Å gjøre de samme feilene som foreldrene gjorde

[Gjest Trenger innspill]

Jeg føler jeg gjør så mange av de tingene som faren min gjorde mot meg, og det nettopp de tingene som han gjorde feil og som jeg ikke likte. Jeg viderefører det i oppdragelsen av mitt barn selv om jeg ikke vil så kommer det frem innimellom. (det er ikke snakk om vold her altså)

Hvorfor gjør jeg det når jeg ikke likte det?

Jeg tar meg selv i å reagere på samme måte som min far gjorde. Jeg får utrolig dårlig samvittighet etterpå, og ber føler stor skam. Jeg vil jo ikke være som han!

Hvorfor går jeg i den fella og hvordan kommer jeg ut av den?

Er det noen som har boktips? Råd?

Det er utrolig vanskelig for meg. Jeg er blitt veldig oppmerksom på det i det siste så jeg tror at det kan endre seg, men jeg føler at jeg trenger noen råd på veien. Jeg vil jo gi barnet mitt den beste barndommen.

[Gjest svarer]

Du er bevisst på det og vet selv hvilke feil du gjør. Det er det første steget og et sunnhetstegn. Jeg ville pratet med din far om jeg var deg, og fortalt han hvordan du opplevde barndommen og hva du sliter med nå. Hvis du ikke kan prate med han, kan du heller ikke bruke besteforeldrene som barnevakt, men jeg håper du har noen du kan snakke sammen med som ikke vil fordømme deg, bare noen som vil lytte...

Det er mye greiere å få ut sine frustrasjoner, da forsvinner de gjerne etterhvert.

[Gjest Yoletta]

Jeg kjenner meg igjen i trådstarter men hos oss var det min mor som gjorde og sa mye rart.

Jeg konforerte henne i voksen alder, etter jeg fikk mine egne barn. men dessverre så skjønte ikke min mor hva jeg snakket om.

Min mor er f.eks svært negativ, mens jeg tenker positivt om alt og har et annet syn på verden en henne.

Men siden du er så bevisst og oppmerksom på det, tror jeg det kommer til å gå kjempebra.

[Gjest surina]

Det er ikke sånn at du bare kan bestemme deg for å ikke gjenta feilene dine foreldre gjorde og så går alt greit. Det er en kontinuerlig pross hvor du hele tiden må være bevisst på hva du ønsker å gjøre. Du må finne din egen vei og huske hva du selv følte da du var barn, og jobbe ut fra det. Det er ikke enkelt, men det går.

Min erfaring er at det ikke nytter å konfrontere sine foreldre for de forstår ikke problemet, de blir bare sure og fornærmet og anser deg som et utakknemlig barn. "Og dette er takken jeg får for å ha født deg osv". Det er for sent å jobbe med sine egne foreldre, så det er i grunnen bare deg selv du må jobbe med.

Vær deg bevisst hva du ønsker å oppnå og jobb med det hele tiden. Jeg har ikke noen tips om bøker du kan lese, men jeg har klart å bli en annerledes forelder enn mine foreldre men det har krevd jobbing og bevissthet hele tiden. Det nytter.

[Gjest Blondie65]

Konfrontasjon med egne foreldre KAN være nyttig dersom dette er et problem som stadig gnager. Det er ikke for å møte forståelse man skal ta denne konfrontasjonen, men for sin egen del slik at man får det ut av systemet. Jeg har gjort dette med mine foreldre og det ble ikke akkurat ropt hurra og mottatt med kake - tvert om. Men det var greit å si fra til dem at akkurat den behandlingen har gitt meg varige problemer (mindreverdskompleks, i dette tilfellet) og at det ikke var greit.

Når du er bevisst på situasjonen trådstarter så er jeg også helt sikker på at du greier å løse den. Men jeg vil komme med et trøstens ord: når det gjelder slike ting har vi en tendens til å ligne våre foreldre. Det har med verdisyn å gjøre. Er det noe som er skikkelig galt er det selvsagt noe man skal arbeide med. Men husk at du også tar etter de POSITIVE tingene dine foreldre gjorde, og at dette er noe som du også tar med deg.

[Donpedro]

Hva med innspill fra helsestasjon eller familiekontoret i kommunen?

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Takk for svarene!

