min mentale alder

[Gjest anonym nå...]

Jeg er 27 år. Det har jeg papirer på... men av en eller annen grunn føler jeg meg like usikker, like engstelig, like søkende som jeg gjorde da jeg var 15-16 år. Dette sliter utrolig på meg!

Jeg har alltid trodd at tryggheten og selvtilliten ville komme med alderen. At jeg ville føle meg voksen og trygg som snart 30-åring. Rett og slett føle meg nesten-30-år. Om noen forstår hva jeg prøver å forklare da.

Når jeg er i sosiale settinger inntar jeg automatisk rollen som den lille jenta jeg føler meg som. Det er ikke sikkert jeg oppfattes sånn, men i hodet mitt føler jeg meg mindreverdig på en måte. At jeg ikke har så mye jeg skulle sagt, at andre på min egen alder er så mye mer voksne, trygge, modne osv enn hva jeg er.

Jeg har et barn på snart 3 år. Når jeg henter og leverer henne i barnehagen ser jeg jo de andre foreldrene, og de ser så voksne ut. De matcher liksom alderen sin. Mens jeg klarer ikke se meg som annet enn 15-16-åring. På foreldremøter føler jeg meg malplassert... hva i all verden gjør JEG der, liksom. Ja, jeg er mammaen hennes... men jeg trodde mødre ville ha funnet sin plass her i verden, og ikke se ut som alderen tilsier, mens de føler seg 10 år yngre, og har tanker / holdninger / interesser som skulle tilsi at de er 10 år eldre.

Kan jeg klare å snu tankegangen selv? Er det i det hele tatt mulig å snu en slik tankegang? Og hvorfor er det på denne måten? Det er sikkert ikke bare meg som har det sånn, men jeg synes noen burde advart om at det kunne skje. :klø:

Føler dere som er 30-40-50 år, at dere er så trygge som dere forestilte dere som 15-25-35-åringer at dere ville være i den alderen dere er i nå? Jeg lurer fælt på om jeg fortsatt vil føle meg som en 16-åring når jeg en gang blir bestemor. Og jeg lurer på om min bestemor følte det på samme måten... for jeg så på henne som 100% trygg og selvsikker.

Håper noen klarer å forstå hva jeg prøvde å forklare her.

[Gjest Gjest]

Kan bare svare for meg selv, men jeg er 30 og føler helt klart at trygghet og selvtillit har kommet med årene. Veldig! Men samtidig er det ikke helt sånn at jeg går rundt og føler meg VOKSEN og med modne holdninger og meninger om alt mulig, og jeg kan også oppleve å føle meg automatisk underlegen folk som er mye eldre enn meg (type lærere, svigerforeldre etc - foreldregenerasjonen), men det pleier å avta når jeg blir kjent med dem. Tilskriver det en grad av usikkerhet i sosiale settinger, sikkert litt mer enn gjennomsnittet. Men folk som er like gamle som meg omtrent, venner, kolleger osv - jeg føler meg sidestilt med dem.

Jeg vet ikke hvorfor du kanskje tenker mer enn andre på dette, men er det noen grunner til at du er usikker? Har du dårlig selvtillit, hvorfor, er det noen som får deg til å føle deg dårlig? Hva har du gjort siden ungdomstida? Ei venninne av meg fortalte at hun følte hun hadde stagnert etter vgs fordi hun flyttet til et lite sted hvor jobben hennes ble å gjøre rutinearbeid på en fabrikk. Hun har barn også, og sånn jeg ser henne synes jeg hun selvsagt har vokst og utviklet seg på det å oppdra barn, men hun opplever det trolig annerledes.

Men sånn til en viss grad tror jeg det er normalt å ikke se på seg selv som vi så på foreldrene våre da vi var små, de var liksom sånne som alltid hadde vært voksne, de Men jeg mener også det er vanlig å få vesentlig mer trygghet og selvtillit etter hvert som man blir voksen.

[Gjest TS]

Jeg vet ikke hvorfor du kanskje tenker mer enn andre på dette, men er det noen grunner til at du er usikker? Har du dårlig selvtillit, hvorfor, er det noen som får deg til å føle deg dårlig? Hva har du gjort siden ungdomstida? Ei venninne av meg fortalte at hun følte hun hadde stagnert etter vgs fordi hun flyttet til et lite sted hvor jobben hennes ble å gjøre rutinearbeid på en fabrikk. Hun har barn også, og sånn jeg ser henne synes jeg hun selvsagt har vokst og utviklet seg på det å oppdra barn, men hun opplever det trolig annerledes.

Jeg føler meg selvsikker på egne kunnskaper og ferdigheter, men det stopper der. Da jeg var 18 fikk jeg diagnosert PTSD pga ting som skjedde fra jeg var ca 9 år og til jeg var 18. (IKKE misbruk.) Jeg mistet forsåvidt deler av barndommen / ungdomsårene, men jeg hadde jo gode venner og var med på "alt som var gøy". Det er kanskje mat for psykolog dette...

