Forhold grunnlagt på feil premisser :-(

[Gjest Gjest_anonym_*]

Jeg var alene og syk da jeg traff samboeren min. Jeg ville gjerne ha noen i mitt liv og orket ikke flere playere.

Samboeren min var IKKE en player. Litt sjenert og forsiktig. Tiltrekningen var ikke helt på plass. Jeg viste med en gang at han ikke så ut som jeg hadde drømt om og de største fysiske gnistrene var aldri der i starten. Men jeg viste at han var en stayer, snill og god. Han så også helt ok ut (en viss tiltrekning følte jeg selvsagt).

Vel, det endte med at jeg ble gravid ganske tidlig. Surret med pillene, kanskje delvis med vilje for å "redde" meg selv. Jeg ønsket endring på livet mitt, ønsket noe å leve for som ikke var bare meg selv. Jeg valgte å beholde barnet fordi jeg visste at kjæresten min ville stille opp og at han ville bli en god far. Jeg var altså så sikker som en kan bli for en kan aldri vite 100 %. Uansett... Under svangerskapet ble jeg med jevne mellomrom plaget med tanker på at tenk om ungen blir seendes ut sånn og sånn... Dette da med tanke på hvordan kjæresten så ut, sammenliknet med hvordan jeg har drømt om at kjæresetn min skal se ut. Jeg tok meg sammen og tenkte at dette bare var "tvangstanker" da jeg er overdrevent opptatt av utseende, detaljer osv. Jeg hadde aldri orket ha noe med samboeren min hvis han ikke så litt kjekk ut. (Andre syns han er en kjekk og alletiders fyr).

Vel, det er vondt å gå med en sånn hemmelighet. At forholdet er basert på feil grunnlag. Men jeg lærer meg å leve med det til dels. Han er en fantastisk fyr. Intelligent, god og snill. Gir meg trygghet. Sjenansen og forsiktigheten plaget meg litt, men han har modnet og utviklet seg her også. Han var som jeg trodde en fantastisk far.

Så tenker vi gå videre med forholdet: Flere barn og giftemål. Da kommer dette med feil grunnlag opp igjen. Jeg lurer på om det gjør det bare fordi jeg aldri har fått det ut. Fått hemmeligheten min fram slik at jeg kan angripe den og se om jeg kan bli kvitt "klumpen i magen". Eller passer vi virkelig ikke sammen??

Jeg vet at fyrer som han ikke vokser på trær. Jeg vil så gjerne at det skal gå. Han har ofret så mye for meg og lillegutten vår. Han har ikke visst noe om hemmeligheten min.

Han er min beste venn og jeg respekterer han så inderlig og ønsker han alt det beste. Nettopp dette: Jeg ønsker han alt det beste. Er jeg det beste for han? Jeg har jo på en måte litt "taket" på han iom at han kanskje føler mest.

nå mistet jeg tråden litt...

Håper noen kan skrive til meg om hva for tanker de gjør seg når de leser dette.

[Idril_M]

Det viktige er jo hva du føler nå. Hvis du nå synes han er verdens deiligste, så har du ikke noe problem annet enn å dytte bort de vanskelige tankene som har fått vokse i hodet ditt. Hvis du fremdeles ikke har de rette følelsene for ham, så har dere en lang og alvorlig prat foran dere.

[Gjest Gjest_anonym_*]

Jeg syns ikke han er verdens deiligste. Men han er verdens godeste. De jeg har møtt som er verdens deiligste er ofte selvsikre, egoistiske playere. Sambo har utrolig pene øye, fin ansiktrform, høy og bredskuldret. Men det er noe som mangler. Mest av alt hans lite utviklede selvsikkerhet i forhold til at han er en flott kar. Han har antagelig ikke vært vant til å være "klassens kjekkeste" og har justert selvbilde sitt deretter. Og ikke skjønt at han nå er en flott mann.

Huff, vanskelig dette! Kan jo ikke skrive for detaljert heller da det ikke er garantert at han ikke kan finne innleggene mine.

Jeg lurer på om det er mulig å forsone seg med at en ikke kan få den siste lille delen som mangler i vårt forhold. Jeg føler ikke reservasjon i forhold til å være intim med han. Men jeg føler bare av og til sex som helmax. Har lest at fysisk reservasjon for sin partner er et stort faresignal, men også det kan en jobbe med. Jeg er heldigvis ikke helt der...

[Gjest Gjest]

Takk for svar forresten, Idril! :-)

Det virker som om det har hopet seg opp mye under teppet. (Feid disse tankene under teppe). Når jeg først løfter på teppet blir jeg litt overveldet over det som lå der. Hadde det virkelig fint og godt helt til vi snakket om å ta noen nye skritt i forholdet.

[-Alvildebrud-]

På feil grunnlag?

Hvem bestemmer hva som er rett for deg...

Det virker som om du har gått inn i et forhold med åpne øyne. Med en som gir deg trygghet, kjærlighet og verdier du tror på. Og han er det beste du vet om, den godeste du kjenner og din beste venn. Er ikke dette et sunt grunnlag??