Jeg gidder ikke snakke med min far om det. Vi har et ganske komplisert forhold. Jeg har sagt til han tidligere at han har vært en dårlig far, og det fortjener han å høre. Men jeg skulle nok arbeidet med meg selv i forhold til de følelsene han ga meg. Jeg ble ydmyket og jeg fikk mye sinne i meg. Jeg har ikke tatt alt av det han gjør med meg, men jeg tar meg til stadighet i å tenke i de banene når det gjelder oppdragelsen og jeg hater meg selv for det. Han var svært autoritær og han var aldri villig til å diskutere eller finne løsninger med meg. Han sa bare at sånn er det, men jeg fikk aldri vite hvorfor. Han ga meg husarrest ofte. I det hele tatt var det lite følelser, annerkjennelse og respekt.

Ingen som vet om det finnes teori om det som jeg kan lese?

Jeg må for alt i verden ikke bli som han, og jeg føler at jeg ikke bare kan si at jeg ikke vil det så gjør jeg ikke det. Jeg trenger mer for å få det til.

Surina: Har du noen konkrete tips til meg? Tok det lang tid? Det er litt tungt å rippe opp i barndommen igjen, men om det er det som må til så skal jeg gjøre det.

Min mor var kjempegod, men jeg føler at jeg "arver" lite fra henne og det er trist

[Gjest 86FAAE]

Psykolog kanskje? Det hadde sikkert gjort susen for deg. Tipper du vil få luftet mange av tankene dine og fått det betraktelig bedre med deg selv i løpet av 8-10 timer. Koster litt, men en investering i bedre selvfølelse

Det viktigste er som de andre sier, at du er bevisst dine "feil" og ønsker å motarbeide de uønskede sidene. Men regn med at du tråkker uti av og til. Det er en del av gamet. Da er trikset å ikke drive med en voldsom selvbebreidelse og selvanklagelse. Du må være villig til å godta at du gjør noen feil innimellom!

Lykke til!

[Gjest surina]

Takk for svarene!

Ingen som vet om det finnes teori om det som jeg kan lese?

Jeg må for alt i verden ikke bli som han, og jeg føler at jeg ikke bare kan si at jeg ikke vil det så gjør jeg ikke det. Jeg trenger mer for å få det til.

Surina: Har du noen konkrete tips til meg? Tok det lang tid? Det er litt tungt å rippe opp i barndommen igjen, men om det er det som må til så skal jeg gjøre det.

Min mor var kjempegod, men jeg føler at jeg "arver" lite fra henne og det er trist

Noen konkrete tips? Nå er mitt eldste barn 17 år og alt går av seg selv, jeg har kommet inn i den banen jeg ønsket å komme inn i. Hvordan? Du må tenke på hva du savnet som barn og handle ut fra det, som f.eks. min far tålte ikke at noen sa imot han og han tok det nærmest som en personlig fornærmelse. Jeg rokket ved hans autoritet og da var hans første reaksjon å rakke ned på meg, nedverdige meg eller gi meg en ørefik. Så når mine barn sa imot meg, ikke var enig med meg så stålsatte jeg meg, tvang meg selv til å lytte til det de sa og være åpen for deres meninger. Rett og slett ha respekt for at de ikke tenker likt som meg, og gi dem den tryggheten de trenger for å hevde sine egne meninger.

Det hender jeg er sint, men sinnet mitt gir ikke fysiske utslag og jeg forklarer hva som gjorde at jeg ble sint så de slipper å lure på hva de har gjort. Min mor var den type mor som "bare vent til pappa kommer hjem, da skal du nok få", mens jeg ordner opp der og da og blir ferdig med det.

Noen ganger feiler jeg også, og hvis jeg ser at jeg har feilet og at ungene faktisk har rett så ber jeg om unnskyldning og innrømmer at nå har jeg oppført meg dumt. Det syns jeg er viktig.

Jeg er likevel den som bestemmer og som noen ganger må ta de upopulære avgjørelsene og det innfinner de seg med. Og oppfører de seg på en måte jeg ikke liker over lengre tid så får det konsekvenser, da tar jeg bort goder for en periode, ingen spilling på en uke o.l. Jeg tror det handler om å ha respekt for hverandre.

Jeg tror nok at hvis du tillater deg å tenke på det positive så har du nok arvet mer fra din mor enn du tror, men fordi det er din far som er problemet så er du bare redd for at du kun har arvet "foreldreegenskapene" fra han. Du har gener fra begge og det kan være til hjelp å snu tankene vekk fra din fars egenskaper og heller fokusere på din mors positive egenskaper. Og så må du godta at du feiler av og til, Rom ble ikke bygget på en dag.

Lykke til!

[jannamor]

Takk for svarene!

