Kontrollerende far

[Gjest Anonym nå]

Jeg er ei jente på 29 år som bor for meg selv i samme bygda som pappa. Jeg flyttet hit for 3 år siden, men nå kjenner jeg at forholdet til han begynner å slite på meg og jeg trenger hjelp til å komme meg vekk.

Han har alltid vært veldig kontrollerende og jeg må innrømme jeg er redd for han. Han bodde sammen med mamma og oss barna fram til jeg var 12, og han var så uforutsigbar og voldelig at vi gjorde vårt beste for å unngå han. Gjenopptok kontakten med han da jeg var 17, og det virket som han hadde forandret seg. Han var plutselig blitt så snill og visste ikke hva godt han kunne gjøre for meg. Men det som begynte som omtanke har etterhvert utviklet seg til å bli en felle der jeg ikke lenger har kontroll over mitt eget liv.

Nå skal han alltid ha full oversikt over hvor jeg er, hvordan jeg kom meg dit, hva jeg gjør, hvem jeg er sammen med og når jeg skal hjem igjen. Jeg reagerte ikke noe særlig på det i begynnelsen, for tenkte at han er jo så snill og er bare bekymret for meg siden jeg har slitt med depresjoner og noe rusmisbruk tidligere. Men nå føler jeg meg totalt fanget. Jeg er ufør og har derfor ikke noe fast å gå til. Pappa kommer innom meg hver eneste dag etter jobb. Så hvis jeg ikke har gitt beskjed til han på forhånd om at det er noe jeg skal på det tidspunktet, så sitter jeg hjemme med kaffen klar og venter på han hver dag kl. 15.30. Da spør han hva jeg har gjort i løpet av dagen, om jeg har noen planer for morgendagen osv. Han blir så tydelig skuffet over meg hvis jeg ikke har gjort noe fornuftig før han kommer hjem fra jobb, at jeg har begynt å bruke formiddagen på å planlegge hvilken løgn jeg skal servere i dag. Han liker heller ikke at jeg sover for lenge på morgenen, så ljuger om det også.

Jeg kan aldri ta imot venner på besøk, for hvis han kommer innom mens de er der så begynner han å spørre dem ut (navn, yrke, hvorfor de er hos meg osv) og ta det som en selvfølge at han er velkommen. Han vil at jeg skal bytte ut vennene mine og heller få andre mer "vellykkede" venner. Jeg har ikke lett for å bli kjent med folk, så de vennene jeg har kommer jeg til holde godt på. Han selv omgås aldri andre mennesker enn meg, hverken på jobb eller i fritiden.

Hvis jeg finner på å forlate leiligheten en dag uten å ha sagt ifra på forhånd så ringer han meg alltid på mobilen med en gang han kommer hjem, nøyaktig kl. 15.50. For å sjekke hvor jeg er, hvordan jeg kom meg dit, hvem jeg er sammen med, hva vi holder på med og når jeg skal hjem igjen. Disse samtalene får alle som overhører dem til å reagere, de sier at jeg virker underkuet og flere trekker seg unna meg fordi de ikke syns dette er normalt. Jeg har alltid pleid å unnskylde han med at han bare er bekymra for meg, men nå har jeg begynt å lure på hvorfor jeg ikke har skjønt tidligere hvorfor folk reagerer og faktisk har trodd at dette var normalt omtanke.

Når jeg forlater leiligheten min, må jeg også legge igjen nøkkelen ute slik at han kan låse seg inn hvis det er noe han trenger (han har ikke innlagt vann hos seg selv, så henter vann, dusjer o.l. hos meg). Føler at jeg ikke har noe privatliv, og kan aldri forlate leiligheten uten å sikre meg at f.eks privat post ikke ligger framme.

Jeg hadde samboer for en stund siden, men han taklet ikke stresset med å ha pappa i nærheten hele tiden, og gjorde det slutt etter 3 mnd pga dette. Jeg syns pappa holdt seg veldig i bakgrunnen da i forhold til nå når jeg bor alene, men det ble fortsatt for mye for kjæresten.

