Jeg mangler sosiale antenner

[Gjest Gjest]

Jeg mangler sosiale antenner. Jeg er ikke brautende på noen måter, men klarer ikke å tolke sosiale situasjoner og sier feil ting i feil setting. Jeg er veldig sjenert, naturlig nok siden jeg er så redd for å si feil ting. Jeg er jo livredd for å såre folk, men man må jo snakke og desverre sier jeg feil ting.

Vet ikke hva jeg skal gjøre... På kveldene blir jeg sittende og angre på ting jeg har sagt i løpet av dagen.

Noen mener kanskje at jeg skal oppsøke hjelp, men det er så lange køer i psykiatrisk helsevesen i Norge idag. Og det at jeg sier feil ting har jo bare med min lave sosiale intelligens å gjøre...

Så det jeg lurer på er hvordan dere forholder dere til en slik som meg hvis dere treffer en slik en. PLumper ut med helt feil i feil setting (og det sårer jo sikkert), men kan man se gjennom at jeg ikke mener noe vondt med det?

Skal jeg gå rundt å unnskylde ting jeg har sagt tidligere? Kan jo ikke holde kjeft hele tiden heller?..

[Gjest Gjest_Julie_*]

Jeg tror dette er noe som du kan øve deg på (sammen med andre) slik at du blir flinkere og tryggere. Kanskje det handler om at du behøver mer trygghet?

Du har jo startet ved å sette ord på dette og da er det alltids håp. Hvis du får tak i en eller flere personer rundt deg som kanskje kan støtte opp litt?

Du burde kanskje begynne med jevnlig fysisk trening også. Da får man mer overskudd. Lykke til!

[Gjest Gjest]

Jeg mangler sosiale antenner. Jeg er ikke brautende på noen måter, men klarer ikke å tolke sosiale situasjoner og sier feil ting i feil setting. Jeg er veldig sjenert, naturlig nok siden jeg er så redd for å si feil ting. Jeg er jo livredd for å såre folk, men man må jo snakke og desverre sier jeg feil ting.

Vet ikke hva jeg skal gjøre... På kveldene blir jeg sittende og angre på ting jeg har sagt i løpet av dagen.

Noen mener kanskje at jeg skal oppsøke hjelp, men det er så lange køer i psykiatrisk helsevesen i Norge idag. Og det at jeg sier feil ting har jo bare med min lave sosiale intelligens å gjøre...

Så det jeg lurer på er hvordan dere forholder dere til en slik som meg hvis dere treffer en slik en. PLumper ut med helt feil i feil setting (og det sårer jo sikkert), men kan man se gjennom at jeg ikke mener noe vondt med det?

Skal jeg gå rundt å unnskylde ting jeg har sagt tidligere? Kan jo ikke holde kjeft hele tiden heller?..

Hvis du sier sårende ting om og om igjen, vil ikke folk se gjennom fingrene med det. Så første skritt er å bite deg selv i tungen før du sier noe.

Deretter må du tenke positivt. Ikke om deg selv, men om andre. Let etter andres positive sider. Da flytter du fokus vekk fra ting du kan kritisere. Slikt kommer naturlig etterhvert.

Finn deg et lite miljø du kan opparbeide deg trygghet i. Det kan være familien, en klubb eller bare et par venner. Etterhvert som du får mer selvtillit, vil du ikke tenke så mye over det du sier. Da vil heller ikke andre gjøre det.

[Gjest Gjest]

Alle sier feil ting noen ganger. Kanskje du bare tenker veldig mye og er veldig kritisk til ting du gjør selv? I såfall trenger du kanskje å jobbe med selvtilliten din og slappe mer av i forhold til det sosiale.

Hva slags feil ting er det du tror du sier? Hvis du er for direkte, frekk etc er det ting du bør jobbe med (jeg kan være sånn selv har jeg skjønt), og det kan hjelpe mye bare å si unnskyld til den du har sagt noe som kanskje er sårende til - det i seg selv kan bidra til at du blir sikrere på hvor grensene går, og folk synes alltid det er hyggelig med noen som kan beklage dårlig oppførsel.

Diskuter med en god venninne hva du føler du gjør feil, og stol på tilbakemeldingene du får. Jeg har kjent noen som er VELDIG usikre på om de sier noe galt, men hvor det ikke har vært noe problem i det hele tatt. Antagelig er det sånn med deg også?