Jeg gidder ikke snakke med min far om det. Vi har et ganske komplisert forhold. Jeg har sagt til han tidligere at han har vært en dårlig far, og det fortjener han å høre. Men jeg skulle nok arbeidet med meg selv i forhold til de følelsene han ga meg. Jeg ble ydmyket og jeg fikk mye sinne i meg. Jeg har ikke tatt alt av det han gjør med meg, men jeg tar meg til stadighet i å tenke i de banene når det gjelder oppdragelsen og jeg hater meg selv for det. Han var svært autoritær og han var aldri villig til å diskutere eller finne løsninger med meg. Han sa bare at sånn er det, men jeg fikk aldri vite hvorfor. Han ga meg husarrest ofte. I det hele tatt var det lite følelser, annerkjennelse og respekt.

Ingen som vet om det finnes teori om det som jeg kan lese?

Jeg må for alt i verden ikke bli som han, og jeg føler at jeg ikke bare kan si at jeg ikke vil det så gjør jeg ikke det. Jeg trenger mer for å få det til.

Surina: Har du noen konkrete tips til meg? Tok det lang tid? Det er litt tungt å rippe opp i barndommen igjen, men om det er det som må til så skal jeg gjøre det.

Min mor var kjempegod, men jeg føler at jeg "arver" lite fra henne og det er trist

jeg ville definitvit gått til en psykolog eller familieterapaut.

Jeg har ikke barn men jeg har opplevd det samme som det, selvom jeg hadde to voldelige foreldre. så det blir jo ikke likt.

Man er jo genetisk knyttet opp mot sine foreldre og bevisst eller ubevisst tar man etter dem. Det virker som det er noen grunnleggende behov fra barndommen din som ikke har blitt dekket. slik var det for meg. Jeg leser en bok av jeffery young som heter gjenvinn livet ditt. den går jo ikke på oppdragelse, men den går på ditt eget sinn og gjennkjennelse av dine egne negative livsmønster og hjelp til å forstå hvorfor de kom og hvordan du kan jobbe med å overvinne det. Den baserer seg på noe som heter skjematerapi. som er fantastisk nyttig. konkret terapiform, omgjort i bok

men å ta det oppgjøret og se i øynene det din far ikke har gitt deg gjennom oppveksten tror jeg er en nødvendighet. du må få føle på den smerten for å komme ut av den og kunne forandre det selv

men må si at å være bevisst på det gjør jo at du ikke er der din far var. du er bevisst på det... det er det beste første steget i verden

stå på

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg har tenkt litt på psykolog, men ventelisten her jeg bor er enormt lang, og det er mange alvorlig syke som er før meg i køen. Jeg føler derfor at jeg må begynne å jobbe med meg selv nå. Jeg trodde jeg var ferdig med de vonde følelsene og at det var tilbakelagt, men de kommer frem i meg når jeg selv skal være forelder. I andre sammenhenger så er jeg blitt utrolig sterk.

Surina: Jeg fikk frysninger av innlegget ditt. Jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver. Det er veldig greit å vite at det ikke bare er meg som har det sånn.

Jeg savnet annerkjennelse, respekt, kjærlighet og trygghet.

Mamma klarte til en viss grad å gi meg det, men de vonde følelsene mine overskygget det hun ga meg for redselen lurte alltid i bakgrunnen. Pappa bestemte alt i huset, og lagde helvete for både meg og mamma. Vi gikk på tå. Han behandlet feks meg og min lillesøster helt forskjellig. Jeg var den som det gikk ut over når han hadde en dårlig dag eller når han følte for å vise frem hvem som bestemte, og det var daglig. Jeg var utrolig pliktoppfyllende, men fikk så mye raseri bygd opp inni meg at jeg tok det ut på skolen og på barn som var yngre enn meg. Der fikk jeg ikke juling om jeg ikke var enig eller sa i mot læreren. Jeg var grusomt slem mot andre barn. Jeg var den mest sjefete av alle og jeg banket de som ikke gjorde som jeg sa. Foreldrene mine skjønte ikke hvorfor jeg var slik så de ga meg enda mer straff.

Jeg fikk en enorm autoritetsforakt som enda sitter i meg, men så tar jeg meg i å være svært autoritær selv til tider. Og da er det i hovedsak mitt barn jeg er det mot. Men jeg er ikke det i det omfanget som min far var. Men jeg har vanskelig for å vise følelser. Det faller meg ikke naturlig å klemme, si at jeg er glad i eller gi masse ros. Jeg gjør det, men det sitter så langt inni meg.

