Mobbing på skolen

[Gjest vimselot]

Jeg vil heller kalle meg en bitch, og ikke framstå som en engel, men jeg likte aldri å se på andre som ble mobbet...

Jeg var det man kaller pen, skoleflink, hadde draget på gutta, hadde egen hest osv.

Så det jeg gjorde, var å ta mobber-offeret inn i varmen. Var bare ti år første gang, og tenkte at jeg kan bli utsatt for mobbing nå, jeg også, men det skjedde ikke.

Og ingen mobbet henne mer heller, fordi de visste at da fikk de ta en prat med meg...

Er ikke store dama, 1,60 høy, men de som mobbet, sluttet med det. Jeg ble så kvalm og klarte ikke være en passiv titter til det som skjedde.

Men, da jeg begynte i ungdomskolen flyttet jeg, og da ble hun mobbet igjen... jeg var ingen barnevakt for henne, det var nok at jeg var der, og hun var en ok jente.

Hun kom aldri til 20 års jubileumet. Hvorfor, fordi hun ikke ville.

Nå tenker jeg at dere som er foreldre i dag, bør ta den saken opp med lærerne på skolen (helst rektor), og be de prate med de pene skoleflinke jentene, om å ta vare på andre, de har ingenting å tape, jeg er et eksempel på det.

Gjorde det også på ungdomskolen, var med de tøffe jentene, så en som stod alene.

Hva jeg gjorde? Jeg var ny på skolen, kjente knapt noen, men jeg ba henne komme til oss og samtalen fortsatte som om ingenting hadde skjedd, men da stod ikke hun der mer alene.

Hvorfor jeg klarte det, aner jeg ikke. Spesielt ikke da jeg kun var ti år, men jeg visste at jeg ikke maktet å være likegyldig, jeg visste også at jeg kunne bli utsatt for mobbing om jeg gjorde det jeg gjorde (det jeg gjorde som tiåring, var å gå rett inn, si hei til henne, mens hun var omringet av mobbere, også spurte jeg henne om hun ville bli med meg...)

Det gikk bra. Hun ble aldri mobbet mer, men da jeg flyttet og byttet skole, ble hun atter igjen utsatt for mobbing.

Hva skal man gjøre?

Vet det er mange unge damer her som har barn på skole.

Hvilke tiltak har de, og hvor ansvarlige er foreldrene? Mine foreldre har aldri hørt om det jeg skriver nå...

Jeg får nesten lyst å gråte, bare jeg hører ordet mobbing.

Foreldre kan gjøre lite, hvis de ikke har en dialog, men de skoleflinke pene barna kan gjøre mye, uten å bli mobbet selv. Men nå vil jeg jo ikke skyve ansvaret på dem.

Det blir feil, det må være helt frivillig. Med meg gikk det bra, jeg var jo redd for å bli mobbet selv, men jeg er det man kanksje kaller hard, men jeg var redd, ja...

Hvordan unngå mobbing?

[Gjest imli]

Godt du var en sånn helgen da...

[Gjest Frk Åberg]

Kanskje... Det er selvsagt bra at noen tar mobbeofrene inn i varmen. Men det kan bli for mye av det gode også. Jeg var selv en flink pike som alltid ble satt ved siden av de som slet på skolen, antakeligvis med tanke på at jeg kunne dra dem med meg opp. Eller jeg ble av meg selv eller de voksne oppfordret til å ta meg litt av de som ikke hadde noen venner. I en periode følte jeg meg litt som en barnevakt.

Det er vel og bra for de som er utenfor, men hvis ett barn alltid opplever å måtte ta seg av andre, så kan det fort bli sånn at dette barnet ikke lærer å ta vare på sine egne behov.

Hvis jeg hadde hatt barn selv, så ville jeg oppfordret dem til å ta følge med hun som alltid går alene osv. Men samtidig er det noe med at de snille, flinke jentene også skal få lov til å være seg selv og følge sine egne behov innimellom. Det er viktig med en balanse her.

[Gjest Tigress]

Det du gjorde var skikkelig modig! Tøft at du klarte å se at du kunne bruke statusen din på den måten - du må ha vært en utrolig selvsikker ung dame!

Tøft!

[Gjest Gjest_Julie_*]

Jeg synes de elevene som ble mobbet og de som mobbet tok alt for mye av tiden på skolen for alle oss andre som var pliktoppfyllende og ville bare ha det rolig i klasserommet og lære på en bra måte.

