depresjon

[Gjest trist...]

kjæresten min er deprimert. han har ikke kontaktet lege ennå, men har lovet at han skal... sier at han ikke savner meg, ikke elsker meg, eller har noen som helst følelser for noe lenger. det er grusomt å snakke med ham, for han sier at vi ikke burde være sammen, og at vi ikke er bra for hverandre.

likevel skriver han koselige meldinger. blir så forvirret. det har vært slik i over en mnd nå, og jeg holder på å bli gal. så mye fram og tilbake.

noen som har erfaring med depresjon? er det sant at man mister alle føleleser for alt, og ikke klarer å takle ting på en normal måte? f eks når jeg gråter, så legger han på. sier han ikke takler andres problemer, eller andres sorg. men jeg gråter jo pga ham, og pga hvor kald han er mot meg...

skyldes dette depresjonen, eller vil han rett og slett ikke ha meg lengre? det er helt umulig å snakke med ham... ender alltid i tårer. men på sms er han kjempesøt... så jævlig forvirrende...

[Gjest Gjest]

kjæresten min er deprimert. han har ikke kontaktet lege ennå, men har lovet at han skal...

Er man deprimert utsetter man og utsetter man til det ikke er så viktig lengre og da er det for sent. Vet ikke hvor nærme dere er, hva om du enten sier du kan ringe og bestille time for ham eller rett og slett bare bestiller en? Å ringe er ofte vanskelig, å ta initiativ er vanskelig, og å føle man er til bry er vanskeligst av alt.

Sørg også for at han kommer seg avgårde dit (han får sikkert tusen gode og mindre gode unnskyldninger til å la være), det beste er å følge vedkommende. Ofte er det en fordel å skrive ned ting underveis fram til timen som hjelper ham å ta opp det vanskelige i timen, ellers blir man lett sittende taus og da er man like langt.

[Gjest trist...]

vi har vært sammen i mange år, så jeg burde jo følge ham til legen, og se til at han får hjelp... men det er en viss geografisk avstand mellom oss, og han ønsker ikke at jeg skal komme på nåværende tidspunkt.

han har lovet å kontakte lege for henvisning til psykolog imorgen, og det håper jeg virkelig han gjør.

men det jeg lurte aller mest på er om de tingene jeg beskriver er normale reaksjoner for en deprimert person, eller om det ikke har sammenheng med depresjonen, og han bare er lei av meg. får overhodet ikke noe fornuftig ut av ham... ene øyeblikket vil han gifte seg med meg, og i det neste sier han at han bare sier koselige ting for å gjøre meg glad. hvis det ikke blir en orden på dette snart, så havner jeg hos psykolog selv. er så langt nede nå.

takk for svar, forresten, gjest

alle innspill settes stor pris på.

[Gjest I samme båt]

kjæresten min er deprimert. han har ikke kontaktet lege ennå, men har lovet at han skal... sier at han ikke savner meg, ikke elsker meg, eller har noen som helst følelser for noe lenger. det er grusomt å snakke med ham, for han sier at vi ikke burde være sammen, og at vi ikke er bra for hverandre.

likevel skriver han koselige meldinger. blir så forvirret. det har vært slik i over en mnd nå, og jeg holder på å bli gal. så mye fram og tilbake.

noen som har erfaring med depresjon? er det sant at man mister alle føleleser for alt, og ikke klarer å takle ting på en normal måte? f eks når jeg gråter, så legger han på. sier han ikke takler andres problemer, eller andres sorg. men jeg gråter jo pga ham, og pga hvor kald han er mot meg...

skyldes dette depresjonen, eller vil han rett og slett ikke ha meg lengre? det er helt umulig å snakke med ham... ender alltid i tårer. men på sms er han kjempesøt... så jævlig forvirrende...

Kjenner igjen meg, ja. Tok meg nesten et år å forstå ham. Tror man må være veldig sterk og ikke sårbar og ha et rikt og godt eget liv å falle tilbake på av og til, dersom man skal klare å leve med en deprimert mann. Vet ikke selv om jeg kommer til å holde det ut i lengden, men dette er også grunnet annet som ikke skyldes depresjonen. Men de to tingene veier like tungt hver for seg, men sammen blir det for mye frykter jeg jeg...Min mann tåler ikke å bli kritisert/kjeftet på, selv om han fortjener det aldri så myei blandt. Da blir det krise og total kollaps. Og det tar veeeeeeeldig lang tid å gjenvinne hans "tillit" igjen etter et slikt opprør fra min side der jeg har fått "nok" av hans rare oppførsel. Har fått lære meg å snakke saklig og rolig og mykt som en katt, og da hører han faktisk etter, nøye, og gjør oftest som jeg sier! Men han er dårlig på å snakke om egne følelser og problemer, det gikk nesten et år der jeg rett og slett trodde at han ikke var særlig interessert i meg, siden han kunne oppføre seg så rart og være så kald liksom.

