Bytte etternavn?

[Gjest *marie*]

Jeg synes det er naturlig at ektefeller har det samme etternavnet, og i alle fall dersom man skulle bli fler en dag.

Vi skal derfor ta hverandres navn, det vil si at vi får dobbelt etternavn med bindestrek.

På den måten er ikke det ene etternavnet plutselig et mellomnavn.

Både kjæresten og jeg mener at dette er mest naturlig.

[Gjest Gjest-forlovet]

Dette syns jeg er en vanskelig sak å ta stilling til, spesielt siden min forlovede og hans familie nekter å tenke nytt og holder veldig godt fast i gamle tradisjoner. Det er mest foreldrene hans, men når det gjelder akkurat navnet, så er han også fast på tradisjonen om at kvinnen skal ta mannens navn.

Bare denne holdningen gjør jo at jeg ikke vil ha det navnet. Men skal jeg være helt ærlig så er det faren som gjør at jeg misliker navnet og ikke har lyst til å føre dette videre gjennom meg.

Jeg har et etternavn som jeg selv har opplevd historien til og det er kun min egen familie som heter dette navnet og hvor jeg er en av de veldig få som kan føre navnet videre slik at det ikke dør ut. Derfor vil jeg ikke gi slipp på navnet mitt med det første.

Hans etternavn er et ikke-beskyttet etternavn som mange familier heter, men min forlovede insisterer på å hete dette siden det har han jo alltid hatt som etternavn.

Hva med meg? Har ikke jeg hatt mitt etternavn alltid jeg og? Nei det gidder vi ikke å tenke på fordi det er mannen som skal høres, ikke kvinnen.

Jeg blir luta lei av disse gamle tradisjonene, og i første omgang blir vi å ikke gjøre noe som helst med navnene våre. Men når vi får barn er vi begge enige om at vi må ha et familienavn som alle heter, så da blir det nok å vente en liten stund med å ta opp dette igjen.

[Gjest litt dum]

Hva er beskyttet etternavn som flere nevner?

[Frey]

Et etternavn er beskyttet når det er færre enn 200 som heter det. Da må du søke etter spesielle kriterier om å få navnet som ditt. Er det mer enn 200 som heter det er det fritt fram til å ta navnet.

[jente 79]

Dette syns jeg er en vanskelig sak å ta stilling til, spesielt siden min forlovede og hans familie nekter å tenke nytt og holder veldig godt fast i gamle tradisjoner. Det er mest foreldrene hans, men når det gjelder akkurat navnet, så er han også fast på tradisjonen om at kvinnen skal ta mannens navn.

Bare denne holdningen gjør jo at jeg ikke vil ha det navnet. Men skal jeg være helt ærlig så er det faren som gjør at jeg misliker navnet og ikke har lyst til å føre dette videre gjennom meg.

Jeg har et etternavn som jeg selv har opplevd historien til og det er kun min egen familie som heter dette navnet og hvor jeg er en av de veldig få som kan føre navnet videre slik at det ikke dør ut. Derfor vil jeg ikke gi slipp på navnet mitt med det første.

Hans etternavn er et ikke-beskyttet etternavn som mange familier heter, men min forlovede insisterer på å hete dette siden det har han jo alltid hatt som etternavn.

Hva med meg? Har ikke jeg hatt mitt etternavn alltid jeg og? Nei det gidder vi ikke å tenke på fordi det er mannen som skal høres, ikke kvinnen.

Jeg blir luta lei av disse gamle tradisjonene, og i første omgang blir vi å ikke gjøre noe som helst med navnene våre. Men når vi får barn er vi begge enige om at vi må ha et familienavn som alle heter, så da blir det nok å vente en liten stund med å ta opp dette igjen.

Veldig enig med det her, Gjest... Irriterer meg noe grenseløst at folk forventet at jeg skulle bytte navn fordi jeg var jenta. Da ble jeg enda staere på å ikke gjøre det...