[Sans]

Jeg tok da enkelte som ble mobbet inn i varmen jeg og.

Men jeg vet ikke om det er hele løsningen, akkurat. De ble jo mobbet når jeg ikke var der, liksom.

Det jeg følte var skikkelig ille, er at et par av de som ble mobbet MEST og VERST, kom fra familier som "alle" så ned på. Moren til hun ene hadde nesten ingen venninner, for alle syntes hun var så rar. Så da ble datteren hennes banket på vei til/fra skolen hver gang hun gikk alene. Koselig.

Når sånt skjer, mener jeg det er foreldrene sin skyld. Det eneste den jenta hadde gjort "galt", var å ha den moren hun hadde..........

[estrella]

Jeg synes de elevene som ble mobbet og de som mobbet tok alt for mye av tiden på skolen for alle oss andre som var pliktoppfyllende og ville bare ha det rolig i klasserommet og lære på en bra måte.

Fy F****

Sorry meg! Jeg ble mobbet i 10år! Ingen så meg, absolutt ingen. Ikke en eneste lærer prøvde hjelpe meg! Foreldrene mine sa jeg ingenting. Hvorfor kan du spørre?

Jeg var redd, jeg tørte ikke. Hvis jeg fortalte det til noen var jeg redd for at de skulle le av meg, at de ikke skulle bry seg, at ting ville bli værre. 10 år med mobbing har ført til at jeg er redd for andre mennesker, faktisk, redd for hva de tror om meg, redd for hva de tenker om meg når jeg gjør ting. Jeg er redd for at ingen liker meg. Jeg har aldri sagt noe til noen.. Før nå!

Nå er jeg så heldig at noen så meg. Tenk, noen så MEG! Jeg som er en rolig person som gjør at jeg får beskjed om. De så meg.

Jeg ble kalt alt mulig slags stygge ting. Etter 10 år med å høre det samme dag inn og dag ut så begynner du å tro på det. Jeg trodde at jeg ikke var verd en dritt. Jeg trodde at jeg var en ekkel person som ikke en gang foreldrene mine ville ha. Jeg trodde jeg var dum.

Mobbing er grusomt! GRUSOMT! Hadde noen sett meg underveis hadde det kanskje hjulpet, og jeg ville ikke slitt med så mye som jeg sliter med nå. Jeg stoler ikke på noen omtrent, kun 3 personer-helsesøster, ei venninne som har gått igjennom litt av hvert selv(og hun har jeg ikke en gang truffet, kun snakket på msn!) og ei i klassen. Jeg er heldig, 3 personer er villige til å sitte å høre på meg bælje ut om hva som har skjedd.

Helsesøster ble drittsur på lærerene jeg har hatt. Hun sa at ikke en eneste person skal være nødt til å gjennom dette, alene. De burde ikke gå gjennom det uansett, men nå er det sånn, mobbing fins, og når en i tillegg er helt usynlig for verden er det ikke lett. Grunnen til at jeg taklet det var fordi jeg sluttet å høre på folk, jeg tok ikke til meg noen ting, uansett negativt eller positivt. Vanligvis skal følelsene til en person gå opp og ned som en berg og dalbane, men det gjør de absolutt ikke hos meg. Jeg er ikke skikkelig glad, jeg bare later som, for da slipper folk å spørre hva som er galt. Jeg er trist, men ikke en eneste person ser det. Ingen har sett det, aldri. Nå er jeg heldig som sagt, helsesøster hjelper meg. Hun sitter og hører på meg, selv om det er kanskje ikke mye som kommer ut, fordi det er vanskelig. Det er kjempevanskelig for meg å si det høyt. Jeg klarer å skrive det her, ingen problemer. Det har noe med at dette er internett, og dere i mine øyne er personer som egentlig ikke fins, eller jeg vil aldri treffe dere, så da går det fint å skrive.

Så hvis du synst at de som blir mobbet tar opp for mye tid.. synd for deg! Mobbeoffre tar ikke opp tid. De gjemmer seg. De prøver å skjule hva som skjer, hvem de er, hva de føler og hva de tenker.

Men jeg kan skjønne at det må være utrolig vanskelig å være den som ikke har noen problemer i klassen..mens den som blir mobbet kanskje, hvis h*n er heldig i det hele tatt blir sett!?

[Gjest vimselot]

Jeg var ingen engel, men jeg ble kvalm, og følte det på kroppen. Jeg gikk i flere uker som en tiåring, og så på dette...