[mamut75]

For å være helt ærlig så virker det ikke som om du har så veldig "lav sosial intelligens " .

Årsaken til at jeg ikke oppfatter deg som at du har det er fordi at du selv har en oppfattelse av hva som er passende/mindre passende å si i bestemte sosiale sammenhenger , og dette fordrer sosial intelligens .

"Å lære å omgås mennesker" blir gjerne bedre med erfaring , og dersom du er veldig sjenert så har du kanskje unngått å samhandle med mennesker , slik at du rett og slett er litt utrent i det ?

De som kjenner deg vet jo hvordan du er , og hvis de kjenner deg som en som stort sett ikke vil noe vondt , men som av og til kan ordlegge seg litt forkjært , så tror jeg ikke de reagerer så veldig negativt i forhold til hvordan de oppfatter deg som person .

Å angre på ting en har sagt eller ikke sagt på daglig basis , forbinder jeg først og fremst med usikkerhet på seg selv og ikke nødvendigvis med lav sosial intelligens .

Hvis de menneskene rundt deg som vil deg godt (normalt sett familie eller nære venner ) selv har foreslått at du bør oppsøke profesjonell hjelp er dette kanskje noe å vurdere , men for meg som bare har lest 1 innlegg fra deg på et forum , fremstår du IKKE som sosialt unitelligent , bare litt sjenert og usikker .

ps . Tror nok absolutt alle mennesker i hele verden har sittet og angret på opptil flere ting de har sagt , og som de skulle ønske at de ikke hadde sagt .

[Gjest Blondie65]

Jeg kjenner en som er uten sosiale antenner - vedkommende vet det ikke selv.

Så kanskje du skal slutte å slå deg selv så hardt?

Jeg ville gjerne sett noen eksempler på hva du mener er så galt?

Det er forøvrig en ting som er verre enn folk som sier ting i feil setting og det er folk som gjør det med vilje om og om igjen. Eller som går inn for å drite ut en person ved å alltid ta opp det den sier i feil mening.

Fyndige kommentarer på rett plass er en øvelse å få til. Timing er alfa og omega. Det er noe av det som er vanskeligst for oss som er sjenert. Men det kommer, jeg lover, det kommer med øvelse og selvtillit.

[Gjest TS]

Hei, TS her

Nei, nærmeste familien vet at jeg ikke er ond, men er også enkelte familiemedlemmer som har brutt med meg.

Problemet er jo typisk på jobb. Da må jeg hele tiden snakke med ulike kolleger. Jeg kan bli engasjert i det jeg jobber med, og kan når jeg blir oppslukt i det bli så ivrig at jeg glemmer å se om kollegaen min ikke har ork/tid å hjelpe meg feks. Eller jeg kan ha problemer med å skjønne når en situasjon er alvorlig og man ikke bør spøke om det. Sånt noe skjønner jeg ikke før etterpå. Prøver å framstå som hyggelig og glad (stort sett et rollespill), men det er ikke alt man kan smile av. Eller jeg kan ha problemer med å skjønne når noen slår av en vits.

Som dere påpeker er jeg gjennomtenkt på dette. Jeg er jo en typsik "grubler" og er ikke uintelligent faglig sett. Men jeg klarer ikke å lese kroppsspråk osv for å skjønne situasjoner. Dette tviler jeg på at jeg vil klare å lære meg. Det er derfor jeg lurer på hvordan dere ville forholdt dere til en slik person som meg. Prøver som sagt å holde mest mulig kjeft, men må snakke for å gjøre jobben min...

Fint å høre hva dere synes om slike sosialt tilbakestående som meg?

[Gjest Gjest]

Hvis du ikke klarer å lese kroppsspråk eller tolke folk og situasjoner riktig, kan det hende du har aspergers? Eller er det bare noe du tror? Får du tilbakemeldinger fra kollegaer o.l at du feiltolker?

Det er ikke sånn at man klarer å se alle signaler fra andre heller - det er først hvis det blir veldig gjennomgående at du faktisk feiltolker mye at det er et tegn på at du kunne trengt hjelp.

[Gjest Gjest_Julie_*]

Hei, TS her

Nei, nærmeste familien vet at jeg ikke er ond, men er også enkelte familiemedlemmer som har brutt med meg.

Fint å høre hva dere synes om slike sosialt tilbakestående som meg?

Tuller du? Du sier om deg selv at du er ond og sosialt tilbakestående og likevel putter du inn et smilefjes?

