Bekymret....

[Gjest Gjest_Annie]

Jeg har en venninne jeg er bekymret for, og vet ikke helt hvordan jeg skal ta det opp....

Vi har kjent hverandre i 15 år, men er utrolig forskjellige. Har hatt varierende kontakt. Men hun var veldig viktig for meg da jeg flyttet fra en samboer og til byen der hun bor for noen år siden. Stilte opp til samtaler, byturer osv.

Hun er ganske naiv og var i mange år sammen med en kriminell kosovoalbaner. Han var rett og slett en slask, ikke noe snill mot henne og veldig kontrollerende. Tok lang tid før hun etterhvert slo opp. Neste forhold var med en som virket hyggelig i starten med som ble mer og mer kontrollerende etterhvert. Nå er hun gift med en muslim, som ikke kunne norsk el engelsk da de giftet seg. Men de kommuniserer vel ok nå et år etterpå.

Tidligere har vi tatt en kaffe etter jobb en gang i blant, men siden sommeren har det vært helt umulig å treffe henne i ukedagene. Hun jobber men har ingen faste aktiviteter på kveldstid. Vet hun spiser middag m svigerforeldre hver dag- og svømmer innimellom. Ellers treffer hun ingen venninner på kveldstid. Hun har sagt at sånn kommer det til å være.

For min egen del er det helt greit. Jeg har et aktivt liv selv, og mange nok venner jeg mer til felles med, men blir litt bekymret for at det ikke er hennes egen vilje å bare sitte m svigers hver kveld.

Føler at om jeg tar opp dette virker det som om jeg er snurt fordi hun ikke har tid til meg. Men det er jo ikke tilfelle! Venninnetid er tydeligvis dagtid lørdag el søndag. - helst med mannen. (jeg er såpass opptatt i helgene at det derfor blir til at vi ikke ses - men det er som sagt helt greit for meg) Blir bare bekymret, og vet ikke helt hvordan jeg skal få sagt det.

Kanskje jeg bekymrer meg unødig? Ville dere sagt noe?

[Gjest Gjest]

Jeg føler at jeg må lese mellom linjene om jeg skal forstå bekymringen din. Samtidig skjønner jeg deg jo. Er det mulig for dere å møtes på tross av at ettermiddagene hennes er opptatt? I såfall ville jeg prøvd det Det går nok også an å si at du reagerer på at hun aldri kan, fordi du mener det er normalt at man har tid til å bevege seg utenfor huset noen ettermiddager. Bare pass på å ikke vinkle det som at hun nedprioriterer venner/deg, men at det er generelt? Kanskje? I såfall får hun jo mulighet for å tenke over om hun er i en normal situasjon, og at hun vet at du evt ser hvordan ståa er.

Forøvrig trenger det jo ikke være noe galt, selv om det er lett å tenke sånn.. Men jeg kjenner igjen tankene litt - jeg har ei tidligere venninne som det siste året eller to har kvittet seg med flere gamle venner ved å til stadighet anklage dem for å være dårlige venner, ikke bruke nok tid, gjør ting feil osv. Nå har jeg en viss forståelse for at man på ulike måter ønsker å rydde opp litt i vennekretsen, men hun har også skjøvet unna folk som i utgangspunktet er nære venner. Selv om jeg antar at "problemet" ligger hos henne selv (tillitsproblemer og usikkerhet), reagerer jeg på at dette har eskalert de siste årene. Hun er gift med en person som riktignok virker opptatt av henne, men som også kan komme med ganske ufine kommentarer til henne, og av flere har blitt oppfattet som kontrollerende. Det har falt meg inn at kanskje han er med på å så tvil i henne om oss venninner?

Men det var ikke meningen å kuppe tråden - unnskyld Jeg bare tror at det er viktig å trå varsomt, det er jo meget mulig man tar feil, og venninnen din opplever uansett antagelig situasjonen annerledes enn deg.

[Gjest Gjest_Annie]

Takk for svar! Jeg hadde nok ikke reagert om dette hadde vært en av mine andre venner. Hvor mye man er sammen m venner vil for alle variere opp gjennom livet. Men alle hennes tidligere menn har vært muslimer med et annet kvinnesyn enn nordmenn. Felles har vært at de har gitt henne frihet i starten for så å stramme tøylene. Jeg er redd for at mye av nettverket hennes vil forsvinne om hun kutter ut venner. Slik at de ikke er der om det går galt. Hun har ikke familie...

Ps: er ikke rasist da! Kan jo selvsagt hende at de bare er superforelska og helt oppslukt i hverandre. I såfall er det jo alt flott!

[usikker_]

Takk for svar! Jeg hadde nok ikke reagert om dette hadde vært en av mine andre venner. Hvor mye man er sammen m venner vil for alle variere opp gjennom livet. Men alle hennes tidligere menn har vært muslimer med et annet kvinnesyn enn nordmenn. Felles har vært at de har gitt henne frihet i starten for så å stramme tøylene. Jeg er redd for at mye av nettverket hennes vil forsvinne om hun kutter ut venner. Slik at de ikke er der om det går galt. Hun har ikke familie...