Endret 25. oktober 2007 av jente 79

[Gjest Gjest]

Et etternavn er beskyttet når det er færre enn 200 som heter det. Da må du søke etter spesielle kriterier om å få navnet som ditt. Er det mer enn 200 som heter det er det fritt fram til å ta navnet.

Da har vi begge beskyttede etternavn, jeg 36 og han 53. Vi kommer til å beholde våre etternavn.

[Gjest Gjest]

Irriterer meg noe grenseløst at folk forventet at jeg skulle bytte navn fordi jeg var jenta.

Jeg forstår ikke hvordan noen kan si at det er full likestilling i Norge når det er slike holdninger som gjelder?

Leste i Aftenposten for en tid tilbake av over 80% av norske jenter bytter navn ved ekteskap, hvor ble det av kvinneretts forkjemperene?

[Nigo-san]

Hva med et litt originalt kompromiss?

Hvis det er slik at mannens foreldre forventer at hun skal ta hans etternavn, og hun har et spesielt navn hun er veldig knyttet til mens han har et vanlig navn. Da foreslår jeg en byttehandel: hun tar mannens navn, mens barna får hennes.

[jente 79]

Jeg forstår ikke hvordan noen kan si at det er full likestilling i Norge når det er slike holdninger som gjelder?

Leste i Aftenposten for en tid tilbake av over 80% av norske jenter bytter navn ved ekteskap, hvor ble det av kvinneretts forkjemperene?

Til og med faren min syntes jeg skulle skifte navn. Mens min kjære oppegående mormor på 80 var helt enig i at jeg ikke skulle gjøre det

Men til og med min beste venninne har sendt all post til oss de siste årene i hans etternavn fordi hun forventet at jeg skulle skifte navn. Samme hvor mange ganger jeg sa at jeg ikke skulle skifte...

Det er så innarbeidet at folk ikke en gang spør han om han har skiftet navn, mens jeg stadig får spørsmål om hva jeg har gjort... (Men skjønner jo også det da... Siden nesten alle jentene bytter navn og nesten ingen gutter, så må en jo høre med jentene for å vite hva de heter...)

[jente 79]

Hva med et litt originalt kompromiss?

Hvis det er slik at mannens foreldre forventer at hun skal ta hans etternavn, og hun har et spesielt navn hun er veldig knyttet til mens han har et vanlig navn. Da foreslår jeg en byttehandel: hun tar mannens navn, mens barna får hennes.

Kanskje det hadde vært en idè...

Vi har nemlig en aldri så liten diskusjon foran oss om hva nurket skal ha som etternavn...

[Ginen]

Jeg tror at vi beholder hvert vårt i utgangspunktet. Ingen av oss har videre spennende navn, begge er korte stedsnavn. De passer ikke så godt sammen, og i tillegg har jeg et ganske "småheavy" fornavn, så det blir da fire navn. Alt for tungt for meg! Samtidig er jeg stolt av navnet mitt, og derfor beholder jeg mitt eget, mens han gjør det samme.

[Gjest Gjest]

Jeg beholdt mitt etternavn. Nå har jeg vært gift i 4 år og ikke en eneste gang har noen kallt meg fru xxx (mannens navn) eller satt spørsmålstegn ved hva jeg heter.Har aldri fått post adressert til herr og fru xxx heller. Det er faktisk ingen, bortsett fra kanskje postmannen, som bryr seg om hvilke navn som står på postkassen. Dørskiltet vårt har våre fornavn og jeg skjønner ikke i hvilken sammenheng et felles etternavn skal være viktig eller av interesse for andre. At det kan skape forvirring med ulike etternavn har jeg aldri opplevd.

På Island har vel alle sitt eget etternavn, har de ikke?

Min mann ville gjerne at jeg skulle ta hans navn, men jeg klarer ikke å se at det er naturlig i og med at mine foreldre ga meg dette navnet. Jeg er mer knyttet til min side av familien enn hans så jeg ønsker på ingen måte å hete det samme som hans mor og mine svigerinner. Det er _hans_ familie, ikke min.

Om noen skal skifte så er det min personlige mening at den med det vanligste/"styggeste" etternavnet gjør det.

