Kroppen har snart fått nok...

[Gjest Gjest]

Nå er jeg rimelig fortvilet, dette er surrete skrevet, og langt.. Men håper virkelig at noen kan hjelpe!

Vet ikke hvilken forum-del dette bør legges i, for at flest skal lese det og gi råd. Bare flytt hvis den ikke helt passer her...

Samboeren min sin onkel har i flere år vært alkoholiker. Nå begynner det å bli nok, kroppen hans tåler snart ikke mer.

Før drakk han "skjult", ikke så mye at han ble dritings. Blandet sprit i cola mens andre var tilstede, så innholdet i glasset lignet på vanlig cola. Bare litt lysere i fargen enn de andres. Han drakk ofte (vet ikke helt, men tror det var hver dag), ble dårlig og spydde morgenen etter. Men han kom seg på jobb fordet, og hadde barna sine hos seg annenhver helg, som andre helgepappaer. Nå er guttene hans 20 og jenta er 16, de har ikke mye kontakt med han lenger. Dèt, og at han "endelig" (de godtok altfor mye fravær og tull pga drikkingen synes jeg) har fått sparken fra jobben han har hatt oppgjennom årene, tror jeg har gitt han enda mer lyst til å drikke. Han har ikke et supert forhold til barna, og han har ikke noe jobb å gå til.

Han har oppført seg bedritent mot mange i beruset tilstand, da blir folk selvsagt frustrete og slitne. De prøver å hjelpe, han gir blaffen og er ekkel, de vet ikke lenger hva de skal gjøre.

Han har vært på sykehuset 3 ganger i løpet av det siste året, pga drikking. Sist fikk han ikke puste, og ble lagt på intensivavdelingen. Han var skikkelig dårlig, nå ligger han på overvåkingen (?) og er litt bedre.

Jeg har ikke mye greie på alkoholisme, men forstår at det ikke er bare å ta seg sammen og slutte å drikke. Endel av de nærmeste har nesten gitt opp, de vet ikke hva de skal gjøre. Leger og andre med kompetanse til å ta seg av problemet hans, gjør ikke nok mener jeg. Virker ikke som at de skjønner alvoret.

Mannen kan dø hvis han ikke får ordentlig hjelp snart, og det er forferdelig å tenke på. Han har vært på et par avrusningsklinikker (bl.a. Blå kors) og det er vel fint så lenge han er der. Men han er der ikke lenge om gangen, og sitter seg ned å drikker når han kommer hjem igjen.

Jeg har egentlig nok med meg og mitt, som så mange andre, men har ikke tenkt å sitte her og ikke gjøre noe med denne situasjonen.

Jeg bor 60mil unna han, har ikke så mye kontakt med han (det har ikke samboeren min heller). Kunne ringt og snakket med han, men hva skal jeg si som kan hjelpe? Det er det isåfall best at samboeren min gjør, siden han kjenner han best.

Men er det noen jeg kan kontakte, som ikke bare kan gi støtte og oppmuntring, men faktisk hjelpe han vekk fra alkoholen og holde han vekk fra den?

Finnes det noen skikkelig opplegg for folk som er avhengige av ulike rusmidler?

Det er ikke nok å "komme og gå som man vil" på blå kors. Tvang er egentlig nødvendig i mine øyne. Her er det snakk om liv eller død, det er på tide å reagere fort!

Fastlegen hans er helt fjern, virker ikke som at han bryr seg om pasientene sine. Finnes det noen sjefsleger? Har hørt om fylkesleger, hva driver de med?

[Gjest Gjest]

Husk på at det kanskje ikke er så mye legen hans kan gjøre om han ikke vil ha hjelp selv. Greit nok - legen bør selvsagt ta opp problematikken; at han/hun ser at ting er relatert til alkoholen, men utover det er det faktisk opp til pasienten å be om hjelp. Mener det er et godt tilbud blant annet på Modum, men er ikke sikker. I tillegg finnes en rekke offentlige og private tilbud, men endel er nok mer akutte avrusningsinstitusjoner, færre langtidstilbud. Anonyme alkoholikere kan være en tanke også. Det du kan gjøre er å si til din samboers onkel at du/dere kan hjelpe ham å finne og ordne et tilbud, ha dialog med legen hans osv, om han faktisk ønsker hjelp.

Fylkeslegen tror jeg har mest å gjøre med evt klagesaker på direkte feil leger gjør, det er tvilsomt om vedkommende kan gjøre noe i deres tilfelle. Det er uansett greit å ha i bakhodet at det sannsynligvis ikke er slik at legen ikke ser problemene, men at onkelen ikke ønsker eller ber om hjelp.