Så på den måten var jeg en passiv mobber egentlig...

Men en dag fikk jeg nok, og jeg tok sjansen (kunne blitt mobbe-utsatt selv, men jeg har alltid vært for frekk og eplekjekk, men det visste jeg ikke når jeg var ti år...)

Jeg var ingen barnevakt for henne, men vi tok følge på vei til skolen, etter at jeg grep inn.

Hun ble ikke med i den tøffe gjengen, jeg ble noen ganger med de, men jeg kjedet meg veldig, de pratet kun om sminke og sånt viss vass...

Men de ville ha meg med, hvorfor aner jeg ikke, kanksje fordi jeg kjente de pene gutta på ungdomskolen.

Det jeg vil fram til, er vel at mobbing berører oss alle, enten vi vil eller ikke vil.

Jeg var ingen engel, intet glansbilde heller, men jeg har alltid (den gang) vært en grå mus, det var slik jeg følte meg...

Og noen engel er jeg slett ikke, gjest.

Mener ikke at man skal skyve ansvaret over på barna, de snille skoleflinke pene jentene, men man skal heller ikke undervurdere dem.

Eller?

[estrella]

Mener ikke at man skal skyve ansvaret over på barna, de snille skoleflinke pene jentene, men man skal heller ikke undervurdere dem.

Eller?

En skal ikke undervurdere dem nei.. De som var populære der jeg gikk på barneskole og ungdomskole ville fortsette å være det,så det ble med den gjengen som mobbet meg. De hjalp iallefall ikke meg.. De gjorde bare ting verre! Jeg følte meg enda mer mislykket, ekkel, uverdig osv..

Hadde de vært like snille som deg...

[Gjest vimselot]

Estrella. Du skrev, nå har jeg lest, men jeg kan ikke hjelpe deg. Men det du skrev om nå, er nøyaktig den samme følelsen av uvirkelighet (ute av kroppen gi faen-opplevelsen) som voldtatte kvinner ofte sliter med...

Mobbing er terror, overgrep. Men jeg går ikke på skolen mer, men jeg burde kanskje blitt ansatt som mobbe-politi-damen.

Min sønn ble mobbet første året på skolen. Samboeren min sa til han at han kunne g jøre sånn og sånn, dvs. han lærte han litt kampsport...men da var det ikke riktig, dvs. å ta igjen. (best for lærerne, da kan de overse mobbing...men om noen tar igjen, blir det et problem de må løse, noe de ikke vil...ikke spør meg hvorfor...)

Når han begynte i andre klasse, flyttet vi innenfor Oslo, og da ble han ikke mobbet mer. Da ble han den glade gutten som nesten forsvant i første klasse...

Jeg holdt han mange dager hjemme, første året, fordi han sa at han ikke ville gå på skolen.

Jeg sa, ok, jeg trur deg, og jeg hadde mange diskusjoner, med både lærer (hun ble sykemeldt) og foreldrene. De byttet, dvs han som mobbet min sønn, flyttet over i en annen klasse, men de møttes jo på sfo.

Og jada, jeg fikk kjeft når min sønn på 7, hadde lært karate.

AT det går an? Han visste at det kun var til selvforsvar, men lærerne var vel av den oppfatningen at "slår en deg på det venstre kinnet, så be de slå deg også på høyre..."

Forstår at det er slitsomt å være lærer, men det er et mareritt å være vitne til mobbing.

Da min sønn byttet skole, hadde de en regel der:

DE SOM MOBBER, MÅ FØLGE MED LÆRER SOM HAR INSPEKSJON I TRE DAGER.

Ja. Og der fantes ingen mobbekultur, selv om barna var fra f.skjellige miljøer, klassetilhørighet osv. For de som evt. hadde lyst til å mobbe andre, de måtte tenke seg om minst to ganger, for hvem vil gå i tre dager i offentlig gapestokk?

Hvordan unngå mobbing, vet ikke, vi må vel begynne først med oss selv. Jeg mente aldri at man skal skyve ansvaret over på de skoleflinke jentene, men man skal heller ikke undervurdere dem, de kunne kanskje blitt med i et slags "konfliktråd", og det må skje før ungdomskolen...

Hvorfor undervurderer vi barna

[Gjest imli]

Ja, flott med de englete skoleflinke perfekte jentene må jeg si...