Må si meg enig med venninnen din. Jeg synes også jeg har vokst på å oppdra barn, at jeg ved å være den trygge personen i datterens liv har blitt tryggere på meg selv også. Men det er fortsatt langt igjen. Kanskje det kommer med årene?

[Gjest Gjest]

Jeg er også "16" selv om jeg har levd over dobbelt så lenge...

Blir nok aldri eldre heller.

[Gjest Gjest]

Jeg føler meg selvsikker på egne kunnskaper og ferdigheter, men det stopper der. Da jeg var 18 fikk jeg diagnosert PTSD pga ting som skjedde fra jeg var ca 9 år og til jeg var 18. (IKKE misbruk.) Jeg mistet forsåvidt deler av barndommen / ungdomsårene, men jeg hadde jo gode venner og var med på "alt som var gøy". Det er kanskje mat for psykolog dette...

Må si meg enig med venninnen din. Jeg synes også jeg har vokst på å oppdra barn, at jeg ved å være den trygge personen i datterens liv har blitt tryggere på meg selv også. Men det er fortsatt langt igjen. Kanskje det kommer med årene?

Jeg synes det høres ut som det kunne vært greit å snakke med noen om det, ettersom du har opplevd noe som har tatt fra deg endel av barndommen - om du tror selv at du kanskje trenger hjelp til å tenke annerledes. Jeg er sikker på at dette er noe du kan jobbe med og ganske fort se resultater av

[Gjest Frysepulver]

Kjenner meg igjen i endel av det du skriver. Nå har jeg ingen barn og ingen mann, men begynner å bli stressa når jeg ser alle rundt meg bli mer og mer etablert. Samtidig føler jeg meg 16 år i hodet ennå, ihvertfall på mange områder, kan være lite ansvarsfull, regner med at ting "ordnes for meg" (er vel kanskje et tegn på bortskjemthet osv.

Tenker endel på dette faktsik, så "godt" å se at jeg ikke er alene.

Synes også det ser ut som alle rundt meg er tryggere på det de gjør, klarer å ta ansvar osv. Jeg synes det er veldig skremmende at jeg faktisk kan ta opp LÅN f.eks. og være ansvarlig

Har vært mye syk gjennom livet (større, kortvarigere ting) og har fått mer hjelp og støtte enn mine venner kanskje. Er jo mulig det er der det ligger

[Gjest Emera]

Når du ble traumatisert fra du var 9 til du var 18, da mistet du, som du selv også sier, mange år av livet ditt.

Én ting disse årene skulle ha gjort med deg, er nettopp å modne deg, forme identiteten din og på den måten gi deg større selvtillit. Så ble altså denne naturlige prosessen forstyrret hos deg. Det er ikke så rart, det.

Så det er kanskje som du sier, dette er psykolog-mat. Eller annen terapeut-mat. Det finnes mye der ute.

For det er aldeles ikke for sent å bygge identitet, modenhet og selvtillit.

Jeg er også traumatisert, så jeg vet hva du snakker om. Blant annet ble jeg mobbet i mange år på skolen. Jeg har en datter i barneskolen. Når det er tid for foreldremøte, og jeg går inn på skolen og treffer "horden" av andre foreldre der, da "blir" jeg liten jente og mobbeoffer igjen. Jeg assosierer skole med noe fælt.

Jeg har jobbet mye med meg selv, og har kommet langt. I dag har jeg både identitet og selvtillit. Akkurat denne skoleassosiasjonen har jeg ikke fått gjort veldig mye med ennå. Kanskje er det fordi det er så sjelden jeg er der. Det har blitt litt bedre, sakte men sikkert. Men altså, det er mulig å ta igjen det tapte!

[Gjest jente23]

Når du ble traumatisert fra du var 9 til du var 18, da mistet du, som du selv også sier, mange år av livet ditt.

Én ting disse årene skulle ha gjort med deg, er nettopp å modne deg, forme identiteten din og på den måten gi deg større selvtillit. Så ble altså denne naturlige prosessen forstyrret hos deg. Det er ikke så rart, det.

Så det er kanskje som du sier, dette er psykolog-mat. Eller annen terapeut-mat. Det finnes mye der ute.

For det er aldeles ikke for sent å bygge identitet, modenhet og selvtillit.

Jeg er også traumatisert, så jeg vet hva du snakker om. Blant annet ble jeg mobbet i mange år på skolen. Jeg har en datter i barneskolen. Når det er tid for foreldremøte, og jeg går inn på skolen og treffer "horden" av andre foreldre der, da "blir" jeg liten jente og mobbeoffer igjen. Jeg assosierer skole med noe fælt.

Jeg har jobbet mye med meg selv, og har kommet langt. I dag har jeg både identitet og selvtillit. Akkurat denne skoleassosiasjonen har jeg ikke fått gjort veldig mye med ennå. Kanskje er det fordi det er så sjelden jeg er der. Det har blitt litt bedre, sakte men sikkert. Men altså, det er mulig å ta igjen det tapte!

