Er det en sannhet i dette

[Gjest Gjest]

Jeg har tenkt litt over dette med og miste en bror eller søster.

Kanskje tar jeg feil. Men jeg har lest litt om dette og for meg hvirker det som at det blir tatt mer hensyn til foreldrene når noen dør en til søsknene som blir igjen. At en bror og søster nesten ses på som egoister om de sorger for lenge.

Er det en sannhet i dette at man tar mindre hensyn til søsknene til en som er død. En hva man burde gjøre ?

Siden et tap av en bror eller søster er vel et av de største tapene man kan oppleve eller tar jeg helt feil ?

[Gjest Blondie65]

Det største tapet noen kan lide er å miste et barn. Jeg tror INGENTING kan overgå det.

De andre som står en nær er også tunge å miste, men jeg forstår ikke at andre skal blande seg i hvordan noen sørger. Om jeg mister en venninne og går helt i kjelleren og blir sykemeldt for det så betyr det at hun var umistelig for meg. Det har vel ingen andre noe med å tenke noe om? Mister jeg en slektning og sørger mindre over denne av den ene eller andre grunnen enn jeg sørget over slektningen kan det skyldes mange forhold.

Ingen sorg er lik, ikke to personer sørger likt. Men ja jeg har hørt mye om å "ta seg sammen" og "herlighet det er jo lenge siden nå da ..."

Det hender jeg gråter en skvett over min bestemor som døde for mange år siden fordi noe minner meg om henne. Hun var gammel og syk og fortjente fred, men hun var en sterk og god person som av og til i spesielle situasjoner dukker opp, og en tåre felles. Det er en slags god sorg det - ikke hjerteskjærende eller ødeleggende, men et godt minne og et fjernt savn.

[Wildy]

Jeg tror det kanskje ligger mer i at barn blir "glemt". Både ved sykdom og ved død.Ikke det at omgivelsene ikke aksepterer barnet tap eller barnets reaksjoner, men det er vanskelig å forholde seg til sorg. Og kanskje enda vanskeligere å forholde seg til et barns sorg?

[Gjest Gjest]

Det største tapet noen kan lide er å miste et barn. Jeg tror INGENTING kan overgå det.

det gjelder vel i teorien bare for de som har barn.

Men nå skrev jeg ET av de største tap.

[Gjest Gjest]

Det største tapet noen kan lide er å miste et barn. Jeg tror INGENTING kan overgå det.

Jeg tror nok å miste en enegget tvillingsøster eller tvillingbror kan være minst like ille, kanskje verre.

[Gjest Gjest]

Jeg tror nok å miste en enegget tvillingsøster eller tvillingbror kan være minst like ille, kanskje verre.

blir ikke det. Det samme som bror eller søster ?.

Eller er forholde mellom tvillingere tettere en hva det er mellom ikke tvillinger

[Gjest *Mim*]

Hva er vitsen i å rangere sorg? Om et barn har det vondt fordi søsteren eller broren er død, hjelper det vel ikke om foreldrene har det verre?

[Gjest Tex]

Jeg har mistet min lillesøster.

Det er den største sorgen jeg har opplevd.

Men jeg tror ikke min sorg var større enn mine foreldres.

[Gjest vimselot]

Vi viser sorg så forskjellig, det blir vanskelig å si hvem som sørger mest. Men jeg har opplevd dødsfall innen søsknene mine, og jeg tror det var mest hardt for mine foreldre der og da. Jeg var ganske ung da det skjedde, og jeg fikk sjokk, men jeg merker at sorgen kan komme over meg flere ganger hver uke.

Jeg maktet ikke gråte f.eks. under begravelsen, så det virket som det gikk lett for meg, men det var bare utad.

Man kan aldri bli vant til døden...og når den kommer som et sjokk, dvs. i form av en uventet telefon, blir det spesielt vanskelig. Men, å bli forberedt fordi noen er syke, er også tøft.