Nå forstår jeg mye, men ikke alt. Vi kan snakke om mye, men han skyr drama, så jeg må være varsom. Jeg kan godt snakke om egne problemer, men tror han også er litt redd for tårer, ja. Han liker helst å ha det morsomt, og ikke snakke for mye problemer, så dermed finner vi på mye gøy, og det er jo positivt.

Nei du jeg vet ikke jeg. Håper dette hjelp. Det viktigste er at du bevarer din selvtillitt og selvrespekt, og ikke lar disse problemene gå utover deg. Hjelp ham, men til en viss grense. Kanskje det er best å bare være venner?

[Gjest trist...]

vi har barn sammen. og så lang fortid. klarer ikke å gi slipp...

skulle egentlig reise opp til ham idag, men han sa at han ikke savnet meg, og ikke orket mer mas nå. men han ville gjerne låne penger... men så ble det litt problemer, fordi banken var stengt og sånne ting som jeg ikke kan kontrollere... ringte ham og beklaget, og sa at jeg hadde forsøkt å sette inn penger til ham, men at det ikke gikk. han ble rasende. ba meg overføre dem via nettbank.

men jeg orker ikke å bli behandlet sånn... sa at det kanskje var greiest om han lånte penger av familien sin. han la på, og har ikke kontaktet meg siden. til tross for at jeg sendte ham en sms, og spurte om han virkelig klandret meg for at han er i en vanskelig situasjon.

han skulle ønske han aldri hadde møtt meg. sier at alle årene våre sammen har vært verdiløse for ham. sier at jeg og hele familien min er ustabile... og at han ikke vil ha kontakt med barnet vårt.

kroppen min verker. tårene triller konstant. jeg sover omtrent ingenting. isolerer meg.

er det håp? kan han bli bra igjen? jeg elsker ham jo, men han ødelegger meg.

[Gjest Gjest igjen]

skulle egentlig reise opp til ham idag, men han sa at han ikke savnet meg, og ikke orket mer mas nå.

[...]

er det håp? kan han bli bra igjen? jeg elsker ham jo, men han ødelegger meg.

Klart han kan bli bra igjen, men det krever at han innser problemet og kommer seg avgårde og får hjelp - og fortsetter den veien med å jobbe med ting og gjør en innsats. Om du føler ting går utover deg selv ville jeg gjort noe mer aktivt for å få en avklaring - for din egen del. Da er det enklere å enten støtte eller trekke seg unna.

At han ikke orker mas, ikke savner deg, ikke er glad i deg - kan være depresjonen som snakker, ikke nødvendigvis ham. Å være depressiv er veldig egosentrisk, alt er svart og tungt, man er ikke verdt noe, får ikke til noe, og man klarer ikke se hvordan det ser ut 'utenfra'.

Jeg tror jeg ville, om jeg hadde hatt tid, økonomi og overskudd, reist dit (uansett hva han sier og påstår), spurt ham Hvordan har du det, egentlig? -og tatt det derfra.

[Duracella]

Jeg har en kompis som gikk igjennom det samme. Om man er depressiv kan man bli totalt følelsesløs, ikke ville vise følelser, og kan dytte det gode unna seg, fordi man føler seg som dritt som ikke er verdt noe av det gode man har. Dette gjelder begge kjønn.

Om dette hjalp noe, så husk det er en sykdom. Så både du og han må få rede på om de dumme tinga han kan gjøre er pga. det psykiske vonde, eller "bare" generelt, og virkelige følelser.

[Gjest I samme båt]

.....vi har barn sammen. og så lang fortid. klarer ikke å gi slipp...

....han ble rasende.

....han skulle ønske han aldri hadde møtt meg. sier at alle årene våre sammen har vært verdiløse for ham. sier at jeg og hele familien min er ustabile... og at han ikke vil ha kontakt med barnet vårt.