Min mann har et grusomt etternavn. Jeg var snill med han og ungene fikk mitt som mellomnavn og hans etternavn, men det er helt ulogisk. Men for han var det viktig, gammeldags og opptatt av "tradisjoner" som han er.

[Afea]

Huff ja dette med navn er virkelig vanskelig. Jeg sliter selv jeg. Førs har jeg et fornavn og mellomnavn, så har jeg mammas navn som mellomnavn og pappas som etternavn. Jeg ønsker å ta til meg min forlovedes navn, han ønsker at jeg skal ta til meg begge hans navn, men det er uaktuellt, det blir kun ett.

Men problemet er at jeg er sterkt knyttet til mammas navn som er den siden av familien jeg har mest med å gjøre, og pappas navn er navnet jeg er vant med. Men greier ikke bestemme meg om hvilke jeg skal kutte ut. Kan jo ikke gå med fem navn Det blir jo bare alt for mange. Men hvordan jeg skal løse det er et mysterie

[Gjest LilleLovely]

MIN mening er at når man gifter seg, danner man en ny familieenhet og tar sånn sett farvel med den gamle. Da bør hele den nye familien ha det samme etternavnet!Samme hvem sitt det var i utgangspunktet.Det blir jo totalt kaos hvia alle skal beholde alle sine etternavn! Om et par generasjoner får vi herr jon kristian michelet lervik hansen-medås og fru kristin larsen ulltveit harborg jensen.........larsen er farfars navn og ulltveit er farmors, harborg er mormors og jensen er morfars og når jeg får unger så skal de hete blablablabla..........................

[Gjest Deborah]

For min del føles det naturlig å ta hans navn. Jeg har et meget nært og godt forhold til hans foreldre og søsken, derfor gjør det meg ingenting å dele dette med dem.

Mitt etternavn er meget spesielt, men det er hans også. Min forlovede er som innstilt på at jeg enten kan beholde mitt opprinnelige etternavn eller bytte til hans. Han legger ingen føringer på det. Min kommende svigermor har derimot et litt annet syn på det. Hun ønsker at jeg skal bytte navn, og at hele familien skal ende opp med samme navn. Både jeg og min forlovede har forøvrig to etternavn. Jeg kommer kun til å ta hans siste etternavn og beholde mitt siste etternavn. Jeg har kommet frem til at det blir ryddigst slik.

[Gjest imli]

Jeg har mannens etternavn, og kutta ut pikenavnet mitt. Mitt pikenavn er et helt vanlig navn, ikke -sen men er vel 5-6 000 som heter det. Men jeg hadde nok bytta uansett, fordi jeg synes at når man er gift, er man en familie og man går inn i en ny fase. Mannen sa jeg fikk bestemme hva jeg gjorde, så jeg valgte helt selv å bytte navn. Jeg har et fornavn og et etternavn, og det skal ungene mine også ha. Synes det blir for mye styr med alle for- mellom- og etternavn folk skal ha. Det enkle er ofte det beste.

[Gjest Deborah]

I mine øyne blir det i overkant firkantet å påstå at kvinner som ikke bytter etternavn svikter kvinnebevegelsen. Selvfølgelig bør ikke kvinnen bytte etternavn MOT sin vilje, men det blir feil å påstå at kvinner som velger å bytte etternavn, burde skamme seg fordi de føyer seg inn i en rekke av gamle tradisjoner.

Feminismen hadde først og fremst som formål å anskaffe valgmuligheter for kvinner. De har vi nå fått. Derfor blir det feil å konkludere med at det er gammeldags å bytte etternavn.

Jeg ønsker at jeg, min kommende mann og mine kommende barn skal ha samme navn på postkassen. Men jeg anser meg virkelig ikke for å være gammeldags og tradisjonell av den grunn.

Jeg velger å bytte navn fordi det er først og fremst mitt eget ønske, ingen har tvunget meg til det.