Men jeg trur foreldre regner med at de vil overleve sine barn, og man blir sterkt knyttet til barna, ser de vokse opp osv. så jeg vet ikke om dette var et standardsvar, for jeg sitter ikke i hodet til mine foreldre, men min mor måtte få legevakta på besøk og fikk valium da ulykken skjedde osv. Jeg hadde noen piller, som jeg bare dytta ned. Alt var uvirkelig, men jeg gråt når ingen så meg.

Begynte også å grine på et utested i Oslo, og så helt dopa ut. Kelneren ville nekte meg servering, men han jeg var sammen med sa hva som hadde skjedd...

Jeg vet hva jeg har mistet, venninner, venner, familie osv.

Når eldre dør, er man mer forberedt, men jeg er ikke forberedt på noe som helst og av egoistiske grunner ville jeg ønske at jeg slapp mer sorg, men vi velger jo ikke selv.

Det blir også feil å forbli i en sorg, på den måten kommer man aldri videre. Men det er et annet tema...

Endret 20. oktober 2007 av vimselot

[Gjest Emera]

Jeg tror det kanskje ligger mer i at barn blir "glemt". Både ved sykdom og ved død.Ikke det at omgivelsene ikke aksepterer barnet tap eller barnets reaksjoner, men det er vanskelig å forholde seg til sorg. Og kanskje enda vanskeligere å forholde seg til et barns sorg?

Det tror jeg også. Barn sørger så forskjellig fra oss voksne. De lever i nået, og ser ut til å gå ut og inn av sorgen mens for voksne er sorgen mer konstant. Når et barn har mistet et søsken, kan foreldrene ha "nok" med sin egen sorg. Og fordi gjenlevende søsken i perioder ser ut til å ha det bra, de ler og leker, ser på TV osv. så kan det skje at foreldrene lar dem seile sin egen sjø. Barn er også oppmerksomme på hvordan foreldrene har det, og kan velge å trekke seg unna og la foreldrene få fred.

Jeg er ellers enig med dem som sier at sorg ikke bør rangeres. Datteren min mistet nettopp oldemoren sin. Hun ble godt opp i 90-årene, og mett av dage. For oss er det da lett å avfeie det hele med at hun var så gammel og syk. Men stadig vekk kommer jenta mi gråtende og sier at hun savner oldemor, på tross av at hun kun traff henne noen få ganger i året (hun bodde på en annen kant av landet). For henne er dette ekte sorg, og da vil jeg ta i mot henne.

[Gjest Blondie65]

Nå var det ikke min mening å degradere andres sorg. Men som forelder er man i en rolle der man skal gjøre alt for barnet sitt, og man ser det som sin oppgave å beskytte dette barnet mot alt vondt. Så dør barnet og så sitter man igjen og føler at man sviktet.

Selvsagt er det tungt å miste en søster eller en bror også.

Nei jeg tror ikke man kan rangere sorg. Alle sørger forskjellig. Det viktigste er å forstå at man ikke vet alt om dette så når noen søker bør man ta dem på alvor og ikke bagatellisere eller latterliggjøre deres sorg eller prøve å oppdra dem til å komme over det fort.

[Betsy]

Jeg tror på de som sier at det å miste et barn må være det verste for dem. Men jeg tror ikke det gjelder for alle.

Ikke alle foreldre er "glansforeldre" som virkelig elsker barna sine mer enn alt annet på denne jord, dessverre. Og enkelte søsken er nok mer bundet til hverandre enn hva som er "normalt".

Tror jeg.

[Gjest Gjest]

Og enkelte søsken er nok mer bundet til hverandre enn hva som er "normalt".

Tror jeg.

du har nok rett der. Noen søsken kan stå hverandre nærmere en hva foreldrene og barna gjør. Men dette er ikke så ofte men det skjer jo

men hva er normalt når det kommer til hvor bundet man er til en bror eller søster ?

[estrella]

Jeg har tenkt litt over dette med og miste en bror eller søster.