Tror ikke det skjer så ofte at de populære gidder å nedverdige seg til å legge merke til de som blir mobbet. Og de populære er som regel med å mobber selv. Og hvor kult er det å ha "venner" som føler seg som barnevakta di? Nei, det eneste som hjelper mot mobbing, er at mobbeofrene prøver å lære seg å ta igjen.

[estrella]

Ja, flott med de englete skoleflinke perfekte jentene må jeg si...

Tror ikke det skjer så ofte at de populære gidder å nedverdige seg til å legge merke til de som blir mobbet. Og de populære er som regel med å mobber selv. Og hvor kult er det å ha "venner" som føler seg som barnevakta di? Nei, det eneste som hjelper mot mobbing, er at mobbeofrene prøver å lære seg å ta igjen.

Du har iallefall ikke erfart mobbing, har du det?

En som blir mobbet blir psykisk ødelagt. Jeg tuller ikke en gang! Bare det å sitte lese at en voksen person tenker slik gjør at jeg blir lei meg. De som bli mobbet blir ødelagt imli! De blir ødelagt! De tør ikke.. Er det vanskelig å forstå?

De som blir mobbet tar det til seg fordi de er ofte følsomme barn. De tar lett til seg ting. De som mobber har selvtillit til de grader.

Alle sier at mobbere er usikre på seg selv og de som blir mobbet er barn som er litt annerledes, men det er det absolutt ikke.

Det hadde vært lettere hvis voksne mennesker kunne sett hva som skjer med oss som blir mobbet. Det er en av grunnene til at jeg vil bli lærer selv. Egentlig så ka jeg ikke forstå at jeg vil bli lærer, ettersom at hele skolen for meg har vært et levendes helvete..men jeg vil bli det for å hjelpe de barna som er usynlige for resten, de som er stille og rolige osv.. fordi jeg har opplevd det selv!

Hvis ditt barn kommer til å bli mobbet, skal du seriøst fortelle h*n at nei, du vennen, bare ta igjen. ?

[Gjest sonntag]

Jeg har en sønn i ungdomsskolen, og det hender vi prater om det å ta vare på de rundt seg. Jeg prøver å gjøre han bevisst på hvor viktig bare det å se rett på, og si "hei" til den jenta som gjemmer seg bak håret og aldri sier noe til noen kan være. Jeg sier til han at det går an å be kompiser "skjerpe seg" om de begynner å komme med ufine kommentarer om andre som går på utseende e.l.

Da sønnen min var yngre var han den uten venner. Han hadde vansker med å forstå andres signaler, slet sosialt, og følte seg mobbet uten at man noen gang kunne få tak på at noen faktisk hadde sagt eller gjort noe for å være slem. Etterhvert som han ble eldre og hadde framgang på det sosiale, fikk han også endel gode venner, og ble en riktig så populær gutt. Nå kan han av og til bli nokså kjepphøy, og komme med kommentarer om "de der som bare sitter der og er sære uten grunn, lissom". Da minner jeg han på at det en gang var han som følte seg utenfor, også ber jeg han om å ta hensyn til det. Og har han tenkt over at de kan slite med ting som han ikke vet om? Blir de mobbet selv om han ikke ser det/oppfatter det slik?

Barn og unge må ofte gjøres bevisst på det som skjer rundt dem, at virkeligheten gjerne ikke er så enkel som man tror. De fleste vil jo tross alt andre vel.

[Gjest vimselot]

Obs, ikke alle som mobber har stor selvtillit, som regel (ikke alltid) er de selv redde, men de hevder seg ved å bli leder, og peker ut et offer...

Kanskje jeg tar feil, men mener jeg har lest noe om dette, et sted, en gang...

Imli, jeg verken var eller er noen engel. Jeg kan være frekk, spydig og være slem, men ikke mot barn, og har jeg sagt noe dumt, pleier jeg å beklage etterpå, og si unnskyld, men jeg mente det ikke sånn...

Det gjør jeg ikke i alle sammenhenger. Noen ganger kan jeg bli så rasende at jeg aldri tar mine ord tilbake. Og jeg sliter med angst, ikke pga. mobbing, men pga. voldtekt.

Post-traumatisk-stress-syndrom...

Jeg lurer virkelig på når eller om jeg kan komme tilbake til arbeidslivet igjen, men jeg håper jo det.

Kanskje som mobbe-politi, men da må jeg snakke med Sylvia Brustad først. ,

Innlegget er endret iht. Kvinneguidens regler. Skya (mod)

Endret 21. oktober 2007 av Skya

[Gjest imli]

Du har iallefall ikke erfart mobbing, har du det?

