Hvordan får man stillet riktig diagnose (psyk)

[Gjest Gjest]

Mannen min har diagnose narssisistisk personlighetsforstyrrelse. Men jeg mener den må være feil, jeg synes det ligner mer på bordeline personlighetsforstyrrelse.

Hans siste psykiater mente at han var akkurat som enhver mann i gata. Altså ikke psyk i det hele.

Men han er psyk, og det vet han selv også. Men det var det å få hjelp.

Fastlegen gjør ingenting. Og siden han slutta å gå til den psykiateren som sa han var frisk så får han ikke hjelp fra det offentlige.

Da må vi over på privat behandling, men hva er best?

Han har prøvd tradisjonell psykolog uten hjelp, og psykiater uten hell.

Men nå har jeg lest om Asperger syndrom. Og jeg må si at det treffer akkurat på det som er hovedproblemene til min mann.

Men hvor går vi hen for å få stillet en riktig diagnose?

Og ikke minst, hvor går vi hen for å få hjelp til å mestre det?

[Merneith]

Det er lett å kjenne seg eller andre igjen i diagnoser, men Borderline PF og Asperger..? Det er to forskjellige diagnoser det.

Det får meg nesten til å lure på om problemet ikke er å finne riktig diagnose eller behandling, men å faktisk tro på det som fagpersonene sier... Men det kan jo absolutt hende at jeg tolker feil, har tross alt bare lest et kort innlegg fra deg.

Men alternativene dere har er å skifte fastlege og få henvisning til en ny psykolog eller psykiater. Eventuelt gå til en privatpraktiserende psykolog eller psykiater.

[Gjest Gjest]

Jeg ville lest en del på nettet etter forskjellige typer terapiformer (ikke diagnoser, diagnotisering skal ikke skje av ikke-fagpersonell) og sammen med ham sett etter hva som kan være aktuellt for ham. Tradisjonell psykolog er så mye, den kan være psykodynamisk, kognitiv, atferdsmessig etc. Dersom han har en personlighetsldelse er nok kognitiv/atferdsmessig kanskje mest relevant, fordi dette kan få ham til å forstå og takkle ting bedre. Lidelsen hans kan ikke behandles og psykoterapi er mer behandlingsretta mens de andre er mer rettet på fungering.

Videre er egentlig ikke diagnosen hans så veldig viktig, det å sette en diagnose er veldig vanskelig i utgangspunktet. Dviktigste er at han finner en behander som tar han seriøst og som mannen din føler seg konfortabel med. Privatpraktiserende psykologer har jeg intrykk av er flinkere til dette, og mindre retta mot diagnoser og mer retta mot terapi. Helsetjenestene er veldig diagnoseretta og resten faller litt vekk i den type behandling, er min erfaring.

Forhør dere rundt. Ta kontakt dirrekte med psykologene å hør hva de har å tilby. Shopp litt rett og slett.

Lykke til.

[Gjest HI]

Tusen takk for svar.

grunnen til at jeg ikke finner ut hva som passer best , er fordi både Borderline og AS kan passe ham.

Med AS tenker jeg mest på den sosiale delen. Han eier ikke sosiale antenner med en gang det er flere tilstede enn bare meg.

Men han er lynende intelligent.

Det er liksom vanskelig å tro at han bare mangler så grunnleggende sosiale antenner.

Får prøve litt privat behandling

[Gjest Gjest]

Tusen takk for svar.

grunnen til at jeg ikke finner ut hva som passer best , er fordi både Borderline og AS kan passe ham.

Med AS tenker jeg mest på den sosiale delen. Han eier ikke sosiale antenner med en gang det er flere tilstede enn bare meg.

Men han er lynende intelligent.

Det er liksom vanskelig å tro at han bare mangler så grunnleggende sosiale antenner.

Får prøve litt privat behandling

Men poenget er jo at DU ikke skal finne ut hva som passer. Det å sette en diagnose er vanskelg, og noe ingen psykologer kan gjøre uten at de har lært ganske mye først. Selv da er mange usikkre, og det er vanskelig å sette rett diagnose fordi flere akn passe og man må bruke tid på å finne de små marginene som kan avgjøre. Dette er noe mange glemmer, og derfor forsøker å sette diagnoser selv. Slikt blir man gal av, selv kan jeg passe inn i flere diagnoser MEN jeg er frisk. Alle har trekk som er litt i overenstemmelse med noen diagnoser, og skal man begynne å se etter slikt vil man til slutt bli gal.

