Hva med barna?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Fagpersoner snakker om viktigheten av åpenhet rundt psykiske lidelser. Men er det vanlig å _være_ åpen om at mor/ far har psykiske vansker? Er den syke selv åpen om dette, og hvorfor/ hvorfor ikke?

Tror dere barna kan ta skade av at mor/ far har slike vansker? Hva kan man (i dette tilfelle er man: mor/ far selv, lærere, helsepersonell, familie, omgangskrets... etc) aktivt gjøre for å minske disse skadene?

[Nigo-san]

Det der er en problemstilling jeg stadig ser omtalt i mediene, ved at det er politikere eller fagfolk som bekymrer seg på vegne av barna. Hva som faktisk har blitt GJORT, kommer derimot sjelden fram.

Jeg tror dette er en veldig viktig problemstilling, og at det finnes store mørketall når det er snakk om hvor mange barn som sliter. For at foreldres psykiske sykdom ofte går ut over barna, er nok dessverre vanligere enn vi liker å tro.

Noen som vet mer om dette?

[L79]

Det er gjort endel prosjekter på dette temaet. Blant annet så har Morildprosjektet i Kristiansand opprettet en nettside på morild.org hvor barn kan sende inn meldinger med opplevelser og spørsmål. I svartjenesten sitter det personer med ulik kompetanse (psykologer, psykisk syke, barn av psykisk syke, familieterapeuter, leger mm.)

Morild sitter på endel informasjon om hvordan man best bør gripe an spørsmålene som du stiller. Kanskje du kan sende inn et spørsmål til svartjenesten du også?

Nettsiden er penslet inn mot barn, men jeg ser at alle aldre henvender seg til dem.

[L79]

Bare en kommentar til svaret som kom mens jeg skrev det forrige svaret mitt.

Ser man på svartjenesten så kan man skimte noe av mørketallene. Svartjenesten er anonym og dette gjør nok kanskje til at det er enklere å henvende seg her. I tillegg kan man sitte hjemme i sin egen stue og spørre spørsmålene man synes er vanskelig.

http://www.morild.org/

[Gjest Forhenværende barn]

Jeg vokste opp med en psykisk syk mor. Det var åpenhet rundt sykdommen, og jeg husker vi hadde "familietime" med psykolog der alle liksom skulle få snakke om hvordan det "følte rundt dette" og hva det nå var. Hun var innlagt nå og da, og forholdsvis passiv i foreldrerollen når hun var hjemme.

Jeg var snill pike som ikke gjorde så mye ut av meg i grunnen. Jeg ble tidlig selvstendig og ordnet for meg selv hva klær, skolemat og denslags praktiske ting angikk. Etterhvert som min mor kom inn i helsevesenet var jeg ofte med på psykiatrisk dagsenter og slikt. Jeg kjente ansatte i helsevesenet gjennom min mor og kom godt overens med dem. Av og til var jeg innom psykiatrisk poliklinikk bare for å sitte og lese blader mens min mor hadde time. Det falt meg aldri inn å skulle skamme meg over hennes sykdom. De ytterst få kommentarer som kom fra jevnaldrende om min mors sykdom blåste jeg vekk, og det ble aldri mer ut av det.

Høres kanskje ut som en grei situasjon. Men sånn egentlig slet jeg meg fullstendig ut med å skulle fremstå som en helt ordinær veltilpasset og sterk jente (noe jeg også lyktes i) for å dekke over egen sosial angst og usikkerhet i de fleste situasjoner. Jeg var livredd for at folk i de kretser skulle avsløre at jeg egentlig slet som faen, og at jeg hadde blitt seksuelt misbrukt stort sett hele barndomen (utenfor familie). Det var jo min mor som var den psyke. Det skulle da ikke jeg være.

Jeg venter fortsatt på min Oscar for utmerkede skuespillerprestasjoner.

[estrella]

Vi har hatt litt om dette på skolen. Vi fikk beskjed om selv om de "kun" er barn så skal de få vite at det er noe "galt" med mamma eller pappa. Selvfølgelig så skal informasjonen tilrettelegges alder, og det finnes flere forskjellige måter og informere barn om det. Helsepersonell pleier å ha råd om hvordan å fortelle. Hun vi har i dette faget er egentlig helsesøster, og har jobbet på helsestasjon her i Norge i mange år, samt i England. Hun har fortalt oss om mange måter de brukte å formidle informasjon som dette her.

Barn får med seg mer enn det folk tror. Så hvis ingen forteller hva som er galt med mamma eller pappa så får de det med seg, og det er ikke den beste måten at de lærer det på. Barn vil ha mange spørsmål rundt dette, og det er viktig og la dem få lov å spørre og den som voksen svarer barnet.

Barn med psykisk syke foreldre lever under uforutsigbarhet; de vet ikke hvordan mamma eller pappa er i morgen. Dette kan føre til at de får problemer med å planlegge ting, de tør ikke bringe venner hjem i frykt for at mamma eller pappa oppfører seg annerledes den dagen.

Barn med psykisk syke foreldre har oftere mer bekymringer enn andre barn. De påtar seg rollen som foreldre, istedenfor å være barn, ikke alle påtar seg denne rollen, noen kan trekke seg bort fra hjemmet og flykte fra problemene. De barna som påtar seg voksenrollen bruker mye tid på og krefter på å bekymre seg over ting som normalt hører hjemme hos de voksne.