Alt for ofte har han med seg mat når han kommer innom etter jobb, fordi han fikk lyst på akkurat det og tenkte at jeg kunne ha middagen klar til han neste dag. Han spør ikke om jeg hadde noen planer for morgendagen først. Det han ikke skjønner er at jeg blir stående hele formiddagen med å lage mat, for jeg har ADHD og er så uorganisert at det å lage en full middag er utrolig tidkrevende.

Helgene er tyngst av alt, for hvis jeg ikke har lagt planer for morgendagen så sier han at han kommer innom i løpet av dagen en gang for å hente vann. Og jeg blir sittende hjemme i leiligheten uten å kunne gå ut og venter ofte helt til kvelden på at han skal komme.

Grunnen til at jeg har tillatt dette å utvikle seg er at for 3 år siden så gjorde jeg et selvmordsforsøk, og ble funnet hjemme hos meg selv og reddet i tide. Jeg skjønner jo at han er redd for at noe sånt skal skje igjen. Men føler at kontrollen hans gjør meg så nervøs og deprimert at han egentlig oppnår det motsatte av det han prøver på.

For et par måneder siden så dro jeg for å besøke ei venninne i Oslo uten å ha fått gitt beskjed til pappa på forhånd. Tenkte å bli der et par dager, og prøvde hele tiden å ringe pappa for å forklare hvor jeg var. Men fikk ikke tak i han, og etter 2 dager uten kontakt så satte han hele bygda på huet. Ringte legen, fikk politi til å bryte seg inn i leiligheten min (hadde glemt å legge igjen nøkkelen) og jeg ble meldt savna. Jeg fikk masse meldinger fra folk i bygda om at nå lette pappa etter meg igjen, og jeg vil veldig gjerne unngå flere slike episoder. Dette gjør at jeg ikke tør å unngå han og spørsmålene, for da går jeg bare og venter på at jeg skal bli ettersøkt igjen.

Tør heller ikke la være å åpne døra når han kommer (kunne tenkt meg å få være i fred iblant), for da begynner han å gå fra vindu til vindu for å prøve å se om jeg er hjemme mens jeg sitter musestille i mørket og er redd for at han skal bryte seg inn hvis han får det for seg at det kan være noe galt.

Kjenner at jeg begynner å nærme meg grensa for hva jeg tåler nå. Skulle ønske han ikke fantes sånn at jeg var fri og kunne leve mitt eget liv. Stygt å si det, men skulle faktisk ønske han var død. Desverre er han kjernesunn og bare tidlig i 60-åra. Har prøvd å si ifra om at det kan bli litt mye, men da blir han bare sur og furtete for han klarer ikke å se selv at dette er unormalt.

Vet ikke om jeg tør å ta sjansen på å avvise han totalt heller sånn at han ikke kan unngå å skjønner tegninga, for han har et voldsomt temperament så jeg er redd for at han skal gjøre noe dumt.

Og det skal også ekstremt lite til før han prøver å få meg tvangsinnlagt. Går hele tiden med angst for at politiet skal bryte seg inn eller at de skal spore meg opp for å ta meg med til legevurdering. Blir jo aldri noen innleggelse siden jeg ikke er sinnsyk eller suicidal sånn som pappa tror, men jeg er overbevist om at jeg kommer til å få politiet etter meg igjen hvis jeg kutter all kontakten med han. Jeg har jo slitt med psyken tidligere, så når min snille pappa er bekymra for meg så er det ingen som tviler på ham, for han prøver jo bare å hjelpe meg.

Og vi bor jo i samme bygd også, så kan bli vanskelig å unngå han for alltid selv om jeg klarer å bryte kontakten. Har vurdert å flytte, men har flyttet så mye i mitt liv at jeg har veldig lyst til å slå meg til ro her som jeg har venner og kjente og en jobb som venter på meg til jeg kommer ovenpå og blir arbeidsfør igjen. Men hvis jeg ikke klarer å unnslippe og leve mitt eget liv istedet for pappa sitt, så tviler jeg på at det kommer til å skje.