Stakkars deg, dette er virkelig vanskelig. Spesielt da dere har barn sammen.

Jeg kjenner igjen nesten alt du skriver, unntatt at min aldri blir ordentlig sint på en normal måte, dersom jeg "har gått over streken" i følge ham blir han bare stum og går, og sender meg uhyggelige sms i steden; "jeg vil aldri se meg mer" etc. Men så plutselig tar han kontakt igjen og er blid som solen...

Har lært meg å se ham i et annet lys nå, jeg har liksom fått litt overtaket nå når jeg vet at han er "syk", og at oppførselen ikke skyldes meg. Man må aldri ta der personlig (lettere sagt enn gjort!).

Snakker mye mer med ham på en rolig og vennlig måte, for å prøve å lirke ut av ham hva han tenker hvordan han har det hva han har opplevd etc. Det virker som han setter pris på det og vi kommer mye nærmere hverandre på den måten. Merker også at ting er bedre jo oftere vi ses. Usikkerheten vokser liksom hos ham på alle plan dersom vi ses sjelden.

Noen ganger føles det som at jeg er noe han trenger for å føle harmoni og glede, for å føle seg mindre deprimert, og jeg er litt usikker på om det er "ekte kjærlighet" vi har, siden hans fremtidsplaner er ganske vage og skiftende.

Dessuten er det vanskelig å gang på gang overbevise seg selv om at han plutselig blir kald og følelsesløs pga depresjonen, og ikke fordi han ikke er glad i meg mer.

Det virker som om humøret hans svinger fra helt på topp (bare gode hyggelige tanker og planer) til helt på bunn (der han liksom glemmer at jeg eksisterer) i løpet av en måned.

Ja, det blir mye "å gi" fra min side i dette forholdet dessverre, og veldig lite "å ta" tilbake.

Men det jeg får er så fint og jeg har aldri opplevd liknende før...men det kommer sjelden og bare når han er på en humør topp. Føler virkelig at uttrykket "kjærlighet gjør blind" passer skremmende bra for meg. Jeg velger å lukke øynene for det triste og negative, og fokuserer på det fine vi har sammen. Jeg er flink til å fortelle ham at jeg er glad i ham, for jeg vil skal være sikker på meg etc. Han er elendig på å uttrykke seg i ord, det savner jeg veldig.

Vi bor ikke sammen, og har hver våre barn. Dette er også vanskelig, for siden han har problemer med å kontrollere sine følelser, og overreagerer (etter min mening), så klarer han ikke å sette grenser for barna sine, som blir helt ville, og plager mine barn, men det ser han ikke! Dette er kanskje den viktigste grunnen til at jeg nok bør avslutte forholdet snart, da jeg ikke klarer å se mine barn bli lidende av noe de ikke fortjener, bare for at jeg skal få treffe kjæresten min...

Vel, i ditt tilfelle er du jo nødt til å forholde deg til ham pga barnet. Prøv å ikke bli såret og sint. Husk at han er syk. Hva er det man sier: "Jeg trenger deg mest når jeg fortjener deg minst". Vær din egen psykolog og hans gode venn. Støtt ham og hjelp ham og fortell ham hva du liker ved ham og hva han er bra på. Men ikke overdriv. Får du bare negetive svar, la ham være i fred noen dager. Er enig at du godt kan prøve å dra til ham selv om han "ikke vil se deg", testet det en gang selv og det gikk veldig bra og vi unngikk en ny krise. Det er lov til å fortelle ham at når du gjør slik og slik da blir jeg lei meg, men på en konstruktiv måte, aldri som direkte kritikk. Men ikke glem å ha et liv utenom ham, der du kan hente styrke og frisk luft, for det trenger vi for ikke å bukke helt under selv!