Når mamma eller pappa er i en dårlig fase kan det ofte resultere i at barnet ikke har lyst og gå på skolen, eller barnehagen. De vil heller være hjemme for å ta seg av den som er syk. Omsorgsoppgavene blir snudd på hodet.

Noen barn kan ha spørsmål om mamma eller pappa vil dø når h*n er borte. Det er ofte her skylden kommer. De tar lett på seg skylden for at mamma eller pappa har blitt syk, og de tror at det er deres feil at foreldrene kanskje ikke vil leve lenger(hvis mamma eller pappa har prøvd selvmord). Barn tror også at mamma eller pappa ikke er glad i dem siden de kanskje ikke vil leve.

Ofte kan det være en ide og la barn som har foreldre som er psykisk syke få treffe andre barn som er i samme situasjon. I f.eks grupper. Da kan de få snakke om det de opplever og føler uten å føle seg teite. Det er viktig at det er personer med kunnskaper her, slik at de møter forståelse og kunnskap for hva de går gjennom.

Men det er viktig å huske at selv om foreldrene er psykisk syke så er de like opptatt av barna sine som andre foreldre, men i perioder vil de ha problemer med å være gode omsorgspersoner..

[Gjest Frk Åberg]

Alle barn blir påvirket av at mor eller far er psykisk syk. Noen foreldre er skamfulle, mens mange ønsker å beskytte barna sine ved å ikke snakke med dem om sykdommen. Jeg tror de da gjør barna en bjørnetjeneste. Barn får med seg mer enn man tror, og da kan man like gjerne snakke om den store, rosa elefanten.

Mange barn sliter med skyldfølelse. Var det min skyld at mamma begynte å gråte? Det er viktig å snakke med barn om følelsene rundt foreldres sykdom og oppførsel. Samtidig så trenger de ikke å få vite alle detaljene - barna skal på ingen måte være noen foreldrene betror seg til når de selv har det vanskelig.

Mitt inntrykk er at denne gruppen barn er mer synlige nå enn tidligere. Det er også satt i gang ulike gruppetilbud for barn med psykisk syke rundt om i landet. Der kan de snakke med voksne og andre barn i lignende situasjon. Dette er ogsp viktig med tanke på forebygging, da disse barna har økt sjanse for selv å få en psykisk lidelse sammenlignet med andre barn (men det betyr på ingen måte at man er dømt til å få det).

[Gjest Gjest]

Jeg har selv vært sykemeldt for depresjon flere ganger. Jeg tror selv jeg har klart å skåne barna ganske bra. Men det er klart at det vet man aldri helt.

Legen min har aldri tatt noe iniativ iforhold til barna, men jeg ser at kommunen nå har satt i gang tilbud om pårørende grupper for barn av psykisk syke og rusmisbrukere. Det som er synd er at det er foreldrene selv som må melde barna på disse gruppene og følge dem opp. Det blir kanskje mer en klarer når en er syk fra før. Jeg mener dette tilbudet heller burde bli gitt gjennom skolen .

Mine barn fikk tilbud om barnegrupper når jeg tilslutt ble innlagt. Det var også individuelle barnesamtaler med sosionom.

[estrella]

Jeg har selv vært sykemeldt for depresjon flere ganger. Jeg tror selv jeg har klart å skåne barna ganske bra. Men det er klart at det vet man aldri helt.

Legen min har aldri tatt noe iniativ iforhold til barna, men jeg ser at kommunen nå har satt i gang tilbud om pårørende grupper for barn av psykisk syke og rusmisbrukere. Det som er synd er at det er foreldrene selv som må melde barna på disse gruppene og følge dem opp. Det blir kanskje mer en klarer når en er syk fra før. Jeg mener dette tilbudet heller burde bli gitt gjennom skolen .

Mine barn fikk tilbud om barnegrupper når jeg tilslutt ble innlagt. Det var også individuelle barnesamtaler med sosionom.

Det synst jeg du har rett i. Det er foreldrene som er syke som skal være ansvarlig for å melde barna inn i slike grupper, som jeg skrev ovenfor så er foreldrene like glad, og vil være like flinke foreldre som de som ikke er psykisk syke, men i perioder klarer de det ikke. Og da, hvis mamma eller pappa er inne i en av de periodene så kan en ikke forvente at de skal ta intiativ til å følge barna på slike grupper

Det er det som du sier, f.eks skolen eller andre som har med barna og gjøre

[Gjest Gjest]

Jeg har vokst opp med psykisk syke foreldre( rusmisbruk hos far i tillegg).

Ja, det har vært vanskelig til tider. Det er ikke til å stikke under en stol. Det verste er kanskje fattigdommen man vokser opp med, og ikke kunne være med på det de andre i klassen kan( snakker her om de som går på forskjellige former for trygd).

Det er ihvertfall noe av det jeg har kjent på kroppen.

I tillegg blir en jo en slags foreldre for ens egne foreldre.. og dette er jo ikke bra. Jeg har selv kjent psykisk sykdom på kroppen. Dette er jo veldig vanlig blandt barn av foreldre med psykiske lidelser.