Det er viktig at du forholder deg til mannen din for den han er. Det om han får en diagnose eller ikke forandrer ikke mannen din. Du må slutte å forholde deg til diangoser, de er bare navn. Mannen din er mannen din uansett. Det dere må finne ut av er hvordan dere kan få livssituasjonen deres bedre, det får dere ikke bare fordi du putter et navn på hva han lider av. Hva om du brukte den energien på å fokusere på ham og hvordan dere kan få det bedre heller?

Som sakt, om han har en av disse diagnosene som du skisserer er det ikke diagnoser som kan "helbredes" det som er viktig er derfor ikke HVILKEN diagnose, men at han får terapi som kan hjelpe ham til å takkle livet bedre. Fokuser på hvordan dere skal leve, fokus på diagnoser har ingen ting for seg. Ingen av diagnosene du skisserer kan heller medisineres, så hvorfor bruke så mye energi på det?

Mannen din er mannen din, ingen diagnose. Du kjenner mannen din bedre enn noen annen, og ingen diagnose vil kunne forklare mannen din bedre enn den kunsnkapen DU allerede har om han. En diagnose er relevant i forhold til terapi, ikke i forhold til din relasjon til ham, så det er ikke nødvendig for DEG at han skal ha en diagnose. En diagnose er relevant for terapauten hans og det er du vel ikke?

Nei, fokuser på terapi i stedet. Hvilken type terapi kan gjøre at han får det bedre. Kontakt terapautene og få dem til å forklare hvilken type terapi de driver. La MANNEN din si hva HAN mener og hva han ønsker. Du er ikke terapauten hans, eller moren hans, la han ta mer kontrollen over dette.

Lykke til

[Gjest Gjest]

Vær fryktelig, fryktelig forsiktig med å selvdiagnotisere ham! Uansett hvor godt man mener det skaper det bilder og forventning, du er en nær pårørende han vil påvirkes av - om du er usikker og kritisk kan det gi ham tilbakeslag i stedet for framgang.

Om han ikke er fornøyd med oppfølging fra fastlege så bytt. Be om ny vurdering hos ny fastlege, ny henvisning og nye utredninger. Fastlege bytter man enkelt på Nav.no.

Ikke heng deg så veldig opp i hvilke diagnose han har eller ikke har, han er ikke en diagnose, han er seg selv, med en diagnose. Som den over meg skriver, se ham som personen han er, støtt ham. Ikke så tvil når han finner et behandlingsopplegg han føler hjelper ham - selvom du føler diagnosen de gir ham ikke stemmer. Det er bare en diagnose, en klistrelapp der og da, ikke noe som nødvendigvis stemmer i morgen eller resten av livet. Det forandrer ikke mannen du lever med.

[Gjest HI]

Jeg forsøker å fokusere på hvordan får det bedre.

Det som er så fortvilende er at han ikke blir møtt med forståelse fra terapeutene.

Og at den siste til og med kunne si at han ikke feilet noen ting.

Både jeg og ham vet at han er psyk.

Han har vært psyk hele sitt voksne liv, og store deler av barndommen.

Men blir ikke møtt og forstått av de forskjellige behandlerne. Så han har nesten gitt opp.

Jeg vet at de diagnoser jeg undrer meg over ikke kan helbredes, eller medisisneres.

Men det betyr ikke at man ikke kan klare å finne en behandler som kan avhjelpe livssituasjonen noe, slik at livet blir noe letter for både ham og meg.

Det er vel feil å fokusere på diagnose, men kanskje man må vite sånn ca. for å treffe rett type terapi.

Vanlig psykolog, og psykiater er forsøkt.

Vi har snakket om kognitiv terapi, eller noe sånnt.

Men han har nesten gitt opp at det finnes noe for ham, så jeg må nesten trekke ham med på forsøkene.

Han tar ikke tak i det selv. Det er ikke det at han ikke vil ha terapi, men orker ikke ta tak i ting selv.

Han vil bli bedre, og ha det bedre. Men stoler ikke på at noen kan hjelpe