Ps: er ikke rasist da! Kan jo selvsagt hende at de bare er superforelska og helt oppslukt i hverandre. I såfall er det jo alt flott!

PASS PÅ HENNE!!

er i et sånn forhold selv.. har mistet alle og klarer ikke gå..

[Gjest Don Giovanni]

PASS PÅ HENNE!!

er i et sånn forhold selv.. har mistet alle og klarer ikke gå..

Hva skal til for at du skal klare å gå? Hva hindrer deg i å ta opp kontakt med de du har mistet?

[Gjest Gjest_Annie]

TS her:

Enda mer forvirra nå.. Jeg chattet med denne venninnen på msn i sted. Da sa hun at mannen hadde vært utro, og at alt var leit. Samt en fortalte hva\hvordan ting hadde skjedd. Så ble hun logget av msn. Jeg sendte deretter en sms og spurte hvordan det gikk om jeg kunne ringe. Fikk svar en time senere om at det bare var en spøk, masse smileys mm. Er det normalt å spøke med sånt? Hun tar ikke telefonen når jeg ringer.... Syns generelt ting virker rart. Hva ville dere gjort?

[Gjest javac]

Dette er et svar til deg TS, samt også til usikker_:

Det er et klisjébefengt ordtak jeg liker, og som jeg også har opplevd sannhetsgehalten i personlig:

Enhver er sin egen lykkes smed.

Man kan vente på tilfeldigheter, guddommelig inngripen eller hva det nå enn måtte være som gjør at problemet liksom løser seg selv, men man kan risikere å vente lenge. Kanskje så lenge man lever. Når man tar i betraktning at det eneste livet man så langt kjenner til er det man lever akkurat her og nå, så blir den tiden som har blitt gitt deg, og som du lever i ulykkelighet, så uendelig bortkastet. Dette er tid du kunne brukt til å være lykkelig og til å følge dine egne drømmer. Jeg sier ikke at man skal skifte spor med en gang man møter motgang, men dersom du innerst inne vet at den situasjonen du befinner deg i aldri vil kunne gjøre deg lykkelig, så gjør noe med det. Enten må du gjøre det som må til for å fikse problemet slik at det er til å leve med, eller så bør du rydde det helt vekk og aldri ta det frem igjen.

Det er klart at det å bryte et forhold er vanskelig. Det kan bli vondt og grisete, men av og til må dette til for at en forandring skal finne sted. Og for å gjøre klisjéen komplett: Den som intet våger, intet vinner.

Så til TS: Dette er noe hun må innse på egenhånd, og det er hun, og hun alene, som må ta de vanskelige valgene. Vær der og gi råd, men ikke press henne. Skulle hun gli vekk fra deg, så stå der parat når hun omsider trenger deg. Er hun for svak og vaklende til å ta avgjørelsene alene, eller fornekter den sitasjonen hun er i, så er hun heller ikke i stand til å finne en permanent løsning hun er villig til å stå inne for. Faren er derfor stor for at hun gjør et halvhjertet forsøk, for så å falle tilbake i den samme ulykkelige suppa.

Har selv sett dette hos noen jeg er glad i, og det er fryktelig leit å se mennesker du unner alt godt her i livet kaste det bort på udugelige drittsekker. Det finnes alltid en løsning, og alt ordner seg til slutt for dem som virkelig gjør et forsøk.

[Gjest Gjest_Annie]

Så til TS: Dette er noe hun må innse på egenhånd, og det er hun, og hun alene, som må ta de vanskelige valgene. Vær der og gi råd, men ikke press henne. Skulle hun gli vekk fra deg, så stå der parat når hun omsider trenger deg. Er hun for svak og vaklende til å ta avgjørelsene alene, eller fornekter den sitasjonen hun er i, så er hun heller ikke i stand til å finne en permanent løsning hun er villig til å stå inne for. Faren er derfor stor for at hun gjør et halvhjertet forsøk, for så å falle tilbake i den samme ulykkelige suppa.

Har selv sett dette hos noen jeg er glad i, og det er fryktelig leit å se mennesker du unner alt godt her i livet kaste det bort på udugelige drittsekker. Det finnes alltid en løsning, og alt ordner seg til slutt for dem som virkelig gjør et forsøk.

Takk for fine ord! Jada, vi venninnene har vært der for henne før, og jeg håper jeg har krefter til å gjøre det igjen. Hun har nemlig latt ting gå så altfor langt tidligere... Hennes to ekser var henholdsvis kriminell (en del av et narko-mafiamiljø fra kosovo- steinrik og gikk på sosialen, nektet henne å være sosial uten ham. Hun var helt knekt etter 7 år....) og nummer to var kontrollerende og utro. Dumpet henne annenhver uke og kom krypende tilbake, og forlot henne til slutt for ei fra hjemlandet- etter tre år. Og jenta like knekt. I begge tilfellene prøvde vi venninnene på et tidlig tidspunkt å hinte om at dette kanskje bar gal vei. Ja, enhver er sin egen lykkes smed. Men samtidig får jeg så lyst til å banke litt vett inn i hodet hennes! Noen som har vært i et dårlig forhold der dere skulle ønske de rundt dere hadde tatt affære? Eller blir det feil uansett?