[Gjest Frk Åberg]

Vi funderer også på det samme. Han er ikke så opptatt av at vi heter det samme, så han mener vi begge kan beholde navnene. Jeg hadde vært helt enig, hadde det ikke vært for at vi ønsker oss barn en dag. Han sier at barna kan få mitt etternavn, men jeg syns det er hyggelig at familien har samme navn.

Mitt navn er det bare rundt 100 som heter, så burde sånn sett bidra til å å føre navnet videre. Men det er dessverre ikke så veldig fint, og det må alltid staves. Fikk dessuten mye kommentarer på det da jeg var liten, og har egentlig lyst til at mine framtidige barn skal slippe det. Tror ærlig talt at mannen hadde vært mer lysten til å skifte til mitt om jeg hadde hatt et enklere etternavn. Hans er det derimot mye mer schwung over.

Jeg begynner å helle mot å skifte navn, men har ikke bestemt meg enda. Har også tenkt tanken å beholde navnet forløpig, og så se hva jeg tenker hvis vi får barn.

For oss er det forøvrig helt uaktuelt å ha to etternavn på oss eller eventuelle barn. De passer rett og slett ikke sammen i det hele tatt. I tillegg er vi tilhengere av enkle og greie navn.

[Gjest Gjest]

Dette syns jeg er en vanskelig sak å ta stilling til, spesielt siden min forlovede og hans familie nekter å tenke nytt og holder veldig godt fast i gamle tradisjoner. Det er mest foreldrene hans, men når det gjelder akkurat navnet, så er han også fast på tradisjonen om at kvinnen skal ta mannens navn.

Bare denne holdningen gjør jo at jeg ikke vil ha det navnet. Men skal jeg være helt ærlig så er det faren som gjør at jeg misliker navnet og ikke har lyst til å føre dette videre gjennom meg.

Jeg har et etternavn som jeg selv har opplevd historien til og det er kun min egen familie som heter dette navnet og hvor jeg er en av de veldig få som kan føre navnet videre slik at det ikke dør ut. Derfor vil jeg ikke gi slipp på navnet mitt med det første.

Hans etternavn er et ikke-beskyttet etternavn som mange familier heter, men min forlovede insisterer på å hete dette siden det har han jo alltid hatt som etternavn.

Hva med meg? Har ikke jeg hatt mitt etternavn alltid jeg og? Nei det gidder vi ikke å tenke på fordi det er mannen som skal høres, ikke kvinnen.

Jeg blir luta lei av disse gamle tradisjonene, og i første omgang blir vi å ikke gjøre noe som helst med navnene våre. Men når vi får barn er vi begge enige om at vi må ha et familienavn som alle heter, så da blir det nok å vente en liten stund med å ta opp dette igjen.

Dette var som om jeg selv skulle ha skrevet det!!!

Jeg er nå gift, og jeg byttet ikke etternavn. Faren til mannen er fortsatt bitter, og diskusjonen har han tatt med meg flere ganger. Og jeg sier alltid som det er at jeg har faktisk alltid hatt dette navnet, og det er en del av meg. Jeg er kjent som dette navnet, og akter ikke bytte en del av identiteten min pga gammeldagse tradisjoner bestemt av menn.... :kaffe:

[Frey]

I mine øyne blir det i overkant firkantet å påstå at kvinner som ikke bytter etternavn svikter kvinnebevegelsen. Selvfølgelig bør ikke kvinnen bytte etternavn MOT sin vilje, men det blir feil å påstå at kvinner som velger å bytte etternavn, burde skamme seg fordi de føyer seg inn i en rekke av gamle tradisjoner.

Feminismen hadde først og fremst som formål å anskaffe valgmuligheter for kvinner. De har vi nå fått. Derfor blir det feil å konkludere med at det er gammeldags å bytte etternavn.

Jeg er helt enig! At mange velger å gjøre det betyr jo ikke at vi ikke hart frihet til og gjøre dette valget.

Selv valgte jeg å skifte navn. Mannen min spurte hva jeg hadde tenkt å gjøre og ble glad når jeg sa jeg kom til å skifte til hans - men han ville aldri presset meg til å gjøre det.