[Gjest Gjest]

Alkoholisme er en sykdom og han trenger hjelp. Jeg tror fastlegen er rette person å henvende seg til. Kanskje du kan hjelpe han med å bytte fastlege?

Hvis han skal slutte å drikke så er det kjempetøft både fysisk og psykisk. Han kan ende med å få delir eller truende delir. Han kan bli veldig dårlig, få halusinasjoner, bli fryktelig tørst, drikke mye vann el og kaste opp igjen. Han kan få kraftige skjelvinger mm. Altså svært ubehagelig og vondt. Eneste som hjelper da er mer alkohol. Tror ikke han kommer seg gjennom denne fasen alene. Han kan få medisiner som demper noen av symptomene. Noen legges inn på en medisinsk avdeling på vanlige sykehus i denne fasen.

Når de fysiske plagene har bedret seg må han fortsatt slite med psykiske abstinenser. Dette kan bli en langvarig kamp. Han må ikke sprekke for da er alt bortkastet.

Håper han får den hjelpen og oppfølgingen han trenger. Fint at du bryr deg om han, men ikke glem å ta vare på deg selv og dine egne behov også. Du kan ikke ta dette ansvaret alene. Det vil du ikke klare. Ingen ville klart det alene.

[Gjest Qha]

Det spørs jo litt på hva han ønsker selv.

Er lite legene og pårørende kan gjøre hvis han ikke ønsker hjelp.

[Gjest Veronica Mars]

Det virker jo ikke som mannen vil ha hjelp. Og du kan sikkert synes at man burde skulle tvinge folk til å slutte ådrikke seg i hjel, men det går faktisk ikke an. Han er et voksent menneske, han har ikke små barn eller jobb, og har dermed ikke forpliktelser overfor andre enn seg selv. Hvis han vil drikke, er det ikke noe man kan gjøre med det.

Hvis mannen ba om hjelp til å slutte hadde saken vært helt annerledes. Men man kan ikke forandre på noen før de vil det selv og gjør noe aktivt for at det skal skje.

[Gjest Gjest]

Han har innsett at han er alkoholiker, og han har selv snakket med legen for å komme seg til Blå kors. Stort sett så har han virket så fornuftig og har hatt virkelig lyst til å slutte og drikke...

Men så skjer sånt som dette da. Vet ikke hvorfor han havnet utpå igjen nå sist. Men vet at det har gått galt før, da noen kompiser av han (som også er alkoholikere) ville ha han med på drikking.

Han ble med og fortsatte med drikking i dagene som følgte...

Jeg syntes det var dårlig av dem å dra med seg han på den måten. Samboeren min sier at de andre ikke fortsetter skikkelig fyll i flere dager etterpå, men det vet de at hans onkel gjør. Men vil ikke skylde på dem altså. Absolutt ikke! Han bør kunne si nei (veldig lett for meg og si) når de ber han bli med, og for alt jeg vet kan han være mest gira på drikking noen ganger, og få med seg de.

Han er på avrusningssted, kommer hjem og sier at det går bra med han, ingen hører fra han på en stund, drar hjem til han... Og han drikker! Vet ikke hva som foregår i hodet hans fra når han sier at han trenger hjelp og er bestemt på å slutte, og til han sitter der med flaska igjen.

Mulig han, mens han er på f.eks blå kors, tenker "Dette går jo fint, nå skal jeg jammen meg fotsette på riktig vei på egen hånd, når jeg drar herfra. Jeg er klar til å dra hjem snart. I dag kanskje. Nå" og så drar han... Sitter hjemme alene, familie, venner og kjente bryr seg om han. Stikker innom eller ringer av og til. Han er fortsatt positivt innstilt, og skal klare det. Men når alle tror det går så bra, slutter de å ringe og stikke innom så ofte. De tror de maser, og vil ikke overvåke han. Da tror han de gir faen, så begynner han å gi faen selv. Og drikke.

Skulle nesten hatt en slags "barnevakt" eller noe hvis det er sånn han har det. Det vet ikke jeg, bare tenkte høyt. Han kan ikke ha noen som henger over han og passer på hele tiden. Men mer oppfølging på et eller annet vis. Hva slags ettervern får man etter opphold på avrusningsklinikker/andre sånne steder?

Litt tvang i starten, for å få han til å innse enda mer kunne vært fint kanskje... Han er jo avhengig av noe han vet ikke er bra. Det krever masse av han, men han bør ikke gjøre alt alene.