[Gjest Gjest]

Tuller du? Du sier om deg selv at du er ond og sosialt tilbakestående og likevel putter du inn et smilefjes?

ehh, hva har du å tilføre denne debatten? :klø:

[Gjest s.n]

Synes du er for hard mot deg selv. Sansynligvis gruble og tolker du for mye, og får deg selv til å fremstå langt verre enn du er i virkeligheten. Alle har tider og dager de opplever seg selv som teite, og angrer seg for det de sa i ulike situasjoner. For de fleste er det bare de selv som husker dette i lang tid!

Dersom du vil lære mer om kroppspråk finnes det massevis av bøker på biblioteket, men det er ikke sikkert de hjelper deg - det kan vært de har motsatt effekt - nemlig at de får deg til å gruble mer.

Dersom du er relativt trygg på dine kollegaer kan du si til dem at du opplever at du er dårlig til å tyde kroppsspråk, og at du derfor setter pris på direkte tilbakemelding - både at det er OK at du spør dem om hjelp, eller at de pent kan si 'xx, dette er alvorlig og vi spøker ikke med det'. Du kan gjerne ta det opp med lederen din på neste medarbeidersamtale, og ta det derfra med kollegaer.

Håper du gjenvinner troen på deg selv - du er jo bevisst på deg selv og din omgang med andre, så jeg har troen på at situasjonen bedrer seg!

Ikke døm deg selv så hardt - ingen andre gjør det!

[mamut75]

Ja , kommunikasjon er jo som sagt en utfordrende ting

Her oppfatter ikke jeg at ts kommer med en smiley som er unaturlig .

Jeg oppfatter ts som at hun/han prøver å smile litt av en situasjon han eller henne opplever som vanskelig . Jeg greier heller ikke å forstå innlegget som at ts oppfatter seg selv som ond .

Generelt om kommunikasjon så er jo dette en prosess mellom mennesker hvor målet er at et budskap skal formidles mellom 2 stk , nemlig avsender og mottaker .

Dersom det oppstår misforståelser i forhold til det budskap som faktisk avsender mente å formidle , så kan dette skyldes både svak avsender og svak forståelsen hos mottaker .

I forhold til deg ts , så er det jo ikke sikkert at årsaken til at du mener du misforstår , er manglende forståelse hos deg , det kan like gjerne være svakt ”språk” hos avsender som gjør at du misforstår en situasjon slik at du handler ”feil” i forhold til den meldingen avsender mente å formidle .

Det jeg prøver å si her er vel egentlig at det ikke er 100 % sikkert at det er du som er svak i kommunikasjon , det kan like godt være den andre parten .

Det at du sier at familiemedlemmer har brutt med deg er i utgangspunktet litt alarmerende , men igjen dette sier også noe om disse spesifikke familiemedlemmene og ikke nødvendigvis noe om deg .

Vet du for eksempel med sikkerhet at det var fordi de mente du manglet sosiale antenner , eller kan det ha vært andre ting ? Er det en eller flere ? Mener hvis det er bare 1 så kan jo denne personen være problemet og ikke du .

Hvis du er tror du har et optimaliserings potensiale i forhold til kommunikasjon med andre kan du kanskje spørre noen du stoler på hvordan de oppfatter deg på dette området .

Humor er veldig individuelt og personavhengig og blir ofte enklere å forstå jo bedre du kjenner personen , men hvis du er sjenert og har vanskelig for å tørre å nærme deg folk , så er dette noe som kan være årsaken til at du ikke alltid skjønner humoren til folk eller at du rett og slett ikke skjønner at de spøker i det hele tatt .

Det hadde vært interessant å vite litt mer om hva du mener med at du misforstår kropps språk , men jeg tror allikevel at de som er best egnet til å vurdere dette er de som kjenner deg .

Kommunikasjon ER utfordrende og at du greier å reflektere over at du misforstår gjør det veldig vanskelig for meg å tro at du mangler sosiale antenner .

(*sukk nå skrev jeg stil igjen )

[Gjest Gjest_Julie_*]

Ja , kommunikasjon er jo som sagt en utfordrende ting

Her oppfatter ikke jeg at ts kommer med en smiley som er unaturlig .

Jeg oppfatter ts som at hun/han prøver å smile litt av en situasjon han eller henne opplever som vanskelig . Jeg greier heller ikke å forstå innlegget som at ts oppfatter seg selv som ond .