Fordi du ikke var stormende avtandsforelsket i mannen som du nå er i et forhold med, betyr det ikke at det er dømt til å gå utfor... I blant kan kjærligheten mellom to mennesker vokse, uten at noen har spådd det. Finnes det noen indikasjoner på det - at forholdet er dårlig? Forsømmer du han, forsømmer han deg?

Vokser dere sammen i forholdet eller gjør han deg liten?

For meg virker det som om du har funnet kjærlighet, at det du opplever er noe annerledes og sterkere enn en hvilken som helst forelskelse.

Visst unner jeg alle å synes mannen sin er deilig og kjekk - men er det virkelig slik at du ikke gjør det? Kan det være slik at du er opphengt i tanken på at dette ikke ble som du trodde?

[Idril_M]

Bare hyggelig å svare deg, gjest!

Poenget mitt med at jeg spurte om du syntes han var verdens deiligste var for å få frem hva du føler for ham nå. Og det virker som du er usikker eller i hvert fall at du mener selv du bør være usikker.

En begynnelse er bare det. En begynnelse. Dere har skapt noe spesielt siden den. Om det er nok til at du vil være sammen med ham resten av livet vet bare du. Snakk med noen. En venninne, lege, moren din... Hvem som helst som lytter på deg uten å dømme. Min erfaring er i hvert fall at jo mer jeg snakker høyt om noe, jo mer klart får jeg for meg hva jeg egentlig innerst inne mener.

Lykke til!

[Gjest lissi32]

Jeg husker en tidligere tråd angående ei som måtte vise typen sin at hun tok p-pilla hver dag. Damene her inne var rasende og forsto ikke hvorfor. At man må stole på hverandre.

Utrolig mange som bare blir gravid sånn helt plutselig.

Som tuller litt med pillene, som skal fange en mann eller redde et forhold. Jeg blir litt skremt av sånt.

Råd til deg er å finne ut om du vil gå fra typen din fordi han ikke ser bra nok ut for deg?

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Vil først bare si at jeg spurte samboer om han ville jeg skulle ta abort, men det ville han ikke. Vi snakket også om at vi ikke visste om forholdet ville vare pga at det var så nytt. Så å få barn var hans valg også, selv i et gryende forhold. Sånn sett har jeg ikke lurt noen. Men vil føye til at en kan gjøre mye rart dessverre når en føler seg presset. Beklageligvis gjelder dette også valget om å få barn. Men vi har aldri lukket øyene og gjennomført svangerskapet med visshet om at barnet ville havne i kaos. Vårt barn har hatt det og har det godt.

Glad for innspillene deres. Vi har bestilt time til felles rådgivning, men jeg er nødt for å snakke med noen alene også. Å fortelle dette med utseende/ fysisk tiltrekning er et dødstøt for et forhold, så det må jeg besytte samboer for. Om det blir slutt vil jeg heller aldri røpe dette, da jeg ikke vil legge sten til byrden.

Men jeg er glad for at en start er en start, det er fortsettelsen som teller. Jeg er nok litt streng med meg selv. Alt må liksom føles 110 % riktig, og det gjorde det ikke. Så har samvittigheten min spilt meg et puss. Jeg har rett og slett bært på dårlig samvittighet. Og den ble ikke bedre når vi planla bryllup, for da kom det fram igjen. Og det var fysj og skam å ha slike tanker. Er sikker på at hundre og ørten andre har det sånn også. Jeg ser pene jenter er sammen med, ja diverse - hva utseende angår. Tror det er mest naturlig at en ser etter noen i samme liga utseendemessig. Men jeg tror mange "gir opp" og åpner for at andre kvaliteter kan oppveie det at kjæresten ikke ser ut som guds gave til kvinnen. Sånn sett bør jeg ikke ha samvittighetsplager. Men jeg er meg. Streng mot meg selv! Det må føles genuint riktig på alle områder ellers "lurer" jeg noen.

[Gjest Pet]

Jeg tror du bør forsøker å "omprogrammere" tankene dine litt og tenke mer på det kjæresten din har enn det han ikke har. Ingen er perfekt.

[Gjest Evening Princess]

til ts: jeg kjenner meg igjen. godt å lese innlegget ditt, ikke alene vi to... følger med på denne

[Gjest s0l]

Skjønner veldig godt hva du mener..

Jeg er akkurat likedan, men heldigvis er jeg samboer med verdens kjekkeste, fineste, beste nå da...

Det er skrekkelig å være med noen som ikke er så pen i ens egne øyne. Og er du som meg, kommer det nok ikke å forandre seg.

Jeg ville nok gått for lengelenge siden.

Men alle er forskjellige, kanskje terapi funker for dere

[Gjest Yoghurt]

Altså, jeg forstår ikke helt hva du sier. Har du lyst å si til kjæresten din, som du sier ikke har helt utviklet selvtillitt, at da dere ble sammen var det kun fordi han virket snill og at du ikke fant han tiltrekkende?

[Gjest Mysticgirl]

Stakkars mann sier jeg bare som lever på en løgn..