Hjelp? Vet ikke hvor jeg skal henvende meg for å få hjelp med dette, og er ikke engang sikker på om jeg tør.

[Meadow]

Jeg vet faktisk ikke helt hva jeg skal skrive til deg, men dette her høres helt forferdelig ut. Det hadde vært enkelt å si at du må sette grenser, unngå å ta kontakt, og holde avstand, men du er jo rett og slett invadert, han har virkelig kontrollen på deg. Sånn kan du ikke fortsette å ha det. Jeg bet meg fast i setningen om at han blir sur og furtete hvis du sier ifra at det blir litt mye, jeg tenker: gjør det noe? Kan han ikke bare bli sur da, så kanskje han holder litt avstand? Samtidig skjønner jeg veldig godt at du er redd for temperamentet hans.

Det som er sikkert er at du trenger hjelp, og noen å snakke med om faren din. Hva med å snakke med familievernkontoret i kommunen der du bor? De må da kunne ta på seg slike litt mer spesielle saker også, og gi deg noen råd. Kanskje de også kan hjelpe deg med å snakke med faren din så du slipper å ta det alene?

Jeg håper virkelig du finner en løsning på dette, og hold oss gjerne oppdatert. Jeg ble veldig grepet av historien din, og ønsker deg all mulig lykke til.

[Gjest Gjest]

Kjære jente: flytt! Med en gang! Det hjelper jo ikke ha venner osv der du er når du må leve som dette.

Jeg synes du skal flytte et godt stykke unna (langt nok til at det vil bli en skikkelig ekspedisjon for ham å dra og besøke deg, ikke nok til at han lett kan kjøre frem og tilbake samme dag). Og når du er fremme på det nye stedet, sørg for guds skyld for at du får den hjelpen du trenger mht selvmordsfare og lignende. Du må også gjøre det du kan for å skaffe deg venner på det nye stedet. Det kan være litt vanskelig i starten, men hvis du er med på mange forskjellige aktiviteter går det fint etter hvert.

Ønsker deg alt godt! Lykke til!

[Gjest vimselot]

Ts. Har ingen andre råd å gi kan du printe ut dette du har skrevet nå her, og be han lese det?

Om du ikke makter fortelle han hvordan dette oppleves, for deg.

Ei vennninne av meg var utsatt for en ulykke, og hun ble sliten av (nesten som du skriver om her) all hjelpen og omtanken og bekymringene spesielt en i nær familie satte i gang.

Sett grenser. Slå i bordet (jada, jeg har gjort det selv, har også hatt rusproblemer, men jeg ville ikke bli psykisk voldtatt og kun bli sett på som ett offer, dvs, at andre skulle kontrollere hvordan jeg EGENTLIG hadde det.

Det er misforstått hjelp. Man kan bare hjelpe seg selv, og trenger man støtte eller hjelp, da spør man selv, trur du også er voksen nok nå, til å se dette. Det er bare en ting å gjøre og det er å prate med din pappa. Forstår han ikke, og begynner på nytt, da banker du i bordet.

Kunne sagt at du kan vel bare flytte, men det er best å løse problemene der de faktisk er, og ikke bare rømme...

Vet ikke hvor flink du er til å prate om hva du sliter med, men du er flink til å skrive om det, så da kan du la han velge å lese det du har skrevet nå?

[Gjest Gjest]

Anbefaler deg å printe ut teksten du her har skrevet, og tar den med til familievernkontoret, samt en lege. De er nødt til å ta det seriøst, og hjelpe deg. Det er faktisk mulig å få en rettslig kjennelse på at han må holde seg unna deg, da han oppfører seg truende. Dette er drastisk, men muligens nødvendig om du absolutt vil fortsette å bo der du bor.

Ellers ville jeg nok anbefalt deg å flytte til en annen kant av landet for å få livet ditt tilbake, om du ikke har altfor mye som knytter deg der du er. Det er det bare du som vet:)

Lykke til!