[Gjest Gjest]

Ser i mitt første innlegg at det virker som han gir blaffen og vil fortsette. Det stemmer egentlig ikke. Allikevel havner han utpå, så jeg vet ikke. Skulle forklart mer, men ville ikke skrive for langt...

Han vil ha godt forhold til barna, det går ikke helt. Mulig han føler seg mislykket og ser ikke vitsen med å legge fra seg flaska. Virker som han gir opp, og ikke forstår hvor mange som bryr seg om han. Han ser jo at folk viker unna, når han blir ekkel i fylla og sånt, men skulle skjønt at å være alkofri bringer han nærmere de han bryr seg om.

[Gjest Gjest]

Det du kan gjøre er å hjelpe ham å finne fram til et langtidstilbud med noe ettervern. Ta kontakt med en støtteforening e.l, det er sikkert mange som vet noe om dette.

(jeg er litt av den formening at en som _vil_ slutte, selv klarer å finne fram til mer langsiktige tilbud enn avrusning, men... om han tar i mot hjelp fra dere er det jo fint. Bare ikke føl at du mislykkes om han ikke klarer å gjennomføre - det er hans ansvar)

[Gjest Blondie65]

Veien ut av rus - uansett hva slags rus det er - går etappevis.

Rent logisk kan man vite at det ikke er bra å ruse seg, men rent fysisk og psykisk blir avrusingen steike tøff og når du vet at bare litt rusmiddel vil hjelpe så er det lett å falle utpå.

Du virker som du er veldig negativ til Blåkors - det er det ingen grunn til. Men Blåkors er et steg på veien - og de kan hjelpe når "pasienten" er motivert. Når du er innenfor deres vegger er det forbudt å drikke og du får oppfølging. Men det er basert på frivillighet - og det vil si at de holder deg ikke der mot din vilje. Drar du derfra er det på eget ansvar. Drar du for tidlig må du også ta det ansvaret.

Et svært viktig steg på veien til å bli rusfri er forståelsen av at man ALDRI kan ruse seg igjen. Det er et stort steg og et vanskelig et. Når man det steget er problemet løst.

Han har imidlertid tatt et viktig og stort skritt allerede og det er å innrømme at han er alkoholiker.

Den viktigste hjelpen han kan få er som du sier at man bryr seg. Ta en telefon av og til og si "hei, hvordan går det?" uten å være kontrollerende. Støtte der man kan, rose for uendelige små fremskritt. Akkurat disse små tingene er det som kanskje gir den store hjelpen på lang sikt.

Anonyme alkoholikere er nevnt allerede, men skrittet dit er når man har erkjent at man aldri kan drikke igjen. For da erkjenner man at man istedenfor å fordype seg i flasken skal man løfte opp røre og ringe sin sponsor.

[Gjest Gjest]

Hva slags langtidstilbud finnes? Han har selv sans for blå kors. Har de noe sånt?

Har hørt snakk om Evangeliesenteret, men er det bare for narkotikaavhengige?

Takk for raske svar, forresten!

[Gjest Gjest]

Jeg jobbet på avsrusningshjem i en periode for noen år siden, i forbindelse med skolen jeg gikk på.

Der ble jeg litt overraska over hvor lite de som jobbet der, prøvde å få de som ikke være der lenger, til å bli.

Husker jeg satt og snakka med en som sa at han syntes det var jævlig å måtte være inne i det huset hele tiden, og kun få gå i bakgården hvis han ville ha litt luft. Hvis de forlot det området, var de ute for godt for denne gang. Skulle de tilbake måtte de skrives inn på nytt.

Å være innestengt og noen andre grunner, gjorde at han ville reise derfra. Jeg hadde så lyst til å si litt om hva jeg syntes han burde gjøre, få han til å se at det beste er å bli osv... Men jeg hadde sett at de som jobbet der fast, ikke sa noe om hvor trist og kjedlig det ble om noen dro, hvordan de kom til å få det da, at det sikkert ikke var løsningen etc... Mulig de snakket annerledes inne på kontorene, med de som bodde der da.

Jeg synes og det er greit nok at man skal innse ting sjøl, men å få hjelp til å få opp øya, gjerne litt tøft, oppvekkende med et slag i trynet tror jeg mange ganger hadde vært bra.

[Gjest Gjest]

Jeg syns du tråkker over noen grenser her. Skal du blande deg inn i denne mannens liv og "frelse" han?

Du snakker om tvang om igjen og om igjen, men det er ikke noe som heter tvang i Norge. Det må gjøres frivillig.

Han er selv nødt til å be om hjelp og oppfølging.

Syns forøvrig hans nærmeste familie at det er greit at du blander deg oppi dette? Hva sier han selv om ditt ønske om å hjelpe han?