Kanskje tar jeg feil. Men jeg har lest litt om dette og for meg hvirker det som at det blir tatt mer hensyn til foreldrene når noen dør en til søsknene som blir igjen. At en bror og søster nesten ses på som egoister om de sorger for lenge.

Er det en sannhet i dette at man tar mindre hensyn til søsknene til en som er død. En hva man burde gjøre ?

Siden et tap av en bror eller søster er vel et av de største tapene man kan oppleve eller tar jeg helt feil ?

Jeg hadde blitt helt ødelagt hvis jeg mistet noen av mine søsken, selv om de til tider er plagsomme, og jeg har mangen å miste, men uansett hvem det hadde vært så hadde jeg vært ødelagt. Jeg forstå jo at mamma og pappa ville hatt det vondt, men jeg ville også hatt det helt forferdelig. Bare tanken på å miste noen av de er grusom.. De er alle sammen helt herlige, alle 5

[Gjest Linda]

Sitter midt oppe i dette her selv nå. Mistet broren min for et år siden i en ulykke.

Foreldrene mine har fått hjelp av sorgstøtte og forskjellige gruppe timer.

Mens jeg er glemt og holder alt inne for meg selv. Kanskje sorgen er værre for dem, men de får i det minste hjelp.

[~white lady~]

Jeg har mistet både en forelder og et søsken. Ingen av gangene ble det tatt særlig hensyn til oss barna- det var den gjenlevende forelderen vår som satt i høysetet der, ja.

Selvfølgelig skulle h*n få lov til å sørge, men sørgende foreldre blir egoistiske foreldre, som ikke helt evner å se sine andre barns behov.

Jeg var ikke store jenta da jeg mistet den ene forelderen min, så h*n ble fort "glemt" på den måten bare barn kan glemme.

Det er først nå som jeg er voksen at jeg kjenner på -en mild- sorg, og et savn etter et menneske jeg aldri rakk å bli ordentlig kjent med.

Det var verre å miste et søsken. H*n var den jeg stod nærmest, vi hang sammen som erteris og hadde felles venner.

Men jeg hadde ingen å dele sorgen min med. Isteden øste forelderen min all sin sorg og fortvilelse utover meg, så det ble hverken tid eller plass til min sorg.

Det kan sannsynligvis forklare bølger av depresjon og angst, og et sammenbrudd i årene som fulgte.

Nå har jeg flyttet langt vekk for å få puste igjen, og kanskje jeg en gang vil kunne få bearbeidet min sorg også. Når det blir tid.

Jeg tror det tøffeste man kan oppleve er å miste et barn; men- det er like hjerteknusende å miste et nært og kjært søsken, eller en kjær forelder.

[AnonymBruker]

Sitter midt oppe i dette her selv nå. Mistet broren min for et år siden i en ulykke.

Foreldrene mine har fått hjelp av sorgstøtte og forskjellige gruppe timer.

Mens jeg er glemt og holder alt inne for meg selv. Kanskje sorgen er værre for dem, men de får i det minste hjelp.

Er du såpass ung at du ennå bor hjemme hos dine foreldre?

Er det sånn at dere kan snakke om sorgen sammen eller er tapet av din bror et tema som ikke snakkes om?

Jeg vil tro det er vanvittig tungt å miste et barn, men jeg synes ikke foreldre bør glemme at de har flere barn som er i live. Som i din situasjon, der du også er i sorg over broren din. Kan det hjelpe om du minner dem på at du også sørger, at du kan ha behov for å bearbeide sorgen din også, kanskje sammen med dem?

Ønsker deg lykke til

[Gjest lost some one]

Jeg hadde blitt helt ødelagt hvis jeg mistet noen av mine søsken, selv om de til tider er plagsomme, og jeg har mangen å miste, men uansett hvem det hadde vært så hadde jeg vært ødelagt. Jeg forstå jo at mamma og pappa ville hatt det vondt, men jeg ville også hatt det helt forferdelig. Bare tanken på å miste noen av de er grusom.. De er alle sammen helt herlige, alle 5