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg har ikke fått printet ut teksten, men har fortalt akkurat det samme som jeg har skrevet her, først til sosialkurator og så til psykiatrisk sykepleier her i kommunen. Fikk samme reaksjon begge steder. Det er visst jeg som begynner å få problemer med psyken, jeg overreagerer og oppførselen til pappa er fullt forståelig. For han er jo bare så bekymra for meg. Resultatet ble at jeg ble sendt hjem med beroligende medisiner og beskjed om å slappe av og komme til hektene.

Alle jeg prøver å fortelle det til sier det samme. Det er jeg som er problemet og ikke han. De eneste som skjønner meg er bestevenninna mi som har sett det på nært hold, og søstra mi. Søstra mi måtte til slutt flytte herfra for hun klarte ikke mer. Og hun har aldri hatt verken psykiske eller andre problemer så forklaringa om at han bare er bekymra holder ikke.

Hva gjør jeg når ingen tror meg? Hvis jeg fortsetter å fortelle hvordan han er så kommer jeg til å ende opp med å bli tvangsinnlagt, for alle i helsevesenet begynner å tro at jeg har vrangforestillinger. Søstra mi har mast på meg om at jeg må flytte, men jeg har så lite lyst til å la pappa jage meg bort. Men kanskje det er på tide å vurdere det.

[Gjest s0l]

Herregud, sykt!!!

Du må flytte! Fort som svint!!

Men da må du i tillegg oppsøke hjelp på stedet der du velger å bo.

Hadde jeg vært deg hadde jeg blitt gal av disse menneskene, du har nok bare godt av å få ny omgangskrets og nytt miljø

[Gjest Gjest]

Ja dette er helt på styr.

MEN jeg vil også legge til at det faktisk er ganske forståelig. Han er sikkert veldig redd for deg, i henhold til det som har skjedd tidligere og til dopbruken din. Jeg kjenner til situasjonen, og lurte nesten på om du var en jeg kjenner tidli i innlegget fordi det minnet så mye om min nære familie. Den redselen det er å leve med rusproblemer og selvmordsforsøk gjør at mange blir veldig stresset og eneste måten å kontrollere stresset på er kanskje å forsøke å kontrollere situasjonen slik faren din gjør. Dette gjør det selvsakt ikke ok, men det gjør kanskje situasjonen litt mer forståelig. Jeg tror ikke dette er generellt kontrollbehov, men en måte han har funnet for å regulere sin egen angst. Siden du ikke har hatt nye selvmordsforsøk og ikke tar dop lenger kan det også fra hans side se ut til å fungere. Det at han roet seg litt når du hadde kjæreste viser også at det er bekymring som står bak, fordi han da slappet litt av når han viste du hadde noen hos deg.

Det jeg vil råde deg til er å forsøke å snakke med ham, og finne ut hvorfor han er på denne måten, og samtidig kanskje få ham til å søke råd om hvordan han skal håndere sin redsel på en litt mer konstruktiv måte. Dette kan han sikkert gjøre med noen korte møter med sosionom i kommunen deres eller lignende.

Jeg tror nemlig at du har en far som er veldig glad i deg, og som ikke ønsker å miste deg, og at det er derfor han oppfører seg som han gjør. Dersom dere kan klare å snakke sammen (som absoludt ikke er lett å gjøre med noen som har så stort kontrollbehov, jeg vet) så kan dere kanskje klare å løse dette. Dersom du får han til å forstå at han kan miste deg også ved å oppføre seg slik som dette så kan han klanskje forandre seg? Det er i alle fall verdt et forsøk. Et far datter forhold er verdt å forsøke å kjempe for.

Dere kan for eksempel bli enige om at dere ringes to ganger i uka. Vil du snakke med han oftere enn dette ringer DU og ikke han. Så kan dere kanskje avtale å spise middag sammen en gang i uka, ei uke hos deg og ei uke hos ham. Og du bør gi ham beskjed før du drar bort så han ikke bekymrer seg, det er ganske naturlig, og ut i fra din historie veldig forståelig. Han kan heller på ingen måte fortsette å dusje hos deg og så videre. Du må få ham til å forstå at du behøver ditt privatliv, din nøkkel er bare din, og kanskje har du gutter på besøk og da kan ikke pappa komme rennende inn. Spør han om han ikke ønsker at du skal få en kjæreste? Og at han da ikke kan holde på slik som dette.