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Altså, jeg forstår ikke helt hva du sier. Har du lyst å si til kjæresten din, som du sier ikke har helt utviklet selvtillitt, at da dere ble sammen var det kun fordi han virket snill og at du ikke fant han tiltrekkende?

Nei, det ville jeg ikke finne på. Som jeg skrev ovenfor:

"Å fortelle dette med utseende/ fysisk tiltrekning er et dødstøt for et forhold, så det må jeg besytte samboer for. Om det blir slutt vil jeg heller aldri røpe dette, da jeg ikke vil legge sten til byrden".

Å fortelle dette har, så vidt jeg kan se, ikke noen nytteverdi. Derimot er det nesten litt ondskapsfullt.

Ja, jeg vil gjerne omprogrammere hjernen min ;-) Jeg er vel selv på plussiden hva utseende angår, men er ikke "all that". Så det er slettes ikke sikkert jeg får en fyr som ser ut som en filmstjerne. Dessuten er ofte slike pene gutter klysete. Så hvis min kresenhet skal få fritt spillerom kan jeg meget vel ende opp alene. Men nå sporer jeg av litt.

Samboer er en kjekk, godhjertet mann og en god far. Vi har barn sammen. Det gjør at jeg er fortvilet. Ville så gjerne ha lyst til å se og se og atter se på mannen min fordi han er så pen. Og kjenne det bruse i kroppen. Eller i det minste vite at det var sånn det føltes i starten.

[Gjest Pet]

Samboer er en kjekk, godhjertet mann og en god far. Vi har barn sammen. Det gjør at jeg er fortvilet. Ville så gjerne ha lyst til å se og se og atter se på mannen min fordi han er så pen. Og kjenne det bruse i kroppen.

Du får spandere et par plastiske operasjoner på ham, da vet du.

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Du får spandere et par plastiske operasjoner på ham, da vet du.

Det var en konstruktiv tilbakemelding. Dette er dønn ærlige tanker, som ikke er gode. Takk for at du hjalp til!

Jeg har selvinnsikt og kan se situasjonen utenifra. Jeg ser at dette kan provosere, men det er likevel dessverre en del av mitt indre. Eller tankene og det jeg skriver har utspring i en vond følelse jeg har til å fortsette forholdet.

[Gjest Jenna88]

Du skriver jo selv at forholdet er grunnlagt på feil premisser. Å skylde på graviditet blir for enkelt.

Føles det ikke rett, så føles det ikke rett.

[Gjest Pet]

Du har i realiteten bare to valg her hvis du vil fortsette dette forholdet. Enten må du få fokuset ditt bort fra utseendet hans og over på hans positive sider, noe du sikkert trenger hjelp til, eller så må han forandre utseendet sitt. Jeg prøver bare å være løsningsorientert. Eller vil du bare ha "Jeg skjønner deg og føler med deg"-svar?

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Du har i realiteten bare to valg her hvis du vil fortsette dette forholdet. Enten må du få fokuset ditt bort fra utseendet hans og over på hans positive sider, noe du sikkert trenger hjelp til, eller så må han forandre utseendet sitt. Jeg prøver bare å være løsningsorientert. Eller vil du bare ha "Jeg skjønner deg og føler med deg"-svar?

Løsningsorienterte svar er topp! Akkurat det jeg er ute etter. Men den setningen i ditt forrige innlegg var lett å misforstå som en syrlig bemerkning. Jeg søker hjelp! Skal snakke med en profesjonell, men ting tar tid, selv i det private markedet. Derfor snakker jeg også til dere.

Og ja; det FØLES i alle fall som om forholdet startet på feil premisser. Ikke med graviditet. Vi var da sammen i måneder før det, så selv om det var tidlig så var det jo allerede et forhold etablert. De gale premissene var at jeg gikk videre med han, selv om jeg ikke var stormforelsket fordi jeg trengte NOEN.

[Gjest Jenna88]

Løsningsorienterte svar er topp! Akkurat det jeg er ute etter. Men den setningen i ditt forrige innlegg var lett å misforstå som en syrlig bemerkning. Jeg søker hjelp! Skal snakke med en profesjonell, men ting tar tid, selv i det private markedet. Derfor snakker jeg også til dere.

Og ja; det FØLES i alle fall som om forholdet startet på feil premisser. Ikke med graviditet. Vi var da sammen i måneder før det, så selv om det var tidlig så var det jo allerede et forhold etablert. De gale premissene var at jeg gikk videre med han, selv om jeg ikke var stormforelsket fordi jeg trengte NOEN.

Beklager hvis jeg virker frekk nå, (det er ikke meningen), men jeg bare lurer på om du virkelig kan være glad i denne mannen? Han virker jo som en fantastisk person, men det eneste du klarer å tenke på er utseendet hans?

Ja, jeg vet at fysisk tiltrekning er viktig, men de færreste ser ut som glansbilder, og mange lever i et lykkelig forhold uansett.

For meg virker det som om du fokuserer veldig mye på de negative sidene hans. Hva med å fokusere på det du faktisk liker? Kjøp klær du tror han kan være fin i, gi ham komplimenter når han steller seg på en måte du liker... At han har fine øyne er jo kjempepositivt