Klem og lykke til

[Gjest trist...]

nå har han vært hos lege. ventelisten for å få komme til offentlig utnevnt psykolog er visstnok kjempelang... imens popper han valium, som jo bare gjør ham enda mer likegyldig enn det han var.

han har sagt opp jobben, vil ikke snakke med noen... håner meg når jeg gråter i telefonen. jeg er så utslitt at jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg. langt mindre hvordan jeg skal hjelpe ham.

han er totalt likegyldig til om vi gjør det slutt, eller ikke. gir fullstendig f i at jeg har det helt jævlig, og ikke får noen bekreftelse fra ham angående hans føleleser for meg. de er borte nå, iallefall... men kommer de tilbake om han eventuelt blir bra?

han har nemlig dumpet meg tre ganger før i slike dårlige depresjons-perioder. men så har vi funnet tilbake til hverandre når han begynte å se lysere på livet igjen. han sier dog at han aldri har vært så langt nede før som nå. jeg er så redd. savner den gode kjæresten min så enormt. det river i kroppen min. jeg er helt overbevist om at man kan dø av sorg.

jeg har begynt å drikke for å komme meg gjennom dagen, og for å få litt søvn om natten. det er selvfølgelig helt forferdelig! jeg har jo et barn å ta meg av! hva holder jeg egentlig på med...?

en venninne av meg sa at partnerne til deprimerte mennesker som regel ender hos psykolog selv. man blir dratt med... og det vet jeg nå at er helt sant.

åhhh... deilig å få luftet min selvdestruktivhet litt.

forventer ingen svar... kunne like så godt skrevet dette innlegget på en dovegg.

[Gjest Gjest]

Sett flasken tilbake der du fant den eller aller helst tøm den/m ut.

Ring legen i morgen tidlig, fredag, for en akutt-time på dagen. Få samtaler der ukentlig/annenhver uke i en periode. Det kan være det er nok til å dra deg opp igjen.

Be om resept på milde innsovningspiller som en begynnelse, Vallergan feks. Om ikke det fungerer så finner du innsovningstabletter som funker i samråd med lege.

Opp med haken, ta deg litt i nakken, finn på noe for deg selv for din egen del. Kutt ham gjerne ut en dag eller tre og ta deg litt inn, man kan ikke hjelpe andre uten å være der for seg selv. Dessuten både trenger og fortjener ungen din deg der 100%.

[Gjest trist...]

ja, jeg burde så absolutt følge alle dine råd. både familie og venner kjefter meg huden full pga dette... de skjønner ikke hva som er så j....g vanskelig med å kutte ham ut. så jeg holder munn. later som om jeg er glad. orker ikke å være en stakkarslig person som overøser alle rundt meg med sutring. det gjør jeg heller her...

og angående å kutte kontakten noen dager. det har jeg prøvd, og det var deilig og tortur på en gang. tre dager i stillhet, men ikke til å holde ut i lengden. han skriver/sier det han vet jeg vil høre... ikke nødvendigvis det han mener. men det hjelper likevel. et falskt "jeg elsker deg" er nok til å roe meg ned et par timer.

men jeg får meg ikke til å oppsøke hjelp. slet med spiseforstyrrelser i mange år, og klarte ikke å ta imot hjelp da heller. jeg har alltid vært den sterke. den som hjelper alle andre. jeg vet rett og slett ikke hvordan man tar imot hjelp, egentlig... og jeg er så redd for å begynne å gråte foran en fremmed person. bestevenninnene mine har aldri sett meg gråte. jeg klarer ikke å blottlegge meg for andre.

jeg har heldigvis fremdeles såpass med vett til å ikke drikke sammen med ungen min. det har vært for å få litt ro når hun har vært i barnehagen, og litt om natten for å få sove. og jeg har alltid passet på å ikke bli full. det var bare for å kvele de verste sorg-toppene, hvis man kan si det sånn...

sovetabletter har jeg tenkt på, ja, men jeg skremmer meg selv av og til... tenker "hva hvis jeg plutselig tar alle på en gang?". derfor tør jeg egentlig ikke. jeg har ikke noe ønske om å dø, men det er litt sånn som med høydeskrekk... man er jo ikke redd for høyden. man er redd for at man plutselig skal hoppe.

disse innleggene er forferdelig patetiske, og jeg blir pinlig berørt av meg selv... jeg føler meg ikke helt god. litt smågal av sorg og søvnmangel. håper det gir seg snart... dette er ikke meg, liksom.

[Gjest Gjest_celise_*]

Forstår veldig godt problemstillingen din...