En som blir mobbet blir psykisk ødelagt. Jeg tuller ikke en gang! Bare det å sitte lese at en voksen person tenker slik gjør at jeg blir lei meg. De som bli mobbet blir ødelagt imli! De blir ødelagt! De tør ikke.. Er det vanskelig å forstå?

De som blir mobbet tar det til seg fordi de er ofte følsomme barn. De tar lett til seg ting. De som mobber har selvtillit til de grader.

Alle sier at mobbere er usikre på seg selv og de som blir mobbet er barn som er litt annerledes, men det er det absolutt ikke.

Det hadde vært lettere hvis voksne mennesker kunne sett hva som skjer med oss som blir mobbet. Det er en av grunnene til at jeg vil bli lærer selv. Egentlig så ka jeg ikke forstå at jeg vil bli lærer, ettersom at hele skolen for meg har vært et levendes helvete..men jeg vil bli det for å hjelpe de barna som er usynlige for resten, de som er stille og rolige osv.. fordi jeg har opplevd det selv!

Hvis ditt barn kommer til å bli mobbet, skal du seriøst fortelle h*n at nei, du vennen, bare ta igjen. ?

Hva for noe? Jeg kan fortelle deg at jeg ble mobbet gjennom hele grunnskolen og sliter med dette den dag i dag. Ingen voksne tok tak i problemet. Jeg fortalte ingenting til foreldrene. Men til slutt lærte jeg meg å ikke bry meg. Jeg fant andre venner utenom skolen, og hadde hobbyer på fritida. Jeg begynte å ta igjen, slo faktisk til en gutt i klassen, og det ble bedre, men dette var helt på slutten av ungdomsskolen. Så begynte jeg på vgs langt unna, og problemet som sådan var over. Men jeg tenker jo på det ennå, og klarer ikke snakke om hva som skjedde til noen.

Så ro ned et par hakk før du karakteriserer her.

[estrella]

Mobbere er det med stor selvtillit, som er tøffere enn toget. Det står i uttallige bøker, blant annet de bøkene jeg har, på skolen.

Alle tror at mobbere er de som er usikre, men som regel er det ikke det. Det er bare noe folk tror, jeg trodde det også. Det var vel litt av det som fikk meg gjennom det, at jeg trodde at de var egentlig redde og gjorde dette mot meg for å slippe å vise hvem de var..Men det er ikke sant! De er tøffe, har selvtillit og gjør det for å være kule..

Litt rart hva barn tror er kult..

[estrella]

Hva for noe? Jeg kan fortelle deg at jeg ble mobbet gjennom hele grunnskolen og sliter med dette den dag i dag. Ingen voksne tok tak i problemet. Jeg fortalte ingenting til foreldrene. Men til slutt lærte jeg meg å ikke bry meg. Jeg fant andre venner utenom skolen, og hadde hobbyer på fritida. Jeg begynte å ta igjen, slo faktisk til en gutt i klassen, og det ble bedre, men dette var helt på slutten av ungdomsskolen. Så begynte jeg på vgs langt unna, og problemet som sådan var over. Men jeg tenker jo på det ennå, og klarer ikke snakke om hva som skjedde til noen.

Så ro ned et par hakk før du karakteriserer her.

Sorry! Men du kan ikke si at barn som blir mobbet skal lære å ta seg igjen.. så enkelt er det bare ikke!

Var ikke meningen å være frekk mot deg!

Jeg har gjort akkuratt som deg, lærte meg å ikke bry meg, men det er nettopp det du ikke skal gjøre.. for en dag kommer det frem! Det som er viktig er at voksne må åpne øynene og SE.

Det var ikke meningen å bli sint, jeg bør vel egentlig ikke sitte og skrive på et emne som har noe med mobbing å gjøre..

[Gjest imli]

Sorry! Men du kan ikke si at barn som blir mobbet skal lære å ta seg igjen.. så enkelt er det bare ikke!

Var ikke meningen å være frekk mot deg!

Jeg har gjort akkuratt som deg, lærte meg å ikke bry meg, men det er nettopp det du ikke skal gjøre.. for en dag kommer det frem! Det som er viktig er at voksne må åpne øynene og SE.

Det var ikke meningen å bli sint, jeg bør vel egentlig ikke sitte og skrive på et emne som har noe med mobbing å gjøre..

