Mobbing på skolen

[Gjest nimbus]

Jeg er stort sett enig med imli her... jeg ble også mobbet, men fordi jeg tok igjen ble det ikke så ille som det kunne ha blitt. Jeg hadde ikke satt pris på om en av dem hadde nedlatet seg til å snakke med meg av medlidenhet... Jeg trenger ikke venner som synes synd på meg!

[Gjest vimselot]

Obs, men jeg glemte kanskje å skrive hvorfor jeg som en tiåring turte å ta den som ble mobbet inn i varmen? Jeg hadde to eldre brødre, som begge gikk på ungdomskolen. Av den grunn ble jeg litt beskyttet, uten at jeg spurte de hva jeg skulle gjøre...

H*n som ble mobbet, ble utsatt for mobbing og kom inn på "vår" skole som ni-ti år gammel. Og jeg følte meg absolutt ikke som noen barnevakt...selv om jeg var litt redd for at jeg skulle bli mobbet selv om jeg grep inn. Det skjedde ikke.

De fleste ville (av de populære jentene) være sammen med meg, pga at jeg hadde god kontakt med alle de pene på ungdomskolen, og pga at jeg hadde egen hest osv.

Så billig, mener barnslig, men jeg gruet meg veldig, heldigvis ble jeg ikke selv mobbet. Men husker at en forsøkte seg på meg, etter at brødrene var ferdig med grunnskolen... Det jeg gjorde da, var å slå. Alle ble sjokkerte (medelevene), så noen kontaktet en lærer.

Så jeg vet ikke hva jeg skal mene om det var riktig av meg å gjøre, den gangen, men jeg angrer ikke.

Jeg stod i fare for å bli mobbet selv. Og det ville jeg ikke.

Man blir ikke mobbet pga av dårlige foreldre, mobbeofre blir gjerne valt ut helt tilfeldig. Og jeg kan ikke si at jeg angrer fordi jeg brukte fysisk vold mot han som forsøkte å mobbe meg.

Kanskje jeg burde angret, men det er en del år siden og litt for sent...

Estrella, har ingen gode råd å gi, men kan forstå at du vil jobbe innenfor skolen, men dette vet du best om selv.

Hvorfor lærerne ikke gjør noe, det vet jeg heller ikke...men det er kanskje pga. frykt, klager fra foreldre osv.

Ja takk til mobbe-politi, men Norge har jo ikke penger til noenting, om ikke det skal bli kaos i økonomien...

[Gjest pace]

Jeg kunne tenke meg, og skjønner ikke helt hvorfor det ikke er, mer fokus/bøker om mobberen enn mobbeofrene. Å bli fokusert på er fort stressende, og det er mobberen som burde få satt spørsmålstegnet på seg. Jeg tror mobbing er resultatet av mange onde sirkler, nedarvet fra voksne til barn og så fra barn videre til barn, og at det skjer mest som ung fordi da vet man ikke hva som skjer eller hva man gjør mot andre.

Mobbing er psykisk vold.

Jeg har inntrykk at mobbing av og til også dreier seg om at mobbeofferet ikke sier seg enig ting som i følge disse skal være uskrevne regler som 'alle burde si seg enig i', og mobberne enten syntes denne personen er så dum som ikke forstår disse tingene, eller tror at den personen allerede vet det og derfor trenges bare å bli harselert med til de holder seg 'nede'. Og at det kan da være flaut, sikkert spesielt for de, å snakke om uskrevne regler. Tar jeg feil?

Selv om jeg ikke alltid klarer å støtte en som blir mobbet, har jeg av og til vanskelig for å ikke være sammen med spesielle personer i en gruppe enn å velge en 'normal' gruppe, også fordi jeg vet selv hvor vondt det er å stå utenfor, og hvor mange som ikke skjønner det tragiske i situasjonen f.eks. når de som allerede har det godt tråkker de som allerede har det vondt lengere ned(Selv om det også sikkert kan dreie seg om sånt som om misunnelse). Men jeg tror det er mye bedre i Norge enn i mange andre land.

Endret 27. oktober 2007 av pace