Pappa tålte heller ikke at noen sa han i mot. Hans ord var en lov. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg satt på rommet med husarrest fordi jeg måtte lære meg at han hadde det siste ordet. Jeg forsto ikke hva han mente med det, og han forklarte meg det aldri. Jeg måtte bare huske på at det siste ordet var hans. Jeg har hele livet slitt med dårlig selvfølelse og selvtillit, men det er vanskelig å se det på meg fordi jeg har bygd opp en selvsikker fasade. Alle ser på meg som utrolig sterk og flink.

Jeg opplever min sønn som ganske krevende til tider. Det er ikke bare jeg som gjør det, men mitt handlingsmønster i forhold til han gjør han jo ikke mindre krevende. Det gjør meg så vondt at jeg ikke klarer å være den moren jeg vil være. Jeg er helt nødt til å finne andre handlingsmønster. Jeg har et sinne som bygger seg opp og som gjør at jeg må ta meg time out. For jeg vil jo at han skal føle seg hørt og respektert. Pappa truet meg hele tiden. Han truet med at jeg ikke fikk feire jul om jeg ikke gjorde som han sa, han truet med at han skulle ta livet av seg om jeg ikke var snill osv. Jeg tar meg i å true mitt barn, men ikke med slike trusler av den graden. Jeg kan true med småting som at han ikke får lørdagsgodter osv. Men samtidig så er trusler helt uakseptabelt. Hvorfor gjør jeg det da?

Jeg vet at jeg har gode sider, men jeg har vanskelig for å vise de i situasjoner der jeg blir utfordret. Når jeg snakker om dette så kjenner jeg et sånt intens hat til min far. Jeg har gjennom hele oppveksten gjort det, og jeg ønsket daglig at han skulle dø så jeg og mamma kunne få det fint. Jeg var så mye redd når jeg var liten og den redselen henger i meg enda. Jeg må ha det kjempetrygt hele tiden. Om noe ikke er sikkert eller uklart så vipper det meg av pinnen. Når vi endelig flyttet fra han, så manipulerte han meg så til de grader. Han spilte på min samvittighet og gikk fra å være den autoritære til den hjelpesløse stakkaren som trengte meg og som det var så synd på. Jeg slet med dårlig samvittighet for at han måtte bo alene og for at jeg hadde ønsket det så sterkt i utgangspunktet. Jeg vendte min mor ryggen og tok på meg ansvaret for min far. Det tok meg flere år før jeg kom meg ut av fella hans, og da fikk han også høre. Han vet at jeg ikke liker han og han vet at han har ødelagt min barndom. Jeg har flere ganger fortalt han det. Samtidig har han ødelagt mye mellom meg og min mor med at han satte henne opp mot meg hele tiden, og jeg var så naiv at jeg trodde på han. Jeg trodde på at han var den eneste på jorden som brydde seg om meg. Jeg ville så gjerne at han skulle elske meg for den jeg var og ikke bare fordi jeg var skoleflink eller flink i idrett.

Jeg trodde som sagt jeg var ferdig med dette, og jeg har vært i samtaleterapi/familieterapi når jeg var yngre. Jeg har gitt han klar beskjed at om han har problemer i livet sitt så må han ikke kontakte meg for jeg klarer ikke hjelpe han mer. Han har rotet det mye til for seg selv, og har da bedt meg og min søster om hjelp. Jeg har også sagt i fra til han at jeg ikke tolererer at han bruker min lillesøster for å få sympati og støtte. Hun tør ikke si i fra til han selv. Om han har problemer så må han løse de selv og ikke trekke barna sine i det. Jeg får et så enormt raseri i meg når han har problemer som han ringer meg for. Ingen i hele verden kan få meg så sint som han, og da har jeg ingen kontroll. Jeg har angrepet han fysisk flere ganger i min ungdom.

Det er kun jeg som kan gjøre jobben nå, og jeg må sørge for at jeg klarer å løsrive meg fra hans reaksjonsmønster (selv om mitt ikke er på nært så ille som hans så kommer det drypp av det opp i dage)

Jeg har et utrolig fint liv nå, men barndommen spøker i bakgrunnen. Det er ikke så alvorlig enda, men det kan jo bli det og det er jeg redd for.

