre enda mer. Det blir bare tull hvis du lar det gå lenger enn dette. Og hva slags følelser har du overfor de to mennene? Er du glad i begge eller kun den ene og i såfall i hvem av dem?