Kan jo være at noen leste første setning i innlegg nr. #7 feil...I influensarus flyter teksten mer uklart enn ellers

Trådstarter, lykke til, du har jo fått en del bra tips her?

[Gjest Gjest]

Du har da i allefall sosial intelligens nok til å se at du har et problem og at du ønsker å gjøre noe med det

Jeg syns mye av det du beskriver er sammenfallende med noen av symptomene på ADD hos voksne kvinner. Kan godt hende jeg er helt på jordet her, men du kan jo sjekke litt og se om du ellers kjenner deg igjen i symptomene. Lykke til!

[Wonders]

Når man er ute blandt folk må man tenke over inntrykket man gir som medmenneske.

Man bør tenke at man har et tilitsskapende vesen, og evnen til å skape trivsel.

Dine tendenser kan jeg godt forstå, man vil jo være ærlig, men hvem vil høre hele sannheten? Du er ganske tøff som tar opp nettopp dette her, for vi er en gjeng ærlige folk. Alles albuer er spisse, men de blir ikke brukt i tide og utide.

Kontroll er nøkkelordet.

Jeg ville blitt satt ut av deg, tror jeg, og jeg er ikke redd for å være litt brysk selv av og til.

Jeg har masse sterke meninger, hender de plumper ut å sårer, og jeg jobber med saken.

Jeg får streng beskjed av de jeg er glad i når jeg går over streken. FOr jeg mener ikke å såre, det bare blir sånn når jeg ikke tenker meg godt om. Omgi deg med folk du ikke er redd for å høre sannheten fra.

Lær deg også ydmykhet. Vondt å lære, men viktig del av livet.

[Gjest Gjest_Silja]

Jeg må bare si at du virker veldig lik en i min vennegjeng. Han sliter i endel sosiale settinger. Blir lett oppfattet som for intens og har nok tråkket på noen tær på sin vei. Han er veldig bevisst sin situasjon og er ofte lei seg i ettertid når han skjønner han har gått for langt. Han har diagnosen ADHD, så derfor lurer jeg på om du kan ha det samme? Det finnes i tilfelle medisiner som kan gjøre livet litt lettere :-)

Ellers er det kanskje ingen dum ide å oppsøke psykiater/psykolog. Selv om det godt kan hende at du ikke er noen belastning for dem rundt deg, og at det meste sitter i ditt hode høres det jo ikke ut som om du har det veldig godt. I såfall kan det kanskje være godt å få luftet tanker, teorier osv m en psykolog. Kanskje det også finnes grupper for andre som sliter med noe av det samme som deg?

Lykke til!!

[*Svima*]

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i trådstarters situasjon. Hver eneste kveld sitter jeg og angrer og er flau over ting jeg har sagt og gjort. Jeg har sannsynligvis ADD (venter på utredning), og tenker at det kanskje kan være noe av det samme hos deg? Det er fælt å ha det sånn og føle seg så mislykka og dum med det sosiale. Vet selvsagt ikke hvordan du fungerer ellers i livet ditt, men anbefaler å lese litt om ADD (ADHD uten hyperaktivitet) og se om du kjenner deg igjen?

Endret 22. oktober 2007 av Monii

[Gjest Gjest]

Hei TS, har ikke lest alle svarene i tråden, men jeg har lest innleggene dine, sitter og lurer på om du kan ha asperger.. ?

Hvis du har problemer med å tolke ironi, og bruker masse energi på å tolke sosiale settinger, så kan det hende du har det.

Ett annet "kallenavn" på asperger er "ingeniør syndromet", det er visstnok rimelig stor sjans for å finne folk i ingeniørkretser med enten asberger, eller trekk som ligger i grenseland. Det betyr jo også at folk med dette syndromet er ganske så intelligente !

Ta en tur innom fastlegen din, og spør om h*n kan sende deg videre til folk som kan teste deg grundig for dette her !

[Gjest mann 23]

Hei ts du er virkelig ikke alene.

jeg er en mann på 23.

jeg sliter kjempe mye åbli kjent med nye mensker.

jg veit liksom ikke hvordan/hvor jeg skal starte med å få en slaks kjemi med noe.

hva jeg skal si, hvordan jeg skal ord legge meg.

regel rett konfliktsky redd for å dritte meg ut.

[Gjest Lene]

Asbergers syndrom var også det første jeg tenkte på !