Mange studier viser forresten også at overinvolverte foreldre ikke er bra for barna, du kan vise til det og si at du forstår at hensikten er god men at resultatet likevel ikke er bra.

Du har ALL grunn til å være frustrert. Dette er virkelig virkelig langt over grensa for hva som er ok. Men jeg håper virklig at du kan klare å smed ham uten å bli sint, og fotelle ham at du forstår hans redsel og setter pris på at han bryr seg om deg. Den redselen han enda lever i (som klart er urimelig, men likevel er JÆVLIG, man ender opp med å ha et høyt dstressnivå hver eneste dag hvert eneste minutt når man er pårørende for noe slikt. Det er ganske normalt å forsøke å håpndtere dette og ofte skjer det på lite konstruktive måter som her. Du har en far som er virkelig redd for deg og som bryr seg om deg, men dette er likevel ikke nok til at han skal holde på slik. Skaff dere hjelp, og krev at også han må ta i mot hjelp fra proffesjonelle ikke bare du, og at dette vil hjelpe på å ikke miste deg igjen.

Lykke til så mye, håper noe av det jeg sier er relevant og at du kan klare å forstå (men på INGEN måte godta) situasjonen litt bedre. Håper dere klarer å løse dette og fortsette å ha et nært men mer konstruktivt forhold.

[Gjest Blondie65]

Kan du ikke "anmelde deg selv" til en psykolog eller lignende og forlange hjelp til å bekjempe disse "vrangforestillingene"?

Poenget med det er at andre enn deg skal se det som skjer.

Et annet alternativ er faktisk å få søsteren din til å snakke med disse som ikke tror deg.

Ja jeg kan forstå at man er bekymret for en tidligere rusmisbruker og "potensielt selvmordsoffer", men det gir han ingen rett til denne typen invasjon. Nøkkelen til problemet er å få det offentlige og helsevesenet på din side og få dem til å forstå det. Hvis du får "kyndig hjelp" og veiledning kan du jo bruke det mot ham også: "se pappa jeg går regelmessig til psykolog" og "nei pappa jeg kan ikke lage mat til deg i dag for jeg må jo til psykologen", etc.

Hvis du ikke får hjelpeapparatet på din side er eneste andre råd å flytte vekk.

[Gjest Gjest]

Huff dette hørtes alt annet enn greit ut. Jeg kan på en måte skjønne hvordan du har det, men heldigvis har jeg det ikke så ille. Er i 20-årene selv og har en mor som bor langt langt unna meg, men hun mener hun har rett til å vite alt om meg til enhver tid. Om jeg ikke tar tlf med engang hun ringer, er hun sikker på at noe har skjedd meg. Jeg kan ikke gå på en date eller noe uten å si i fra at jeg skal det, ellers vil hun bare ringe og ringe og få helt panikk om jeg ikke svarer. Skal jeg ut i helgene får jeg de samme instruksene om hva jeg må passe på, og jeg må sende sms hvordan det går med meg. Morgenen etter, om jeg ikke svarer om hun sender melding, ringer og ringer hun. Jeg mener, jeg kan jo like gjerne ha blitt med en fyr hjem og skal hun ha rett til å vite det bare for å ikke bli bekymret? Samme gjelder om jeg drar på ferie eller uansett hva. Hører hun ikke fra meg en dag tror hun noe forferdelig har skjedd, derfor må jeg kontakte henne stadig. Jeg vet hun bare vil mitt beste, men å behandle meg som en 7-åring fremdeles er bare slitsomt. Jeg ønsker å kunne ha henne mer på avstand, ikke noen jeg må ringe å avgi "rapport" til.

Uansett, nå var det ikke meningen å bryte inn i denne tråden. Jeg vil bare at du skal vite at det er flere i "liknende" situasjoner. Men i ditt tilfelle høres det mer ekstremt ut, ikke minst for at du er redd faren din. Jeg håper du finner en løsning på dette, og kanskje flytting er det beste...

