Trekker meg unna

[Gjest Gjest_Tyren_*]

Hei

Hei, jeg er en godt voksen gutt (40), som har to lange samliv bak meg, hun ene av de giftet jeg meg med.

Det er ca to år siden jeg besluttet å gå ut av forholdet, hennes kjærlighet ble borte og respekten for hverandre fikk en stor knekk.

Men, min store utfordring og frustrasjon i dag er at hver gang noen kommer meg for nær, som kjæreste eller kjæreste lignende forhold trekker jeg meg unna, blir liksom borte på en måte (stille, tar ikke kontakt, avviser ikke, men imøtekommer heller ikke). Men det er jo dette jeg egentlig vil, har ikke noe ønske å leve livet alene, har masse å gi, men får det liksom ikke helt til, da jeg trekker meg unna.

Jeg er en åpen positiv gutt, lett å komme i kontakt med, men når det blir for nært trekker jeg meg litt unna....

Være ærlig med meg selv har jeg hørt, men hvordan vet enn at enn er det da, når enn tror enn er det.

Ha stor kjærlighet til seg selv, men igjen, hvordan vet enn når enn har det, når enn tror det men ikke vet helt.

Syntes dette er litt vanskelig, kanskje det bare en en prosess jeg skal igjennom, vet ikke helt.

Jeg er ganske talefør, mange vinklinger og ser ting i mange perspektiver, uten å miste egne meninger av den grunn, men, er min taleførhet og min sterke retorikk ett tegn på at jeg ikke slipper noen inn til meg, er det derfor jeg bruker språket som jeg gjør?

Vanskelig dette, vet at jeg må finne svaret hos meg selv, men det hadde vært godt med synspunkter på dette, gjerne fra noen som har opplevd dette, av seg selv, eller noen de har hatt relasjoner til...

Hilsen en litt "frustrert" Tyr :-)

[Gjest Mysticgirl]

Hei

Hei, jeg er en godt voksen gutt (40), som har to lange samliv bak meg, hun ene av de giftet jeg meg med.

Det er ca to år siden jeg besluttet å gå ut av forholdet, hennes kjærlighet ble borte og respekten for hverandre fikk en stor knekk.

Men, min store utfordring og frustrasjon i dag er at hver gang noen kommer meg for nær, som kjæreste eller kjæreste lignende forhold trekker jeg meg unna, blir liksom borte på en måte (stille, tar ikke kontakt, avviser ikke, men imøtekommer heller ikke). Men det er jo dette jeg egentlig vil, har ikke noe ønske å leve livet alene, har masse å gi, men får det liksom ikke helt til, da jeg trekker meg unna.

Jeg er en åpen positiv gutt, lett å komme i kontakt med, men når det blir for nært trekker jeg meg litt unna....

Være ærlig med meg selv har jeg hørt, men hvordan vet enn at enn er det da, når enn tror enn er det.

Ha stor kjærlighet til seg selv, men igjen, hvordan vet enn når enn har det, når enn tror det men ikke vet helt.

Syntes dette er litt vanskelig, kanskje det bare en en prosess jeg skal igjennom, vet ikke helt.

Jeg er ganske talefør, mange vinklinger og ser ting i mange perspektiver, uten å miste egne meninger av den grunn, men, er min taleførhet og min sterke retorikk ett tegn på at jeg ikke slipper noen inn til meg, er det derfor jeg bruker språket som jeg gjør?

Vanskelig dette, vet at jeg må finne svaret hos meg selv, men det hadde vært godt med synspunkter på dette, gjerne fra noen som har opplevd dette, av seg selv, eller noen de har hatt relasjoner til...

Hilsen en litt "frustrert" Tyr :-)

Jeg tenker at du trekker deg unna for du er redd for å bli såret igjen. Du tørr ikke å satse for du vet ikke hva som kommer?

Selv om d u egentlig ikke vil trekke deg unna så skjer det automatisk for du har erfaring i livet med at alt ikke går som man vil i livet..

Mitt råd er å hoppe i det, selv om sjansen for å bli såret er tilstedet.Man lever bare engang og man bør leve livet og ta sjanser, og ikke tenke for mye på hva som kan komme til å skje. Lev i nuet så vil lykken komme til deg en dag du minst venter det