Nei, det er ikke enkelt å ta igjen, men jeg tror mye blir bedre hvis man gjør det. Men da må voksne ta tak i problemet tidlig. Lettere for en 7-åring, i startfasen av mobbingen, å si "du er dum du også" enn det er for en 14-åring å ta igjen med adskkillig mer utspekulert mobbing, som kanskje har pågått over mange år...

[estrella]

Nei, det er ikke enkelt å ta igjen, men jeg tror mye blir bedre hvis man gjør det. Men da må voksne ta tak i problemet tidlig. Lettere for en 7-åring, i startfasen av mobbingen, å si "du er dum du også" enn det er for en 14-åring å ta igjen med adskkillig mer utspekulert mobbing, som kanskje har pågått over mange år...

Den er jeg enig i!

Mobbing starter som regel med sånne småting, sånn teite kommentarer som det..

Som du sier, for en 14 åring er det verre, og for meg er det umulig(noen vil vel ønske å gjøre igjen etter 10 år..). Jeg kommer aldri til å klare å si tilbake, fordi, for det første er det jo galt, og for det andre så ønsker jeg å aldri treffe de igjen.. hehe

[Gjest Jenna88]

Jeg har selv blitt utsatt for begge deler. Jeg vet ikke om det kan kalles mobbing, men jeg ble automatisk og systematisert utfrosset og baksnakket av en gjeng jenter i 8.klasse. De likte meg ikke fordi jeg datet en gutt de likte, i tillegg mente de at jeg smisket fordi lærerne likte meg.

Dette førte til at flere jenter i klassen ignorerte meg, og til at jeg stort sett hang sammen med guttene i en periode. Jeg fikk ofte høre at jeg var "bitch, teit, etc.", men jeg kan ikke si at det gikk så mye inn på meg. Jeg hadde heldigvis venner utennom skolen, og en bestevenninne som gikk i parallelklassen.

I 9.klasse bad jeg om å bytte klasse, hovedsaklig for å bli kvitt disse jentene. Til tross for at det ikke var så ille at det gikk utover helsen min, var det et problem som kom opp flere ganger i uken, og som jeg ikke følte meg komfortabel med. Foreldrene mine forsøkte flere ganger å snakke med kontaktlæreren, men jentene sa omtrent ingenting til vedkommende. De innrømmet selvfølgelig ikke at de frøs meg ut, eller at de slengte dritt til meg. Hvorfor skulle de det?

Jeg angrer ikke ett sekund på at jeg byttet klasse. Jeg trivdes mye bedre i den nye klassen. I klassen jeg hadde gått i, hadde de fleste godt under normalt karaktersnitt, gav blaffen i skolen og bråkte masse. I den nye klassen var det faglige nivået litt høyere, og det var akseptert å være "flink".

I den nye klassen gikk det imidlertid ei jente som het, la oss kalle henne Trine. Trine hadde store sosiale problemer, kom ustelt på skolen, hadde en mor som ikke fulgte henne opp, og gjorde ingenting i timene. Læreren fant ut at den perfekte løsning var å plassere meg ved siden av Trine. Pliktoppfyllende og naiv som jeg var den gang, tok jeg det på meg som en livsoppgave og gjorde alt for å hjelpe henne. Trine fortalte imidlertid ikke alltid sannheten, såpass skjønte jeg, men hun fortalte rystende historier om seksuelle overgrep og selvmord. Noe jeg, i alle fall i ettertid, har innsett at en niendeklassing ikke har modenhet/ansvar nok til å bære børen av.

Det hører med til historien at Trine ble overført til en instutisjon i løpet av ungdomsskolen. Det sier kanskje litt...

Læreren visste selvfølgelig heller ikke at på grunn av diverse problemer hadde jeg egentlig mer enn nok med meg selv en periode. Jeg slet aldri med alvorlige problemer, men en periode slet jeg med noe som kategoriseres som spiseproblemer, altså ikke så alvorlig som spiseforstyrrelser.

Greit nok at elever ser modne, ansvarlige og dyktige ut, men det blir feil å bruke dem som sosiallærer. Læreren kan oppfordre dem til å ta kontakt med vedkommende, men jeg synes ikke h*n bør presse. Mange pliktoppfyllende jenter kan føle det som et krav, og begi seg utpå en altfor stor og krevende oppgave. Jeg synes også det blir feil å plassere elever ved siden av hverandre i et slikt perspektiv. Skal først en person ha ansvar for å integrere noen, bør en ta med hele klassen. Det blir feil å legge så mye ansvar på en enkeltpersons skuldre, mener jeg...