Kjenner igjen mye av det du påpeker. Men noe av det jeg husker best fra jeg var 15-18 år var at jeg tenkte at jeg kunne klare alt. Jeg kunne bli hva jeg ville, visste mer enn foreldrene mine, og kunne gi råd til alle. Selvfølgelig godt mulig at dette ikke gjaldt for deg, men tror det er veldig vanlig at tenåringer tenker sånn. "hvorfor har ikke alle andre skjønt det jeg skjønner; det er jo bare å gjøre sånn og sånn.". Nå som jeg har "vokst" tenker jeg derimot at det er masse jeg ikke kan. Jeg erkjenner at jeg vet veldig lite om livet og verden som sådan. Men jeg er likvel blitt tryggere, tross dette.

Jeg tror ikke noe på at du er som en 17-åring nå. Men kan det være at du pga traumene du har vært gjennom, ikke har tro på deg selv som voksent individ??? At du erkjenner at det finnes masse ting du ikke har peiling på, men at du allikevel ikke har god nok plattform til å si " Jeg vet masse, men ikke alt, likevel står jeg for det jeg mener.."

Det har noe med å erkjenne at vi ikke kan skjønne alt. Men med karrierejag og folk som "klarer alt" kan man lett bli ledet til å tro at andre småbarnsforeldre er "fit for everything".Du må vite at det ikke er sånn. Mange later som de vet alt; de har lest alle riktige bøker, lest alt på nettet, og gjør de rikrige tingene. Disse er veldig uskikre likvel. vit at du er bra nok uansett. Du tenker på ungen din, og vil den beste for h*n. Det å være 16 år innebærer at du tror du vet best på alle områder. Sånn oppfatter jeg ikke deg!! Du forstår at du ikke skjønner alt, og det er faktisk å være veldig voksen.

Det å være ensom og ikke ha mange å drøfte ting med, er ikke det samme som å være en dårlig mor.

Dette ble noe rotete, men håper du skjønner noe av hva jeg mener: Det å erkjenne at man ikke skjønner noen ting er faktisk en bragd i seg selv..... Lykke til.

[Gjest Gjest]

Identitetsutviklinga har ingen alder, den foregår i større og mindre grad hele livet, og er særlig aktiv ved omlevtningssituasjoner som det å tilpasse seg til å få barn for eksempel.

Drt du gjør er at du sammenligner ditt indre med andres ytre. Du sammenligner hele deg med det lille du får se av ander. Du vet ikke noe om tankene til andre, eller usikerheten de også kanskje har. De fremstår altså som sikkre, uten at de nødvendigvis er det. Når du henter dattra di i barnehagen fremstår også du som den ansvarsfulle voksne for alle de andre, og kanskje noen der til og med sammenlgner seg med deg og skulle ønske de var som deg.

Ser du poenget? Man kan ikke samnenligne hele seg selv med det lille man ser av andre mennesker i sånne siituasjoner. I slike situasjoner forsøker alle å fremstå best mulig, g du sammnenligner deg da med deres "maske", og det er da ikke rart at du kan føle deg underlegen. Du ser ikke når de sitter hjemme og har angst over å ha tatt opp for stort lån, du ser dem ikke når de kjefter på barna fordi de gråter, du ser dem ikke når de bestikker barna med is godterier fordi de ikke gidder å krangle i dag. Diu ser dem ikke når de driter i husvasken både en to og tre ganger, eller når skittentøyskurven renner over fordi de heller så film kvelden før. Du ser dem ikke når de krangler med mannen og er ytterst barnslige i kommentarene. Du ser dem ikke når de er på fest og drikker for mye, eller skipper en dag på jobb fordi de er "syke". Alle gjør ting de ikke er stolt av av og til, alle er ikke annsvarsfulle hele tia, alle har sine feil og mangler men disse ser du ikke fordi du ikke treffer dem i settinger som tillater det. Likevel sammenligner du dine feil og mangler med deres ytre fasade. En slik sammenligning går ikke ann.

Jeg vil råde deg til å forsøke å kontakte psykolog, om det er mulig. Eller kjøpe deg noen bøker om kognitiv psykologi (se særlig wilhemsen) det kan nok hjelpe tankene dine mye.

Men jeg vil også legge til at hva er så galt med å ikke være så sikker på seg selv egentlig? Altså, hva er galt med å ha mangler og feil? Du er sikkert ei god mot, og ei god datter og veninde til dine venner, så hvorfor må fdu fremstå som supermamma på foreldremøter, holder det ikke at du bare er deg? Jeg er bare meg, noen ganger kommer jeg itl for kort, andre ganger er jeg super. Jeg er glad for at jeg kjenner meg selv om mine mangler og ser på det som en styrke heller enn en svakhet slik du gjør. Jeg er barnslig på mange områder, men voksen på andre og jeg er glad for at jeg har alle disse kvalitetene. Å være perfekt hele tia må være fryktelig kjedelig!