Jeg har selv levd med en person som led av depresjon. Men det gikk mange år før han egentlig fant ut av det selv.Han gikk fra meg 3 ganger også. Og i disse periodene var det meg det var noe galt med. Han elsket meg ikke lenger, fordro ikke meg som person, ville ikke leve med en slik person som jeg var. Familien min ødela forholdet vårt også påstod han. Jeg var med andre ord en grusom person i disse periodene. Dagen etter han gjorde det slutt, kjøpte han seg hus. Og flyttet fra meg. Vi hadde også et barn sammen. Men det gikk bare noen uker, så knakk han helt sammen og da forgudet han meg. Alt med meg var jo bare helt fantastisk. Han elsket meg overalt på denne jord...osv. Jeg ble jo helt gal tilslutt. Jeg mister jo helt selvtilliten..Vi kom sammen igjen etter hvert brudd. Og da gikk det bra ca et halvt år. så begynte problemene igjen. Siste gangen gikk han fra meg når jeg var gravid med nr 2. Da sa han også at han ikke gledet seg til barnet skulle bli født. De ordene glemmer jeg aldri..Han kom igjen etter denne gangen også. Men da synes jeg han gikk langt over streken...jeg fødte barnet for tidlig pga min sorgreaksjon.. Jeg har det nå bedre enn på lenge..men klart jeg savner å være familie. Men jeg var på god vei til å få problemer selv i det forholdet... NÅ kjenner jeg en lettelse...men samtidig et savn. Men jeg ser fremover...Har det nok bedre uten han..det har jeg innsett....LYkke til uansett hva du gjør...men tenk deg godt om...han må i allefall vise at han vil få hjelp for sine problemer....Ikke tro at det er noe galt med deg....

[Gjest Fjerndiagnostiker..]

Kjenner igjen meg, ja. Tok meg nesten et år å forstå ham. Tror man må være veldig sterk og ikke sårbar og ha et rikt og godt eget liv å falle tilbake på av og til, dersom man skal klare å leve med en deprimert mann. Vet ikke selv om jeg kommer til å holde det ut i lengden, men dette er også grunnet annet som ikke skyldes depresjonen. Men de to tingene veier like tungt hver for seg, men sammen blir det for mye frykter jeg jeg...Min mann tåler ikke å bli kritisert/kjeftet på, selv om han fortjener det aldri så myei blandt. Da blir det krise og total kollaps. Og det tar veeeeeeeldig lang tid å gjenvinne hans "tillit" igjen etter et slikt opprør fra min side der jeg har fått "nok" av hans rare oppførsel. Har fått lære meg å snakke saklig og rolig og mykt som en katt, og da hører han faktisk etter, nøye, og gjør oftest som jeg sier! Men han er dårlig på å snakke om egne følelser og problemer, det gikk nesten et år der jeg rett og slett trodde at han ikke var særlig interessert i meg, siden han kunne oppføre seg så rart og være så kald liksom.

Nå forstår jeg mye, men ikke alt. Vi kan snakke om mye, men han skyr drama, så jeg må være varsom. Jeg kan godt snakke om egne problemer, men tror han også er litt redd for tårer, ja. Han liker helst å ha det morsomt, og ikke snakke for mye problemer, så dermed finner vi på mye gøy, og det er jo positivt.

Nei du jeg vet ikke jeg. Håper dette hjelp. Det viktigste er at du bevarer din selvtillitt og selvrespekt, og ikke lar disse problemene gå utover deg. Hjelp ham, men til en viss grense. Kanskje det er best å bare være venner?

Kan han mannen din ha Unnvikende personlighetsforstyrrelse ?

http://www.lommelegen.no/php/art.php?id=322409

Bet meg merke i det at han er så redd kritikk, og fremstår som kald ?

[Gjest Gjest i dag]

kjæresten min er deprimert. han har ikke kontaktet lege ennå, men har lovet at han skal... sier at han ikke savner meg, ikke elsker meg, eller har noen som helst følelser for noe lenger. det er grusomt å snakke med ham, for han sier at vi ikke burde være sammen, og at vi ikke er bra for hverandre.

likevel skriver han koselige meldinger. blir så forvirret. det har vært slik i over en mnd nå, og jeg holder på å bli gal. så mye fram og tilbake.

noen som har erfaring med depresjon? er det sant at man mister alle føleleser for alt, og ikke klarer å takle ting på en normal måte? f eks når jeg gråter, så legger han på. sier han ikke takler andres problemer, eller andres sorg. men jeg gråter jo pga ham, og pga hvor kald han er mot meg...

skyldes dette depresjonen, eller vil han rett og slett ikke ha meg lengre? det er helt umulig å snakke med ham... ender alltid i tårer. men på sms er han kjempesøt... så jævlig forvirrende...