Takk for innspill. Det hjelper meg mye å sette ord på dette. Jeg skal prøve å skrive ned ting jeg må jobbe med.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

jannamor: Ja det er mange grunnleggende behov som jeg ikke har fått dekket. I studiene mine har jeg gjort det utrolig godt, og høstet stor annerkjennelse. Det betyr så mye for meg, og jeg tror kanskje jeg prøver å finne måter andre kan elske meg på. Jeg er i et forhold, og jeg har stort behov for å få annerkjennelse for de tingene jeg gjør, og å få høre hvorfor han elsker meg. Det faller heldigvis naturlig for han å gjøre det, og det betyr så mye for meg. Han gir meg troen på meg selv. Han elsker meg for den jeg er. Jeg har på tross av alt som har skjedd i barndommen blitt veldig sterk, og jeg er utrolig optimistisk og positiv. Jeg klager aldri til noen. Jeg smiler og ler mye og ses på som en stor humørspreder i vennekretsen. De vet å sette pris på meg, og det betyr enormt mye for meg. Jeg har to lærere (en fra 4-6 klasse) og ei fra (7-9 klasse) som viste utrolig stor omsorg for meg. Min ungdomsskolelærer brukte enormt mye tid på meg, og jeg er så takknemlig for den hun var for meg. Min mor, bestemor og min søster gir utrolig mye av seg selv og de er stolte av meg. De tre er forbilder, men jeg klarer aldri å bli så god som de. Jeg har værtfall mange mennesker rundt meg som elsker meg og som synes at det er givende å være sammen med meg.

Takk for boktips! Den skal jeg lese.

Takk for dine ord!

Dette er første steg på veien!

Jeg skal være den moren som jeg vil være for mitt nydelige barn.

[jannamor]

tårene triller her...

Det er som å lese mine egne ord.. du MÅ ikke og TRENGER ikke å gjøre dete alene. det trodde jeg og, men jeg lover deg at hadde du fått noen å snakke med feks en terapaut i skjematerapi, så hadde det hjulpet deg. det føler jeg på meg.

Du har fått dette prentet inn gjennom hele oppveksten.. hvordan skal du da kunne overbevise deg selv, hvordan skal du komme ut av det selv? hvsi du er så kritisk med deg selv og hvis du trenger annerkjennelse fra andre hvordan skal du da kunne annerkjenne deg selv for alt det fantastiske du faktisk gjør?? hvordan kan man alene, tynget og preget av alt det du har opplevd, bryte ut og endre reaksjonsmønster, når du ikke vet hvordan det er å leve en dag uten å føle sinne, nag eller kritikk. en dag, hvor alt bare er perfekt?? Jeg prøvde og prøvde men det er først nå, jeg kan klare det.

det er helt vanvittig å lese det du skriver det er som om jeg skulle skrevet det selv

synes du er kjempetøff som tar tak i det. (selvom jeg personlig tror du er litt for kritisk med deg selv)

men for din mann og sønns skyld og aller aller mest for din egen skyld. få hjelp!! du trenger det like mye som "alle andre" det er ike noe tabu og gå til en terapaut for å forbedre livet sitt, det viser respekt for seg selv og karakterstyrke.

[Gjest Gjest]

"Ut av dine foreldres grep" av Susan Forward er også en god bok å lese.

[Gjest kaffedama]

Jeg synes heller ikke at du skal la være å oppsøke psykolog fordi det er mange som har det verre enn deg. De som er akutt syke får akutt hjelp, og dine problemer er alvorlige nok for deg.

Mental Helse har en hjelpetelefon hvor det koster 6 kr for 30 min. De har kjennskap til problemer som angst, dårlig selvbilde osv og kan kanskje også gi deg tips om hvordan du kan gå fram for å finne annen hjelp?

Jeg har selv slitt med depresjon i en periode, og fikk mye hjelp av boka "Tenk deg glad - håndbok" av David D. Burns (kan f.eks kjøpes på Bokkilden. Den beskriver kognitive metoder (som psykologer ofte bruker) og har dokumenterte resultater for folk med lettere psykiske lidelser.

Som flere andre har sagt er jo første skritt på vei den anerkjennelsen du har kommet til nå! Å si til deg selv at du ønsker hjelp til å bli bedre er en UTROLIG viktig start. Jeg synes du skal rose/fortelle deg selv at du er en reflektert og ansvarlig person som har kommet fram til noe slikt!

LYKKE TIL!

[Gjest kaffedama]

PS: Det mest nyttige for meg i den boka var å lære å anerkjenne meg selv. Jeg har også vært veldig avhengig av å få tilbakemelding / anerkjennelse fra andre, men når jeg ble bedre til å gi meg selv den rosen jeg trengte ble jeg mindre avhengig av andre. Det henger sammen med selvbilde.

Ikke det at det er negativ å ønske anerkjennelse (for det gjør vi alle), men det er noe med avhengigheten som kan gjøre det "usunt".

(Det høres forøvrig ut som boka Jannamor tipsa deg om har likhetstrekk med den jeg foreslår.)

Send gjerne PM hvis det er noe mer du lurer på.