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg er klar over at det er bekymring som ligger i bunn, det er derfor jeg har tillatt dette så lenge. For jeg skjønner jo hans bekymring. Men nå føler jeg at dette begynner å gå på helsa løs, for hele livet mitt dreier seg om han og at han skal slippe å være redd for meg.

Han har selv psykiske problemer, og som søstra mi sa: Jeg lar meg altfor lett kontrollere og pappa er altfor kontrollerende, så pappa og meg sammen blir ekstremt. Hun har fortsatt ikke tro på at dette kan løses på noen annen måte enn at jeg flytter, men jeg klarte å si noe om dette til han på telefonen i dag. Tror nok han kommer til å ta det tungt når jeg sier rett ut at han er for mye i livet mitt, for han er veldig usikker på seg selv egentlig og har vanskelig for å ta kritikk. Men jeg begynner å få et håp om at det kanksje kan løses med at vi snakker sammen. Jeg har aldri turt å si imot han før, men nå må jeg bare finne motet og gjøre noe med det. Jeg vet jo at han er veldig glad i meg, men jeg tror ikke han egentlig ser hvordan oppførselen hans oppfattes fra utsiden. Så i morgen får det briste eller bære. Da skal jeg be om en prat og så får vi se hvordan det går. Håper ikke han tar det altfor tungt, for da lukker han seg helt inne i seg selv og detter rett ned i en depresjon igjen. Syns det var en god ide å prøve å få til avtaler, f.eks snakkes 2 ganger i uka og sånt.

Ser mye lysere på det nå enn i går. Etter å ha snakket med søstra mi har jeg skjønt at jeg også har bidratt til at ting har blitt som de har blitt med min oppførsel. Og han er jo faktisk faren min, så ønsker jo egentlig å ha et greit forhold til han.

Takk for alle svarene jeg har fått. Etter å ha prata med han så skal jeg fortelle hvordan det gikk, og om det ser ut til at vi finner noen løsning på dette.

[Gjest Blondie65]

En god ide å prate med han.

Kan du greie det er det også lurt å ta litt etter litt, ikke alt på en gang.

For å unngå kontrolleringen hans kan du jo komme han i forkjøpet og ringe han i en periode. Og så kan du jo avtale NÅR du ringer igjen f.eks. Dermed er det ingen grunn til å kontrollere deg når han ikke hører fra deg før avtalt tidspunkt.

[Gjest Gjest]

Så bra at du er villig til å forsøke å kjempe. Det vil nok ikke løse seg alt på en gang som Blondie også sier. Då jeg håper du ikke gir opp, dersom ting ikke løser seg helt med en gang. Jeg har tro på at dere kan klare å løse dette, dersom du klarer å få ham til å forstå at du er taknemmelig for at du har ham, men at han hindrer deg i å leve og utvikle deg i en sunnere rettning. Som jeg sa over, overinvolverte foreldre er ikke sundt.

Dette med foreldnre er ikke alltid så lett når man blir voksen. Noen ganger havner man i en posisjon hvor barnet er den som må oppdra foerlderen, og det er vendlig vanskelig og trist. Situasjonene løser seg ikke alltid, men det er virkelig verdt å kjempe for for familie er noe av det viktigste vi har. Familien elsker oss ubetinget, oe vi ikke får av så mange andre. så har man problemer, og det viser seg at de ikke kan løses, vet man i alle fall at man selv har sitt på det rene og at man har forsøkt å kjempe for at det skal fungere. Dersom det ikke fungerer er det nok lettere å takle, dersom man først har gitt alt for at det skal fungere.

Jeg håper ting løser seg for dere. Jeg tro faren din er så glad i deg, og tydeligvis ikke ønsker å miste deg, at han kan klare å forandre seg. Problemet ligger nok i å få han til å innse hvordan hans atferd skader deg. Klarer han å innse dette er nok mye løst. Du er i mine tanker. Jeg vet hvor vanskelig dette er fra begges side i situasjonen og håper virkelig dere klarer å få et konstruktivt forhold til hverandre hvor dere kan berike hverandre heller enn å trekke hvereandre ned.