Hei på deg, og god fredag!

Jeg er i samme situasjon som deg. Jeg tviler på om jeg vil ha mannen min nesten vær dag, til tross for 10 års ekteskap. Han er deprimert, og har til og med vært psykotisk. Har hatt et helvete bak meg. Men så er det med at "man" ikke forlater en syk person. Vi har også barn.

Jeg har et råd til deg, og det er: krev at han mottar behandling. Den dagen mannen min nekter å ta imot behandling og følge opplegget fra lege/psykolog er det slutt. Jeg orker ikke være hobbypsykologen hans. Sett hardt mot hardt: enten psykolog eller ingen kjæreste. Ikke la deg

trille rundt lillefingeren.

Det er tøft å være sammen med en deprimert person. Du vet aldri hva som er sykdom og hva som er dårlige personlighetstrekk. Du vet aldri hva du kan kreve av vedkommende uten at h*n blir sykere. Du kommer alltid til kort. Du får ikke trøst og oppmuntring dersom du selv trenger det. H*n vil kanskje ikke diskutere noe med deg. Du vil kanskje føle deg veldig ensom i forholdet. Det gjør i hvert fall jeg.

De sympomene du nevner her ser ut som tegn på depresjon. Om det er det eller det er det at han er "lei" av deg eller noe slikt, er helt umulig å svare på. Det vet bare han! Så du må få han i tale på en eller annen måte. Du kan kanskje få med deg han til et familievernkontor? Jeg og mannen min går dit, og jeg tror det hjelper noe, for vi kommuniserer utrolig dårlig.

Ønsker deg lykke til!

[Gjest trist...]

hei, gjest, og god fredag til deg òg!

når jeg leser om andre som lever i slike forhold, og har gjort det over lang tid, blir jeg helt sjokkert. det er jo så jææævlig! hvordan i alle dager holder dere ut...?

nei, man skal kanskje ikke forlate en syk person, men man ender jo opp som syk selv. familie og venner presser på som bare f for at jeg skal komme meg til psykolog nå. de sier at jeg virker fullstendig ødelagt, og at det eneste jeg klarer å fokusere på er at kjæresten skal bli bra. så ser jeg ikke at jeg selv har blitt syk på veien...

nei... hadde jeg visst at dette ville vedvare i mange år, så hadde jeg vært nødt til å gi slipp. det er for mye, rett og slett. det er ikke sunt.

jeg sier ikke at alle med deprimerte partnere bør forlate dem, men personlig så merker jeg at det tærer på mye mer enn jeg er i stand til å takle. den psykiske påkjenningen er så enorm.

jeg burde satt hardt mot hardt, og krevd at han enten oppsøker hjelp øyeblikkelig, eller mister meg... men han er jo så likegyldig at det er helt sprøtt. jeg tror virkelig ikke han ville ha brydd seg. faktisk så tror jeg han ville blitt glad. jeg er jo en sann plage for ham, synes han... og veldig egoistisk, som faktisk forventer at han behandler meg bra selv om han er så syk.

jeg er bare så innmari redd for å ta store beslutninger akkurat nå. hva om det faktisk er pga depresjonen han er drittsekk mot meg, og at det med tiden blir som før? da hadde jeg ikke taklet å vite at jeg dumpet ham jeg elsker når han trengte meg... men han trenger meg jo ikke. hvis han hadde fått velge, så hadde vi hatt minimalt med kontakt. og kun per sms. han hater at jeg ringer ham. jeg sendte ham noen kjempelange mail, hvor jeg minnet ham på at jeg er her, og at jeg elsker ham. men da ble han sur... syntes det var så veldig upersonlig av meg å skrive mail...

men herregud, hva skal jeg liksom gjøre, da?? ingentilg jeg gjør er bar nok. alt er feil, og jeg føler meg som en ubrukelig dust.

han har ikke råd til å betale en psykolog selv, og familien hans er ikke interessert i å hjelpe ham. så han må vente til de finner en offentlig betalt psykolog som har kapasitet til å ta imot ham.

har vurdert om jeg skal betale psykolog for ham jeg, men nå viser det seg jo at jeg trenger hjelp selv... og det blir litt mye for meg å betale for to. særlig siden jeg fortsatt er litt usikker... er han sånn pga depresjoner, eller er dette verdens feigeste måte å dumpe meg på...?